Olsok 2019: Pontifikal olsokmesse i Nidarosdomen

 

  • Les p. Øystein Lunds preken i Nidarosdomen
  • Se video og opplev messen 

OLSOKPREKEN:  – Kirken minnes først og fremst Hellig Olavs forvandling i sitt liv, men ikke minst ved sin død, sa p. Øystein Lund i sin preken til de troende. Se flere bilder fra olsokmessen.  

 

Da Paulus kom til Korint i året 51 eller 52 var det ingen der i byen som kjente ham.  Det var knapt noen som tok notis av den reisende evangelist.

 

Paulus kommer til byen, så godt som ensom.  Men han hadde et ærend.  Ansikt til ansikt med denne store, travle, blomstrende og syndige byen, hva hadde han å forkynne?

 

Ordet om korset. 

 

Han talte om en som tyve år tidligere hadde utåndet på et kors, dømt som forbryter. Selv kloke verdensmennesker dro på smilebåndet.  Kunne noe være mer meningsløst, mer fånyttes?

 

Historien gir svaret: Korint gikk i grus, men korset står!  Korset står fordi det var det sterkeste. Hva er det ved «ordet om korset» som taler så sterkt at mennesker blir grepet og forvandlet til nye skapninger?  Hva er dets hemmelighet?

 

Jeg begynner denne prekenen på festdagen for den Hellige Olav – konge og martyr – med ordene om korset – fordi det er en svært nær sammenheng mellom vår feiring av den hellige Olav – og Kristi kors.

 

Korset løfter menneskets blikk opp over det sanselige og nærværende, og lar dem få et glimt av den evige verden.

 

For de fleste mennesker dreier tilværelsen seg hovedsakelig om det sanselige og nærværende. Det som står oss nærmest, er det som fyller vår egen tid. Det som står oss nærmest, definerer vi som virkeligheten: Alt annet er skyggebilder.

 

Korset taler om en høyere virkelighet, det tar oss ut over tiden, og retter blikket mot verdier som har evighetens kvalitet.

 

Ut av korset stråler godhet, kjærlighet, dåd og uselviskhet. Lyset fra den evige verden bryter inn i forkrenkelighetens verden. Vi får et glimt av det som er det egentlige og endelige i tilværelsen, selve virkeligheten; det som alltid har vært og alltid vil vedbli å være. Virkeligheten vi får se er Gud, som er kjærlighet. Det siste og egentlige i tilværelsen er ikke hat og ondskap, synd og død, men en evig og uforanderlig kjærlighet, som alltid åpner sine armer for en fattig synder som vil vende om.

 

OLAVSPROSESJON: Prosesjonen med prester og ordensfolk forlater St. Olav domkirke, Trondheim, påvei mot Nidarosdomen og den pontifikale olsokmessen. Foto: Jan Erik Kofoed

 

Det er her underet rundt fortellingen om Hellig Olav kommer inn. Kirken feirer nemlig ikke det perfekte mennesket kong Olav. Vi minnes – og ber om forbønn fra – ham som innså at hans helliggjørelse som menneske forutsatte Guds nåde. Kirken minnes først og fremst Hellig Olavs forvandling i sitt liv, men ikke minst ved sin død.

 

En naturlov i Guds rike er at det er gjennom svakhet at man utvikler styrke. Det er gjennom kjærlighet som gir seg selv for andre, at kjærlighetens kraft får utvikle seg.

 

Det er hva Kirken så i Hellig Olav. Gjennom hans liv skulle et helt folk bli forvandlet – og la kjærlighetens kraft mer og mer vokse frem. Så vil enhver generasjon – også vår – ta opp arven fra kristne før oss, og løfte korsmerket for nye generasjoner i økt kjærlighet. For vår generasjon er utfordringen å finne nye veier å synliggjøre denne kjærligheten på.

 

Men korset taler også sitt sterke språk om syndens alvor og virkelighet.  Det avslører – og er en dom over – menneskehjertets egoisme og selvrådighet.

 

ORDENSOLSOK: Olsokmessen i Nidarosdomen samler ordensfolk fra Mariaklostrene på Tautra og Munkeby samt Birgittasøstrene på Tiller, Trondheim. Foto: Jan Erik Kofoed 

 

Det må jo være noe radikalt vrangt med en verden som ikke bare avviser det beste og edleste menneske som har levd, men spikrer ham på et kors.

 

Og vi, du og jeg, er solidariske med denne verden. Kanskje du vil protestere og si at «vi aldri ville ha besudlet våre hender med den uskyldiges blod, vi ville aldri ha medvirket til skjenselsdåden».

 

Er du så sikker på det?  Hvilke motiver var det som drev dem som var hovedansvarlige for korsfestelsen?  Noen av dem ligger klart oppe i dagen: fariseernes misunnelse, saddukeernes ærgjerrighet, Pilatus' feighet.

 

Misunnelse, ærgjerrighet og feighet – ikke noe mer «oppsiktsvekkende» enn det.  Er vi hevet over slikt?  Hvem tør med hånden på hjertet si seg fri for misunnelse, ærgjerrighet og feighet? Gjennom motivenes usynlige bånd er vi, du og jeg, direkte innblandet.

 

Dere erindrer sikker den kjente åndelige hymnen:

 «Where you there when they crucified my Lord?»

«Var du der da de korsfestet min Herre?»

 

Jeg – og jeg tror flere med meg – må bøye våre hoder i skam og svare: «Ja, vi var der!» Foran korset må enhver ærlig sjel be tollerens bønn:

«Gud, vær meg arme synder nådig!»

 

Korsfestelsen var ikke en tragisk misforståelse. Den var en nødvendig konsekvens av vår menneskelige væremåte. Korsfestelsen sier oss først og fremst noe om oss mennesker.

 

Korset sier oss også noe vesentlig om Gud. For Gud kan korsfestelsen ikke stå alene. Den er den handling som viser oss hvor langt Gud vil gå i sin kjærlighet. Men korsfestelsen kan aldri stå uten oppstandelsen.

 

Men korset forteller oss at også Gud tar menneskenes synd alvorlig.  Korset gjenspeiler den åndskampen som foregår på det usynlige plan, et kosmisk drama hvor det kjempes om menneskets sjel. Og Gud er ingen passiv tilskuer.

 

Korset forteller oss en evig sannhet om Gud.  Et kors var risset inn i Guds evige vesen lenge før et kors ble reist på høyden utenfor Jerusalem, for «Kristus er lammet som ble slaktet før verdens grunnvoll ble lagt.» Og, som Pascal sier, «Kristus vil vedbli å lide til tidenes ende.» Dette er den evige sannhet om Gud, som var og er og blir kjærlighet.  Intet forteller dette klarere enn Kristi kors, symbolet på den Lidende kjærlighet.

 

PONTIFIKAL OLSOKMESSE: Biskop Bernt I. Eidsvik feiret messe i Nidarosdomen sammen med de troende. Foto: Jan Erik Kofoed

 

Korset er nemlig også Kristi seiersmerke.  Det var det siste han hadde å ofre for en verden som i utrolig blindhet hastet mot sin undergang. Like til døden personifiserte han den absolutte godhet og den grenseløse kjærlighet.

Korset er Guds kraft til frelse, sier Paulus.

Da syndens perversitet og hat hadde løpt linen helt ut, fortsatte Gud å elske.

 

Det er slik kjærlighetens kvalitet skal prøves.  Den må gjennomgå det verste ondskapens makter kan prestere – og fremdeles være tro mot seg selv.

 

Og til slutt: Korset åpenbarer disippellivets innerste mening. «Den som ikke tar sitt kors opp og følger meg, er meg ikke verd!» sier Jesus. «Jeg er korsfestet med Kristus,» sier Paulus.

 

Dette er troens eksistensielle betydning: Å identifisere seg med Kristus i hans død og bli delaktiggjort i hans oppstandelse.  Dermed har man vendt ryggen til det selvsentrerte og meningsløse livet og blitt et menneske for andre. Det betyr mye mer enn å bli «religiøs», for det betyr en vandring i Lammets spor. «Om noen vil tjene meg, la ham følge meg,» sier Jesus.

 

Vi tjener ham best, når vi følger ham.  Og det betyr korsveien.

 

Nidarosdomen, 29. juli 2019

 

+ P. Øystein Lund

 

 

 

Les mer