Biskop Bernts preken ved lektorinnsettelsen 21. august

Biskop Bernt: – Bare den som kjenner og tror på Guds ord, kan lese det i de troendes forsamling

IMG_5731.jpeg

PREST OG DIAKON: Torbjørn Holt (foran biskopen) og Sigurd Hareide  (t.h.) ble begge innsatt som lektor under messen i St. Olav domkirke søndag 21. august. Om et års tid vil de sannsynligvis vigsles til henholdsvis prest og permanent diakon. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen

 

Kjære kandidater til lektoratet,
kjære rektor for St. Eystein presteseminar p. Tao, kjære mgr. Torbjørn Olsen, kjære medlemmer av Kommisjonen for det permanente diakonat.
Jeg hilser kandidatenes familie og venner,
kjære brødre og søstre i Kristus.

 

Jeg tror dette er første gang en prestekandidat og en kandidat til det permanente diakonat samtidig mottar oppdraget til tjenesten som lektor. Vi gleder oss over at Herren kaller arbeidere til tjeneste i vårt bispedømme, som prester og diakoner.  Våre to kandidater nærmer seg raskt diakonvielsen, uten at jeg kan være helt presis når det gjelder datoene for ordinasjon.

 

Akademisk er de to meget godt kvalifisert, begge har embedseksamen fra Det teologiske menighetsfakultet. Torbjørn Holt har en omfattende geistlig erfaring i Den norske kirkes oppdrag, som feltprest, prest for norske studenter i utlandet og som sjømannsprest i London. Vi venter at han kan vies til prest i OKB neste år. Sigurd Hareide har vært kirkelige assistent i Tønsberg siden 2007; han er førstelektor i KRLE ved Universitetet i Sørøst og har en deltidsstilling i bispedømmets Liturgiske kommisjon. Sigurd har ikke vært ordinert i Den norske kirke (eller et annet kirkesamfunn), og kan derfor ikke bli prest hos oss.

 

«Hvis det ikke er Gud vi skal høre, hvem er det da som kaller oss sammen?»

 

FORKYNNER GUDS ORD: En lektor (fra latin lector, «leser») er
i liturgisk sammenheng en person som leser bibellesninger og eventuelt
andre tekster under gudstjenester. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen

Kjære Sigurd og Torbjørn,IMG_5747.jpeg
dere mottar idag et fast oppdrag til å lese lektie og epistel i messen. Det har dere nok allerede gjort med en midlertidig fullmakt fra sognepresten. Lektortjenesten var svært høyt ansett i den tidlige kirke; den forlangte en egen vigsel, som biskopen stod for; det var bare verdige og lesekyndige menn som kunne motta oppdraget. Det høytidelige oppdrag er ikke bortfalt, men gis i praksis bare til vordende diakoner og prester. Rent bortsett fra det, er det en berikelse at også kvinner leser i messen. Nylig har paven også åpnet for at de kan gjøre det som lektor.  

 

Kjærlighet til Bibelen er en forutsetning for kristen tro – eller et resultat av den. Alle liturgiske tekster inneholder bibelske formuleringer som sitat eller parafrasering. Vi kan ikke feire gudstjeneste uten å bruke Den hellige skrift. Hvis det ikke er Gud vi skal høre, hvem er det da som kaller oss sammen?

 

Hvorfor var det å lese fra Det gamle testamente, Apostlenes gjerninger, Johannes’ åpenbaring og brevene i messen ansett som et høytidelig, liturgisk oppdrag? Vår aktelse for Den hellige skrift er svaret på spørsmålet. Bare den som kjenner og tror på Guds ord, kan lese det i de troendes forsamling. Guds eget ord er forkynnelse: Det skaper hva det nevner. Også i den person som leser.

 

Den som leser om Guds kjærlighet til sitt folk i Skriften, tør selv erkjenne og erfare å være elsket av Gud. Den som proklamerer Guds løfter til menneskene, må vite at disse løfter også omfatter ham – og dem han forkynner disse for. Våre lektorer må kjenne, tro på og leve med Bibelen. Når de blir diakoner, blir de også Kristi stemme i sine menigheter, og får i oppgave å lese evangeliet i messen. Vær preget av deres oppdrag til å bli – og forbli – Guds ords røst.

 

«Gud kunne ha gjort det lett for seg selv om han hadde skapt mennesket uten fri vilje.»

 

Kjære kandidater, les de historiske bøker i Det gamle testamente. Teologer og diktere fra alle århundrer har tolket dem og tolket dem på ny. Det meste av det de har skrevet om dem, er glemt. Men teksten selv står der i sin skjønnhet og friskhet: Skapelse, syndefall, patriarkenes livshistorier, ørkenvandring … Her er spenning og trøst, stoff for eftertanke og fantasi. Profetenes lengsel efter Gud og deres sorg over adskillelsen mellom Gud og menneske forbereder oss til å gå til Betlehem, for sammen med hyrder og vise menn å se evangeliet: Gud som ble menneske. Det gamle testamentet forteller oss at Gud er trofast, men også at det folk eller det menneske som forlater Gud, vandrer i sorg og elendighet.

 

Dette kommer også frem av lesningen av Det Gamle testamentet: Gud kunne ha gjort det lett for seg selv om han hadde skapt mennesket uten fri vilje. Men Guds lengsel efter et vesen som lik ham selv kan gjøre egne valg og se om de er gode eller onde, se det er menneskehetens begynnelse. Så vil Gud bare ha oss, hvis vi velger å komme til ham av egen fri vilje, og søker ham av kjærlighet.

 

De eldste skrifter i Det nye testamentet er epistlene eller brevene. Nærmere i tid kommer vi ikke Herren Jesus. Her er trosvidnesbyrd som levet i den eldste kirke. De er like levende idag, fordi de leses og bearbeides i tro. Nå er det deres oppdrag å forkynne ordene. Les dem ut fra egen tro, gi stemmen troens klang, la overbevisning bevege dere, så skal Guds ord nå nye generasjoner gjennom dere.

 

+Bernt Eidsvig

Oslo,  St. Olav domkirke, 21. august 2022

 

Les mer