Sluttrapportene, som ble publisert 24. mars, og et kort sammendrag på fem språk er tilgjengelige på nettstedet til Synodens generalsekretariat.
Pave Leo XIV har bedt om publiseringen av disse sluttrapportene for å dele fruktene av refleksjonen og skjelningen som fant sted under synoden med hele Guds folk, i åpenhetens og ansvarlighetens ånd.
Med overleveringen av sluttrapportene til Synodens generalsekretariat, avslutter hver studiegruppe sitt mandat og er derfor å anse som oppløst.
Sluttrapport fra studiegruppe nr. 2
Sluttrapporten om «Å lytte til de fattiges og jordens rop» innledes med en refleksjon fra kardinal Michael Czerny, prefekt for Dikasteriet for menneskenes helhetlige utvikling, og søker å besvare de fem grunnleggende spørsmålene som er betrodd gruppen om hvordan Kirken bedre kan høre de fattiges og jordens rop.
Dokumentet tar utgangspunkt i den teologiske overbevisningen om at det å lytte til de fattige og til jorden ikke er et pastoralt valg, men en troshandling som er en del av Kirkens misjon, forankret i det dobbelte kjærlighetsbud og i eksemplet med den barmhjertige samaritan.
Hvordan kan teologisk forskning lytte til det de fattige og jorden har å lære oss, siden «de gjennom sine lidelser har en direkte kjennskap til den lidende Kristus»?
Det styrende spørsmålet for gruppens arbeid er: Hvordan kan Kirken bedre lytte til disse to sammenknyttede ropene, vel vitende om at det å svare på de fattiges rop også betyr å svare på jordens rop, og omvendt?
Rapporten kartlegger verktøyene som allerede finnes i Kirken, herunder menigheter, grunnleggende fellesskap, bevegelser, Caritas-organisasjoner, økumeniske og internasjonale nettverk, og fremhever deres rikdom. Samtidig oppfordrer den til å motstå fristelsen til å delegere på en uheldig måte til spesialiserte strukturer, og minner alle døpte om deres medansvar.
Blant de konkrete forslagene er opprettelsen av et kirkelig observatorium for funksjonshemming, foreslått av en undergruppe som i stor grad består av personer med funksjonsnedsettelser, som en modell som kan replikeres på lokalt og regionalt nivå for å gi en stemme til alle marginaliserte grupper.
Der det er vanskelig å begynne eller fortsette å lytte, må biskopen og prestene legge til rette for at lyttingen kan finne sted og støtte de nye tjenestene som springer ut av å høre de fattiges og jordens rop.
På det teologiske plan understreker rapporten behovet for en teologi som springer ut av å lytte til de fattige og til jorden, og oppfordrer til at teologer fra de mest sårbare samfunnene blir aktivt involvert i utarbeidelsen av kirkelige dokumenter. Særlig oppmerksomhet rettes mot formasjon, med tanke på opplæringsprogrammer for legfolk, ordensfolk og seminarister, og det påpekes at disse må integrere direkte møter med eksistensielle periferier, kompetanse i å lytte som en åndelig disiplin, ikke bare som en teknikk, og samfunnsmessig analyse.
Rapporten avsluttes med en visjon om en synodal kirke som er i stand til å bli et redskap for å lytte, ikke bare ved å ha strukturer for å lytte, men ved å forvandle hvert av sine medlemmer til et misjonerende nærvær ved siden av de mest sårbare.
SECAM-rapporten om polygami
SECAM-kommisjonen med fokus på utfordringene knyttet til polygami, oppstod som svar på første sesjon av Bispesynodens 16. ordinære generalforsamling i oktober 2023. Her ble SECAM oppfordret til å fremme teologisk og pastoral refleksjon rundt polygami og til å ledsage personer i polygame forhold som kommer til troen. Følgelig opprettet Kirken i Afrika, gjennom sitt kontinentale organ SECAM, et eget ekspertteam.
Dokumentet gjentar tydelig Kirkens lære: Det kristne ekteskapet er monogamt av teologisk natur og ikke som en kulturell påtvingelse.
På det pastorale plan utelukker SECAM enhver form for anerkjennelse av polygami og anbefaler at polygame katekumener ikke får adgang til dåpen før de fritt forplikter seg til et monogamt ekteskap. Dette handler ikke om utestenging eller stigmatisering, men om tålmodig og respektfull ledsagelse, inspirert av Kristi barmhjertighet.
Ekteskapspakten mellom mann og kvinne, en del av naturens orden og villet av Gud, er så dyrebar at apostelen Paulus sammenlignet den med pakten mellom Kristus (brudgommen) og Kirken (bruden).
Rapporten konkluderer med å erkjenne at polygami fortsatt er en realitet i afrikanske samfunn i dag, men at dets eksistens og utbredelse varierer etter hvert lands politikk, den dominerende religionen og tradisjonell kulturell innflytelse.
«I denne sammenheng møter forkynnelsen av evangeliet og dets anmodning om å holde seg til et monogamt ekteskap til tider en viss motstand som begrunnes med kulturelle forhold.»
Den erkjenner at det gjennom evangeliseringens historie har vært forsøk på å ta opp mennesker som lever i polygame forhold i det kristne fellesskapet. Disse har hatt ulike modeller, som til tider har variert fra bispedømme til bispedømme og fra bispekonferanse til bispekonferanse, men likevel innenfor det samme sosio-kulturelle rommet.
«I en tid da Kirken ønsker å leve fullt ut sin synodale karakter, i fellesskap og deltagelse for alle, blir det viktig for Kirken i Afrika», heter det i rapporten, «å dele disse modellene og evaluere dem doktrinært og pastoralt, og, der det er hensiktsmessig, å foreslå andre veier, med sikte på å gi alle muligheten til et møte med Kristus og hans evangelium.»
Det er ingen grunn til å avvike fra Kirkens offisielle lære: «Den pastorale holdningen overfor polygamister […] må unngå alt som kan oppfattes som en anerkjennelse av polygami […] fra Kirkens side».
Den pastorale virksomheten til Kirken i Afrika når det gjelder å ledsage polygame par som ber om å bli tatt imot i Kirken, fremstår som et forsøk på å være tro mot Kirkens forståelse av ekteskapet og den kristne familien.
«Behovet for å ta imot og ledsage enkeltpersoner og familier blir stadig tydeligere», understreker de afrikanske biskopene, «slik at de tydeligere kan svare på kallet som evangeliet gir dem gjennom den åpenbarte sannheten om familiens kall og oppdrag i Kirken og i samfunnet.»
«Derfor», konkluderer de, er det «viktig å ha en pastoral tilnærming preget av nærhet og oppmerksomhet for å bidra til at ekteskapets sakrament ikke oppfattes som en sosial konvensjon, men som en gave til ektefellenes helliggjørelse og frelse», og de påpeker: «Som et kall og et oppdrag mottas det som en gave.»
Les mer
- Hele saken hos Vatican News (engelsk)
- Sluttrapport fra studiegruppe nr. 2
- Sluttrapport fra SECAM-kommisjonen
