Her følger alt det pave Leo XIV sa før regina caeli-bønnen:
Kjære brødre og søstre, god søndag!
Liksom den gryende Kirken vender vi i påsketiden tilbake til Jesu ord, som utfolder sin fulle betydning i lys av hans lidelse, død og oppstandelse. Det som disiplene tidligere ikke oppfattet eller som foruroliget dem rinner dem i hu, varmer hjertet og inngir håp.
Evangelieteksten søndag 3. mai:
La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. […]
«Så dere skal være der jeg er»
Denne søndagens evangelietekst (Joh 14,1–12) fører oss inn i Mesterens samtale med sine disipler under den siste nattverd. Vi hører et løfte som allerede nå gjør oss delaktige i hans oppstandelses mysterium. Jesus sier: «Når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er» (vers 3). Slik forstår apostlene at det i Gud finnes rom for hver og en. To av dem hadde erfart dette helt fra sitt første møte med Jesus, ved Jordanelven. Jesus la da merke til at de fulgte etter ham og innbød dem til å bli hos ham den ettermiddagen (jf. Joh 1,39). Og også nå, i møte med døden, taler Jesus om et hus – og denne gangen om et svært stort hus, nemlig huset til hans Far og vår Far, der det er rom for alle. Sønnen beskriver seg selv som tjeneren som gjør i stand rommene, slik at hver bror og søster ved ankomsten kan finne sitt rom klargjort og føle at de alltid har vært ventet og nå endelig er blitt funnet igjen.
For i kjærligheten oppdager hver enkelt, midt blant mange brødre og søstre, at han eller hun er enestående.
Fullkommen glede for alle
Kjære dere, det som tiltrekker oppmerksomhet i den gamle verdenen, der vi fortsatt er underveis, er de eksklusive stedene, opplevelsene som bare for noen få har tilgang til, privilegiet ved å få gå inn der ingen andre kan gå inn. I den nye verdenen som Den oppstandne fører oss inn i, er derimot det som har størst verdi tilgjengelig for alle. Men det blir ikke mindre tiltrekkende av den grunn. Det som er åpent for alle gir nå tvert imot glede: Takknemlighet erstatter konkurranse; gjestfrihet gjør slutt på utestengning; overflod fører ikke lenger til ulikhet. Og framfor alt blir ingen tatt for å være en annen, ingen går tapt. Døden truer med å utslette navn og minne, men i Gud er hver enkelt endelig seg selv. I sannhet er dette det stedet vi søker hele livet, og som vi til tider er villige til å gjøre hva som helst, bare vi kan få litt oppmerksomhet og anerkjennelse.
Tro og elsk!
«Tro!», sier Jesus til oss. Dette er hemmeligheten! «Tro på Gud og tro på meg!» (Joh 14,1). Nettopp denne troen befrir vårt hjerte fra angstfull trang til å eie og å oppnå, fra det bedrag det er å jage etter en prestisjefylt posisjon for å kunne ha verdi. Hver enkelt er allerede uendelig verdifull i Guds mysterium, som er den sanne virkelighet. Når vi elsker hverandre som Jesus elsket oss, gir vi hverandre denne bevisstheten. Det er det nye budet: Slik foregriper vi himmelen på jorden og åpenbarer for alle at søskenskap og fred er vår bestemmelse. For i kjærligheten oppdager hver enkelt, midt blant mange brødre og søstre, at han eller hun er enestående.
Bønn
La oss da be den hellige Maria, Kirkens mor, om at alle kristne fellesskap må være hus som er åpne for alle og oppmerksomme mot hver enkelt.
Habemus papam: Vi har en ny pave!
