Om arbeidets verdighet

II - Arbeidet og mennesket

4. I første Mosebok

Kirken er overbevist om at arbeidet utgjør en fundamental dimensjon ved menneskets liv på jorden. Denne overbevisning ser den også bekreftet når den betrakter den rikdom av erkjennelser som foreligger innenfor de tallrike vitenskapsområdene som har mennesket som objekt: Antropologien, paleontologien, historieforskningen, samfunnsvitenskapen, psykologien, osv. : Alle ser de ut til å bevise denne kjensgjerningen uimotsigelig. Men fremfor alt øser Kirken denne sin overbevisning fra det åpenbarte Guds Ord, og det som da her skjer er at den overbevisning som forstanden er kommet frem til, også blir til troens overbevisning. Grunnen til det er - og det lønner seg å merke seg dette helt fra begynnelsen av - at Kirken tror på menneskene: Ikke bare i lys av den historiske erfaring; den tenker på mennesket og vender seg til mennesket ikke bare ved hjelp av de ulike metoder innenfor den vitenskapelige erkjennelse; nei, det skjer i første rekke i lyset fra den levende Guds åpenbarte Ord. Når den taler om mennesket, søker den å gi ord til disse evige mål og den transcendente bestemmelse som den levende Gud, menneskets Skaper og Forløser, har stillet det innunder.

Kirken henter allerede ut fra de første sider av Første Mosebok den overbevisning at arbeidet utgjør en fundamental dimensjon ved menneskets liv på jorden. Når vi undersøker disse tekstene blir vi oss bevisst at de, ofte med arkaiske uttrykk, allerede uttaler de grunnleggende sannheter om mennesket, allerede her, ved hemmeligheten om menneskets skapelse. Det er sannheter som like fra begynnelsen av er avgjørende ved mennesket og tegner de store linjer for dets eksistens på jorden, enten det er i den opprinnelige tilstand av rettferdighet, eller etter det brudd som synden forårsaket i mennesket på den opprinnelige pakt mellom Gud og hans skapning. Når mennesket, skapt "i Guds bilde ... til mann og kvinne" (9), hører ordene: "Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere!"(10), da sikter disse ordene rett nok ikke direkte og uttrykkelig til menneskets arbeid, men viser allikevel uten tvil mennesket indirekte hen til arbeidet som en gjerning det har å gjøre i verden. Ja, disse ordene peker allerede på denne gjernings dypeste vesen. Blant annet av den grunn er mennesket Guds bilde, fordi det har mottatt det oppdrag fra sin Skaper å legge jorden under seg og å råde over den. Idet mennesket oppfyller dette oppdraget, gjenspeiler mennesket og ethvert menneske selve verdensskaperens virke.

Arbeidet - oppfattet som "transitiv" gjerning, altså som et virke som går ut fra mennesket som subjekt og er rettet mot et ytre objekt - forutsetter at mennesket har et bestemt herrevelde over "jorden", og bekrefter og utvikler på sin side dette herrevelde. Uttrykket "jorden" som den bibelske tekst bruker, betyr naturligvis i første omgang den brøkdelen av det synlige univers som mennesket bebor; i utvidet betydning kan man allikevel ta det som omfattende hele den synlige verden, så langt den befinner seg innenfor det området som mennesket har innflytelse over og hvor det søker etter å tilfredsstille sine egne behov. Ordene "legg jorden under dere", er av uhyre rekkevidde. De sikter til alle de rikdommer som jorden (og indirekte den synlige verden) gjemmer, og som kan oppdages og bli nyttiggjort på egnet måte ved bevisst virksomhet fra menneskets side. Disse ordene fra begynnelsen av Bibelen forblir på denne måten aktuelle for enhver tid. De innbefatter både alle tidligere epoker av sivilisasjon og økonomisk virksomhet og dagens virkelighet, men også de former for utvikling som ligger i fremtiden og som de kanskje allerede tegner et visst bilde av, men som ennå allikevel for det meste er mennesket ukjent og skjult.

Iblant taler man om perioder hvor det skjer en raskere vekst i det økonomiske liv og i hele menneskehetens sivilisasjon eller innenfor de enkelte nasjoner. Denne "veksten" blir gjerne sett i sammenheng med nye landevinninger innenfor vitenskap og teknikk, og særlig med de oppdagelsene som har avgjørende betydning for samfunnslivet og for den økonomiske virksomhet. Men her kan man da samtidig si at ingen av disse former for "vekst" går utover det som er det vesentlige innholdet av det som denne urgamle bibelteksten sier. Ved sitt arbeid blir mennesket stadig mer jordens berre, og det befester på den annen side gjennom sitt arbeid det herredømmet det har over den synlige verden; men under alle omstendigheter forblir det ved hver fase av denne prosess på linje med den opprinnelige befaling det mottok fra Skaperen. Denne befaling er nødvendigvis og uløselig bundet til den kjensgjerning at mennesket som mann og kvinne er skapt "i Guds bilde". Denne prosessen er samtidig universell: Den omfatter alle mennesker, hver generasjon, enhver fase av den økonomiske og kulturelle utvikling, og den er en prosess som avspeiler seg i ethvert menneske, i ethvert menneskelig vesen begavet med innsikt. Den omfatter samtidig alle og hver enkelt; alle og like meget den enkelte tar i tilsvarende mål og på utallige måter del i denne gigantiske prosessen som består i å "underlegge seg jorden" ved å arbeide.

5. Arbeidet i objektiv mening: Teknikken

Dette altomfattende omfang og på samme tid dette mangfold i den prosessen å "underlegge seg jorden" kaster lys over det menneskelige arbeid; for det er gjennom arbeidet og i arbeidet at mennesket utøver sitt herrevelde over jorden. Slik blir meningen med det objektivt forståtte arbeid tydelig, slik den kommer til uttrykk i de forskjellige epoker av kultur og sivilisasjon. Mennesket råder over jorden allerede når det temmer og holder dyr og skaffer seg nødvendig mat og klær fra dem, og når det kan hente mange slags naturrikdommer fra jorden og fra havet. Men i enda langt større omfang legger likevel mennesket jorden "under seg" når det tar til med å dyrke jorden og å nyttiggjøre de produkter den gir i samsvar med de behov det har. Dermed er jordbruket en avgjørende gren av den økonomiske virksomhet, og som følge av menneskets arbeid en uunnværlig faktor innenfor produksjonslivet. På sin side vil så industrien alltid bestå i det samvirket som skjer mellom menneskets arbeid - det kroppslige som det intellektuelle - og naturrikdommene; her er det tale både om de levende naturproduktene som finnes og om landbruksproduktene, såvel som om ressurser i form av mineraler og kjemiske forbindelser. I en viss forstand gjelder dette også for området serviceindustri og for den rene og den anvendte forskning.

I industri og jordbruk er menneskets arbeid idag i mange tilfeller ikke lenger rent kroppsarbeid, ettersom hendenes og musklenes slit blir overtatt av maskiner og mekaniserte redskaper, stadig mer og mer fullkomne som de blir. Ikke bare i industrien, men dessuten i jordbruket er vi vitne til forandringer som ble gjort mulige ved en trinnvis og uavbrutt utvikling av vitenskap og teknikk. Alt dette er historisk sett blitt årsak til store omveltninger innen sivilisasjonen; de går fra begynnelsen av den "industrielle tidsalder" og frem gjennom de påfølgende utviklingsfaser betinget av nye tekniske landevinninger, slik som elektronikken, eller mikroprosessorene fra de seneste år.

Det kunne oppstå det inntrykk at det er maskinene som "arbeider" innenfor den industrielle prosessen, mens mennesket bare betjener dem ved på ulike måter å få dem til å fungere og gå. Nettopp derfor gir likevel den industrielle utvikling foranledning til å reise spørsmålet om menneskets arbeid på en ny måte. Både den første industrialisering som skapte det såkalte arbeiderspørsmålet, og de industrielle og etterindustrielle forandringene som fulgte i dens kjølvann, viser klart at også i en tidsalder med stadig sterkere mekanisert "arbeid" forblir mennesket arbeidets egentlige subjekt.

Utviklingen av industrien og de forskjellige sektorer som hører sammen med den, like til de mest avanserte teknologier innen elektronikken, særlig gjelder det miniatyrisering, informasjonsteknikk, telekommunikasjon og andre, viser klart hvilken uhyre betydning i vekselvirkningen mellom arbeidets subjekt og objekt (i videste betydning av ordet arbeid) det er som tilkommer disse samarbeidspartnere mennesket gjør bruk av i sitt arbeid, og som den menneskelige ånd har frembragt, nemlig teknikken. Den er - her ikke forstått som arbeidsevne eller arbeidsførhet, men som summen av de instrumenter mennesket benytter seg av under sitt arbeid - uten tvil en samarbeidspartner for mennesket. Teknikken gjør arbeidet lettere for mennesket, den fullkommengjør, fremskynder og mangfoldiggjør det. Den gjør det mulig å øke arbeidsproduktene kvantitativt, og ved mange av dem forbedrer de også kvaliteten. Men det er også en kjensgjerning at teknikken i mange tilfeller kan forvandle seg fra å være menneskets forbundsfelle til å bli nærmest en motstander. Det er tilfellet når f. eks. mekaniseringen av arbeidet fortrenger mennesket og frarøver det enhver personlig tilfredsstillelse og ansporing til skapende innsats og ansvar, og når den fratar mange arbeidstakere deres arbeid; eller når forherligelse av maskinene gjør mennesket til deres slaver.

Når bibelordet "legg jorden under dere", som fra begynnelsen av har vært rettet til mennesket, blir forstått om hele den moderne industrielle og etterindustrielle tid, innbefatter det uten tvil også et forhold til teknikken, ja, til den verden som består av mekanismen og maskiner og som er en frukt av det arbeid som gjøres av den menneskelige forstand, og er en historisk bekreftelse av menneskets rådevelde over naturen.

I den seneste epoke av menneskehetens historie har teknikken feiret triumf spesielt hos noen folkeslag som en grunnleggende faktor for økonomisk fremskritt, og denne triumf er berettiget; samtidig har allikevel denne triumf fremkastet sentrale spørsmål, og den fortsetter å gjøre det: Spørsmål om det menneskelige arbeid i forhold til arbeidets subjekt, som nettopp er mennesket. Disse spørsmålene er lastet med tungtveiende innhold og spenninger av etisk og etisk-sosial karakter. De representerer derfor en stadig utfordring til mange slags institusjoner, til stater og regjeringer, til internasjonale systemer og organisasjoner; de representerer også en utfordring til Kirken.

6. Arbeidet i subjektiv mening: Mennesket som arbeidets subjekt

Vil vi fortsette vår undersøkelse om arbeidet i samsvar med Bibelens ord, der det heter at mennesket skal legge jorden under seg, må vi nå rette vår oppmerksomhet på arbeidet i subjektiv mening, og det langt mer inngående enn vi gjorde det ved arbeidets objektive mening. Der har vi bare nettopp berørt den vidtfavnende problematikk som fullt ut og i enkeltheter er kjent for forskerne innenfor de ulike områder og også for de arbeidende menneskene selv, alt etter den spesialisering de har skaffet seg. Selv om de ord i Første Mosebok som vi holder oss til i denne undersøkelsen bare indirekte taler om arbeidet i objektiv mening, gjør de ganske visst det samme også om arbeidets subjekt; men hva de til gjengjeld sier om det, er opplysende og fullt av dyp betydning.

Mennesket skal legge jorden under seg, skal råde over den, fordi det som "Guds bilde" er en person, det er et vesen som selv er subjekt, i stand til å handle på ordnet og fornuftig måte, med evne til å bestemme over seg selv, og innstilt på å virkeliggjøre seg selv. Som person er mennesket derfor arbeidets subjekt. Som person arbeider det og utfører de forskjellige handlinger som hører med til arbeidsprosessen; uavhengig av deres objektive innhold må alle disse handlinger tjene virkeliggjørelsen av mennesket som m e n n e s k e, oppfyllelsen av det kall det har til å være person, et kall som nettopp er eget for det som menneske. De viktigste sannhetene vedrørende dette temaet har i vår tid det 2. Vatikankonsil understreket i konstitusjonen "Gaudium et spes", særlig i 1. kapittel om menneskets kall.

Det "rådevelde" som vår bibeltekst taler om, gjelder ikke bare om arbeidets objektive dimensjon, men fører oss samtidig til å gripe dets subjektive dimensjon. Arbeidet som den prosess hvor mennesket og menneskeheten legger jorden under seg, svarer bare til Bibelens grunnoppfatning såfremt mennesket i hele denne prosess alltid samtidig viser seg som, og stadfester seg som, den som "råder". Dette rådevelde gjelder i en viss forstand enda mer den subjektive enn den objektive dimensjon: Nettopp den subjektive dimensjon betinger jo arbeidets etiske substans. For det er hevet over tvil at det menneskelige arbeid har sin etiske verdi som umiddelbart og direkte er forbundet med den kjensgjerning at den som utfører det, er person, et subjekt som treffer valg på egne vegne.

Denne sannhet, som på en viss måte utgjør den fundamentale og blivende kjerne i den kristne lære om arbeidet, var og er av grunnleggende betydning for at man skal kunne forstå viktige sosiale problemer som er av epokeskapende omfang.

Antikken delte ifølge dens egen typiske målestokk menneskene inn etter arten av det arbeidet de utførte. Det arbeidet som krevde innsats av kroppskrefter, av arbeid fra hender og muskler, ble betraktet som uverdig det frie menneske. det var derfor slavene ble satt til å utføre det. Kristendommen bevirket en grunnleggende omveltning av slike anskuelser, idet den førte videre tanker som allerede Det gamle testamente inneholder. Den gikk her ut fra evangeliets budskap i dets helhet og fremfor alt fra det faktum at Han som var Gud og likevel i ett og alt er blitt oss lik (11), viet den største del av sine jordiske leveår til kroppsarbeidet i en tømmermanns verksted. Denne omstendighet er i seg selv det tydeligste "arbeidets evangelium", hvorav det fremgår at grunnlaget for vurderingen av det menneskelige arbeid ikke i første rekke er arten av det arbeid som er utført, men det faktum at den som utfører det, er person. Arbeidets verdighet har sin dypeste rot ikke i den objektive, men i den subjektive dimensjon det har.

Ved å se det slik, forsvinner bent frem grunnlaget for antikkens inndeling av menneskene i ulike grupper alt etter hva slags arbeid de utførte. Med dét skal ikke være sagt at det menneskelige arbeid, forstått som et objekt, ikke på en eller annen måte må vurderes og kvalifiseres, men bare dette at det første grunnlaget for arbeidets verdi er mennesket selv, arbeidets subjekt. Til dette knytter det seg straks en meget viktig slutning av etisk natur: Så sant det enn er, at mennesket er bestemt og kalt til å arbeide, er likevel i første rekke arbeidet til for mennesket, og ikke mennesket for arbeidet. Med denne slutning kommer man logisk frem til å anerkjenne at arbeidets subjektive betydning har forrang fremfor den objektive. På grunn av denne oppfatning og under forutsetning av at de forskjellige arbeider menneskene utfører kan ha en høyere eller lavere objektiv verdi, er det fremfor alt viktig for oss å få tydelig frem at målestokken for ethvert av disse arbeidene i første rekke er den verdighet som det subjekt eier som utfører det, altså personens, menneskets egen verdighet. Nok en gang: Uavhengig av det arbeid som ethvert mennesket utfører, og forutsatt at arbeidet gjengir en hensikt med menneskets handling, som ofte engasjerer det sterkt, må det holdes fast ved at denne hensikt, betraktet for seg, ikke har noen avgjørende betydning. Arbeidets hensikt - ethvert arbeids som utføres av mennesket, om det enn i det almene omdømmet går for å være den simpleste jobb man kan ha, et fullstendig monotont, ja, foraktet arbeid - forblir i siste instans alltid mennesket selv.

7. En trusel mot den rette verdiorden

Nettopp disse fundamentale erkjennelser om arbeidet utkrystalliserte seg til alle tider ut fra rikdommen i den kristne sannhet, særlig ut fra det budskap som "arbeidets evangelium" bringer, og de har skapt grunnlaget for en ny måte å tenke, vurdere og handle på mellom menneskene. I nåtiden, allerede fra begynnelsen av den industrielle tidsalder av, måtte den kristne sannhet om arbeidet tar stilling imot forskjellige materialistiske og økonomiske strømninger.

Mange tilhengere av slike ideer betraktet og behandlet arbeidet som en slags "vare" som arbeidstakeren, fremfor alt industriarbeideren, selger til arbeidsgiveren, som samtidig eier kapitalen, dvs, alt av arbeidsredskaper og av de midler som gjør produksjonen mulig. Denne oppfatning av arbeidet var vel særlig utbredt i første halvdel av det 19. århundre. I tiden som fulgte, er uttrykkelige formuleringer av denne art nesten blitt borte, og har gitt plass for en mer human oppfatning og verdsetting av arbeidet. Det skiftende forholdet som består mellom det arbeidende menneske og alt av arbeidsredskaper og produksjonsmidler, førte til at det oppstod ulike former for kapitalisme og - parallelt med den - kollektivisme; til dette kom også flere sosialøkonomiske elementer som resultat, dels av nye konkrete omstendigheter, dels av den virksomhet som ble utført av arbeidstakerorganisasjoner og av det offentlige; man fikk også store overnasjonale konserner. Ganske visst består fortsatt faren for å behandle arbeidet som "en egen slags vare" eller som en anonym "kraft" som trengs for produksjonen (man snakker bent frem om "arbeidskraft"), og dét særlig når hele synsfeltet for den økonomiske problematikk er preget av den materialistiske økonomiske teori.

En stadig foranledning og i visse henseender tilmed en fristelse til å tenke og å vurdere på denne måten, ligger i den fremskyndte utvikling innenfor en ensidig materialistisk sivilisasjon; her er det først og fremst den objektive dimensjon ved arbeidet man tilkjenner betydning, mens den subjektive dimensjon og dermed alt som står i et direkte eller i et indirekte forhold til arbeidets subjekt forblir i bakgrunnen. I alle slike tilfeller, i enhver sosial situasjon av denne art, forkludrer eller tilmed forvrenger man den orden som fra begynnelsen av er fastlagt med ordene fra Første Mosebok; mennesket blir behandlet som bare et verktøy (12), mens det på grunn av seg selv og altså uavhengig av hvilket arbeid det utfører, skulle behandles som subjektet som er årsak til arbeidet, som den som i sannhet gir arbeidet skikkelse og skaper det. Akkurat denne forvrengningen av den fastlagte orden ville fortjene betegnelsen "kapitalisme" - slik vi vil forklare den mer utførlig senere - og det aldeles bortsett fra det programmet som det skjer i henhold til og av den betegnelsen det går under. Som kjent har kapitalismen som system, som økonomisksosialt system, sitt nøyaktige, historisk fremvokste innhold ut fra dette at den ble stillet opp imot "sosialisme" og "kommunisme". Men i det lys som kommer fra analysen av den grunnleggende virkelighet i den samlede økonomiske prosess og fremfor alt i produksjonsstrukturen - som jo nettopp er arbeidets egen struktur - er det på sin plass å innrømme at feilen fra den primitive kapitalisme kan gjenta seg; det er dette som skjer overalt der hvor mennesket på en eller annen måte blir satt i bås med alle de materielle produksjonsmidlene og på den måten blir behandlet som et instrument og ikke i samsvar med dets arbeids sanne verdighet og dermed som dets subjekt og dets opphavsmann, og nettopp derfor som det sanne mål for den samlede produksjonsprosess.

Slik forstår man hvordan en analyse av det menneskelige arbeid i lys av de ordene som gjelder menneskets "herrevelde" over jorden, burde trenge inn til sentrum av den etisk-sosiale problematikk. Denne måten å se det hele på burde man også gi en sentral plass innenfor hele området for den sosiale og den økonomiske politikk, hva enten det skjer innen de enkelte land eller internasjonalt og mellom verdensdelene; dette vil ha betydning, særlig med tanke på spenningene i verden, som avtegner seg ikke bare langs øst-vest aksen, men også langs nord-syd aksen. Disse dimensjonene ved dagens etisk-sosiale problematikk ble viet energisk oppmerksomhet av Pave Johannes XXIII i hans rundskriv "Mater et magistrat' og av Pave Paul VI i rundskrivet "Populorum progressio".

8. Solidariteten mellom arbeidende mennesker

Når man taler om det menneskelige arbeid i lys av den fundamentale dimensjon som dets subjekt har, og dermed om det personale mennesket som utfører dette arbeid, da må man ut fra dette synspunkt også foreta en i det minste summarisk vurdering av de utviklingen som har funnet sted angående det subjektive aspekt ved arbeidet siden rundskrivet "Rerum novarum". For selv om arbeidets subjekt alltid er det samme, nemlig mennesket, så kan man allikevel iaktta et enormt mangfold innenfor det objektive området. Om man også kan si at arbeidet på grunn av sitt subjekt bare er ett (enestående og aldri kan gjentas), må man allikevel med henblikk på målsettingen med det si at det finnes mange slags arbeid: rent forskjellige arbeider. Utviklingen av den menneskelige sivilisasjon fører på dette området til stadig berikelse. Men samtidig kan man likevel ikke overse at i løpet av denne utviklingen er det ikke bare slik at nye former for arbeid dukker opp, men det er også slik at andre forsvinner. Vil man i dette forhold i det store og hele se en normal foreteelse, må man likefullt være våken for om, og i hvilket omfang, det da også her kan dukke opp utveksten som kan være farlige i etisk-sosial henseende.

Nettopp som følge av en slik utvekst av stor rekkevidde oppstod i det forrige århundre det såkalte arbeiderspørsmålet, mange ganger også betegnet som proletariatsproblemet. Dette spørsmålet og de problemer som er knyttet til det, har fremkalt en berettiget sosial reaksjon, og utløste blant de arbeidende menneskene, i første rekke blant industriarbeiderne, rett og slett en storm av solidaritet. Oppropet til solidaritet og felles innsats som gikk ut til arbeiderne fremfor alt til dem som hadde sin arbeidsplass i de store industribedriftene hvor arbeidet består av monotone, avstumpende gjøremål, og der maskinene stadig mer hersker over menneskene - vår ut fri sosialetikkens standpunkt verdifullt og sterkt. Det var reaksjonen imot fornedrelsen av mennesket som er og forblir arbeidets subjekt, og imot den uhørte utbytting når det gjaldt lønn, arbeidsvilkår og omsorg for arbeiderens person som hang sammen med den. Denne reaksjonen har forenet arbeiderne i et fellesskap kjennetegnet av stor solidaritet.

I overensstemmelse med rundskrivet "Rerum novarum" og mange derpå følgende dokumenter fra det kirkelige læreembete, må man åpent anerkjenne at reaksjonen imot det urettferdige og skadelige systemet som lå som et åk over det arbeidende menneske i denne tiden med rask industrialisering og ropte til himmelen om hevn (13), var sosialmoralsk rettferdig. Disse tilstandene var begunstiget gjennom liberalismens sosial-politiske system; dette system styrket og sikret jo ifølge sine økonomiske grunnsetninger utelukkende kapitaleierens økonomiske initiativer; men systemet bekymret seg likevel ikke tilstrekkelig om de arbeidende menneskers rettigheter, og dette ifølge tesen om at det menneskelige arbeid utelukkende er et produksjonsmiddel, mens kapitalen derimot er grunnlaget, målestokken, og hensikten med produksjonen.

Siden den tid har solidariteten mellom de arbeidende menneskene, forenet med en klarere og mer innsatsvillig bevissthet fra motpartens side angående arbeidernes rettigheter, i mange tilfeller bevirket dyptgripende forandringer. Det er blitt uttenkt forskjellige nye systemer. Det har utviklet seg forskjellige former for neo-kapitalisme og kollektivisme. Ikke sjelden kan arbeiderne ta del i ledelsen av bedriftens produktivitetskontroller, og gjør også bruk av denne mulighet. Ved hjelp av tilsvarende organisasjoner øver de også innflytelse på arbeids- og lønnsvilkårene og på sosiallovgivningen. Men samtidig lot allikevel forskjellige ideologiske systemer eller maktgrupperinger og likeledes også nye forbindelser på de enkelte områder av det menneskelige fellesskap, åpne urettferdige forhold fortsatt bestå, eller har skapt nye. I verdenssammenheng har utviklingen av sivilisasjon og kommunikasjon muliggjort en mer fullstendig bedømmelse av menneskets livs- og arbeidsvilkår over den ganske jord, men har også brakt frem i lyset nye former for urettferdighet, og det av et langt større omfang enn de som i det forrige århundre hadde ført arbeidende mennesker til å slutte seg sammen gjennom en solidaritet av særskilt karakter innen arbeidets verden. Dette gjelder for de land som allerede har en viss prosess av industriell revolusjon bak seg, som også for slike land der det viktigste arbeidet fremdeles består i å dyrke jorden, eller i lignende gjøremål.

Bevegelser som fremmer solidaritet på det menneskelige arbeidsområde - og som aldri må gi seg lov til å stenge seg ute fra dialogen og samarbeidet med den annen part kan også være påkrevet med henblikk på andre grupper ut fra deres situasjon. Det gjelder her grupper som i første omgang ikke har vært representert i disse bevegelsene, men som likevel i løpet av forandringer i samfunnssystem og livsvilkår opplever en faktisk "proletarisering". De kan tilmed allerede befinne seg i "proletariatets" situasjon, uten at man kanskje ennå sier dette med rene ord, men der de likefullt saklig sett fortjener denne karakteristikk. I denne situasjon kan mange kategorier eller grupper av den arbeidssøkende "intelligentia" befinne seg, særlig i de tilfeller hvor man samtidig med en stadig bredere adgang til utdannelse og med et økende antall personer med avsluttet studium finner at etterspørselen etter deres arbeid avtar. Denne arbeidsløshet blant de intellektuelle kommer, og endatil øker, når de utdannelsesveier som står åpne ikke er tilpasset samfunnets ekte behov for arbeidsytelser eller tjenester, eller når et arbeid som i det minste forutsetter en yrkesutdannelse, er mindre etterspurt eller dårligere betalt enn mangt et manuelt arbeid. Naturligvis er utdannelse som sådan alltid en verdi og en viktig berikelse for den menneskelige personlighet; men uavhengig av denne kjensgjerningen åpner det seg her muligheten av mange former for "proletarisering"

Derfor må man fortsatt reise spørsmålet etter arbeidets subjekt og dets livsvilkår. Vil man virkeliggjøre den sosiale rettferdighet i de forskjellige deler av verden, i de ulike land og i forbindelse mellom dem, foreligger det et stadig behov for nye solidaritetsbevegelser av dem som arbeider. Dette samholdet må alltid være tilstede der det er nødvendig som følge av at arbeidets subjekt blir nedverdiget, arbeidstakerne utbyttet, og det oppstår utvidede områder med elendighet og tilmed sult. Kirken går kraftig inn for denne sak, ettersom den ser den som sitt oppdrag og sin tjeneste, som prøve på sin troskap overfor Kristus, og for virkelig å være "de fattiges Kirke". De "fattige', opptrer i ulike skikkelser, på forskjellige steder og til skiftende tider; mange ganger er de der som et resultat av at den verdighet det menneskelige arbeid har, er blitt krenket; det kan være tilfellet fordi mulighetene for arbeid er begrenset - altså på grunn av arbeidsløshetens svøpe -, eller det kan skyldes at arbeidet og de rettigheter som det gir, fremfor alt retten til en rettmessig lønn og til trygge kår for arbeidstakerens person og hans familie, blir uthulet.

9. Arbeid og menneskeverd

Når vi ennå en stund dveler ved dette synet på mennesket som arbeidets subjekt, vil det være riktig i det minste i store trekk å berøre noen sider som forklarer nærmere den verdighet det menneskelige arbeid er i besittelse av, forsåvidt som de tillater en mer fullstendig beskrivelse av dens særskilte moralske verdi. Her må man alltid ha for øye det kall som Bibelen uttaler, om å "legge jorden under seg" (14); her kommer Skaperens vilje til uttrykk, at arbeidet skulle gjøre det mulig for mennesket å virkeliggjøre det "herrevelde" som tilkommer det i den synlige verden.

Denne opprinnelige og grunnleggende hensikt hos Gud med det mennesket han skapte i sitt bilde, som et avbilde av Ham (15), ble ikke engang i det øyeblikk forandret eller utslettet da mennesket etter bruddet på den første pakt med Gud oppfattet disse ordene: "Med svette i ansiktet skal du ete ditt brød"(16). Disse ordene sikter til den ofte trykkende møye som siden den gang følger det menneskelige arbeid; men de forandrer likevel ikke noe ved den kjensgjerning at arbeidet er den veien mennesket går for å virkeliggjøre det "herrevelde" som tilhører det over den synlige verden, mens det "legger jorden under seg". Denne møye er en alminnelig kjent realitet, ettersom den blir erfart av alle. Dette vet mennesker med kroppsarbeid; de arbeider ofte under ytterst harde vilkår. Dette vet ikke bare de som arbeider i jordbruket, og som i lange økter dyrker den jorden som ofte gir dem "torner og tistler" (17), men også arbeideren i bergverk og i stenbrudd vet det, arbeiderne i metallindustrien og i smelteovnene, arbeiderne på bygg og anlegg, der helsen ofte står på spill. Dette vet også de mennesker som holder på med intellektuelt arbeid; forskerne vet det, og de mennesker som bærer ansvaret for vidtrekkende sosiale avgjørelser. Leger og sykepleiere vet det, som våker dag og natt over sine pasienter. Det vet kvinnene som ofte uten rettmessig anerkjennelse fra samfunnets side, ja, fra de pårørendes, dag ut og dag inn bærer strevet med og ansvaret for husholdningen og for barneoppdragelsen. Dette vet alle arbeidende mennesker, og siden alle er kalt til å arbeide, vet alle mennesker det.

Likevel er arbeidet med all sin møye, og i en viss forstand kanskje nettopp på grunn av denne møye, et gode for mennesket. om enn dette gode bærer preg av å være et "bonum arduum", for å tale med den hellige Thomas fra Aquina (18), et "møysommelig gode", så forblir arbeidet som sådant allikevel et gode for mennesket, og da ikke bare et "nyttig" eller et "tilfredsstillende" gode, men et "verdig", det vil si et gode som svarer til menneskets verdighet, et gode som gir uttrykk for denne verdighet og øker den. Vil man bestemme den etiske betydning av arbeidet nøyere, må man i første rekke ha denne sannhet for øyet. Arbeidet er et gode for mennesket, for mennesket som menneske, fordi det gjennom arbeidet ikke bare forandrer naturen og tilpasser den sine behov, men også fordi det virkeliggjør seg selv som menneske, ja, i en viss forstand "blir mer m e n n e s k e".

Uten denne innsikt kan man ikke forstå betydningen av den dyd som fliden er, eller enda nøyaktigere: man kan ikke forstå hvorfor fliden skal være en dyd; dyden som moralsk handling er jo dét at mennesket blir godt som menneske (19). Men denne positive sammenheng forandrer ingenting på vår berettigede bekymring, at mennesket i det arbeid som materien blir foredlet ved, kunne lide en forringelse av sin verdighet, i sitt eget jeg (20), Det er jo en kjent sak at arbeidet på forskjellig vis kan bli brukt imot mennesket; at man kan straffe det med tvangsarbeid i konsentrasjonsleire; at man kan gjøre arbeidet til et middel til å undertrykke mennesket; at min endelig på forskjellig måte kan drive rov på det menneskelige arbeid, og det vil si: på det arbeidende menneske: Alt dette taler for den moralske forpliktelse til å forene fliden som dyd med en sosial orden som tillater mennesket "til å bli mer menneske" i sitt arbeid, istedet for på grunn av arbeidet å fornedre seg og ikke bare bruke opp sine legemlige krefter (hva jo i det minste på sett og vis er uunngåelig), men endog se sin uregne verdighet og personalitet skadet.

10. Arbeid og fellesskap: I familie og folk

Etter at den personale dimensjon ved det menneskelige arbeid dermed er bekreftet, må vi gå videre til et annet område av verdier som nødvendigvis er forbundet med arbeidet. Arbeidet danner et grunnlag for oppbygningen av familielivet, som er en menneskerett og et kall til mennesket. Begge disse verdiområdene - det ene forbundet med arbeidet, det andre en følge av rnenneskelivets karakter av å være familieliv - må være forenet med hverandre på rett måte, og på rett måte gjennomtrenge hverandre. Arbeidet er i en viss henseende en forutsetning for at man kan stifte familie, ettersom familien trenger midler til sitt underhold, som mennesket normalt skaffer seg ved å arbeide. Arbeid og flid preger også hele oppdragelsen i familien, nettopp fordi enhver ved arbeid "blir menneske", og det å bli menneske er jo selve hovedmålet for hele oppdragelsen. Øyensynlig står vi her på sett og vis overfor to sider ved arbeidet som utfyller hverandre: den ene som gjør det mulig for familien å opprettholde livet, og den andre som gjør det mulig for familien å virkeliggjøre sine mål, fremfor alt oppdragelsen. Disse to sidene ved arbeidet er allikevel forbundet med hverandre og utfyller hverandre på vesentlige punkter.

Alt i alt må man minne om og slå fast at familien danner et av de viktigste holdepunktene for den riktige oppbygningen av en sosial-etisk ordning av det menneskelige arbeid. Kirkens lære har alltid viet en særlig oppmerksomhet til dette problemet, og også vi vil fremdeles måtte vende tilbake til det i dette dokumentet. Familien er jo et fellesskap som er blitt gjort mulig igjennom arbeidet, og den er den første hjemmeskole i arbeid for ethvert menneske.

Det tredje området av verdier som blir synlig ut fra vårt nåværende perspektiv - hvor utgangspunktet er arbeidets subjekt - , omfatter det vide fellesskapet som mennesket hører til i på grunn av særlige kulturelle og historiske bindinger. Også når det ikke ennå har fått den modne form av nasjon, er folkefellesskapet den store, om enn indirekte "oppdrager" for ethvert menneske (ettersom enhver i familien tilegner seg de holdepunkter og verdier som i sin helhet utgjør en bestemt nasjons kultur). Men ikke bare det; folkefellesskapet er også en stor historisk og sosial inkarnasjon av alle generasjoners arbeid. Alt dette bevirker at mennesket forbinder sin dypeste menneskelige identitet med det å tilhøre en nasjon, og å forstå sitt arbeid også som en økning av fellesskapets goder, oppnådd i samarbeid med sine landsmenn. Her blir det seg da også bevisst at det er langs denne vei arbeidet tjener til å forøke hele den menneskelige familiens goder, de goder som tilhører alle mennesker på jorden.

Disse tre områdene beholder stadig sin betydning for det menneskelige arbeid i dets subjektive dimensjon. Og denne dimensjon, og dermed det arbeidende menneskes konkrete virkelighet, har forrang fremfor den objektive. Det er fremfor alt i den subjektive dimensjon det "herrevelde" over naturens verden virkeliggjøres som mennesket ifølge ordene fra Første Mosebok er kalt til like fra begynnelsen av. Når den prosess å "underlegge seg jorden" - altså arbeidet under synspunktet teknikk - i løpet av historien og særlig i løpet av de seneste århundrer er kjennetegnet av en uhyre utvikling av produksjonsmidlene, da er dette et fordelaktig og positivt forhold, under forutsetning av at arbeidets objektive dimensjon ikke vinner overtaket over den subjektive og dermed fratar mennesket dets verdighet og uforanderlige rettigheter, eller minsker dem.