Fastebudskap 2008 - fra biskop Bernt Eidsvig Can.Reg. av Oslo
 |
FASTEBUDSKAP 2008
Kjære troende,
Fastetiden, den store botsperioden i Kirkens liv, står igjen foran oss. Igjen blir vi bedt om å forberede oss til feiringen av Kirkens store høytid - påsken. Som tidligere ønsker jeg nå å legge frem noen tanker om fastens innhold og praktiske forslag til hvordan den kan komme til uttrykk i våre liv som kristne.
Fasten er en tid for omvendelse, og omvendelse er en klar bevegelse fra noe og til noe annet. Vi skal vende om fra det negative, gale og syndige i våre liv - det som skader og tynger oss, og som fører oss bort fra Gud. Vi vender oss fra dette og mot Jesus Kristus, som ikke bare viste oss Gud, men som selv er Gud, og som ennå idag roper: «Vend om og tro på evangeliet» (Mk 1,15). Han er målet for våre liv, og påtrengende tydelig skal han være det i disse 40 dager. Vi står sammen i at vi alle har mistet noe av retningen, selv om det ikke nødvendigvis dreier seg om mange gradene.
Fasten, og dens kall til oss, bør ikke og skal ikke være noen byrde. I evangeliet til Askeonsdag hører vi Jesu oppfordring om å «salve hodet og vaske ansiktet» (Mt 6,17) som vanlig, men også å søke Gud i sann bønn, faste og gavmildhet mot de fattige og nødlidende. Ikke noe av dette skulle forlange for meget av noen av oss, og jeg våger å komme med følgende praktiske forslag for å virkeliggjøre dette:
Det første er bønn. Herren selv anbefaler sine disipler å trekke seg tilbake til et rolig sted, dvs. et sted de kan konsentrere seg om Gud. Der er kanskje ikke så mange av disse, men kirken er ett. Uten Guds støtte i evangeliet og sakramentene finner vi ingen vei tilbake. Det skulle ikke være umulig å få til et ekstra messebesøk i uken. Samtidig står skriftemålets sakrament sentralt i vår omvendelse. Jeg vil anbefale alle å søke til skriftemålet i fastetiden, og der møte Guds uendelige kjærlighet og miskunn, og oppnå tilgivelse for våre synder. De aller fleste menighetene i bispedømmet har fastsatte tider til skriftemål, hvor man kan komme og skrifte anonymt, og mange vil i fastetiden gjøre sakramentet enda mer tilgjengelig.
Det andre er fasten. Det er nødvendig å nekte seg selv et eller annet i fastetiden - og det skal gjøre litt vondt. Om det er en form for mat, drikke eller fornøyelse skal det være et offer av noe vi vil savne. Alle som har prøvet, vet at det ikke er lett - som jo indikerer at vi har funnet noe som representerer for oss et avkall, og vi vet at vi nærmere oss kjernen i fasten, nemlig å søke Herren, istedenfor å søke oss selv.
Det tredje er gaver til de fattige og nødlidende rundt oss. Jeg anbefaler Caritas og vil selv gi det jeg kan avse til Caritas. Årets fasteaksjonen «Med kvinner - mot fattigdom» retter nødhjelpen mot kvinner, da de både lider i større grad enn menn og også står bedre rustet til å bygge videre på og selv utvikle den hjelp de mottar, og videreføre den til andre, især barn og unge. Et offer skal støttes av gode gjerninger, bare på den måten kan omvendelsen bli helt igjennom positiv. Gled mennesker! Her er det ingen mangel på muligheter; gleden kan formidles på forbausende mange måter. Ingen av oss er så fantasiløs at vi ikke kjenner noen.
Fasten er vår vei til Kristus. Vi går den ikke alene. Som kirke kjenner vi retningen. Se på dem som har kastet unødig bagasje av og går med sikre skritt. Kun én person i frelsens historie kan si: Jeg bærer dine byrder. Ikke bare går vi til ham, han går med oss.
Oslo, den 5. februar 2008
Biskop av Oslo
KI - Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) (5. februar 2008)