Fr. Didier er St. Dominikus klosters nye prior

Høsten 2025 tiltrådte franskmannen som prior i St. Dominikus kloster, Oslo. Han påtok seg vervet uten ferdig programerklæring, men med en tydelig holdning: Vi skal ikke stå stille, men stadig være på vandring.   

Avstanden fra Kamerun via Clermont-Ferrand til Oslo er betydelig, både geografisk, kulturelt – og økonomisk. For fr. Didier er dette en naturlig side av livet som dominikaner; det skal nemlig la seg prege av bevegelse og endring. 

– Jeg tar en dag om gangen, og legger livet i Guds hender, sier han og fortsetter: 

– Jeg vil ikke stivne i en form, men forandre meg med tiden og omgivelsene.

Da han tiltrådte som prior, var han seg bevisst at forståelse må komme før eventuell endring og ny retning.

– Før jeg vet hva som må endres, må jeg lære og forstå. Det tar tid og krever tålmodighet. Jeg oppdager jo fremdeles stadig noe nytt, sier han, og beskriver tiden i Norge som en åpenbaringssituasjon. 

Det er mangfold i enhet: Alle er prekebrødre, men kan uttrykke seg forskjellig i tanke, ord og handling.

Fr. Didier Pentecôte

Et kall som vokste frem

Veien til prestetjenesten tok form gradvis. Tre prester i ungdomsårene gjorde inntrykk, én etter én. Særlig betydningsfull ble hans kjennskap til den salige Charles de Foucaulds liv og spiritualitet, først formidlet gjennom speiderbevegelsen.

– Da jeg begynte å lese det han hadde skrevet, og det som var skrevet om ham, tok etterhvert tanken form: «Dette kunne også være min vei.»

Fr. Didier var da i begynnelsen av 20-årene. Kort tid etter reiste han til Kamerun, der han begynte sin siviltjeneste. Oppholdet skulle komme til å vare i to år. Der kom han i kontakt med Kongregasjonen av Den Hellige Ånd. Inspirert av deres arbeid trådte han inn i deres seminar i 1986. Etter to år tok han et nytt valg og trådte inn i dominikanerordens novisiat i Strasbourg.

Her ble han presteviet i Paris i 1994, og så sendt tilbake til Kamerun av sine overordnede. 

Kamerun: rikdom og motsetninger

Der ble han værende i 14 år. Landet kan minne om Telemark: en kyst med olje og rik på fisk, fjell og savanner, store skoger i sør og grense mot Tsjad i nord.

– Det er et land som bugner av naturressurser – plantasjer, olje og mineraler – men de som tjener pengene, bor oftest i Europa, vedgår han. 

Erfaringene derfra formet både hans forståelse av kirke og samfunn, særlig når det gjelder forholdet mellom lokale livsvilkår og globale maktstrukturer. 

Hvorfor dominikanerne?

Valget av dominikanerordenen sprang ikke ut av én grunn, men flere forhold ble avgjørende. I Kamerun ble fr. Didier kjent med fr. Gabriel Nissim, en dominikanerprest og konvertert jøde, som introduserte ham for dominikanerordenens liv og spiritualitet. Han besøkte så et kloster i Paris og leste en biografi om Den hellige Dominikus, noe som forsterket tiltrekningen.

– Dette handlet ikke om karisma, men om frihet, sier han. 

– Hver bror gis rom nok til å utvikle seg innenfor fellesskapet. Det er mangfold i enhet: Alle er prekebrødre, men kan uttrykke seg forskjellig i tanke, ord og handling. 

Kirke, stat og kultur i Frankrike

Før han kom til Norge, tilbrakte fr. Didier 16 år i Clermont-Ferrand. Her var han med på å stifte et nytt dominikanerkloster i et eldgammelt katolsk bispesete. Han arbeidet tett med biskopen i en kirkelig virkelighet formet av det franske prinsippet om statlig eierskap til kirkebygg og inventar.

– Staten eier alt – både bygninger og utstyr – mens Kirken bruker det vederlagsfritt, forteller han.

Som leder for bispedømmets kommisjon for religiøs kunst hadde han ansvar for dialog med ordførere og vernemyndigheter. Ingen endringer kunne gjøres uten godkjenning, men til gjengjeld ble arbeidet utført grundig og i henhold til strenge krav. Han fremhever denne perioden som krevende, men meningsfull, og understreker at rollen gjorde det mulig å arbeide for hele bispedømmet samtidig som han forble fullt ut klosterbroder. 

Dialog som praksis

En viktig del av hans arbeid i Frankrike var interreligiøs dialog, særlig mellom katolikker, jøder og muslimer. Erfaringene derfra har gitt ham en tydelig overbevisning: Samtale er en forutsetning for fredelig sameksistens. Gjennom dialog blir man kjent med den andres tro, styrker og sårbarheter. Over tid kan dette utvikle gjensidig forståelse og respekt, og legge grunnlag for å leve sammen i et pluralistisk samfunn.