Dødshjelp kan bli den neste store verdikampen

Dødshjelp er i ferd med å forandre den vestlige verden, men i Norge er mange fortsatt ikke klar over hvor dramatisk og rask utviklingen er. Nå inviterer biskop Fredrik Hansen i Oslo katolske bispedømme til sosiallæreseminar om menneskets verdighet lørdag 21. mars – med eutanasi som ett av de sentrale temaene.

– Jeg tror debatten om eutanasi eller dødshjelp absolutt kan bli en ny, stor verdikamp her i landet, sier Braut.

Hun aner imidlertid en utfordring blant kristne. Det er mye pragmatikk i slike brennbare spørsmål, gjerne fordi man er blitt redd for det som oppfattes som «polariserende» og har en eim av kulturkrig.

– Håpet mitt er at kristne kjenner sin besøkstid og også tåler å bli stemplet ufordelaktig i slike saker. Abort og eutanasi er, på hver sin side av livsløpet, en erosjon av menneskeverdet, og det er viktig at kristne orker å løfte frem menneskelivets ukrenkelighet og fortsette å si at mye står på spill, sier den profilerte redaktøren.

Også Eivor Andersen Oftestad, katolikk og professor i kristendomshistorie ved Universitetet i Innlandet, mener at mange ikke har forstått alvoret i det som skjer. Hun avviser at motstand mot dødshjelp nødvendigvis må springe ut av et religiøst livssyn.

– Det er mange som er imot legalisering av dødshjelp uten å ha et religiøst utgangspunkt, så det er ikke nødvendig å være kategorisk. Kirken har et tydelig og nødvendig utgangspunkt, men i denne debatten, som går over hele den vestlige verden, må vi alliere oss med alle mennesker av god vilje, som det heter. Det finnes et mangfold av argumenter som taler på ulike måter, sier Oftestad.

For noen er det forstyrrende hvis utgangspunktet er religiøst. Men professoren mener likevel at det religiøse perspektivet er vanskelig å komme helt utenom.

– Jeg tror ikke vi kommer utenom at synet på hva mennesket er, på en eller annen måte er premisset. Som katolikk er mitt utgangspunkt et kristent menneskesyn. En ikke-religiøs kan definere et annet utgangspunkt.

• Nei til dødshjelp i Skottland

Abortstriden som speil

Spørsmålet er om kristne er forberedt denne gangen. Mange sier at de ble tatt på sengen da abortloven endret seg så raskt på 70-tallet. Braut mener historien bør ha lært oss noe viktig.

– Ja, mange hevder at skråplaneffekten er overdrevet, men når man ser på hvor raskt holdningen til fosteret har endret seg etter at lovverket la til rette for fri abort, bør vi være våkne. Utviklingen når det gjelder eutanasi, kan følge noe av det samme mønsteret, påpeker hun.

Hun viser til at lovverket ikke bare gjenspeiler opinionen – det former den. Det er tydelig i land som Nederland.

Som historiker ser Oftestad tydelige paralleller til den samme verdikampen. Utviklingen av abortloven gir et interessant sammenligningsgrunnlag: Den gikk fra å definere unntak i «Lov om svangerskapsavbrot i visse høve» fra 1960, via utvidede sosiale kriterier som «vanskelig livssituasjon» i 1975, til selvbestemmelse i 1978. I dag diskuteres det internasjonalt om retten til abort skal defineres som en generell kvinnerettighet, slik FN foreslår.

– Den interessante parallellen handler både om en utvikling fra unntak til rettighet, men også om hvordan premissene i kulturen endrer seg over tid og gir grunn til nye spørsmål og løsninger. I dag er selvbestemmelse og autonomi bottom line i abortdebatten – og i dødshjelp-debatten er det også dette som nå trenger seg frem som det viktigste argumentet, forklarer professoren i kristendomshistorie.

De to debattene er likevel ikke identiske, forklarer hun. I abortloven handler det om to parter, fosteret og kvinnen, mens spørsmålet om dødshjelp primært gjelder én part.

... det aller viktigste Kirken kan bidra med, er å virke inn mot de sårbare gruppene i samfunnet – de som kanskje vil kjenne på dødshjelp som en løsning på et problem.

Eivor Oftestad

Bilde

Hvem skal heve stemmen?

Da abortloven ble vedtatt på 70-tallet, sto kristne langt på vei alene i motstanden – og de tapte. Begge mener helsearbeiderne er en nøkkelgruppe i den kommende debatten. Braut er tydelig på at de må på banen tidlig.

– Jeg har håpet – og håper fremdeles – at helsearbeiderne, ikke bare de kristne, skal heve stemmen enda tydeligere. Da må de være på banen i forkant, siden det er langt tyngre å protestere på lover som allerede er vedtatt enn å si noe fornuftig før man eventuelt begynner å liberalisere lovverket, sier Braut.

Hun beskriver er en dyp spenning i selve yrkesrollen. De som er ansatt for å beskytte liv, risikerer å ende opp nærmest som bødler dersom det hun kaller den ekspressive individualismen blir styrende prinsippet for moral og lov.

– Jeg håper at mange vil protestere mot utsiktene til en slik utrolig dramatisk endring i premissene for arbeidet med å «beskytte liv og helse», sier hun.

Oftestad er opptatt av en annen sårbar gruppe. Hun er slått av hvor lite folk flest har fått med seg av det som faktisk skjer internasjonalt – utviklingen er rask og dramatisk, mens mange her hjemme fortsatt tror at debatten bare handler om terminale kreftpasienter.

– Det er veldig naivt. Vi trenger informasjon og refleksjon, også på bakgrunn av Kirkens syn på mennesket og på liv og død. Men det aller viktigste Kirken kan bidra med, er å virke inn mot de sårbare gruppene i samfunnet – de som kanskje vil kjenne på dødshjelp som en løsning på et problem. Det handler om utenforskap, meningsløshet, ensomhet og lidelse. Det er der det egentlige problemet ligger. Hvordan møter vi det, spør hun.

 Når vi allerede kjenner til hvor høye selvmordstallene er her i landet, blir det naturlig og nærliggende å spørre: Bør vi ikke heller arbeide for å fremme livsmestring og formidle håp i alle livets faser,

Sofie Braut

Når tallene stiger

Tallene fra andre land gir grunn til ettertanke. I Nederland utgjorde eutanasi 5,8 prosent av alle dødsfall i 2024 – omtrent ett av 17 dødsfall. I Canada har dødshjelp økt raskt siden legaliseringen i 2016 og står nå for flere prosent av alle dødsfall. I Storbritannia ble det i 2025 lagt frem en offentlig konsekvensutredning til et lovforslag om aktiv dødshjelp, der man også beregnet reduserte utbetalinger av blant annet statspensjon. Samme år vedtok Underhuset lovforslaget, som ennå ikke er endelig vedtatt. Norge har ennå ikke tatt stilling til spørsmålet, men Braut mener tallenes tale er tydelig.

– Det er svært dramatisk å se hvor raskt de øker, og hvordan det hele tiden blir et trykk for å utvide tilgangen på slike «tjenester». Når vi allerede kjenner til hvor høye selvmordstallene er her i landet, blir det naturlig og nærliggende å spørre: Bør vi ikke heller arbeide for å fremme livsmestring og formidle håp i alle livets faser, undrer Braut.

Det som uroer Oftestad mest er den samfunnsøkonomiske dimensjonen. Dødshjelp innføres med autonomi som argument, men passer samtidig altfor godt til en samfunnsøkonomisk utfordring som bare kommer til å vokse.

– Noe av det som uroer meg mest med den internasjonale trenden, der dødshjelp legaliseres i flere og flere land, enten som legeassistert selvmord og/eller som eutanasi, er at det innføres med autonomi som argument, men samtidig er en løsning som passer så altfor godt til en samfunnsøkonomisk utfordring som bare kommer til å vokse. Hvilken dynamikk vil det gi? Hva slags press vil det legge på eldre mennesker, eller mennesker som opplever at de ikke bidrar, spør Oftestad.

Hun peker på at erfaringene fra andre land allerede gir grunn til bekymring. I Canada kjenner man til tilfeller der hjemløshet og fattigdom har vært motivet for å søke dødshjelp. I Nederland er det fremmet et lovforslag om å gi alle over 75 rett til dødshjelp. Det er ennå ikke vedtatt, men bare det at det er foreslått, sier sitt, mener Oftestad. Og i Norge, hevder hun, er det en utbredt og naiv tro på at det er mulig å lage en vanntett lov. Ingenting i den internasjonale erfaringen tyder på at det lar seg gjøre.

– Så dette er vi nødt til å snakke om. Når avlivning av mennesker blir byråkratisert, bør det ringe ganske mange varselklokker, advarer professoren.

• Nei til dødshjelp i Skottland