Ærverdige brødre i bispeembetet, hilsen og apostolisk velsignelse!
Tro og fornuft er som to vinger. På dem stiger menneskeånden opp for å skue sannheten. Gud har nedlagt i menneskenes hjerter en lengsel etter å kjenne sannheten og ham selv, han som er kilden til all sannhet, for at menneskene, når de lærer å kjenne og elske ham, kan nå frem til den fulle sannhet om seg selv (jf. 2 Mos 33,18; Sal 27,8–9; Joh 14,8; 1 Joh 3,2).
Kjenn deg selv
1. Både i Østen og i Vesten skimter vi en utvikling som gjennom århundrene litt etter litt har ledet menneskeheten mot sannheten og til å brytes med den på et stadig dypere plan. Det var en utvikling som nødvendigvis foregikk innenfor rammen av den menneskelige persons selverkjennelse. Jo mer menneskene lærer virkeligheten og verden å kjenne, jo mer lærer de å kjenne seg selv i sin egen unike natur. Samtidig blir spørsmålet om meningen med tingene og med selve deres eksistens stadig mer påtrengende. Derfor blir alt som er gjenstand for vår kunnskap, også en del av vårt liv. På tempelportalen i Delfi var det hugget inn en oppfordring, et råd: Kjenn deg selv. Denne innskriften er et vitnesbyrd om en grunnleggende sannhet, et minimumskrav som kan stilles til alle mennesker som ønsker å skille seg ut fra resten av skapningen i egenskap av «mennesker», det vil si slike som «kjenner seg selv».
Et raskt blikk på antikkens historie viser for øvrig tydelig at de samme fundamentale spørsmål om menneskelivet bryter frem samtidig i forskjellige deler av verden med ulike kulturer: Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra og hvor er jeg på vei? Hvorfor finnes det onde? Hva hender etter dette liv? Vi finner disse spørsmålene i Israels hellige skrifter, men de dukker også opp i Veda og Avesta; vi finner dem i Konfucius’ og Lao-tzes skrifter og i tirthankaraenes forkynnelse og hos Buddha. De opptrer også i Homers diktning og i Euripides’ og Sofokles’ tragedier liksom i Platons og Aristoteles’ filosofiske avhandlinger. Disse spørsmålene har en felles kilde i menneskenes hjerte, som alltid urolig har søkt etter mening; svaret på disse spørsmålene avgjør hvilken retning et menneskes liv skal få.
2. Kirken stiller seg ikke, og kan ikke stille seg likegyldig til denne oppdagelsesferden. Fra det øyeblikk av da den i påskemysteriet mottok som gave den ytterste sannhet om menneskelivet, har Kirken gitt seg ut på en pilegrimsferd på denne verdens veier for å forkynne at Jesus Kristus er «veien, sannheten og livet» (Joh 14,6). Det er dens plikt å tjene menneskeheten på ulike måter, men én av disse innebærer et ansvar av særskilt slag: sannhetens diakonia.[1] Dette oppdraget gjør på den ene side de troendes fellesskap til partner i menneskehetens samlede kamp for å nå frem til sannheten;[2] på den annen side forplikter det de troendes fellesskap til å forkynne de sannheter dette har nådd frem til, riktignok alltid i bevisstheten om at enhver oppnådd sannhet bare er et skritt mot den sannhetens fylde som kommer til å åpenbares i Guds endelige åpenbaring: «For ennå ser vi som i et speil, et gjenskinn, men da skal vi se ansikt til ansikt. Nå erkjenner jeg glimtvis, men da skal jeg erkjenne fullt ut, på samme måte som jeg selv er kjent» (1 Kor 13,12).
3. Menneskene disponerer over et helt spektrum av ressurser for å nå sannheten, slik at deres liv kan bli mer og mer menneskelig. En av disse veiene er filosofien. Dens viktigste oppgave er å stille spørsmål om livets mening og å antyde et svar. Filosofien er med andre ord en av de mest opphøyede menneskelige oppgaver. Ordet betyr ifølge den greske etymologi «kjærlighet til visdom». Filosofien oppstod og utviklet seg da menneskene begynte å stille spørsmål om tingenes årsaker og hensikt. Filosofien viser på ulike måter at lengselen etter sannheten er en del av menneskets natur. Det er en medfødt egenskap hos menneskets fornuft å stille spørsmålet om hvorfor ting er som de er, selv om de svarene som litt etter litt presenteres, alltid formuleres innenfor en horisont som viser at de ulike kulturer er hverandres komplement.
Filosofien har hatt en veldig innflytelse på utviklingen av Vestens kulturer. Men dette må ikke overskygge hvilken innflytelse den også har hatt på Østens forståelse av menneskelivet. Ethvert folk har sin nedarvede og kreative visdom, et sant kulturelt skattkammer som søker uttrykk og utvikling i autentisk filosofiske former. Et eksempel på dette er den basale filosofiske kunnskap som ligger til grunn for de antagelser som inspirerer de nasjonale og internasjonale rettssystemer som styrer samfunnslivet.
4. Ikke desto mindre er det sant at ett eneste begrep i virkeligheten gjemmer en hel rekke betydninger. Drevet av sin lengsel etter å oppdage den ytterste sannhet om tilværelsen forsøker menneskene å tilegne seg de allmenngyldige kunnskapselementer som gjør det mulig for dem å forstå seg selv bedre og å øke sin selvrealisasjon. Disse fundamentale kunnskapselementer springer ut av den undring som oppstår hos den som betrakter skapningen: menneskene undrer seg når de oppdager seg selv som en del av verden i relasjon til andre, som er deres like og skjebnefeller. Her begynner altså veien for den som vil oppdage stadig nye kunnskapsfronter. Uten slik undring ville mennesket forfalle til en kvelende rutine og litt etter litt miste evnen til å leve et virkelig liv som person.
Den evne til spekulativ tenkning som er særegen for det menneskelige intellekt, utvikler gjennom filosofisk arbeid en stringent metode for tankearbeid; takket være den logiske konsistens i de utsagn som formuleres, og disses organiske enhet, utformes en systematisk, sammenhengende kunnskapsstruktur. Denne metoden har i ulike kulturelle kontekster og i ulike epoker gitt opphav til genuine tankesystemer. Samtidig finnes det opp igjennom historien alltid en fristelse til å identifisere en viss tankestrømning med filosofien overhodet. I slike tilfeller står vi overfor et «filosofisk hovmod» som forsøker å fremstille sitt eget partielle og ufullstendige synspunkt som en fullstendig fortolkning av virkeligheten. Ethvert filosofisk system må, selv om det skal respekteres som en helhet, allikevel alltid erkjenne at den filosofiske tanke, som det selv springer ut av og alltid lojalt må tjene, har forrang.
Tidene endrer seg og kunnskapen vokser. Men det er allikevel mulig å skjelne en kjerne av filosofisk innsikt som er til stede gjennom hele tankens historie. Tenk for eksempel på prinsippene om ikke-motsigelse, om finalitet og kausalitet, eller begrepet person som et fritt og tenkende subjekt, med evne til å lære å kjenne Gud, sannheten og det gode. Tenk også på visse fundamentale moralske grunnsetninger som deles av alle. Dette viser at det innenfor ulike tankeretninger allikevel eksisterer en kunnskapsmasse som kan betraktes som menneskehetens åndelige arv. Det dreier seg her tilsynelatende om en implisitt filosofi. Alle mener at de har del i disse prinsippene, om enn kanskje på en generell og ureflektert måte. Nettopp fordi de deles av alle, må denne kunnskapen tjene som referansepunkt for de ulike filosofiske skoler. Når det så har lykkes fornuften å oppfatte og formulere eksistensens første og universelle prinsipper, og når den har trukket konklusjoner av dette som er både logisk og etisk koherente, kan den kalles en uforvillet fornuft eller, som man sa i antikken, orthos logos, recta ratio.
5. Kirken kan for sin del bare se det som en fordel at fornuften forsøker å nå mål som gir menneskenes liv større verdighet. I filosofien ser den en mulighet til å lære fundamentale sannheter om livet å kjenne. Samtidig betrakter Kirken filosofien som en absolutt nødvendig hjelp til dypere forståelse av troen og til å gi sannheten i Evangeliet videre til dem som ennå ikke har lært dette å kjenne.
På linje med lignende initiativer fra mine forgjengere i embetet vil jeg her reflektere over menneskefornuftens særegne aktivitet. Jeg mener at dette er nødvendig, fordi det virker som om man nettopp i vår tid har liten interesse for å søke etter den ytterste sannhet. Den moderne filosofi har all ære av å ha fokusert oppmerksomheten på mennesket. Fra dette utgangspunkt har den menneskelige fornufts innsats for å nå større og dypere kunnskap utviklet seg videre. Slik har det oppstått komplekse tankestrukturer med fremragende resultater på forskjellige kunnskapsområder. Slik er også kulturen og historien blitt beriket. Antropologi, logikk, naturvitenskaper, historie, lingvistikk og så videre – hele kunnskapsuniverset er på en eller annen måte blitt involvert. Allikevel kan ikke de positive resultater man har oppnådd, overskygge det faktum at fornuften, i sin ensidige innsats for å utforske den menneskelige subjektivitet, tilsynelatende har glemt at menneskene alltid er kalt til å styre sine skritt mot en sannhet som er større enn dem selv. Isolert fra sannheten blir individene kasteballer for sitt eget forgodtbefinnende, og deres verdighet som personer blir i siste instans vurdert ut ifra pragmatiske kriterier som til syvende og sist hviler på eksperimentelle data, i den villfarelse at teknologien må være den ene og absolutte rettesnor. Derfor er det blitt slik at fornuften segner under vekten av så meget informasjon og litt etter litt har tapt evnen til å heve blikket mot det høye. Den våger ikke lenger å gi uttrykk for menneskets søken mot sannheten. Den våger ikke lenger å heve seg til sannheten om eksistensen. Moderne filosofisk forskning har latt spørsmålet om eksistensen ligge, og har i stedet konsentrert seg om kunnskapsprosessen. I stedet for å gjøre bruk av den menneskelige evne til å lære sannheten å kjenne har den moderne filosofi foretrukket å betone hvordan denne evnen er begrenset og betinget [av sitt miljøs forutsetninger].
Dette har resultert i ulike former for agnostisisme og relativisme. Den filosofiske forskning har kommet på avveier i den allmenne skeptisismes flyvesand. I den senere tid har det oppstått ulike lærer som er tilbøyelige til å forkaste også slike sannheter som hittil er blitt betraktet som sikre. Et legitimt mangfold av standpunkter er blitt erstattet av en udifferensiert pluralisme basert på en antagelse om at alle standpunkter er like gyldige. Dette er i dag et av de tydeligste symptomer på en sviktende tiltro til sannheten. Også visse forestillinger om livet som kommer østfra, avdekker en slik sviktende tiltro. Man fornekter sannhetens eksklusive karakter og antar at det er like meget sannhet i forskjellige doktriner, også når de motsier hverandre. Med slike forutsetninger reduseres alt til meninger. Man får en følelse av å flyte rundt uten holdepunkter. Mens det på den ene side har lykkes den filosofiske tenkning å komme nærmere livets realiteter og uttrykksformer, har den på den annen side hatt en tendens til å utvikle tankeretninger – eksistensielle, hermeneutiske og lingvistiske – som ignorerer det radikale spørsmål om sannheten om den personlige eksistens, om væren og om Gud. Derfor ser vi nå hos vår tids mennesker, og ikke bare hos enkelte filosofer, en utbredt mistro til menneskets imponerende evne til å vinne kunnskap. I falsk beskjedehet nøyer de seg med provisoriske delsannheter. De forsøker ikke lenger å stille radikale spørsmål om det menneskelige, personlige og sosiale livs ytterste mening og fundament. Kort sagt, håpet om at filosofien skal gi definitive svar på slike spørsmål, er sluknet.
6. Kirken er overbevist om at den er bærer av Jesu Kristi åpenbaring. Kirken insisterer på behovet for å reflektere over sannheten. Derfor vil jeg henvende meg til dere, mine ærverdige medbrødre i bispeembetet, for det er mitt og deres oppdrag å forkynne sannheten, klart og åpent (2 Kor 4,2). Jeg henvender meg også til teologene og filosofene, som har plikt til å utforske alle aspekter av sannheten, og til alle som søker. Jeg gjør dette for å legge frem noen tanker på veien som fører til den sanne visdom, slik at de som elsker sannheten, finner en trygg vei til den og kan finne hvile i sitt strev og åndelig glede.
Jeg føler meg forpliktet til å påta meg denne oppgaven, først og fremst fordi Det annet Vatikankonsil insisterer på at biskopene er «den guddommelige og katolske sannhets vitner».[3] Å avlegge vitnesbyrd om sannheten er et oppdrag som er betrodd oss biskoper. Vi kan ikke frasi oss den oppgaven uten å svike det embete vi har mottatt. Hvis vi på ny legger frem troens sannhet, kan vi gi våre samtidige tilbake en genuin tiltro til deres egen evne til å vite, og samtidig utfordrer vi filosofien til på ny å oppdage og utvikle sin egen fulle verdighet.
Det finnes også en annen grunn til at jeg skriver ned disse tankene. I min encyklika Veritatis splendor festet jeg oppmerksomheten ved «visse fundamentale sannheter i den katolske lære som i dagens situasjon risikerer å bli forvansket eller fornektet».[4] I den encyklika jeg nå sender ut, vil jeg fortsette refleksjonen og konsentrere oppmerksomheten om selve sannheten og om dens fundament i forhold til troen.Man kan nemlig ikke fornekte at vår tid, med sine raske og omfattende forandringer, kan gi de oppvoksende generasjoner en følelse av at det ikke finnes noen gyldige holdepunkter. Og fremtiden tilhører disse nye generasjoner, den er avhengig av dem. Behovet for et fundament for det personlige og det kollektive liv blir enda mer påtrengende når vi ser hvilken uhyrlig ubalanse det er i perspektivene: det forgjengelige betones som en verdi, og muligheten til å oppdage livets virkelige mening blir trukket i tvil. Derfor vakler så mange mennesker gjennom livet på randen av en avgrunn og uten anelse om hvor de går. Undertiden skjer dette fordi de som er kalt til å uttrykke sin tenkning ved hjelp av kulturens midler, ikke lenger er interessert i sannheten, fordi de foretrekker en rask suksess fremfor å søke tålmodig etter det som kan gjøre livet verdt å leve. Det er alltid filosofiens oppgave å mane til å søke sannheten, slik har den et stort ansvar for å forme tenkningen og kulturen. Det er nå på høy tid at den oppdager sitt opprinnelige kall. Jeg har derfor følt både et behov for og en plikt til å ta opp dette emnet slik at menneskeheten på terskelen til det tredje årtusen i den kristne tidsregning kan komme til en klarere oppfatning av de store ressurser den har mottatt, og med fornyet mot kan beslutte seg til å oppfylle den del av frelsesplanen som faller inn under dens egen historie.
Noter
[1] I min første encyklika Redemptor hominis skrev jeg: «Vi er altså delaktige i Kristi profetiske misjon. Derfor tjener vi Guds sannhet i Kirken sammen med ham. Å være ansvarlig for denne sannhet betyr også å elske den og søke å forstå den mest mulig eksakt for å bringe den nærmere oss selv og andre. Den har en fylde av frelseskraft og herlighet, den er dyp, men samtidig enkel»; n. 19, AAS 71 (1979), 306.
[2] Jf. Det annet Vatikankonsil, pastoralkonstitusjonen om Kirken i verden av i dag, Gaudium et spes, 16.
[3] Den dogmatiske konstitusjon om Kirken, Lumen gentium, 25.
[4] N. 4: AAS 85 (1993), 1136.