Etter 20 år som biskop av Oslo har han vendt tilbake til klosterlivet i Stift Klosterneuburg. I et møte med journalist Christina Hiptmayr reflekterer biskop Bernt Eidsvig over sitt kall, fangenskapet hos KGB og Kirkens ansvar i dagens verden.
Høsten 2025 vendte tilbake til sitt Stift Klosterneuburg. I klosteret bærer han navnet Markus. I Norge er han kjent som Bernt, som er hans døpenavn. Intervjuet er gjort for klosterets eget magasin, og er oversatt og redigert av katolsk.no’s redaksjon.
En lærer spurte oss om hva vi ønsket å bli, og til slutt sa han: ‘Er det noen som vil bli prest?’
Veien til den katolske tro
På spørsmål om hva som førte ham til katolisismen, forteller biskop Bernt at han vokste opp i en protestantisk familie i Rjukan, en liten norsk by som den gang kunne liste opp bare tre katolikker. En av dem var en klassekamerat.
– Jeg stilte ham alltid svært mange spørsmål. Da la jeg merke til en stor forskjell mellom svarene hans og det jeg kjente fra religionsundervisningen. Svarene hans virket som oftest mer plausible for meg, sier biskop Bernt.
Han forteller at ønsket om konversjon kom tidlig:
– Da jeg var rundt 13 eller 14 år og ønsket å bli katolikk, sa faren min: ‘Så lenge du spiser vårt brød, får du ikke lov til det.’ Derfor ventet jeg.
På spørsmål om når han første gang forsto at veien kunne føre til prestetjenesten, svarer biskop Bernt:
– Svært tidlig. En lærer spurte oss om hva vi ønsket å bli, og til slutt sa han: ‘Er det noen som vil bli prest?’ Jeg rakk opp hånden, helt spontant. Klassekameratene mine ertet meg for det, men denne vissheten ble værende.
Senere, under studiet av luthersk teologi, ble det stadig tydeligere for ham at han ønsket å bli katolikk. Han forklarer at han ble fascinert av Den katolske kirkes historiske kontinuitet og derfor meldte seg til konversjonsundervisning hos dominikanerne. Han legger til:
– Jeg ble fascinert av Den katolske kirkes lange linjer: utviklingen fra aposteltiden, gjennom den tidlige katolske perioden og frem til kirkefedrenes tid. Denne kontinuiteten var svært viktig for meg. Jeg meldte meg derfor til konversjonsundervisning hos dominikanerne. En avgjørende opplevelse, også med hensyn til min tro, var min arrestasjonen i Moskva i juli 1976.
I KGBs skrekk-fengsel
Biskop Bernt forteller at han under studietiden brakte medisiner og politiske skrifter til et medlem av opposisjonen.
– Det jeg ikke visste, var at han var blitt arrestert og antagelig hadde røpet at han ventet besøk. Da jeg kom til leiligheten hans for å overlevere pakken, kom det en KGB-offiser ut fra hver dør. Jeg ble ført til det beryktede Lefortovo-fengselet i Moskva og holdt der i tre og en halv måned, anklaget for antisovjetisk virksomhet.
Han forteller videre at fengselet var kjent for brutale metoder:
– Jeg har lest om hvilke grusomheter enkelte fanger ble utsatt for. Jeg ble ikke slått, men andre metoder ble brukt, som rasjonering av mat, støy dag og natt og lys som aldri ble slått av. Lukten i dette fengselet kan jeg fortsatt huske. Selv om jeg ikke var sosialdemokrat, arbeidet både den daværende norske utenriksministeren og statsministeren sterkt for min løslatelse. Det er jeg svært takknemlig for; ellers ville jeg trolig ha måttet tilbringe seks år eller mer der.
På spørsmål om troen ga ham styrke i denne tiden, svarer biskop Bernt:
– Bønnen var svært viktig. Den norske ambassadøren ga meg sin Bibel, og fra foreldrene mine fikk jeg en tidebønnsbok. Ved slutten av fengselsoppholdet visste jeg at konversjonen var uunngåelig. I desember 1977 ble jeg opptatt i Den katolske kirke hos dominikanerne.
Kardinalen svarte: ‘Der tar De feil. Det er Den hellige fars privilegium å tolke Deres kall.’
Klosterliv og bispetjeneste
Biskop Bernt forteller at han senere studerte pastoralteologi og kirkerett hos jesuittene ved University of London. Han ble presteviet i Oslo i 1982. Han ble sendt til Bergen som kapellan og kom etterhvert i kontakt med Stift Klosterneuburg. Han sier:
– Jeg hadde hørt om Stift Klosterneuburg fra en venn, og da jeg en gang besøkte Wien, spurte jeg om jeg kunne gjøre mine retretter der. Jeg ble invitert og følte meg straks hjemme. Min biskop ville imidlertid ikke høre snakk om at jeg skulle tre inn der med en gang. Han minnet meg om at vi hadde planer om å bygge en skole i Bergen. Det gjorde vi, og etterpå lot han meg reise. Sommeren 1991 trådte jeg inn, fikk ordensnavnet Markus – og hadde til hensikt aldri å forlate stiftet igjen.
Senere ble han kalt til Roma:
– En dag ble jeg kalt til Roma, og der forklarte kardinal Re, leder for bispekongregasjonen, at jeg skulle utnevnes til biskop av Oslo av pave Benedikt XVI. Jeg hadde imidlertid ikke noe ønske om å bli biskop og sa at mitt kall var å bli i Klosterneuburg, og at jeg ikke kunne endre dette kallet, fordi det kom fra Gud. Kardinalen svarte: ‘Der tar De feil. Det er Den hellige fars privilegium å tolke Deres kall.’
Han legger til:
– Jeg angrer nesten på at jeg ikke sa nei. Men på den annen side var årene i Oslo også svært gode.
En minoritetskirke i vekst
Som biskop ledet biskop Bernt Eidsvig en minoritetskirke i sterk vekst. Han forteller:
– Da jeg overtok bispedømmet, var det 42 000 medlemmer, og ved slutten av min tjenestetid 160 000. Det skyldtes ikke mine særlige evner, men innvandringen. Våre menigheter var polske, litauiske, asiatiske, afrikanske og latinamerikanske.
Dette opplevde han alltid dette som en stor rikdom. For ham er det slik Kirken blir virkelig katolsk – verdensomspennende.
Biskop Bernt forteller også at en overgrepssak i den hjemlige kirke var særlig smertefull:
– Den viste meg hvor mye ødeleggelse ett enkelt menneske kan forårsake.
– Tro begynner med å høre. Når Kirken taler, lytt! Når Kirken ikke taler, still spørsmål!
Kirkens ansvar i vår tid
Når samtalen beveger seg til dagens geopolitiske situasjon, understreker biskop Bernt:
– Kirken kan og må ikke tie når åpenbar urett skjer. Når folk, som i tilfellet Ukraina, blir angrepet, eller når retten til selvbestemmelse ignoreres eller trekkes i tvil, slik vi nylig har sett i spørsmålet om Grønland, må Kirken heve sin stemme. Jeg vet ikke om Kirken alltid er tydelig nok.
Han mener samtidig at Kirken i Europa i dag på flere måter står bedre og fremstår mer troverdig enn for 20 år siden, men påpeker at det åndelige livet er blitt svakere, og at mange store bispedømmer sliter med rekruttering.
Avslutningsvis gir han et råd til unge mennesker:
– Tro begynner med å høre. Når Kirken taler, lytt! Når Kirken ikke taler, still spørsmål!
Biografi: Bernt Eidsvig Can. Reg.
- Født i Norge i 1953.
- Konverterte til Den katolske kirke i 1977.
- Presteviet i Oslo i 1982.
- Trådte i 1991 inn hos augustinerkorherrene i Stift Klosterneuburg (Can. Reg.).
- Utnevnt til katolsk biskop av Oslo i 2005.
- Ledet Oslo katolske bispedømme i perioden 2005–2025.
- Vendte i 2025 tilbake til klosterlivet i Stift Klosterneuburg etter avsluttet bispetjeneste.
