Pavens preken på «forsoningdagen» i Villavicencio

Etter ønske fra den lokale bispekonferansen hadde hver av pavens dager i Colombia sitt eget tema. Fredag 8. september var temaet «Å forsone seg i Gud, med kolombianerne og med skaperverket». Rundt en million mennesker var med på formiddagsmessen på Catama-området ved Villavicencio. På grunn av sin beliggenhet kalles byen også «porten til slettelandet».

Det var festen for jomfru Marias fødsel, og da forteller evangelieteksten om Jesu ættetavle (Matt 1,1-16) og dessuten følgende om omstendighetene ved hans fødsel:

Med Jesu Kristi fødsel gikk det slik til: Hans mor Maria var lovet bort til Josef. Men før de var kommet sammen, viste det seg at hun var med barn ved Den hellige ånd. Josef, mannen hennes, som var rettskaffen og ikke ønsket å føre skam over henne, ville da skille seg fra henne i all stillhet. Men da han hadde bestemt seg for dette, viste en Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: «Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din kone. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.» Alt dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som Herren har talt gjennom profeten:
Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn,
og de skal gi ham navnet Immanuel
– det betyr: Gud med oss. (Matt 1,18-23)

Under messen ble to kolombianske prester, som ble drept «av hat til troen», Jaramillo og Ramírez, saligkåret.

I sin preken bemerket paven at Jesu ættetavle er «en levende historie», og at Gud er med også i Colombias historie. Hvordan kan vi få til forsoning? spurte han og svarte: Ved «liksom Maria, si «ja», til hele historien, ikke bare til en del av den; liksom Josef, sett til side lidenskaper og stolthet; liksom Jesus Kristus, ta imot denne historien, ta den inn over oss og omfavn den.» Her følger hele prekenen:

«Å forsone seg i Gud, med kolombianerne og med skaperverket»

«Din fødsel, Guds Mor og Jomfru, forkynte en glede for all verden, for fra deg er utgått rettferds sol, Kristus vår Gud» (jf. antifon til Benedictus). Festen for jomfru Marias fødsel kaster sitt lys over oss, liksom det myke morgenlyset stråler over det store kolombianske slettelandet – dette vakre landskapet som Villavicencio er porten til – og over dets rike mangfold av urbefolkninger.

Maria er det første lysskinn som forkynner nattens ende og framfor alt daggryet. Hennes fødsel får oss til å ane Guds kjærlighetsfulle, ømme og medlidende kjærlighetsinitiativ; han bøyer seg helt ned til oss og kaller oss til en vidunderlig pakt med seg selv, som ingenting og ingen vil kunne bryte.

Krusifiks fra Bojayá-massakren: 2. mai 2002, fremvist og omtalt på
forsoningsgudstjenesten i Las Malocas-parken i Villavicencio 8. september 2017. - AP

Maria var gjennomsiktig for Guds lys og gjenspeilet glimt av dette lyset, både i sitt hjem, som hun delte sammen med Josef og Jesus, og også i sitt folk, i sin nasjon og i det hjemmet som er felles for hele menneskeheten: skaperverket.

I evangeliet hørte vi Jesu ættetavle (jf. Matt 1,1-17), som ikke bare er en liste av navn, men en levende historie, historien til et folk som Gud vandret sammen med; ved å bli en av oss ville han forkynne oss at i hans blodårer flyter historien om rettferdige og syndere, at vår frelse ikke er et sterilt laboratorieprodukt, men noe konkret: Vi blir frelst underveis, under livets vandring. Denne lange listen sier oss at vi er en liten del av en stor historie. Den hjelper oss til ikke å kreve å få være midtpunktet alltid, og den hjelper oss å motstå fristelsen til verdensflyktende spiritualisering, til ikke å trekke oss bort fra de konkrete historiske «koordinatene»  som vi har å leve i. Dessuten innlemmer den de mørkeste og tristeste sidene i vår frelseshistorie, håpløshetens og forlatthetens øyeblikk, som ligner landflyktighet.

Det at endel kvinner blir nevnt i ættetavlen – ingen av dem tilhører rekken av store kvinneskikkelser i Det gamle testamentet – muliggjør en spesiell tilnærming: Det er de, i ættetavlen, som forkynner at i Jesu blodårer flyter hedensk blod, og som får oss til å minnes historier om marginalisering og underkastelse. I fellesskap der det fortsatt henger igjen patrialkalske og macho holdninger, er det godt å forkynne at Evangeliet innledes med å fremheve kvinner som skapte tendens og historie.

Og midt i alt dette: Jesus, Maria og Josef. Maria, som med sitt sjenerøse «ja» tillot Gud å ta seg av denne historien. Josef, en rettskaffen mann, lot ikke stolthet, lidenskaper og overivrighet føre ham bort fra det lyset. Ut fra hvordan historien blir fortalt får vi, allerede før Josef, vite hva som er skjedd med Maria. Og han treffer avgjørelser som viser hans menneskelige kvaliteter allerede før han blir hjulpet av engelen til å forstå alt det som var i ferd med å skje rundt ham. Hans edelmodige hjerte får ham til å underordne det han har lært av loven under nestekjærligheten. I dag, i denne verden hvor den psykologiske, verbale og fysiske volden mot kvinner er åpenbar, fremstår Josef som en respektfull og fintfølende mann. Selv da han ikke visste så mye, valgte han ut fra Marias rykte, verdighet og liv. Og da han var i tvil om hva det var best å gjøre hjalp Gud ham å velge ved å opplyse hans dømmekraft.

Colombias folk er Guds folk; også her kan vi sette opp ættetavler og fortelle historier, mange av dem fulle av kjærlighet og lys; andre av sammenstøt, fornærmelser og også død… Hvor mange av dere kan fortelle om landflyktighet og håpløshet! Hvor mange kvinner har i stillhet holdt ut alene, og hvor mange gode menn har prøvd å sette tilside gammelt hat og nag og å få rettferdighet og godhet til å gå sammen! Hvordan kan vi la lyset få slippe inn? Hvordan kommer vi fram til forsoning? Liksom Maria, si «ja», til hele historien, ikke bare til en del av den; liksom Josef, sett til side lidenskaper og stolthet; liksom Jesus Kristus, ta imot denne historien, ta den inn over oss og omfavn den. For dere, alle kolombianere, befinner dere i den; her er det vi er… og her er det Gud kan gjøre sammen med oss hvis vi sier «ja» til sannheten, til godheten, til forsoningen, hvis vi fyller våre historier om synd, vold og sammenstøt med Evangeliets lys.

Forsoning er ikke et ord, som vi bør ha et abstrakt forhold til; hvis vi har det, fører det bare til sterilitet og større avstand. Å forsone seg er å åpne en dør for alle og for hver enkelt av de menneskene som har opplevd konfliktens drama. Det er forståelig at ofrene kan føle seg fristet til å ta hevn, men når de overvinner denne fristelsen, blir de til de mest troverdige deltakerne i den fredsbyggende prosessen. Det trengs at noen tør ta det første skrittet i denne retningen, uten å vente på at andre skal gjøre det. Ett godt menneske er nok til at det finnes håp! Ikke glem det! Ett godt menneske er nok til at det finnes håp! Og hver av oss kan være dette mennesket! Dette betyr ikke å være blind for eller å late som det ikke fins ulikheter og konflikter. Det er ikke å legitimere personlig eller strukturell urettferdighet. Når man tyr til konkret forsoning, kan det ikke være for å tilpasse seg urettferdige situasjoner. I stedet, slik den hellige Johannes Paul II lærte «er [forsoning] møtet mellom søsken som er villige til å overkomme fristelsen til å være egoistiske og til å gi avkall på å søke pseudo-rettferdighet; [forsoning] er frukten av sterke, edle og sjenerøse følelser, som fører til en sameksistens basert på respekten for hvert individ og for verdiene i det enkelte sivilsamfunn» (brev til El Salvadors biskoper, 6. august 1982). Så forsoning virkeliggjøres og styrkes med bidrag fra alle, og den gjør det mulig å bygge fremtiden og får håpet til å vokse. Fredsforsøk uten oppriktig vilje til forsoning vil alltid mislykkes.

Den evangelieteksten som vi har lyttet til når sitt høydepunkt når Jesus blir kalt for «Immanuel», som betyr «Gud med oss». Slik Matteus begynner sitt evangelium, avslutter han det også: «Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende» (Matt 28,20). Jesus er den Immanuel som blir født og den Immanuel som ledsager oss hver dag; han er den Gud-med-oss som blir født og vandrer med oss inntil verdens ende. Dette løftet blir til virkelighet også i Colombia: Araucas biskop Jesús Emilio Jaramillo Monsalve og Armeros prest og martyr Pedro María Ramírez Ramos, er tegn på dette, uttrykk for et folk som vil ut av voldens og nagets sump.

I disse vidunderlige omgivelsene er det opp til oss å si «ja» til konkret forsoning; må vårt «ja» også omfatte vår natur. Det er ikke tilfeldig at vi har sluppet løs vår eiesyke og vår herskesyke også på den. En av deres landsmenn synger vakkert om dette: «Trærne gråter, vitner til mange års vold. Havet er brunt, en blanding av blod og jord» (Juanes, Minas piedras). «Den volden som er tilstede i menneskets hjerte som er skadet av synden, kommer også tydelig frem i de sykdomstegnene vi finner i jorden, i vannet, i luften og i alle former for liv» (jf. Laudato si’, 2). Det er opp til oss å si «ja» liksom Maria og med henne besynge «Herrens storverk», for slik han lovet våre fedre, hjelper han alle folk og hvert enkelt folk, og han hjelper Colombia, som i dag ønsker å bli forsonet, og dets ætt, til evig tid (jf. Luk 1,55).

Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse