Kapittel 2: Den Guddommelige åpenbarings overlevering

Apostlene og deres etterfølgere som forkynnere av Evangeliet

7. Det som Gud har åpenbart til alle folkeslags frelse, det sørget Han i sin store godhet også for å la bestå, uavbrutt og fullstendig, og bli overlevert til alle slektledd. Derfor ga Herren Kristus, som fullender i seg Guds den Allerhøyestes hele åpenbaring (kfr. 2. Kor. 1, 20: 3, 16-4,6), sin befaling til apostlene om at de skulle forkynne for all verden, som kilden til all frelsebringende sannhet og moralsk rettledning, det Evangelium, tidligere lovet ved profetene, som han selv hadde oppfylt og kunngjort med sin egen munn 1, og han meddelte dem guddommelige gaver. Befalingen ble trofast fulgt av apostlene som i sin muntlige forkynnelse, ved sitt eksempel og sine forordninger, overleverte det de selv hadde mottatt gjennom sitt liv med Kristus, gjennom hans ord og gjerninger, eller også lært ved Den Hellige Ånds inspirasjon; den samme befaling ble også trofast fulgt av de apostler, og andre menn med apostolisk oppdrag, som skrev ned frelsens budskap under den samme Hellige Ånds inspirasjon 2.

For at Evangeliet alltid skulle bevares i Kirken i sin integritet og sin vitalitet, ga apostlene seg etterfølgere, nemlig biskopene, og «overga dem den plass de selv hadde som lærere» 3. Denne hellige Tradisjon og begge testamenters hellige Skrifter er derfor som et speil hvori Kirken under sin jordiske pilegrimsgang beskuer Gud, av hvem den mottar alt, inntil den en gang oppnår å se Ham ansikt til ansikt, slik som Han er (kfr. 1. Joh. 3, 2).

Den hellige Tradisjon

8. Den apostoliske forkynnelse, som på en spesiell måte uttrykkes i de inspirerte bøker, skulle altså ivaretas i uavbrutt kontinuitet til tidenes ende. Det er derfor apostlene, når de overleverer det de selv har mottatt, oppfordrer de troende til å holde fast ved de tradisjoner som de er blitt undervist i muntlig eller i brev (kfr. 2. Tess. 2, 15) og til å kjempe for den tro som de en gang har mottatt (kfr. Jud. 3) 4. Og det som er blitt overlevert av apostlene, innbefatter alt det som leder Guds folk til et liv i hellighet og som øker dets tro. Alt hva Kirken selv er, alt hva den tror, fører den således videre i sin lære, sitt liv og sin kultus og overleverer det til alle slektledd.

Denne Tradisjon som stammer fra apostlene, går videre i Kirken med Den Hellige Ånds bistand 5: Innsikten i det som er overlevert, enten det nå er ting eller ord, vokser nemlig ved de troendes betraktning og studium, når de grunner på det i sitt hjerte (kfr. Lk. 2, 19 & 51), og ved deres indre tilegnelse av den åndelige virkelighet de erfarer, og ved forkynnelsen til dem som sammen med den biskoppelige suksesjon har mottatt og bevarer Åndens nådegave i sannhetens tjeneste. Gjennom århundrene strekker jo Kirken seg stadig frem mot fylden av den guddommelige sannhet, inntil Guds ord er blitt oppfylt i den.

Kirkefedrenes utsagn vitner om det livgivende nærvær av denne Tradisjon, hvis rikdommer gjennomtrenger den troende og bedende Kirkes liv og praksis. Den samme Tradisjon gir Kirken kjennskap til de hellige bøkers fullstendige Canon, (Man kaller Canon den normative liste over de hellige bøker.) ja, de hellige Skrifter selv blir dypere forstått og får stadig fornyet aktualitet i denne Tradisjon. Således fører Gud, som også tidligere har talt, en uavbrutt samtale med sin elskede Sønns brud, og Den Hellige Ånd, som i og ved Kirken lar Evangeliets levende røst klinge i verden, fører de troende til hele sannheten og lar Kristi ord få rikelig plass i dem (kfr. Kol. 3, 16).

Tradisjonens og Skriftens innbyrdes forhold

9. Den hellige Tradisjon og den hellige Skrift er altså nært forbundet og forenet. For begge, idet de springer frem av samme guddommelige kilde, smelter på et vis sammen og arbeider mot det samme mål. Den hellige Skrift er nemlig Guds tale, for så vidt som den er blitt skrevet ned under Den Hellige Ånds inspirasjon; og, betrodd til apostlene av Kristus og Den Hellige Ånd, fører den hellige Tradisjon Guds ord i dets helhet videre til apostlenes etterfølgere med det oppdrag at de i lyset av Sannhetens Ånd trofast skal ta vare på det i sin forkynnelse, fremlegge det og utbre det, noe som innebærer at Kirkens skjønn om det åpenbarte ikke henter sin sikkerhet fra den hellige Skrift alene. Derfor skal begge mottas og æres med like stor pietet og ærbødighet 6.

Skriftens og Tradisjonens forhold til hele Kirken og til læreembedet

10. Den hellige Tradisjon og den hellige Skrift utgjør en felles hellig skatt, nemlig Guds ord, betrodd til Kirken. Ved å holde fast ved denne skatt holder også det hellige folk, i forening med sine hyrder, fast ved apostlenes lære og fellesskapet, brødsbrytelsen og bønnene (kfr. Ap.gj. 2, 42). Således blir det en egen samstemthet mellom de troende og deres åndelige ledere ved det at de holder, utøver og bekjenner den tro som er blitt overlevert dem 7.

Det er til Kirkens levende læreembede, hvis autoritet utøves i Jesu Kristi navn, og til det alene, at oppdraget om autentisk å tolke Guds ord både i Skriften og i Tradisjonen 8 er blitt betrodd 9. Dette læreembede står ikke over Guds ord, men er dets tjener, og lærer ikke annet enn det som er blitt overlevert. For Gud har villet at det med Den Hellige Ånds bistand skal lytte andektig til dette ord, bevare det uten svikt, fremlegge det med trofasthet, og det er fra denne ene troens skatt at læreembedet henter alt hva det fremsetter som guddommelig åpenbart og gjenstand for tro. Det er altså tydelig at den hellige Tradisjon, den hellige Skrift og Kirkens læreembede, ifølge Guds vise plan, i den grad er forenet og samordnet at det ene ikke kan bestå uten de andre, og at de tre sammen, hver på sin måte, under den samme Hellige Ånds virke, effektivt bidrar til sjelenes frelse.