Kapittel 3: Skriftens Guddommelige inspirasjon og dens tolkning

Skriften er inspirert og lærer ikke feil

11. Det som Gud har åpenbart og som den hellige Skrift inneholder og forelegger, er blitt skrevet ned ved Den Hellige Ånds impuls. Den hellige Kirke, vår mor, holder nemlig for hellige og kanoniske, ifølge den apostoliske tro (kfr. Joh. 20, 13; 2. Tim. 3, 16; 2. Pet. 1, 19-20; 3, 15-16), i deres helhet og alle deres deler, bøkene i såvel Det gamle som Det nye testamente, fordi de er blitt skrevet ned under Den Hellige Ånds inspirasjon og dermed har Gud som opphav (egentlig; forfatter, auctor), og fordi de er blitt overgitt til Kirken som sådanne 1. Men til å forfatte de hellige bøker har Gud utvalgt mennesker som i Hans tjeneste skulle bruke sine evner og gaver 2 slik at Gud virket i dem og gjennom dem 3, og de selv derfor skrev ned alt det, og bare det, som Han selv ville, og gjorde det som forfattere i egentlig forstand 4. Når altså alt det som de inspirerte forfattere, de såkalte hagiografer, slår fast, bør ansees som fastslått av Den Hellige Ånd, blir konsekvensen den at Skriftens bøker må sies å lære urokkelig, trofast og uten feiltagelse den sannhet som Gud med henblikk på vår frelse, har villet ha nedskrevet i disse hellige skrifter 5. Derfor «er ethvert Skrift som Gud har inngitt ved sin Ånd gavnlig til å undervise og tale til rette, veilede og oppdra i rettferdighet, slik at Gudsmennesket kan bli fullkomment, i stand til all god gjerning» (2. Tim. 3, 16-17).

Skriftens tolkning

12. I og med at Gud i den hellige Skrift har talt gjennom mennesker og på menneskevis 6, bør den som tolker Bibelen, for å erkjenne hva Gud selv har villet meddele oss, nøye undersøke hva hagiografene virkelig har hatt til hensikt å uttrykke, hva Gud har villet tilkjennegi gjennom deres ord.

For å få rede på en hagiografs hensikt, bør man blant annet ta hensyn til de «litterære genrer». Sannheten fremsettes og uttrykkes nemlig forskjellig i tekster som i vekslende grad er historiske, profetiske, poetiske, eller også tilhører andre litterære former. Utleggeren av Skriften bør altså søke den mening som hagiografen under egne spesielle omstendigheter og i pakt med sin samtid og sin kultur har villet uttrykke og har gitt uttrykk for ved hjelp av litterære genrer som man brukte på hans tid 7. For rett å forstå hva hagiografen har villet fastslå i sitt verk, skal der legges den tilbørlige vekt på de vanlige, naturlige følelser, uttrykksformer, fremstillingsmåter som hørte hjemme i hagiografens egen tid og på dem som den gang var vanlige i omgangen mellom menneskene 8. Men fordi den hellige Skrift bør leses og tolkes i den samme Ånd som den er blitt skrevet i 9, skal der, for rett å utforske de hellige teksters mening, tas like meget hensyn til hele Skriftens innhold og enhet, i pakt med hele Kirkens levende Tradisjon og troens analogi. Det er eksegetenes oppgave å arbeide ut fra disse retningslinjer for til bunns å forstå og utlegge meningen i den hellige Skrift, slik at Kirkens innsikt modnes takket være dette tilretteleggende arbeide. Alt det som har med tolkningen av Skriften å gjøre, underordnes nemlig i siste instans Kirkens avgjørelse, for det er Kirken som har fått det guddommelige oppdrag og den tjeneste å ta vare på Guds ord og tolke det 10.

Gud kommer oss i møte

13. I den hellige Skrift åpenbares, uten noen forringelse av Guds sannhet og hellighet, den evige visdoms imøtekommenhet mot oss «for at vi skal lære å kjenne Guds usigelige godhet og hvordan Han har tatt seg av og hatt omsorg for vår natur ved slik å tilpasse sitt ord» 11. For Guds ord uttrykt på menneskelig språk er blitt lik den menneskelige tale, likesom den evige Faders Ord en gang iførte seg menneskets skrøpelige legeme og ble menneskene lik.