Cesare Tondini de’ Quarenghi

TONDINI DE’ QUARENGHI, Cesare Maria C.S.P, født den 11. januar 1839 i Lodi i Lombardia. Etter å ha fullført grunnutdanning ved San Francesco-kollegiet i Lodi, søkte han seg til barnabittfedrenes orden, som hans lærere tilhørte. Skolen, opprettet i 1605, har produsert en rekke prominente personer, sist blant annet kurieerkebiskop Rino Fisichella (f. 1951).

Han ble ordinert til prest i 1862, og viet seg umiddelbart til utrettelig arbeid som apostel for enheten mellom den gresk-russiske ortodokse kirke og den katolske kirke. Han skulle bli en stor pioner innen økumenikk.

Han trådte inn hos barnabittene, og ble presteviet 1862.

I et verk om Tondini viser den italienske historikeren Luca Carboni hvilken betydning den russiske konvertitt og barnabitt greven Gregorij Sjuvalov hadde på ordenen – den vakte en veldig interesse for russisk misjon, og utviklet seg gradvis utviklet il en mer økumenisk orientert forpliktelse overfor de østlige kirker. Etter pater Sjuvalovs død i 1859 tok Tondini initiativ til å opprette en bønneforening for Russlands konversjon, og den betydelige formuen han kort tid etter arvet fra sin far, donerte han til barnabittkommuniteten i Paris for dette formål. Fra 1862 og frem til deres stasjonering i Stockholm våren 1864 var Tondini, i likhet med Luigi (Gregorio) Almerici, aktiv ved barnabittkollegiet i Paris, hvor han i tillegg til sitt pastorale arbeid viet seg til studiet av russisk-ortodoks liturgi. For disse russisk-orienterte barnabittene fremstod et engasjement i Skandinavia som en forberedelse til fremtidig arbeid i Russland.

Stockholm 1864

Sammen med sin medbror Carlo Maria Moro kom Tondini i mai 1864 til Stockholm som misjonær.

Tondini var full av entusiasme. Han så på det hele som en forberedelse til en fremtidig russisk misjon, og var overbevist om at barnabittene kunne gi et reelt bidrag til den svenske misjon. Men entusiasmen hans kjølnet da han ble konfrontert med virkeligheten.

I sine rapporter til deres ordensgeneral tegnet både Moro og Tondini et negativt bilde om tilstanden i det svenske apostoliske vikariat. Den nye forstanderinne Victorine Slavon (for mariadöttrarna) sluttet seg til kritikken. Informasjonen gikk videre tll prefekten for Propaganda Fide, kardinal Alessandro Barnabò.

Sommeren 1864 etablerte barnabittprestene seg også i Christiania. Den norske barnabitten Johan Daniel Stub posten som katolsk sogneprest der etter elsasseren Jean Claude Lichtlé.

9. nov. 1864- 8. okt. 1866

Tondini kom ikke lenge etter; han ble kapellan i Christiania (St. Olafs kirke).

I Stockholm forverret biskop Laurentius Studachs forhold til barnabittene seg; der hadde pater Moro gitt ham en åpenhjertig «correctio fraterna» høsten 1865. Skjønt barnabittene I Norge var geografisk litt i le, helhrtlig sett ble det vanskelig.

Tondini hadde oppfattet sin flytting til Christiania høsten 1864 som en foreløpig en, eller, som han uttrykte det, et kort besøk «dans le purgatoire» (i skjærsilden), og håpet snart å kunne vende tilbake til kollegiet i Paris. Det var også planer om at han skulle bli kapellan for Josefssøstrene i St. Petersburg, men den strenge russiske religionslovgivning gjorde at ordensledelsen anså en etablering i det russiske keiserrike som for risikabel.

Tondini ble informert om dette, og samtidig ble han informert om at kardinal Barnabò hadde bestemt at han ville bli værende i Norge. Tondini ble dypt skuffet, det fremgår av et åpenhjertig brev. Romas avgjørelse var for ham en manifestasjon av Guds vilje, og lydigheten den krevde av ham, var en «esercizio di fede» (trosutøvelse). Han sammenlignet sin situasjon Abrahams da han ble befalt å ofre sin sønn Isak.

Men til slutt ble han tilbakekalt.

Senere virke

Pater Tondini kom 1866 til barnabitterkommuniteten i Paris, så fulgte to år i London, så igjen til i Paris.

Storparten av 1880-årene var han i Slovenia-delen av Østerrike-Ungarn; 1890-årene i Bulgaria og Romania; tidlig 1900-årene i Konstantinopel. Han hadde vært i Konstantinopel i fire år som kapellan for Søstrene av Vår Frue av Sion da han den 20. mars 1905 ankom Roma, bestemt til St. Charles ai Catinari-kommuniteten Der var pater Gregorio M. Almerici superior, en han hadde studert med i sine unge år i ordenen og som også var blitt sendt til Skandinavia den gang.

Årene 1905-07 var han ordenens generalkurator i Roma.

Han publiserte 150 publikasjoner på italiensk, latin, gresk, fransk, engelsk og forskjellige slaviske språk. Pater Tondini talte tolv språk, en ekte polyglott.

Han døde i en alder av 68 år den 29. juni 1907 i ordenens kommunitet San Carlo ai Catinari i Roma.

Ettermæle

I kommunitetens Acta skriver pater Matteo M. Marioni: «Den høyærverdige pater Cesare Tondini, generalprokurator, fikk en plutselig og uventet død. Han var en mann begavet med stor fromhet og lære, som har arbeidet mye, spesielt for foreningen av den gresk-ruthenske [russiske] kirke med den romersk-katolske kirke. Etter pater Luigi Cacciaris død den 15. januar 1905 ble han valgt til hans etterfølger som generaprokurator. Han var imidlertid allerede syk med lungetuberkulose, derfor var det ikke noe håp om at han kunne fortsette med dette embetet lenge. Uansett, hver dag, og frem til sin død, holdt han seg opptatt med sine studier, og han dro ikke før han, som han ønsket, hadde fullført kantikkelen til ære for den hellige jomfru Maria, som han publiserte (...) med tittelen Marias sjel i Magnificat-kantikkelen (…).»

Pater Cesare Maria Tondini de’ Quarenghi er blitt en del av byen Lodis toponymi: en gate vinkelrett på Via Milano er oppkalt etter ham. Siden den 28. mars 2013 har han ligget gravlagt i kapellet for den ubesmittede unnfangelse i kirken San Francesco i Lodi, etter st levningene hans ble gravd opp fra hans grav på kirkegården San Lorenzo al Verano i Roma, hvor han hadde hvilt siden 1907.

I juli 1921(?) gav «Bollettino dell’Archivio Storico Lodigiano» en bibliografisk presentasjon av den kosmopolitiske barnabitten.