Tirsdag 24. februar holdt biskop Erik Varden sin fjerde refleksjon i fasteretretten for Den romerske kurie, med temaet «Å bli fri». Samme kveld holdt han sin femte refleksjon med temaet «Sannhetens stråleglans», etterfulgt av sakramentstilbedelse og vesper.
I årets åndelige øvelser for paven og kurien, med det overordnede temaet «Opplyst av en skjult herlighet», tar biskop Varden utgangspunkt i Den hellige Bernhard av Clairvaux (ca. 1090–1153) og hans utlegning av Salme 91 (90 i Vulgata). Refleksjonene holdes to ganger om dagen i Det paulinske kapell i Det apostoliske palass.
«Å bli fri»
Her følger et sammendrag av den fjerde refleksjonen, som kan leses på biskop Erik Vardens hjemmeside Coram Fratribus:
«Begrepet «frihet» er blitt omstridt i den offentlige samtalen. Frihet er et gode vi alle streber etter; vi gjør opprør mot alt som truer med å begrense eller innskrenke vår frihet. Som et resultat av dette er frihetsbegrepet et effektivt retorisk verktøy.
Påstander om at en bestemt gruppes frihet er i fare, vil umiddelbart utløse rasende reaksjoner på internett. Det kan til og med samle folk på torget.
En rekke politiske saker i Europa utnytter nå frihetens sjargong. Spenninger oppstår som resultat. Det ett segment av samfunnet oppfatter som «frigjørende», oppleves av andre som undertrykkende. Motstridende fronter reiser seg, med «frihet» som banner på alle sider. Bitre konflikter oppstår på grunn av uforenlige agendaer for påstått frigjøring.
Denne situasjonen utgjør en utfordring for kristne. Det er viktig å presisere hva vi mener når vi, i troens sammenheng, snakker om å bli fri. Det er det Bernhard gjør når han kommenterer verset: «For han frir deg fra jegerens snare, fra pesten som vil ødelegge deg» [Sal 91,3, Gunnes 1968].
For Bernhard er det åpenbart at sann frihet ikke er «naturlig» for det falne mennesket. Det som virker naturlig for oss, er å få det som vi vil, å tilfredsstille våre begjær og virkeliggjøre våre planer uten innblanding, å vise oss frem og bli beundret for vår egen strålende glans. Bernhard, som henvender seg til mennesket i denne tilstanden av villfarelse, er herlig sarkastisk: «Hva tror du at du er, din dilettant?! Du er blitt et dyr som fangernes snarer er lagt ut for.»
Det at vi så lett snubler, at vi stadig faller i de samme gamle snarene, selv om vi vet så godt hvor de ligger, er for ham godt nok bevis på at vi er ufrie, ute av stand til på egen hånd å gjøre jevnt fremskritt mot vårt livs sanne mål, og i stedet overgitt til alle slags hindringer og distraksjoner.
Ved å forankre sin forståelse av frihet i Sønnens Ja! til Faderens vilje, revolusjonerer Bernhard vår forståelse av hva det vil si å være fri. Kristen frihet handler ikke om å gripe verden med makt. Det handler om å elske verden med en korsfestet kjærlighet som er storsinnet nok til at vi fritt ønsker, i enhet med Kristus, å gi våre liv for den, slik at den kan bli satt fri.
Forsiktighet er påkrevd når frihet, holdt som gissel av makt, blir manipulert som et middel for å legitimere handlingene til upersonlige subjekter som «partiet», «økonomien» eller til og med «historien». I en kristen tenkemåte kan ingen undertrykkende politikk rettferdiggjøres ved å påkalle ideologisk «frihet». Den eneste meningsfulle friheten er personlig, og én persons frihet kan ikke oppheve en annens.
Å tilslutte seg en kristen frihetsidé er å samtykke til smerte. Når Kristus sier til oss: «Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt» [Matt 5,39], ber han oss ikke om å godta urettferdighet. Han lar oss se at rettferdighetens sak noen ganger tjenes best ved å lide for den, ved å nekte å møte makt med makt.
Vårt symbol på frihet forblir Guds Sønn som «ga avkall på sitt eget» [Fil 2,7].»
Les mer
«Sannhetens stråleglans»
Her følger et sammendrag av den femte refleksjonen, som også kan leses på biskop Erik Vardens hjemmeside Coram Fratribus:
«Bernhard holder oss på tå hev. Han sier: «Jeg vil advare dere: ingen lever på jorden uten fristelser; hvis en blir fri for én, la ham være sikker på at en annen vil komme». Vi må nære den rette balansen mellom tillit til Guds hjelp og mistillit til vår egen skrøpelighet, frykte fristelser samtidig som vi aksepterer deres uunngåelighet og husker at Gud utsetter oss for dem fordi de er nyttige.
Nyttige i hvilken forstand?
Når vi motstår pilene som blir skutt av løgnens far, vil vår forpliktelse til sannheten bli styrket. Etter å ha vendt oss bort fra svekkende falskhet vil vi være i stand til å styrke våre brødre.
Ambisjon representerer en spesiell form for kapitulasjon til usannhet. Ambisjon er en ikke særlig subtil sublimert form for begjær. Bernhard, som alltid er veltalende, overgår seg selv når han beskriver den. Ambisjon, sier han, er «en subtil sykdom, et hemmelig virus, en skjult pest, en mester i bedrag; den er hykleriets mor, misunnelsens forelder, lastens opphav; den er opptenningsved for forbrytelser, får dyder til å ruste, hellighet til å råtne, hjerter til å bli blinde. Den forvandler legemidler til sykdommer. Fra medisin utvinner den apati». Ambisjon springer ut av en «sinnets fremmedgjøring». Det er et vanvidd som oppstår når sannheten glemmes. Det at ambisjon er en form for galskap, gjør den latterlig i enhver skikkelse, men spesielt når den forekommer hos personer som er viet til uselvisk tjeneste. Det er ikke uten grunn at den ambisiøse presten hjemsøker litteratur og film som en komisk, men ikke særlig morsom, trope – fra de smiskende prestene hos Jane Austen til den syrlige hoffpresten i Patrice Lecontes bemerkelsesverdige film Ridicule.
«Hva er sannhet?»
Mennesker i vår tid stiller dette spørsmålet oppriktig, ofte med bemerkelsesverdig god vilje, til tross for sin forvirring, frykt og hasten de alltid er i. Vi kan ikke la det forbli ubesvart. Vi har ikke energi å kaste bort på tåpelige fristelser som frykt, forfengelighet og ambisjon. Vi trenger våre beste ressurser for å holde fast ved substansiell, essensiell, frigjørende sannhet mot mer eller mindre plausibelt skinnende, mer eller mindre djevelske erstatninger.
I vår situasjon, som er rik på muligheter, er det avgjørende å se og formulere verden i Kristi lys. Kristus, som er sannhet, beskytter oss ikke bare; han fornyer oss, utålmodig etter å åpenbare seg gjennom oss for en skapelse som i økende grad er klar over at den er underlagt forgjengelighet.
Det er fristende å tenke at vi må holde tritt med verdens moter. Det er, vil jeg si, en tvilsom fremgangsmåte. Kirken, et langsomt legeme, vil alltid risikere å virke og høres ut som forrige sesong. Men hvis den snakker sitt eget språk godt, det som finnes i Skriften og liturgien, hos dens tidligere og nåværende fedre, mødre, diktere og helgener, vil den være original og frisk, klar til å uttrykke gamle sannheter på nye måter og ha en sjanse, som den har hatt før, til å gi kulturen retning.
Dette arbeidet har en viktig intellektuell dimensjon. Det har også en eksistensiell dimensjon. Som kardinal Schuster sa på sitt dødsleie: «Det synes som om folk ikke lenger lar seg overbevise av vår forkynnelse, men i hellighetens nærvær tror de fortsatt, de kneler fortsatt og ber.»
Var ikke det universelle kallet til hellighet, det vil si kallet til å legemliggjøre sannhet, den sterkeste tonen som ble slått an av Det annet vatikankonsil? Det lød strålende som en gong gjennom konsilets forhandlinger. Det kristne sannhetskravet blir overbevisende når dets stråleglans viser seg personlig gjennom en selvoppofrende kjærlighet i hellighet, renset for fristelser til å kompromisse.»
Les mer
Retrett 23.–27. februar
Fra mandag 23. februar til og med fredag 27. februar holdes to refleksjoner daglig: klokken 9 om morgenen, etter ters (Ora media), og klokken 17 om ettermiddagen, etterfulgt av sakramentstilbedelse og vesper.
Blir bok
Alt i alt er det 11 refleksjoner i løpet av denne uken, som senere vil bli utgitt på engelsk av forlaget Bloomsbury og på italiensk av Edizioni Paoline.
