Før pavens katekese ble følgende tekst lest:
Dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine. Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere. Jeg kaller dere ikke lenger slaver, for slaven vet ikke hva herren hans gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far. (Joh 15,12–14 fra Bibel 2024)
Her følger hele katekesen:
Kjære brødre og søstre, god dag og velkommen!
Troen på Kristi død og oppstandelse og opplevelse av påskespiritualitet gir håp i livet og oppmuntrer oss til å investere i det gode. Særlig hjelper det oss til å elske og pleie søskenskap, som uten tvil er en av de store utfordringene for dagens menneskehet, slik pave Frans så tydelig innså.
Søskenskap er menneskelig
Søskenskap springer ut av noe dypt menneskelig. Vi er i stand til å bygge relasjoner, og hvis vi ønsker det, kan vi knytte ekte bånd mellom oss. Uten støttende og berikende relasjoner helt fra livets begynnelse, ville vi ikke kunne overleve, vokse og lære. Relasjonene er mange og ulike, både i form og dybde. Men sikkert er det at best utfolder vi vår menneskelighet når vi er sammen og lever sammen, når vi lykkes i å erfare ekte, ikke formelle, bånd med menneskene rundt oss. Hvis vi trekker oss tilbake i oss selv, risikerer vi å bli syke av ensomhet, og også av en narsissisme som gjør at det bare er av egeninteresse at vi bryr seg om andre. Den andre reduseres da til noen vi kan forsyne oss av, uten at vi noen gang virkelig er villige til å gi, til å gi oss selv.
Søskenskap må fremelskes
Vi vet godt at søskenskap heller ikke i dag kan tas for gitt; det er ikke umiddelbart. Mange konflikter, mange kriger over hele verden, sosiale spenninger og hat viser tilsynelatende det motsatte. Men søskenskap er ikke en vakker, men umulig drøm; det er ikke ønsket til noen få drømmere. For å overvinne det truende mørket, må vi gå til kildene, og fremfor alt hente lys og styrke fra Den eneste som frigjør oss fra fiendskapets gift.
Å ta seg av hverandre
Ordet «fratello» [«bror» på italiensk, jf. fraternitet] har sin opprinnelse i en svært gammel rot, som betyr å ta seg av, å bry seg om, å støtte og sørge for. Anvendt på alle mennesker blir det en appell, en invitasjon. Ofte tenker vi at rollen som bror eller søster viser til slektskap, til å være av samme blod, til å være i familie med hverandre. Men vi godt hvor ødeleggende uenighet, brudd, og iblant hat kan være, også mellom slektninger, ikke bare mellom fremmede.
Dette søskenskap baserer seg på Jesu bud, som er nytt i den forstand at ble fullbyrdet av ham selv, som en uuttømmelig fullbyrdelse av Faderens vilje: Takket være ham, som elsket oss og ga seg selv for oss, kan vi i vår tur elske hverandre og gi livet for andre, som barn av den ene Far og sanne søsken i Jesus Kristus.
Omnes fratres
Dette viser at det i dag er mer nødvendig enn noen gang å reflektere over den hilsenen som Frans av Assisi henvendte seg til alle med, uavhengig av geografisk, kulturell, religiøs eller doktrinell bakgrunn: Omnes fratres [alle søsken]. Dette var den inkluderende måten den hellige Frans satte alle mennesker på samme nivå, nettopp fordi han så at alle deler det samme kall til verdighet, dialog, gjestfrihet og frelse. Pave Frans fremla denne tilnærmingen, overtatt fra Assisis «Poverello», på nytt og fremhevet dens aktualitet etter 800 år, i encyklikaen Fratelli tutti.
Evangeliet er for alle
Dette «alle» som for den hellige Frans betydde et gjestfritt tegn på universelt søskenskap, uttrykker et vesentlig trekk ved kristendommen, som helt fra begynnelsen av har vært forkynnelsen av det glade budskap bestemt for alles frelse, aldri i en ekskluderende eller privat form. Dette søskenskap baserer seg på Jesu bud, som er nytt i den forstand at ble fullbyrdet av ham selv, som en uuttømmelig fullbyrdelse av Faderens vilje: Takket være ham, som elsket oss og ga seg selv for oss, kan vi i vår tur elske hverandre og gi livet for andre, som barn av den ene Far og sanne søsken i Jesus Kristus.
Disiplene blir fullt ut søsken først etter Kristi oppstandelse
Jesus elsket oss helt til det siste, sier Johannesevangeliet (jf. 13,1). Like før lidelsen vet Mesteren godt at hans historiske tid er i ferd med å ta slutt. Han frykter det som skal skje, og gjennomgår de verste pinsler og forlatthet. Hans oppstandelse, på den tredje dag, er begynnelsen på en ny historie. Og disiplene blir fullt ut søsken, etter å ha levd sammen lenge, ikke bare i sorgen over Jesu død, men framfor alt når de erkjenner ham som Den oppstandne, mottar Åndens gave og blir hans vitner.
Søskenskapet gitt oss av Kristus, som døde og stod opp igjen, frigjør oss fra de negative mønstrene i egoisme, splittelse og maktmisbruk, og bringer oss tilbake til vårt opprinnelige kall, i navnet til en kjærlighet og et håp som fornyes hver dag.
«Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere»
Brødre og søstre støtter hverandre i prøvelser, de vender ikke ryggen til dem som er i nød: De gråter og gleder seg sammen, med enhet, tillit og gjensidig ansvar i sikte. Dynamikken er den som Jesus selv gir oss: «Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere» (jf. Joh 15,12). Søskenskapet gitt oss av Kristus, som døde og stod opp igjen, frigjør oss fra de negative mønstrene i egoisme, splittelse og maktmisbruk, og bringer oss tilbake til vårt opprinnelige kall, i navnet til en kjærlighet og et håp som fornyes hver dag. Den oppstandne har vist oss veien å gå sammen med ham, for å føle oss som og for å være «alle søsken».
Generalaudiensen 12. november 2025
Les mer
- Teksten hos Vatican News (norsk)
- Generalaudiensen på Vatikanets nettsider (flere språk)
