Visdommen vet og forstår alt (Visd 9,11)
16. Den hellige skrift viser beundringsverdig klart hvilken intim sammenheng det er mellom den kunnskap som troen formidler, og den kunnskap som formidles av fornuften; denne forbindelsen kommer klarest til uttrykk i visdomslitteraturen. Det som slår en i disse bibeltekstene når man leser dem med et åpent sinn, er hvordan de ikke bare inneholder Israels tro, men også en skatt fra andre kulturer og sivilisasjoner som nå for lengst er forsvunnet. Det er som om Egypt og Mesopotamia ifølge en spesiell plan lar sin stemme høre og gjenoppvekker visse felles trekk fra kulturene i det gamle Nære Orienten på disse sidene som er så enestående rike på dyp intuisjon.
Det er ingen tilfeldighet at den hellige forfatter skildrer den vise som et menneske som elsker sannheten og søker den:
Salig er den som grunner over visdommen og taler utfra sin innsikt, som retter sin tanke mot visdommens veier og legger seg dens hemmeligheter på sinne.
Følg dens spor som en jeger,
og legg deg på lur der den ferdes.
Salig er den som kikker inn gjennom visdommens vindu og lytter ved dens dør.
Han slår seg ned tett ved dens hus og fester sine teltplugger i dens murer. Han reiser sitt telt ved dens side og tar inn i lykkens herberge.
Han stiller sine barn under dens vern og slår leir under dens grener, finner beskyttelse mot heten og er omgitt av dens herlighet.
Sirak 14,20–27
Ifølge Det gamle testamente setter altså troen fornuften fri, for så vidt som den gjør det mulig for fornuften å nå frem til sitt erkjennelsesobjekt uten å gå vill, og plassere det innenfor tingenes ytterste orden, der alt får sin mening. Kort sagt: menneskene når frem til sannheten ad fornuftens vei, fordi de, opplyst av troen, oppdager en dypere mening i alle ting og særlig i sin egen eksistens. Den hellige forfatter sier derfor med rette at «gudsfrykt» er begynnelsen til sann kunnskap: «Frykt for Herren er opphav til kunnskap» (Ordsp 1,7; jf. Sir 1,14).
Skaff deg visdom og kjøp forstand (Ordsp 4,5)
21. For Det gamle testamente er kunnskapen ikke bare et spørsmål om en inngående iakttagelse av mennesket, verden og historien, den forutsetter også en uoppløselig forbindelse med troen og med det som er blitt åpenbart. Dette var den utfordring som det utvalgte folk måtte møte og rette seg etter. Når de betraktet sin situasjon, oppdaget Bibelens mennesker at de bare kunne forstå seg selv som vesener «som står i et forhold» – til seg selv, til folket, til verden og til Gud. Denne åpningen mot mysteriet, som de mottok gjennom åpenbaringen, ble så en kilde for dem til sann erkjennelse. Det var dette som satte fornuften i stand til å trenge inn i den uendelige verden, der den fikk en mulighet til å forstå som den aldri før hadde kunnet håpe på.
For den hellige forfatter var arbeidet med å søke sannheten en møysommelig oppgave, fordi han ble stillet ansikt til ansikt med fornuftens begrensninger. Det ser vi for eksempel i Salomos ordspråk, her nevnes den tretthet og utmattelse som skyldes strevet for å forsøke å trenge inn i Guds hemmelighetsfulle planer (jf. 30,1–6). Allikevel gir ikke den troende seg, tross all møye. Han våger å fortsette sin vandring mot sannheten, fordi han er trygg på at Gud har skapt ham til å «utforske» (jf. Fork 1,13), at det er hans oppgave å ikke la noen sten ligge, tross fristelsen til tvil som alltid er til stede. Han stoler på Gud, alltid og overalt, og fortsetter å søke etter det skjønne, det gode og det sanne.
22. I første kapittel av Romerbrevet hjelper Paulus oss til å forstå bedre hvor dyp den innsikt er som visdomslitteraturen formidler. Apostelen utvikler et filosofisk argument på hverdagslig språk når han vitner om en dyp sannhet: Gjennom alt det skapte kan det indre øye komme til kunnskap om Gud. Ved hjelp av alt det skapte stimulerer Gud fornuften til å ane hans «evige kraft» og hans «guddom» (jf. Rom 1,20). Dette er å tillegge den menneskelige fornuft en kapasitet som tilsynelatende nesten overgår dens naturlige begrensning. Dels er fornuften ikke begrenset til sensorisk kunnskap, siden den er i stand til å reflektere kritisk angående sanseerfaringer, dels er den i stand til å nå frem til den årsak som ligger til grunn for all den virkelighet som kan oppfattes med sansene. Uttrykt i filosofiske termer kan vi si at denne viktige Paulus-teksten bekrefter at mennesket har kapasitet til å befatte seg med metafysikk.
Ifølge apostelen inngikk det som en del av den opprinnelige plan for skapelsen at fornuften uten vanskelighet skulle nå ut over sanseerfaringer til alle tings opphav: Skaperen. Men fordi menneskene var ulydige og valgte en full og absolutt uavhengighet i forhold til den Ene som hadde skapt dem, gikk denne uhindrede adgang til Skaperen tapt.
Menneskenes situasjon den gang blir anskuelig beskrevet i Første Mosebok, der det sies at Gud satte mennesket i Edens have, og i midten av haven plantet han «treet som gir kunnskap om godt og ondt» (2,17). Symbolikken er klar: menneskene var ikke i stand til selv å oppfatte og avgjøre hva som var godt, og hva som var ondt, og derfor var de henvist til en høyere kilde. I sitt blinde hovmod lot våre første forfedre seg forlede til å betrakte seg selv som suverene og autonome, og til å tro at de kunne se bort fra den kunnskap som kommer fra Gud. Alle menn og kvinner ble trukket med i dette ur-opprøret, som gav fornuften slike sår at dens vei mot full kunnskap fra dette øyeblikk av ble fylt av store hindringer. Fra denne tid av blir menneskets evne til å nå kunnskap om sannheten blokkert gjennom en avvisning av ham som er kilde og opphav til sannheten. Enda en gang er det apostelen som avslører i hvor høy grad menneskenes tenkning er blitt til «tankespinn», og hvordan den menneskelige fornuft ble fordreiet og trukket mot synden (jf. Rom 1,21–22). Det indre øye var ikke lenger i stand til å se klart: fornuften ble mer og mer sin egen fange. Kristi komme var den frelsende begivenhet som gjenløste fornuften fra dens svakhet og befridde den fra de lenker den hadde bundet seg med.
23. Dette er årsaken til at de kristnes forhold til filosofien har behov for en nøyaktig grenseoppgang. I Det nye testamente, særlig i brevene fra Paulus, er det én ting som viser seg med stor tydelighet: motsetningen mellom «denne verdens visdom» og Guds visdom som er blitt åpenbart i Jesus Kristus. Dybden i den åpenbarte visdom sprenger tankens tilvante skjemaer, som på ingen måte er i stand til å uttrykke denne visdommen i hele dens fylde.
Begynnelsen av Det første korinterbrev formulerer dilemmaet på en radikal måte. Guds korsfestede Sønn er den historiske begivenhet som alle tankens forsøk på å konstruere en adekvat forklaring av tilværelsens mening med utelukkende menneskelige argumenter kommer til kort overfor. Det virkelige brennpunkt som utfordrer enhver filosofi, er Jesu Kristi død på korset. Her viser det seg at ethvert forsøk på å redusere Faderens frelsesplan til rent menneskelig logikk er dømt til å mislykkes. «Og hvor er nå vismannen? Hvor er den lovlærde? Hva er det blitt av dem, alle denne verdens ivrige debattanter? Mon det ikke er så at Gud har gjort denne verdens visdom til dårskap?» (1 Kor 1,20), spør apostelen med ettertrykk. De vises visdom er ikke lenger tilstrekkelig for det som Gud vil realisere; det som kreves er et avgjørende skritt, at man åpner seg for noe radikalt nytt: «Men det som går for å være uforstandig i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme ... Det som står lavt i verden, det som blir foraktet, det som ingenting er, det utvalgte Gud seg for å gjøre til intet det som er noe» (1 Kor 1,27–28). Menneskelig visdom vegrer seg for å se en mulighet til styrke i sin egen svakhet; allikevel tilføyer Paulus straks: «Hver gang jeg står maktesløs, da er jeg nettopp sterk» (2 Kor 12,10). Menneskene fatter ikke hvordan døden kan bli kilde til liv og kjærlighet; allikevel velger Gud nettopp det som fornuften betrakter som «dårskap» og en «snublesten», for å åpenbare sin frelsesplans mysterium. Paulus gjør bruk av sin tids filosofiske språk og taler i paradokser idet han når kulminasjonspunktet i sin undervisning: «Det som står lavt i verden ... det som ingenting er, det utvalgte Gud seg for å gjøre til intet det som er noe» (jf. 1 Kor 1,28). For å uttrykke at den kjærlighet som åpenbares i Kristi kors, er en vederlagsfri kjærlighet, er apostelen ikke redd for å ta i bruk det mest radikale språk som filosofene anvendte i sine refleksjoner om Gud. Fornuften kan ikke eliminere kjærlighetens mysterium som representeres av korset, men korset kan gi fornuften det endelige svar som den søker. Det er ikke en visdom i ord, men visdommens Ord Paulus gir som kriteriet på både sannhet og frelse.
Korsets visdom overvinner derfor alle kulturelle begrensninger som forsøker å innskrenke den, og insisterer på åpenhet mot det universelle i den sannhet den er bærer av. Hvilken utfordring er ikke dette for vår fornuft, og hvilken vinning er det ikke for fornuften å bøye seg for denne visdommen! Filosofien er allerede i seg selv i stand til å innse at mennesket uavbrutt og selvtranscenderende søker mot sannheten; og med troens hjelp kan den akseptere korsets «dårskap» som en autentisk kritikk av dem som bedrar seg selv med den tro at de besitter sannheten, når de i virkeligheten kveler den med sine egne tankekonstruksjoner. Forkynnelsen av den korsfestede og oppstandne Kristus er det undervannsskjær der forholdet mellom tro og fornuft kan gå på grunn, men hinsides dette undervannsskjæret kan de begge også fortsette ut på sannhetens uendelige hav. Her ser vi ikke bare grensen mellom fornuft og tro, men også det rom hvor de begge kan møtes.