– Det er mye jeg ikke vet om det som kommer. Men jeg vet at jeg ikke går alene, sier Mathias Bruno Mangune Ledum.
SE FLERE BILDER NEDERST I SAKEN!
«Bryllupsnerver»
Når dette intervjuet gjøres, er det en uke til prestevielsen, og følelsene har meldt sin ankomst.
– Ja, man må vel kunne si at jeg har bryllupsnerver. Det er en litt rar opplevelse, å planlegge sitt eget «bryllup» – og gjøre det mer eller mindre alene. Det har både sine fordeler og ulemper. Men jeg kjenner meg båret. Båret av ham hvis Kirke jeg vier meg til.
Han sier det rolig, med et smil.
– Det gjør at jeg faktisk kan ta det med knusende ro nå, en uke før ordinasjonen. Det viktigste er at jeg møter opp, sier ja, og lar det ja-et vare livet ut. Jeg skal gjøre mitt beste for å leve opp til det, men det er Gud som tar det største løftet. Det er hans nåde som gjør dette mulig. Hvis jeg skulle prøvd å få til dette på egne premisser, uten å lytte til Gud – da hadde det bare kollapset.
En mors bønner
Det er lenge siden Gud begynte å forberede Mathias på å svare ja. Ordene i Jeremia 20 oppsummerer det hele for ham: «Du lokket meg, Herre, og jeg lot meg lokke. Du ble for sterk for meg og vant.» «Jeg strevde for å stå imot, men jeg greide det ikke.»
Kallet til prestetjeneste vokste frem over lang tid, men det hadde røtter han ikke kjente til. På moren Lucilas dødsleie tok han mot til seg og delte kallstankene sine med moren.
– Jeg hadde tenkt på det lenge, men aldri sagt det til noen. Da vi satt på sykehuset og jeg var alene med henne, mannet jeg meg opp og sa på den mest nølende måten jeg noen gang har sagt noe som helst, at jeg kanskje en gang i framtiden sannsynligvis ville tenke på å vurdere å muligens bli prest. Hun hadde oksygenmaske og snakket nesten ikke lenger, men da jeg sa det, tok hun masken av seg, så meg rett i øynene og sa med et smil: «Så bra! Det er fint! Men ikke enda. Du må vente litt.»
Kort tid etter døde hun. Det var først i ettertid at Mathias fikk vite at hun i årevis hadde bedt om at sønnen hennes skulle bli prest – og at hun hadde bedt andre om å be for det samme.
– Jeg ble helt paff. Hun hadde aldri nevnt noe om det til meg, ikke engang som spøk. Hun ville ikke presse meg. Hun stolte på Gud – og på at hvis det var hans vilje, så ville jeg svare av egen fri vilje. Da jeg fikk høre dette, kjente jeg på både dyp takknemlighet og en merkelig visshet. Kanskje disse kallstankene ikke bare var et barnslig eget påfunn, da. Kanskje de var frukten av hennes bønn. En mors bønner er noe av det sterkeste som finnes.
Et kall som tok form
Mathias vokste opp i Gudbrandsdalen med en norsk far og en katolsk mor fra Filippinene. Troen var en naturlig del av hverdagen – morgen- og aftenbønn, søndagsmesse og fastetid uten salami i matpakken. Som barn gjorde han det fordi «vi var katolikker», men forståelsen kom senere.
– Etter førstekommunionen ble jeg spurt om å bli ministrant. Jeg var skeptisk, men sa ja da de trengte hjelp. Og takk Gud for det! Det forandret alt. Jeg fikk en plass i liturgien, og kjærligheten til messen vokste frem.
I ungdomstiden ble det vanskeligere. Troen ble utfordret – både av spørsmål fra medelever og egne tanker. En periode forsøkte han å tone ned den katolske delen av livet. Men under konfirmasjonsforberedelsene fikk han møte en prest som forstod ham og som ga ham gode, reflekterte svar; pater Pål Bratbak.
– Jeg prøvde egentlig å finne grunner til å skyve troen bort, men fant bare mer mening og skjønnhet. Jeg begynte å forstå hvorfor Kirken lærer det den gjør. Det gjorde troen min dypere og mer overbevist.
«Hvor får de gleden fra?»
Som ungdom ble han aktiv i NUK og fikk møte unge katolikker fra hele verden. På verdensungdomsdagene i Madrid sto han sammen med to millioner andre unge i stille tilbedelse av alterets sakrament.
– Da skjønte jeg at jeg var del av noe veldig stort.
Det som særlig grep ham, var prestene han møtte på leirer og arrangementer.
– De var slitne, hørte skriftemål hele natta og feiret messe i 30 varmegrader, men likevel lyste det glede og fred fra dem. Jeg spurte meg selv: Hvor får de den gleden fra? Den gleden ville jeg også ha.
Han begynte å leve tettere på Kirken, ble kateket, ministrantleder og lokallagsleder. Kallstankene vokste, men sølibatet skremte ham. Han hadde kjæreste, og å leve som prest virket uforenlig med den fremtiden han så for seg.
– Jeg ba Gud hjelpe meg. Hvis han virkelig kalte meg, måtte han rydde veien. Ikke lenge etter gjorde kjæresten det slutt. Det var vemodig – men også en lettelse.
Gud i Honduras
Et opphold i Honduras, gjennom NUK og Caritas, ble avgjørende. Der jobbet han med ungdom i voldsutsatte områder. Det han trodde skulle være et norsk bidrag til utvikling, ble i stedet en erfaring av å bli evangelisert.
– Det som bar dem, var ikke vår støtte, men troen på Jesus. De levde radikalt for andre, med en tro som bar gjennom alt. Jeg ville ha en sånn tro. Og prester og ordensfolk var de som ga dem håp.
Prestekallet vendte tilbake – sterkere enn før. Nå begynte han å se sølibatet ikke som tap, men som frihet – som en vei til å være helhjertet til stede for andre.
– Jeg begynte å be mer, leve mer bevisst. Det ga meg fred. Da jeg kom hjem, sa jeg til Gud: Hvis du helbreder mamma, skal jeg bli prest. Men hun døde. Da ble jeg sint og ville droppe hele greia.
Likevel ble ikke kallet borte. Lidelsen modnet ham. Langsomt ble han minnet om Jesu bønn i Getsemane: «Ikke som jeg vil, men som du vil.»
– Jeg hadde forsøkt å kontrollere alt. Nå begynte jeg å forstå hva overgivelse er.
Å gi hele seg
I årene som fulgte arbeidet han i St. Olav menighet og fikk følge prestene tett. Jo nærmere han kom prestetjenesten, jo tydeligere ble både kostnaden og gleden.
– Jeg måtte gi avkall på egne preferanser, egne forelskelser, egne planer. Jeg måtte lære å elske også dem jeg ikke naturlig kom overens med. Å se Kristus i alle. Det er krevende. Men det er også det som gir fred og glede.
Når Mathias beskriver prestevielsen, bruker han ofte bildespråk fra ekteskapet.
– I Den katolske kirke er prestevielsen ikke bare en praktisk ordinasjon til en tjeneste. Det er en livslang forening der du gir hele deg til Gud og til Kirken. Og det er et løfte for livet.
Han sammenligner det med brudgommens «ja» ved alteret.
– Å bli prest er ikke et prosjekt man prøver seg på i noen år og så revurderer. Når jeg legger meg ned på kirkegulvet og allehelgenslitaniet bes over meg, da overgir jeg meg – helt.
Han blir stille et øyeblikk.
– Det er et veldig sterkt øyeblikk. Jeg har vært til stede når andre ble ordinert, og det rørte meg dypt. Den prostrasjonen – når kandidaten ligger flat på gulvet mens hele menigheten ber litaniet – det er både dypt ydmykende og veldig mektig. Det er nesten som en død og oppstandelse. Du dør bort fra ditt eget og reiser deg til noe nytt. Ikke som en annen person, men som et menneske som er overgitt, viet.
Det er det, sier han, som gir ham fred i noe som ellers kunne vært overveldende.
– Det er jo et stort alvor. Men det er et alvor i kjærlighet, og det gjør det mulig å si ja med glede.
Det indre livet med Gud
– Det viktigste i mitt kall er relasjonen til Gud. Alt springer ut av det, av overgivelsen. Uten bønn, uten stillhet, uten det indre livet, så har jeg ingenting å gi.
Han har brukt mye tid i kloster – både før og under utdannelsen. Stillheten der har formet ham.
– Klostererfaringene har vært avgjørende for meg. Ikke fordi jeg tror jeg er kalt til et klosterliv, men fordi jeg har lært hva det vil si å leve med Gud i sentrum. Hvordan det preger alt. Hvordan det gjør deg fri.
Mathias forteller om dager preget av tidebønner, bibellesning og arbeid i taushet.
– Når man legger vekk mobilen, støy, forstyrrelser – da begynner man å høre Guds stemme. Ikke som en ytre stemme, men som en dyp visshet. En fred. Et nærvær.
Han nevner spesielt sine kanoniske retretter i Trappistklosteret Munkeby i Levanger, hvor han forberedte seg både til diakonvielsen i fjor og prestevielsen i år.
– Man kommer dit som regel utmattet, sliten og med en vegring mot å lodde på dypet. Men jeg reiste alltid derfra med en dypere trygghet: Gud er nok, det er hans nåde som gjør alt dette mulig. Jeg gjør meg ikke fortjent til å bli prest, eller får det som premie for noe jeg har utrettet. Det kommer fullstendig ut av hans rike nåde, og alt jeg kan gjøre er å gi meg selv tilbake til ham.
Men selv om det indre livet er det bærende, opplever ikke Mathias et kall til å trekke seg unna verden. Tvert imot.
– Jeg har alltid kjent glede i å være til for andre. Det er noe dypt i det, at Gud kaller meg til å gi av meg selv – helt konkret, til mennesker jeg møter. Det handler om å være nær, tilgjengelig, ikke fjerne seg i rollen som prest, men være Kristi forlengede og utstrakte nærvær blant sitt folk.
Han legger vekt på det sakramentale, men også det menneskelige.
– Når folk kommer til skriftemål, eller jeg døper et barn, eller sitter ved noens dødsleie – da er det ikke jeg som er viktig. Men jeg får være redskap. Jeg får være de øyne, ører, munn og hender som Gud har valgt å formidle sin nåde gjennom. Det er ufattelig stort.
Han sier at det er nettopp dette som gjør prestekallet så radikalt meningsfylt.
– Jeg får være med på menneskers viktigste øyeblikk. Der hvor livet er på sitt skjøreste. Der hvor Gud berører dem. Jeg skal ikke komme med alle svarene – jeg skal være til stede. Jeg tror det er en av de viktigste oppgavene til en prest: Å være der, og peke mot ham som alltid er med oss gjennom alle livets gleder og sorger.
– Det handler om å leve et liv som ikke handler om meg.
– Å være prest er å gi livet sitt
En uke før ordinasjonen er det ytre på plass: Tidspunkt, liturgi, den gamle, vakkert broderte messehagelen fra Roma som har fått nytt silkefor. Men det viktigste foregår i det stille.
– Jeg prøver å bruke dagene nå på å være hos Gud. Ikke bare planlegge praktisk, men være i bønn, i Skriften, i takknemlighet. Det er så lett å bli fanget av detaljer, men det er ikke det jeg vil huske. Jeg vil huske at jeg var nær Gud.
Han vet ikke alt som venter. Men han vet hvem som kaller.
– Jeg går ikke inn i dette med en ferdig plan. Jeg går inn i det med et løfte – og med en vilje til å følge. Å være prest er ikke først og fremst å gjøre noe. Det er å være for Gud og for menneskene. Det er å gi livet sitt.
Han smiler.
– Jeg vet ikke hva som venter, men jeg vet at jeg ikke går alene. Fra Jesu allerhelligste hjerte strømmer all nåden jeg behøver for å skjøtte min prestegjerning, og i Jomfru Marias uplettede hjerte har jeg det største forbildet for å lære mitt eget hjerte å banke i takt med hennes Sønns hjerte. Og det er nok, sier Mathias.
Se prestevielsen 28. juni
SE FLERE BILDER:
