Vi markerer i år 1700 år siden Kirkens biskoper samlet seg i Nikea utenfor Konstantinopel for det første verdensvide kirkemøte: det første økumeniske konsil. Konsilets primære formål var å utlegge den kristne tro på vår Herre Jesus Kristus. Tiden var preget av dypt splittende lærer om hvem og hva Jesus fra Nasaret var. Behovet var stort for en tydelig uttalelse som korrekt fremla den katolske og ortodokse lære. Så nødvendig var det at konsilet ble sammenkalt av keiser Konstantin den Store som fryktet at læremessig strid ville lede til politisk uro og splittelser i der romerske keiserrike.
Messens tekster
Første lesning
Da dagen for pinsefesten opprant, var de samlet alle som én. Da hørtes plutselig et brus i luften, lik et veldig uvær som nærmet seg. Det fylte hele huset de befant seg i, og noe som lignet tunger av ild kom til syne, de delte seg og senket seg over hver enkelt av dem. I samme øyeblikk ble de alle fylt av Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tungemål, alt etter hva Ånden gav dem å forkynne.
På denne tid fantes der i Jerusalem mange innflyttede jøder, fromme mennesker, som kom fra folkeslag under alle himmelstrøk. Og da folk hørte denne støyen, strømmet de sammen i mengder. Men da hver enkelt hørte dem tale sitt eget språk, skjønte de hverken ut eller inn, og spurte, helt rystet og forvirret:
«Er de ikke galileere, alle disse som taler? Hvordan kan det da gå til, at hver enkelt av oss som hører dem, hører sitt eget morsmål? Om vi er partere, medere, elamitter, om vi er fra Mesopotamia, Judea eller Kappadokia, Pontos eller Asia, Frygia eller Pamfylia, Egypt eller Lybia Kyrenaika, om vi er innflyttere fra Roma – jøder eller proselytter – eller vi er kretere eller arabere – så hører vi dem forkynne Guds storverk på vårt eget språk!»
Apg 2,1–11
Kirkemøtets viktigste dokument er det vi kjenner som «den nikenske trosbekjennelse». Det påfølgende kirkemøtet, det andre økumeniske konsil, avholdt i Konstantinopel i 381, fullførte trosbekjennelsen. Resultatet er disse to konsilers arbeid er den trosbekjennelse vi sammen fremsier hver søndag og høytidsdag. Lite taler tydeligere om den apostoliske og læremessige kontinuitet i Kirken enn at det oldkirken regnet som oppsummeringen av troen på den treenige Gud er det vi i dag regner som oppsummeringen av troen på den treenige Gud.
Trosbekjennelsen fra Nikea består av tre deler: én om Faderen, én om Sønnen, og én om Den Hellige Ånd. Den fulgte derfor strukturen til de post-apostoliske dåpsformlene fra Jerusalem, Antiokia og Alexandria.
Lite taler tydeligere om den apostoliske og læremessige kontinuitet i Kirken enn at det oldkirken regnet som oppsummeringen av troen på den treenige Gud er det vi i dag regner som oppsummeringen av troen på den treenige Gud.
Om Den Hellige Ånd er det nikenske kirkemøte kort. Konsilet sier konsist at vi tror «[Og] på Den Hellige Ånd». Dette ble utbrodert ved konsilet i Konstantinopel til å lyde: «Jeg tror på Den Hellige Ånd, Herre og livgiver, som utgår fra Faderen, som med Faderen og Sønnen tilbes og forherliges, og som har talt ved profetene». Senere ville den latinske, den vestlige, kirke – for å understreke Sønnens guddom og sikre alle troende i den sanne tro – tillegge at Den Hellige Ånd utgår «fra Faderen og Sønnen», i tråd med Jesu ord i evangeliene om Åndens komme etter Sønnens himmelfart til Faderens høyre side.
Den Hellige Ånds komme på pinsedag tydeliggjøres ved to synlige tegn. Den hellige Lukas forteller oss i Apostlenes gjerninger at da Ånden viste seg hørtes det ut som «et brus i luften, lik et veldig uvær som nærmet seg» og deretter kom «tunger av ild» til syne. I sin store pinsepreken, forteller den hellige Gregor den Store at vindens usynlige bris og ildens rensende flamme fylte disiplenes hjerter med kjærlighet til Gud.
Den Hellige Ånd bevirker dermed Kirkens synlige manifestasjon i verden, styrker Kirkens første forkynnelse ved apostlenes taler om den oppstandne Kristus, og fortsetter gjennom århundrene å virke i Kirken og i oss som ved dåpen tilhører Kristi legeme.
Åndens komme ledet apostlene inn i Guds mysterier og til å «forkynne Guds storverk». Ved denne apostoliske forkynnelse på pinsedag, «innviet denne Ånd folkeslagene i kunnskapen om Gud og forenet de ulike tungemål i bekjennelsen av den ene tro» (Prefasjonen). Den Hellige Ånd bevirker dermed Kirkens synlige manifestasjon i verden, styrker Kirkens første forkynnelse ved apostlenes taler om den oppstandne Kristus, og fortsetter gjennom århundrene å virke i Kirken og i oss som ved dåpen tilhører Kristi legeme.
Dette fordi, slik katekismens tekst så tydelig utlegger: «Kirken, det levende samfunn i apostlenes tro som den gir videre, er det sted hvor vi lærer Ånden å kjenne:
- i Skriftene som Han har inspirert;
- i Tradisjonen, som kirkefedrene fremdeles så levende vitner om;
- i Kirkens læreembede som Han bistår;
- i den sakramentale liturgi med dens ord og symboler, hvor Den Hellige Ånd gir oss samfunn med Kristus;
- i bønnen hvor Han går i forbønn for oss;
- i nådegavene og tjenestene som bygger opp Kirken;
- i det apostoliske liv og misjonen;
- i helgnenes vitnesbyrd hvor Han gir sin hellighet til kjenne og fører frelsesverket videre» (KKK 688).
Den Hellige Ånd ledet apostlene til å forkynne troens mysterium. Den samme Ånd ledet det nikenske konsils fedre til å bekjenne vår hellige tro. Og i dag, forenes vi av den samme Ånd i feiringen av messeofferet og i vår bønn for Kirken og for verden. I vår markering av pinsedag gjør vi sekvensens ord til våre egne:
Kom, o Hellig Ånd, hit ned!
Lysets stråle til oss led
fra din høye helligdom.
...
Salighetens lys, treng inn!
Fyll til dypest bunn hvert sinn
som i tro mot deg er vendt.
Les mer
