Ordinasjonens sakrament består av tre trinn eller grader som er satt til å tjene Guds folk: episkopatet (biskopene), presbyteratet (prestene) og diakonatet (diakonene).[1]
Ved ordinasjonen blir prestene preget med et sakramentalt segl for at de skal «virke på Kristi vegne».[2] Denne kristologiske tjeneste kommer på særskilt vis til uttrykk da prestene «ved botens sakrament forsoner [...] syndere med Gud og Kirken, ved de sykes salvelse trøster [...] dem som lider, og fremfor alt frembærer [...] på sakramentalt vis Kristi offer i messen».[3] Ved enhver ny prest, viet og forenet «med Kristus, vår yppersteprest, han som gav seg selv for oss som et rent offer til Faderen»,[4] tilføres nye krefter til Kirkens misjon: «å forkynne evangeliet, være hyrder for de troende og feire gudstjenesten».[5]
Enhver prestevielse bør forsterke våre bønner for flere prestekall, og jeg ønsker at vår lokalkirke gjør dette til en særskilt prioritet fremover.
Den sakramentale tjeneste som kjennetegner prestenes virke er grunnen fremfor alle andre til at vårt bispedømme i dag gleder seg over å føye en ny presbyter til vår lokalkirke. Samtidig erkjenner vi at en prestevielse er ikke vårt verk, men Guds inngripen i form av Faderens skapelse og forsyn, Sønnens stadige utsendelse av de kirkelige tjenere, og Åndens virke i menneskenes hjerter og Kirkens liv.
Videre bør vi i dag igjen minnes biskop Bernts bevegende uttrykk som engang preget presteseminarets plakater og bør gjøre det igjen: «Kall er Guds svar på våre bønner». Enhver prestevielse bør forsterke våre bønner for flere prestekall, og jeg ønsker at vår lokalkirke gjør dette til en særskilt prioritet fremover.
Kjære Mathias,
Det er mange liturgiske tegn, kirkelige tekster, og teologiske utlegninger som fremsetter prestedømmets tjeneste og den verdighet som tilhører presbyteratet, hvis ordinasjon du om kort tid skal motta. Mange av disse kommer sammen i prestevielsen. La meg peke på et liturgisk tegn og en liturgisk tekst. Jeg velger disse både fordi de er særdeles viktige og fordi jeg vet at de er viktige for deg – og har vært sentrale i din vei frem mot den prestelige tjeneste. Mitt håp er at de vil forbli helt grunnleggende i alle de år som ligger foran deg som prest og at de preger og vil prege også alle dem som utgjør vårt presteskap.
Først, et liturgisk tegn: den prestelige håndspåleggelse.
Å bli ordinert er å tas opp i en ordo, en gruppe som forenes om felles oppdrag og forpliktelser,[6] være det seg til diakonatet, presbyteratet eller episkopatet. En prest er dermed alltid forenet med alle prester, alle andre i den presbyterale ordo, en enhet som har sitt opphav i Kristus og i Kristi prestedømme. Dette kommer til uttrykk i det liturgiske ritus som er håndspåleggelsen i prestevielsen. Alle prestene ber over den nye prest og ved håndspåleggelsen opptar de ham i det prestelig broderskap.
Vis vår lokalkirke denne enhet, grunnet i Kristus og med det troende folks helliggjørelse som sitt mål, og vit at den er til styrke for dere alle og den prestelige tjeneste.
Dette ritualet viser videre at alle prester er forenet og «like i den prestelige tjeneste og at en prest kan aldri handle alene, men handler alltid innen presteskapet og blir dermed en medbror til alle som tilhører det».[7] Konsilet påpeker at denne enhet og broderskap blant prestene ikke kun er en teologisk lære, men skal «finne sitt spontane og hjertelige utrykk i gjensidig hjelp, på det åndelige som på det materielle plan, i den pastorale som i den personlige omsorg, ved sammenkomster og i livets, arbeidets og kjærlighetens fellesskap».[8]
Kjære prester,
Dere er og vil alltid være brødre. For noen dager siden understreket pave Leo XIV for en gruppe prester at «broderskap er det prestelige livs virkelige form».[9] Vis vår lokalkirke denne enhet, grunnet i Kristus og med det troende folks helliggjørelse som sitt mål, og vit at den er til styrke for dere alle og den prestelige tjeneste. Især vil jeg be dere omfavne den felles lesning av tidebønnene, vår og Kirkens daglige bønn, og hvis trofaste overholdelse vi alle har lovt våre biskoper.
Så, en liturgisk tekst: ikledningsbønnen over messehagelen.
Senere i prestevielsens ritual, etter at Matthias er blitt ordinert til presbyteratet, blir han ikledd den prestelige stola og messehagelen. Han vil gjenta denne handling hver eneste dag for å feire messens hellige offer. Hver eneste dag. Den romerske tradisjon har egne bønner da en prest ikler seg messeklærne og bønnen da han tar på seg messehagelen lyder: «Herre, du har sagt at «Mitt åk er godt og min byrde er lett». Gi at jeg må bære ditt åk og dermed oppnår din nåde.»
Bønnen understreker at prestene ikke bare skal se til Herren som deres forbilde og prestedømmet opphav. Alle prester skal søke å virkeliggjøre i sine liv alt hva Den gode hyrde er. Med andre ord, å kunne si med den hellige Paulus: «Det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus som lever i meg».[10] Denne dyptpløyende enhet med Herren forklarer også det særskilte bånd som forener prestene med Jomfru Maria, som med rette æres som prestenes dronning og hvis vedvarende meditasjon over Herrens mysterier – som dagens evangelium bevitner – er det fremste eksempel på den bønn som bør være prestenes.
De livslange forpliktelsene som følger ordinasjonen, uttrykt så tydelig i de prestelige løfter, former og skal gi form til en prests liv... Men, som så mange prester kan bekrefte, er dette åket godt å bære og merkes ikke tungt.
Å ikle seg Herrens åk er krevende og forplikter. Pave Leo XIV understreket dette i sin preken ved prestevielsen i Vatikanet i går da han rettet følgende ord til ordinandene: «Vis iver i deres feiring av sakramentene, i bønn, især i tilbedelsen av Eukaristien, og i deres tjeneste».[11] De livslange forpliktelsene som følger ordinasjonen, uttrykt så tydelig i de prestelige løfter, former og skal gi form til en prests liv. For diøcesanprestene er løftene rammen for deres åndelighet og deres tjeneste. Men, som så mange prester kan bekrefte, er dette åket godt å bære og merkes ikke tungt.
Kjære prester,
Takk for deres tjeneste og offervilje. Ved å bære Herrens åk gir dere et eksempel på lydighet og på det prestelige virke som ikke minst styrker andre prester. Mathias har selv påpekt dette. At denne tjeneste stadig bekreftes og omfavnes av de mange bønner og fromhetsformer som den latinske ritus har gitt presbyteratet, som en del av den klerikale disiplin, blir stadig sterkere i vår midte og bør videreføres av oss alle. La oss sammen bære Herrens åk og glede oss i det!
Noter
[1] Lovboken, kan. 1008.
[2] Vatikan II, Presbyterorum ordinis, 2.
[3] Vatikan II, Presbyterorum ordinis, 5.
[4] Det romerske ritus, prestevielsen, utspørringen.
[5] Vatikan II, Lumen Gentium, 28.
[6] Den katolske kirkes katekisme, 1537-1538.
[7] Kongregasjonen for kleresiet, Direktoriet for prestenes liv og virke, 34.
[8] Vatikan II, Lumen Gentium, 28.
[9] Pave Leo XIV, Tale til konferanse organisert av Dikasteriet for kleresiet, 26. juni 2025.
[10] Galaterbrevet 2,20.
[11] Pave Leo XIV, Preken ved prestevielse, 27. juni 2025.
Se flere bilder fra prestevielsen
Se opptak av prestevielsen
