Denne feiringen av oppstandelsen understreker igjen og igjen at oppstandelsen er sannhet, den virkelig skjedde. Død ble til liv. Jesus led og døde på korset og ble lagt i graven. Den samme Jesus, med sårmerkene fra hans lidelse synlige på hans legeme, gikk ut av graven og lever. Den hellige Paulus, i vigiliens epistel, skriver til den romerske kirke: «Vi vet at Kristus, oppstanden fra de døde, ikke mer kan dø, at døden ikke mer har noe herredømme over ham. Den død han led, var en død bort fra synden, og det én gang for alle; og det liv han lever, lever han for Gud».[2] Derfor proklamerer også Exultet – påskelovsangen at dette er natten «... da Kristus brøt dødens lenker og seirende stod opp fra de døde.»
Dagens evangelium
Så snart sabbaten var over, og det grydde av dag søndag morgen, kom Maria fra Magdala og den andre Maria for å se til graven. Da kom det et kraftig jordskjelv; det var Herrens engel som steg ned fra himmelen. Han gikk bort og veltet stenen vekk fra graven, og satte seg på den. Hans skikkelse skinte som lynet, og hans klær var hvite som sne; ved synet av ham ble vaktene slått med redsel, så de falt om som døde.
Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: «Frykt ikke! Jeg vet vel at dere ser etter Jesus, han som ble korsfestet. Men han er ikke her, han er oppstanden, slik som han sa – kom bare hit og se stedet hvor han lå! Og skynd dere så avsted og si til hans disipler: ‘Han er oppstanden fra de døde og går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.’ – Dette var hva jeg hadde å si dere.»
De skyndte seg da bort fra graven, forskrekket og på samme tid strålende glade løp de for å bringe budskapet videre til hans disipler.
Men så kom Jesus selv dem i møte og hilste dem. Da falt de ned for ham, omfavnet hans føtter og hyllet ham. Og Jesus sier til dem: «Frykt ikke. Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea; der skal de få se meg.»
Oppstandelsen gjelder ikke alene Jesus, at Han var død og ble levende igjen. Hans oppstandelse skal også bli vår oppstandelse. «Vi som er blitt viet til Kristus gjennom dåpen...», – skriver den hellige Paulus – «... vi har fått del i hans død gjennom den. ... [og] er det så at vi er blitt ett med ham ved å lide en død som hans, så skal vi også være det ved å få del i en oppstandelse som hans».[3]
De liturgiske tekster vender stadig tilbake til troen på oppstandelsens sannhet, håpet om å få del i oppstandelsens seier, og oppstandelsens forhold til dåpen. I denne natt vil fem katekumener motta dåpens sakrament. La meg derfor dvele ved oppstandelsen og dåpen.
I dåpens sakrament blir mennesket dykket ned i vannet. Det latinske ritus, preget av romersk strenghet og presise tegn og handlinger, uttrykker dette ved at vannet helles tre ganger over dåpskandidaten. Men oppstandelsens forhold til dåpen består. Mennesket, skadet og preget av Adams synd, går ned i vannet for å dø for synden og for døden. I dåpens vann gravlegges det gamle menneske og det nye mennesket kommer ut av vannet.
Nattens tredje lesning, Israelsfolkets frelse fra egypterne i Rødehavet, er det fremste gammeltestamentlige bilde på dåpen og akkurat forbindelsen til oppstandelsen. Israel, tynget av slaveriet i Egypt, av døden, gikk ned i vannet. Renset gikk de så opp av vannet og vandret mot det lovede land.
Derfor sier også velsignelsen av dåpsvannet: «Du lot Abrahams barn gå tørrskodd gjennom Rødehavet for at de, løst fra Faraos åk, skulle være et bilde på de døptes folk...», og «Måtte dette vann gjennom Den Hellige Ånds kraft formidle Kristi nåde, så mennesket, skapt i ditt bilde, kan befries ved dåpens sakrament fra det gamle menneskets urenheter, og oppstå ved vann og Den Hellige Ånd til sitt nye barnekår.»[4]
Katekismen velger derfor følgende som en innledende definisjon av dåpen: «Den hellige dåp er grunnvollen i hele det kristne liv; den er porten inn til livet i Ånden (vitæ spiritualis ianua), og døren inn til de andre sakramentene ...».[5] Dåpen er porten inn i det nye liv, livet i Kristus, livet i Ånden, livet som vandrer mot det evige liv. Jesu oppstandelse gir dåpen dens veldig kraft, og dåpen setter mennesket på den vei som leder frem til delaktighet i Herrens oppstandelse.
Kjære dåpskandidater,
I resten av deres jordiske liv, kom denne natten i hu. Sett videre inn krefter, dag ut og dag inn, på å trygge det nye livet i Ånden som dere mottar og innleder i denne vigilie. Stol på vår – på Kirkens – forbønn for dere og be dere for Kirken, for oss. Rett etter dåpen vil dere motta også konfirmasjonens sakrament og deretter ta del i nattverdens sakrament. Dere fullfører dermed i natt det kristne livs innføring. Hvil derfor i Kirkens tro, hvil i Kirkens enhet, hvil i Kirkens fellesskap.
Men, vit også at enhver disippel kalles til dyd og til innsats. Denne messens bønn – «Gud … Tenn barnekårets ånd i din Kirke, så vi kan tjene deg med rent hjerte, fornyet på legeme og sjel.» – rommer og gjelder nå også dere.
