Mens refleksjonen fortsetter om biskopens dømmende funksjon, ad limina apostolorum-besøk og utdannelsen av biskoper, ble den foreløpige delen av sluttrapporten om kriterier for valg av biskoper publisert 5. mai.
Rapporten bekrefter det grunnleggende premisset om at det ikke finnes noen hyrde uten en hjord, og ingen hjord uten en hyrde.
Forslagene tar utgangspunkt i dagens praksis og anerkjenner at denne allerede inneholder elementer av synodalitet som bør bevares og styrkes.
De synodale egenskapene som studiegruppe nr. 7 identifiserer for bispekandidater inkluderer evnen til å bygge fellesskap, gå i dialog, ha inngående kjennskap til lokale kulturer og vise vilje til å integrere seg i dem på en konstruktiv måte.
Gruppen oppfordrer til at apostoliske nuntier har «en synodal og misjonerende profil», slik at de også kan se etter denne profilen hos dem som foreslås som mulige biskoper.
Synodens studiegrupper
Ti studiegrupper ble opprettet av pave Frans i mars 2024, i forbindelse med synoden om synodalitet og som en del av den synodale prosessen i Kirken.
- Noen aspekter ved forholdet mellom de østlige katolske kirkene og Den latinske kirke.
- Å lytte til de fattiges rop (sluttrapport publisert 24. mars).
- Misjon i det digitale miljøet (sluttrapport publisert 3. mars)
- Revisjon av Ratio Fundamentalis Institutionis Sacerdotalis i et misjonssynodalt perspektiv (sluttrapport publisert 3. mars).
- Noen teologiske og kanoniske spørsmål vedrørende spesifikke tjenesteformer (sluttrapport publisert 10. mars).
- Revisjon, i et misjonssynodalt perspektiv, av de dokumenter som berører forholdet mellom biskoper, gudviet liv og kirkelige foreninger.
- Noen aspekter ved biskopens person og tjeneste (spesielt: kriterier for utvelgelse av kandidater til bispeembedet, biskopenes dømmende funksjon, arten og strukturen av ad limina apostolorum-besøk) i et misjonssynodalt perspektiv (foreløpig sluttrapport publisert 5. mai).
- De pavelige representantenes rolle i et misjonssynodalt perspektiv.
- Teologiske kriterier og synodale metoder for felles vurdering av kontroversielle læremessige, pastorale og etiske spørsmål (sluttrapport publisert 5. mai).
- Mottagelse av fruktene av Guds folks økumeniske reise.
Rapporten fastslår at hvert bispedømme jevnlig bør gjennomføre prosesser for skjelning av sin situasjon og sine behov, og vurdere om disse prosessene oppfyller standardene for en synodal og misjonerende kirke, med sikte på å fremme deling av gode praksiser.
Det er en prosess som ledes av Den Hellige Ånd og som på hvert trinn kjennetegnes av en holdning preget av bønn, lytting og skjelning av hva han «sier til menighetene» (Åp 2,7).
«Når et bispeskifte nærmer seg, skal biskopen sammenkalle presterådet og pastoralrådet i bispedømmet, hvis medlemmer på kollegialt vis gir uttrykk for sin vurdering av bispedømmets behov og overleverer til biskopen – i en forseglet konvolutt – navnene på prester de anser som egnet til bispeembedet», heter det. «Der det er mulig, skal konsultasjonen også inkludere domkapitlet, finansrådet, legfolksrådet og representanter for ordensfolk, unge og fattige.»
Involvering av ordens- og legfolk i konsultasjoner
Studiegruppen oppfordrer til det den beskriver som «en formativ investering», med mål om å hjelpe alle medlemmer av Guds folk til å skjerpe sin evne til skjelning.
Den foreslår å opprette egne team som kan bistå biskopen i den løpende utdannelsen av presteskapet.
I tilfeller der et bispesete er vakant, foreslår gruppen at det opprettes en komité i bispedømmet som nuntien kan konsultere for å avklare bispedømmets situasjon, profilen til den nye hyrden og mulige kandidater.
Historien viser at lokalkirken vanligvis har vært involvert i prosessen med å velge sin hyrde, selv om denne deltagelsen har tatt ulike former gjennom tidene. Den synodale prosessen oppmuntrer til å verdsette og tilpasse dette tradisjonelle elementet til dagens forhold.
Gruppen anbefaler at konsultasjoner ikke bare involverer geistlige, men også, så langt det er mulig, et tilsvarende antall ordensmenn og -kvinner, samt legfolk av begge kjønn. Målet, forklarer den, er å få sannheten frem så fullstendig som mulig.
Rapporten ber også dikasteriene i Den romerske kurie om å gjennomgå sine prosedyrer i en mer synodal retning, og foreslår periodiske former for uavhengig evaluering av utvelgelsesprosessene.
Les mer
Språklig og metodologisk paradigmeskifte
Sluttrapporten fra studiegruppe nr. 9 ble også publisert 5. mai og tar utgangspunkt i det bibelske bildet i Apostlenes gjerninger kapittel 10–15, som viser hvordan kulturelt mangfold kan verdsettes uten å svikte det nye i evangeliet.
Den foreslår et paradigmeskifte i måten Kirken møter de vanskeligste læremessige, pastorale og etiske spørsmålene på.
Kun den fruktbare spenningen mellom det som er fastlagt i Kirkens lære og dens pastorale praksis, og de livspraksiser der det fastlagte bekreftes i utøvelsen av det personlige og fellesskaplige liv i lys av evangeliet, uttrykker Tradisjonens skapende dynamikk.
For det første foretrekker rapporten adjektivet «fremvoksende» fremfor «kontroversielle» for å beskrive disse spørsmålene.
Uttalelsen forklarer at «målet ikke bare er å løse problemer, men å bygge det felles gode gjennom relasjonell omvendelse, felles læring og åpenhet».
Videre, siden det ikke finnes noen forkynnelse av evangeliet uten å ta ansvar for den man samtaler med – «i hvem Ånden allerede er virksom» – introduserer dokumentet «pastoralitetsprinsippet».
Teologien har hverken noen tryllestav eller rett til det siste ordet, men den kan og må bidra til å skape rom for en dialog som føres i lys av evangeliet. Dette gjør den ved å tilby språket som trengs for å forstå ulike standpunkter – deres opphav og hva de søker å verne om eller fremme.
Rapporten identifiserer tre metodologiske steg for å møte disse spørsmålene: å lytte til oss selv, å lytte til virkeligheten og å samle ulike former for kunnskap.
Den minner om at «samtale i Ånden» forblir det foretrukne redskapet for å utvikle en kirkelig kultur preget av synodalitet.
Konkrete vitnesbyrd som grunnlag for skjelning
Rapporten ber om at disse retningslinjene anvendes konkret på erfaringene til katolikker med homofil orientering, og på utøvelsen av aktiv ikke-vold.
Idet vi erkjenner Guds ords sentrale plass i Kirkens liv, er det først og fremst viktig å sette av tid til å utdype vår forståelse av de bibelske tekstene som – direkte eller indirekte – foreslås brukt til å tolke betydningen av homofili sett fra et bibelsk-antropologisk perspektiv.
Når det gjelder former for ikke-vold spesielt, ble gruppen veiledet av vitnesbyrdet fra en bevegelse av unge serbere som bidro til Miloševićs fredelige fall, inspirert av de kristne i urkirken.
I begge tilfeller fungerer vitnesbyrd som utgangspunkt for veier til etisk og teologisk skjelning, samt for åpne spørsmål, slik at hvert fellesskap kan påta seg «ansvaret for å erkjenne og fremme det gode gjennom hvilket Gud virker i historien og i menneskers erfaringer».
Les mer
- Hele saken hos Vatican News (engelsk)
- Sluttrapport fra studiegruppe nr. 9 (engelsk)
- Den katolske kirkes lære om homoseksualitet
