100. Mer enn hundre år etter at pave Leo XIIIs encyklika Aeterni Patris, som jeg ofte har henvist til på disse sidene, ble sendt ut, har jeg følt et behov for å ta troens forhold til filosofien opp igjen på en mer systematisk måte. Den filosofiske tenknings betydning for utviklingen av kulturen, og dens innflytelse på personlige og sosiale adferdsmønstre, er åpenbar for alle. Dessuten utøver filosofien en sterk, om ikke alltid åpenbar, innflytelse på teologien og dens forskjellige disipliner. Av disse grunner har jeg ment at det er riktig og nødvendig å understreke både filosofiens verdi for forståelsen av troen, og hvilke grenser filosofien står overfor hvis den forsømmer eller avviser sannheten i åpenbaringen. Kirken er fortsatt inderlig overbevist om at troen og fornuften «støtter hverandre gjensidig»;[122] de influerer begge på den andre, gir hverandre klargjørende kritikk og stimulans til å søke en dypere forståelse.
101. En oversikt over idéhistorien, særlig i Vesten, viser tydelig at møtet mellom filosofien og teologien og deres utveksling av sine respektive resultater i høy grad har bidratt til menneskehetens fremgang. Teologien har fått i arv en åpenhet og originalitet som gjør at den kan være troens vitenskap, og har utvilsomt stimulert fornuften til å forbli åpen mot det radikalt nye i Guds åpenbaring; dette har ganske sikkert vært til fordel for filosofien, som dermed har fått et glimt av nye meningssammenhenger som fornuften er kalt til å utdype.
Nettopp på bakgrunn av denne betraktningen og etter at jeg nå på nytt har fastslått teologiens plikt til å vinne tilbake den sanne forbindelse med filosofien, føler jeg meg likeledes kallet til å betone hvor riktig det er at filosofien på sin side tar opp igjen forbindelsen med teologien, til nytte og utvikling for den menneskelige tanke. Hos teologien kommer filosofien ikke til å finne bare en enkelt persons tenkning, som, uansett hvor rik og dyp den enn er, alltid innebærer det begrensede perspektiv som kjennetegner et individ, men en rikdom som er et resultat av felles refleksjon. Når teologien søker etter sannheten,[123] er den ifølge sitt vesen båret av den kirkelige kontekst og av Guds folks tradisjon, med dens harmoni av mange forskjellige områder av lærdom og kultur i troens enhet.
102. Når Kirken insisterer på betydningen av og kompetansen hos den filosofiske tenkning, bidrar den til å verne om den menneskelige verdighet samtidig som den fremmer forkynnelsen av Evangeliets budskap. Det finnes ikke i dag noen mer nødvendig forutsetning for disse oppgavene enn denne: å lede mennesker til å oppdage at de er i stand til å lære sannheten å kjenne,[124] og at de lengter etter den siste, endelige mening med livet. I lys av disse behov som Gud har innskrevet i menneskets natur, blir også Guds ords menneskelige og menneskeliggjørende mening tydeligere. Ved hjelp av filosofien, som også er sann visdom, kommer mennesker i dag til å innse at deres menneskelighet blir desto mer bekreftet jo mer de overgir seg til Evangeliet og åpner seg for Kristus.
103. Filosofien er dessuten et speil som gjenspeiler et folks kultur. En filosofi som lar seg påvirke av teologiens krav og utvikles i harmoni med troen, blir en del av den «evangelisering av kulturen» som Paul VI omtalte som et av evangeliseringens fundamentale mål.[125] Jeg blir aldri trett av å understreke det påtrengende behov for en ny evangelisering, og jeg appellerer nå til filosofene om at de mer detaljert må utforske dimensjonene i det sanne, det gode og det vakre som Guds ord gir oss adgang til. Denne oppgaven blir enda mer presserende når vi betrakter de utfordringer som det nye årtusen synes å innebære, og som på en særlig måte påvirker de områder og kulturer som har en lang kristen tradisjon. Når vi innser at filosofien spiller en viktig rolle, er også dette et fundamentalt og originalt bidrag i den nye evangeliseringens tjeneste.
104. Den filosofiske tenkning er ofte den eneste plattform for forståelse og dialog med mennesker som ikke deler vår tro. Dagens filosofiske brytninger krever et oppmerksomt og kompetent engasjement hos troende filosofer som er i stand til å oppdage forventninger, mulige åpninger og nøkkelproblemer i dette historiske øyeblikk. Når de reflekterer i fornuftens lys og ifølge dens regler, og alltid ledet av den dypere forståelse som de har fått gjennom Guds ord, kan kristne filosofer utvikle en tenkning som er begripelig for, og kan appellere til, dem som ennå ikke har forstått hele sannheten i det som den guddommelige åpenbaring forkynner. En slik plattform for forståelse og dialog er desto mer nødvendig i dag siden de mest presserende spørsmål som menneskeheten står overfor – økologi, fred, ulike rasers og kulturers sameksistens, for å nevne noen – kanskje kan få en løsning hvis det finnes et ærlig og oppriktig samarbeid mellom kristne og tilhengere av andre religioner og de som, uten å dele noen religiøs tro, er opptatt av menneskehetens fornyelse. Det annet Vatikankonsil sa om dette: «Fra vår side utelukker dette ønske om samtale, som bare drives av kjærlighet til sannheten, intet menneske, dersom reglene for alminnelig klokskap blir overholdt, hverken de som inntar en humanistisk innstilling uten ennå å erkjenne ham som har skapt disse menneskelige verdier, eller de som bekjemper Kirken og forfølger den på forskjellig vis.»[126] En filosofi som gjenspeiler noe av sannheten i Kristus, det eneste og definitive svar på menneskehetens problem,[127] vil være en effektiv støtte for den ekte og samtidig globale etikk som verden nå trenger.
105. Når jeg nå avslutter denne encyklika, går mine tanker i første rekke til teologene. Jeg vil oppfordre dem til å være særlig oppmerksomme på Guds ords filosofiske implikasjoner og til å sørge for at deres tenkning avspeiler hele den spekulative og praktiske bredde i den teologiske vitenskap. Jeg vil takke dem for den tjeneste de yter Kirken. Når den kristne tradisjon utlegger den åpenbarte sannhet, er de tette bånd mellom teologisk og filosofisk visdom en av dens største rikdommer. Derfor er det min oppfordring til teologene at de fullt ut må gjenerobre og uttrykke den metafysiske dimensjon i sannheten for så å kunne gå inn i den krevende kritiske dialog både med samtidens filosofer og med den filosofiske tradisjon i alle dens aspekter, enten den er i samklang med Guds ord eller ikke. Måtte teologene alltid huske hva den hellige Bonaventura, en sann tankens og spiritualitetens mester, sier i begynnelsen av sitt skrift Itinerarium mentis in Deum (Sjelens vei til Gud), der han ber leseren om å erkjenne at «lesning uten sønderknuselse, tenkning uten andakt, forskning uten undring, klokhet uten jubel, aktivitet uten fromhet, kunnskap uten kjærlighet, intelligens uten ydmykhet, et studium som ikke støtter seg til den guddommelige nåde, en refleksjon som er skilt fra den visdom som er inspirert av Gud»[128] aldri kan være nok.
Jeg tenker også på dem som er ansvarlige for presteutdannelsen, både den akademiske og den pastorale. Jeg vil oppmuntre dem til å ha en særlig omsorg for den filosofiske skolering av dem som skal forkynne Evangeliet for menneskene i dag, og i enda større grad for skoleringen av dem som selv skal arbeide med teologisk forskning og undervisning. De må bestrebe seg på å utføre sitt arbeid i lys av de retningslinjer som Det annet Vatikankonsil har gitt,[129] og senere lovgivning som klart sier at alle har en uoppsettelig og uomgjengelig forpliktelse til å bidra til en ekte og utdypet formidling av troens sannheter. Vi må ikke glemme at vi har en alvorlig forpliktelse til å sørge for en adekvat utdannelse av dem som skal undervise i filosofi både i seminarene og på de kirkelige fakulteter.[130] Undervisningen på dette området krever en hensiktsmessig vitenskapelig innføring, en systematisk presentasjon av den kristne tradisjons store arv og tilbørlig skjønnsomhet når det gjelder de aktuelle behov i Kirken og i verden.
106. Jeg retter også en appell til filosofene og til alle lærere i filosofi og ber dem ha mot til å gjenoppdage hele rikdommen av autentisk visdom og sannhet – inklusive den metafysiske sannhet – i kjølvannet av en filosofisk tradisjon med varig gyldighet. De må åpne seg for de krav som Guds ord stiller, og ha kraft til å utforme en tenkning og en argumentasjon som kan møte denne utfordringen. De skal alltid strebe etter sannheten og være oppmerksomme på det gode som sannheten innebærer. Da blir de også i stand til å formulere en genuin etikk, som menneskene har så sterkt behov for i våre dager. Kirken følger filosofenes arbeid med interesse og sympati; de kan også føle seg forsikret om at Kirken vil respektere deres legitime autonomi innenfor deres fagområde. Jeg vil særlig oppmuntre de troende som arbeider innenfor filosofiens område: de må bidra til å kaste lys over hele spekteret av menneskelig virksomhet ved å utøve en fornuft som blir mer og mer skarpsynt og sikker på grunn av den støtte den får fra troen.
Til slutt må jeg rette et ord til dem som beskjeftiger seg med naturvitenskap. Deres forskning bidrar til en stadig økende kunnskap om universet som helhet og om dets utrolige rikdom avbesjelede og ubesjelede enkeltkomponenter, med deres komplekse atom- og molekylstrukturer. Vitenskapen er, særlig i dette århundre, kommet så langt at dens resultater aldri slutter å forbløffe oss. Når jeg nå gir uttrykk for min beundring og oppmuntrer den naturvitenskapelige forsknings uforferdete pionerer som menneskeheten kan takke for så meget av sin nåværende utvikling, vil jeg også oppfordre dem til å fortsette sine anstrengelser uten noensinne å se bort fra det visdomsaspekt som vitenskap og teknologi aldri må skilles fra: de filosofiske og etiske verdier som er kjennetegnet på den menneskelige person. Forskerne er helt klar over at «vår søken etter sannheten, også når den gjelder den begrensede virkelighet i menneskenes verden, aldri opphører, men alltid peker ut over seg selv mot noe som går ut over det umiddelbare forskningsobjekt til de spørsmål som åpner døren mot Mysteriet».[131]
107. Jeg ber alle om å betrakte dypet hos mennesket, som Kristus har frelst gjennom sin kjærlighets mysterium, og menneskets uavbrutte søken etter sannhet og mening. Ulike filosofiske systemer har lokket mennesker til å tro at de er sine egne absolutte herrer som kan bestemme over sin skjebne og sin fremtid i total autonomi og stole på seg selv og sine egne krefter alene. Men dette kan aldri utgjøre menneskets storhet. Menneskene fullendes bare hvis de velger å tre inn i sannheten, gjøre seg en bolig i Visdommens skygge og å slå seg til der. Bare innenfor sannhetens horisont kan mennesker forstå sin frihet i hele dens fylde og sitt kall til å lære å kjenne og elske Gud. Dette er den høyeste fullbyrdelse av deres sanne jeg.
108. Min siste tanke går til den kvinne som Kirken i sin bønn påkaller som Visdommens trone. Hennes liv er en sann lignelse som illustrerer innholdet på disse sider. Det er en dyp harmoni mellom den salige Jomfrus kall og kallet til den sanne filosofi. Akkurat som Jomfruen ble kalt til helt å frembære seg selv som menneske og som kvinne, slik at Guds ord kunne bli menneske av kjøtt og blod og oppslå sin bolig iblant oss, slik er også filosofien kalt til å sette inn sine rasjonelle og kritiske ressurser for at teologien, som forståelse av troen, skal bli fruktbar og kreativ. Akkurat som da Maria sa sitt ja til Gabriels ord uten å tape noe av sin sanne menneskelighet og frihet, slik skal også filosofien svare på kallet fra Evangeliets sannhet uten at dens autonomi på noen måte blir innskrenket. Tvert imot, filosofien blir da i alt sitt arbeid stimulert til å søke sitt høyeste mål. Denne sannhet forstod de hellige munker i den kristne oldtid når de kalte Maria «bordet der troen sitter i ettertanke».[132] I henne så de et lysende bilde av den sanne filosofi, og de var overbevist om behovet for å philosophari in Maria.
Måtte Maria, Visdommens trone, bli en sikker tilflukt for dem som vier sitt liv til å søke visdommen. Måtte deres vandring mot visdommen, det siste og sikre mål for all kunnskap, være fri for ethvert hinder, på forbønn av henne som fødte Sannheten og grunnet over den i sitt hjerte og gav den i arv til hele verden.
Gitt i Roma ved den hellige Peters kirke, den 14. september, på festen for Korsets opphøyelse, i året 1998, det tyvende i mitt pontifikat.
JOHANNES PAUL II
Noter
[122] Det første Vatikankonsil, den dogmatiske konstitusjon om den katolske tro Dei Filius, IV: DS 3019.
[123] «Ingen kan derfor gjøre teologi til rett og slett en fremstilling av sine egne ideer. Alle teologer må forstå at de har som oppdrag å undervise om sannheten, en oppgave som Kirken er ansvarlig for»: Johannes Paul II, encyklikaen Redemptor hominis 4. mars 1979, 19; AAS 71 (1989), 308.
[124] Jf. Det annet Vatikankonsil, deklarasjonen om religionsfriheten Dignitatis humanae, 1–3.
[125] Jf. den apostoliske formaning Evangelii nuntiandi 8. desember 1975,20; AAS 68 (1976), 18–19.
[126] Pastoralkonstitusjonen om Kirken i verden av i dag, Gaudium et spes, 92.
[127] Jf. ibid. 10.
[128] Prologen, 4; Opera omnia, Firenze 1891, vol. V, 296.
[129] Jf. dekretet om presteutdannelsen Optatam totius, 15.
[130] Jf. Johannes Paul II, den apostoliske konstitusjon Sapientia Christiana 15. april 1979, art. 67–68; AAS 71 (1979), 491–492.
[131] Johannes Paul II, tale til universitetet i Krakow ved sekshundreårsjubileet til det Jagiellonske universitet 8. juni 1997, 4; L’Osservatore Romano, 9.–10. juni 1997, 12.
[132] He noera tes pisteos trapeza: Pseudo-Epifanios, Homilie til den hellige Guds Moders ære, PG 43, 493.