Å feire betyr å markere en spesiell begivenhet, en høytid eller en milepæl med fest, høytidelighet eller hyllest. Det innebærer ofte å gjennomføre tradisjonelle ritualer.
Kan man feire fasten? Ja er svaret, om vi holder oss til Guds ord:
Men når du faster, skal du salve hodet og vaske ansiktet, så ikke menneskene ser at du faster, men bare din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.
Fasten i Karmel
Fastetiden er en spesiell begivenhet og en av de viktigste tidene i kirkeåret, liturgisk står dens rang høyt, og mange tradisjonelle ritualer er knyttet til den.
Hos oss tydeliggjøres fastetiden helt konkret i liturgien ved at orgelet forblir taust frem til Påskenatt (med unntak av høytider), messens kyriale fremsies og sangen reduseres til et minimum. I tillegg fjernes alle blomsterdekorasjoner i kirkerommet. For sansene blir det bart og enkelt.
Det samme gjelder under måltidene. Ordensfasten som vi overholder fra og med 14. september – festen for Korsets opphøyelse – forsterkes av Kirkens faste fra og med askeonsdag. Bruken av meieriprodukter begrenses og alt som ansees som ekstra, utelates. Et viktig men vil vi imidlertid tilføye: fasten er ikke et mål i seg selv, den er et middel – fasten er ikke ment for å bryte ned og ødelegge kroppen – så måtehold er viktig også her.
Fasten er ikke et mål i seg selv, den er et middel.
En særlig tid for omvendelse
Et annet viktig moment, er at hver søster må ha Priorinnens tillatelse og velsignelse til den fasten hun er inspirert til å leve ut utover det som er felles for hele kommuniteten. Slik inntar søstrene en ydmyk holdning overfor det hun vil gi avkall på, og faren for å bli hovmodig i sine små bragder forebygges. I refektoriet, vår felles spisesal, som er en påminnelse om nattverdsalen, plasseres det en tornekrone på hovedbordet, slik at hjerte og sinn rettes mot Kristi lidelse og hans Påskemysterium, og under kveldsmåltidet leser vi fra Thomas à Kempis’ Kristi etterfølgelse.
Fasten er en særlig tid for omvendelse. Uten avsondrethet og stillhet er dette nesten umulig, for Den Hellige Ånd som inspirerer og veileder går stille i dørene – den er en skjør stillhet. Av den grunn setter vi av mer tid til å lese Guds ord som får rense og helliggjøre oss, og derved gjøre oss mer Kristus-like. Besøkene i samtalerommet begrenses til kun det helt nødvendige, det samme gjelder bruk av digitale kommunikasjonsmidler.
Når man leser vår hellige Mor Teresa av Jesus’ og Johannes av Korsets verker, er det slående hvor lite det sies om fasten som sådan. Et søk i henvisningene gir få treff. De aller fleste omtaler hvordan fasten skulle begrenses fordi søstrene enten overdriver, eller setter botsøvelsene foran kjærligheten til Gud og sine medsøstre, foran det å forene sin vilje med Guds vilje. Når hellige Teresa vektlegger forening med Guds vilje, et alfa og omega for henne, springer det ut av hennes mystiske erfaring og den omvendelsens nåde hun mottok i fasten 1554.
De evangeliske råd
I Boken om mitt liv skriver hun om dette:
En dag hendte det da jeg trådte inn i kapellet, at jeg fikk se et bilde som var blitt bragt dit i anledning av en fest som skulle feires i klosteret. Det forestilte Kristus så full av sår at det fylte meg med andakt; jeg var dypt rystet over å se ham slik, så klart gjengav bildet alt det han hadde lidd for vår skyld. Jeg følte så sterkt hvor elendig jeg hadde lønnet ham for disse sår at mitt hjerte var ved å briste, og jeg kastet meg ned foran bildet under en strøm av tårer, mens jeg bønnfalt ham om en gang for alle å gi meg styrke til aldri mer å krenke ham.
I hans sår så hun altså sine egne svik, hun innså at i stedet for å hjelpe Kristus i hans frelsesverk, hadde hun gjort byrden tyngre for ham ved stadig å følge sin egen vilje i løpet av sitt allerede 20 år lange ordensliv. Denne innsikten ledet til hennes første omvendelse og grunnleggelsen av det første teresianske Karmel. Hun hadde da ett mål for øye:
Jeg bestemte meg for det lille jeg var i stand til, nemlig å følge de evangeliske råd så fullkomment jeg kunne, og se til at de få nonner som er her sammen med meg, skulle gjøre det samme.
For Teresa må overholdelsen av de evangeliske råd være ansporet av kjærlighet og lede til fullkommengjørelsen av denne dyden. De ulike former for overholdelse og de ulike strukturer som synliggjør rådene i det praktiske liv – også fastepraksiser – er ikke annet enn midler til å elske Gud og sin neste på den mest fullkomne måte: Søk i alt å forstå hva som vil være det mest fullkomne (Fullkommenhetens vei 3,6) En slik fullkommenhet innebærer å bringe vår vilje i overensstemmelse med Guds vilje (Den indre borgen II,1,8)
De evangeliske råd til ordensfolket
- Gudviet sølibat
- Fattigdom
- Lydighet
- Disse tre er til sammen «en Guds gave som Kirken har mottatt av sin Herre og stadig tar vare på ved hans nåde. De har nemlig sitt fundament i Herrens ord og eksempel og de er blitt fremhevet av apostlene, fedrene og Kirkens lærere og hyrder» (Lumen gentium, 43).
En feiring på vei mot målet
Da vil fasten lede oss dit profeten Jesaja forutsier, og fasten blir en feiring på vei mot målet, forening med Gud og et fruktbart liv for Kirken:
