Den katolske kirkes katekisme

2. avsnitt: Faderen

I. "I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn"

232. (189, 1223) Kristne døpes "i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn" (Matt 28, 19). Før dette svares det tre ganger "Jeg tror" på spørsmålet om de bekjenner troen på Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd: "Kristentroen hviler på Treenigheten".232

233. Kristne døpes i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds "navn" (entall), og ikke i hver enkelt Persons233 "navn", for det finnes bare én Gud, Fader og Sønn og Hellig Ånd, Den Allerhelligste Treenighet.

234. (2157, 90, 1449) Den Allerhelligste Treenighets mysterium er midtpunktet i kristen tro og kristent liv. Dette er selve mysteriet i Gud. Dette er kilden til alle de andre troens mysterier, det er lyset som opplyser dem alle. Dette er den mest grunnleggende lære av alle i "trossannhetenes hierarki".234 "Hele frelseshistorien er ikke annet enn historien om ad hvilke veier og ved hvilke midler den ene og sanne Gud, Fader, Sønn og Hellig Ånd, åpenbarer seg, forsoner og forener med seg de mennesker som vender seg bort fra synden".235

235. I dette avsnittet skal det kort forklares på hvilken måte Den Hellige Treenighets mysterium blir åpenbart (I), hvordan Kirken har uttrykt sin lære om dette mysterium (II), og til slutt hvordan Gud Fader iverksetter "sin frie beslutnings råd" om skapelse, forløsning og helliggjørelse ved å sende Sønnen og Den Hellige Ånd (III).

236. Kirkefedrene skjelner mellom "theologia" og "oikonomia". Det første betegner Den Treenige Guds indre liv, det andre alle de Guds verker som Han åpenbarer og meddeler sitt eget liv ved. Oikonomia åpenbarer for oss theologia; men samtidig kaster theologia lys over hele oikonomia. Guds verker åpenbarer Ham slik Han er i seg selv, men samtidig kaster Hans indre livs mysterium lys over alle Guds verker. Her finnes det en viss analogi til forholdet mellom mennesker: en person avslører seg ved den måten vedkommende handler på, og jo bedre vi kjenner noen, jo bedre forstår vi hans eller hennes handlemåte.

237. (50) Treenigheten er i streng forstand et trosmysterium, det vil si ett av "de mysterier som er skjult i Gud, og som ikke kan kjennes dersom de ikke blir åpenbart ovenfra".236 Nå har Gud etterlatt spor etter sin Treenighets vesen, både i skaperverket og i åpenbaringen i Det Gamle Testamente. Men Hans vesens indre som Hellig Treenighet er et mysterium som er utilgjengelig for fornuften alene, ja, også for Israels tro før Sønnen ble menneske og Ånden ble sendt.

II. Åpenbaringen av Gud som Treenighet

Faderen blir åpenbart av Sønnen

238. (2443) I mange religioner påkalles Gud som "Far". Guddommen blir ofte holdt for å være "guders og menneskers far". I Israel blir Gud kalt Far fordi Han er jordens skaper.237 Med enda større rett kalles Han Far fordi Han har inngått en pakt og gitt sin lov til Israel, sin "førstefødte sønn" (Ex 4, 22). Han kalles også Far for Israels konge.238 Fremfor alt er Han "de fattiges Far", den foreldreløses og enkens Far, de som står under Hans kjærlige beskyttelse.239

239. (370, 2779) Ved å kalle Gud "Far" sier troens språk fremfor alt to ting, nemlig at Gud er alltings første opphav og den høyeste autoritet av alle, og at Han samtidig er full av godhet og kjærlighet overfor sine barn. Guds foreldrekjærlighet uttrykkes også med bildet av Gud som mor,240 noe som sterkere understreker Guds immanens, nærheten mellom Gud og skapningen. Troens språk låner altså uttrykksformer fra den menneskelige erfaring av forholdet mellom foreldre og barn. Foreldrene er jo, i en viss forstand, Guds første representanter for barnet. Men ut fra den samme erfaring vet vi at de menneskelige foreldre er feilbarlige, og at de kan vansire bildet av hvordan en far eller en mor skal være. Da er det på sin plass å minne om at Gud står høyt hevet over menneskelige kjønnsforskjeller. Han er hverken mann eller kvinne, Han er Gud. Han står også over det å være far eller mor i menneskelig forstand,241 selv om alt som kalles foreldre, bærer navn etter Ham:242 ingen er far slik Gud er det.

240. (2780, 441-445) Jesus åpenbarte at Gud er "Far" i en til da uhørt forstand: Han er ikke bare Far fordi Han er skaper, Han er evig Far i forhold til sin Sønn, som bare er Sønn i forhold til sin Far: "Ingen andre enn Faderen kjenner Sønnen; heller ikke kjenner noen Faderen unntagen Sønnen, og den Sønnen velger å åpenbare ham for" (Matt 11, 27).

241. Derfor er det apostlene bekjenner at Jesus er Ordet som "var hos Gud, og Ordet var Gud" (Joh 1, 1), at "Han er den usynlige Guds bilde" (Kol 1, 15), og "Guds herlighets strålende avglans, Guds vesens rene avbilde" (Hebr 1, 3).

242. (465) Etter apostlene og i samsvar med den apostoliske tradisjon, bekjente Kirken i 325, ved det første økumeniske konsil i Nikea at Sønnen er "av samme vesen" som Faderen, det vil si én Gud sammen med Ham. Det annet økumeniske konsil som kom sammen i Konstantinopel i 381, beholdt dette uttrykket i sin omformulering av det nikenske Credo og bekjente "Guds enbårne Sønn, født av Faderen fra evighet, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen".243

Faderen og Sønnen åpenbares av Ånden

243. (683, 2780, 687) Før sin påske lovet Jesus å sende en "annen Talsmann", Den Hellige Ånd. Ånden som virket i skapelsen,244 og som tidligere hadde "talt ved profetene",245 skal nå være hos disiplene og i dem,246 for å lære dem247 og føre dem "til hele sannheten" (Joh 16, 13). Dermed åpenbares Den Hellige Ånd som en annen guddommelig Person i forhold til Jesus og til Faderen.

244. (732) Åndens evige opphav åpenbares når Han sendes inn i tiden. Den Hellige Ånd blir sendt til apostlene og til Kirken både av Faderen i Sønnens navn og av Sønnen selv, etter at Han er vendt tilbake til Faderen.248 Når Åndens person sendes etter Jesu herliggjørelse,249 åpenbares fullt ut Den Hellige Treenighets mysterium.

245. (152, 685) Den apostoliske tro på Ånden ble bekjent av Det annet økumeniske konsil i 381 i Konstantinopel: "Vi tror på Den Hellige Ånd, Herre og livgiver, som utgår fra Faderen".250 Ved dette anerkjenner Kirken Faderen som "hele guddommens kilde og opphav".251 Den Hellig Ånds evige opphav er imidlertid ikke uten forbindelse med Sønnens: "Den Hellige Ånd som er Den Tredje Person i Treenigheten, er Gud, én med og lik Faderen og Sønnen, av samme vesen og også av samme natur. (...) Men Han kan ikke sies å være bare Faderens Ånd eller bare Sønnens Ånd, men på samme tid både Faderens og Sønnens Ånd".252 Credo fra kirkemøtet i Konstantinopel bekjenner: "som med Faderen og Sønnen tilbes og forherliges".253

246. Den latinske tradisjon bekjenner at Ånden "utgår fra Faderen og Sønnen (filioque)." Konsilet i Firenze i 1438 forklarer: "Den Hellige Ånd er evig av Faderen og Sønnen, og har sitt vesen (essentia) og sitt vedvarende væren (suumque esse subsistens) samtidig fra Faderen og Sønnen, og utgår evig fra begge som fra ett opphav og ved én eneste "spirasjon" (spiratione)...Og som Faderen gav Sønnen alt sitt idet Han fødte Ham, unntatt det å være Far, slik er det at det at Den Hellige Ånd utgår fra Sønnen, det har Sønnen evig fra Faderen, som Han evig fødes av".254

247. Utsagnet om filioque var ikke en del av det symbol som ble bekjent i 381 i Konstantinopel. Men i samsvar med en gammel latinsk og alexandrinsk tradisjon bekjente pave Leo den hellige dette som dogme allerede i 447,255 allerede før Roma, ved konsilet i Kalkedon i 451, ble kjent med og tok imot symbolet fra 381. Bruken av denne formuleringen ble litt etter litt godtatt i den latinske liturgi (mellom 8. og 11. årh.). Innføringen av filioque i symbolet fra Nikea og Konstantinopel i den latinske liturgi utgjør fremdeles i dag en meningsforskjell med de ortodokse Kirker.

248. Den østlige tradisjon understreker i første rekke at Faderen er Åndens første opphav. Ved å bekjenne at Ånden "utgår fra Faderen" (Joh 15, 26), sier den at Han utgår fra Faderen gjennom Sønnen.256 Den vestlige tradisjon vektlegger i første rekke fellesskapet i vesen mellom Faderen og Sønnen ved å si at Ånden utgår fra Faderen og Sønnen (filioque). Dette er "lovlig og fornuftig",257 for den evige orden i de guddommelige personer i deres felles vesen innebærer at Faderen er Åndens første opphav, da Faderen er "opphavet uten opphav",258 men også at Han, som den enbårne Sønnens Far, sammen med Ham "er det ene opphav Ånden utgår fra".259 Her dreier det seg om en tillatt og komplementær meningsforskjell. Dersom forskjellene ikke overdrives, betyr de intet brudd i forståelsen av forholdene i det trosmysterium som bekjennes.

III. Den Hellige Treenighet i troslæren

Dannelsen av Treenighetsdogmet

249. (683, 189) Den Hellige Treenighet som åpenbart sannhet, har helt fra begynnelsen av vært grunnvollen i Kirkens levende tro, særlig ved dåpen. Den kommer til uttrykk i dåpens trosregel, den utmyntes i forkynnelsen, i katekesen og i Kirkens bønn. Vi finner Treenighetsformuleringer allerede i de apostoliske skrifter, slik som denne, som også brukes i den eukaristiske liturgi: "Vår Herres Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den Hellige Ånds samfunn være med dere alle" (2 Kor 13, 13).260

250. (94) I løpet av de første århundrer forsøkte Kirken å uttrykke sin tro på Treenigheten med større nøyaktighet, både for å utdype sin egen trosforståelse og for å forsvare den mot vranglære. Dette arbeidet ble utført av de første konsiler, godt hjulpet av Kirkefedrenes teologiske utdypelse, og støttet av det kristne folks trosskjønn.

251. (170) For å uttrykke Treenighetsdogmet måtte Kirken utarbeide en egen terminologi ved hjelp av uttrykk hentet fra filosofien, slik som "vesen" (substantia, ousia), "person" (persona, hypostasis), "forhold" (relatio), osv. Den underkastet ikke dermed troen menneskelig visdom, men gav en ny og til da uhørt mening til begreper som nå også skulle betegne et uutsigelig mysterium, "uendelig hevet over alt vi kan fatte etter menneskers mål".261

252. Kirken benytter seg av begrepet "vesen" ("substantia", av og til også kalt "essentia" eller "natur") for å betegne guddommens enhet, av begrepet "person" eller "hypostase" for å betegne Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd som reelt forskjellige, begrepet "forhold" (relatio) for å si at forskjellene mellom dem ligger i de ulike innbyrdes forhold personene imellom.

Treeenighetsdogmet

253. (2789, 590) Treenigheten er En. Vi bekjenner ikke tre guder, men én Gud i tre personer: "Treenigheten av ett og samme vesen" (triada homoousion).262 De guddommelige personer deler ikke den ene guddom opp seg imellom, men hver av dem er fullt og helt Gud: "Faderen er det samme som Sønnen, Sønnen det samme som Faderen, Faderen og Sønnen det samme som Den Hellige Ånd, det vil si: av natur én Gud".263 "Hver av de tre personer er virkelig dette, det vil si det guddommelig vesen (substantia), væren (essentia) eller natur".264

254. (468, 689) De guddommelige personer er innbyrdes reelt forskjellige. "Han er ikke én Gud på en slik måte at Han er ensom".265 "Fader", "Sønn" og "Hellig Ånd" er ikke ganske enkelt navn på guddommens forskjellige modaliteter eller fremtredelsesformer, for de er innbyrdes reelt forskjellige: "For Faderen er ikke den samme som Sønnen, heller ikke er Sønnen den samme som Faderen, heller ikke er Den Hellige Ånd den samme som den som er Faderen eller Sønnen".266 De er innbyrdes forskjellige ved forskjellighet i opphavsforholdet: "Det er Faderen som føder, Sønnen som fødes, og Den Hellige Ånd som utgår".267 Guddommens enhet er trefoldig.

255. (240) De guddommelige personer forholder seg til hverandre. Den innbyrdes reelle forskjell mellom de guddommelige personer deler ikke opp Guds enhet, men grunner seg bare i de innbyrdes forskjellige forhold som de står i til hverandre: "I relasjonsbenevnelsene viser ordet "Fader" til Sønnen, "Sønn" til Faderen, og "Hellig Ånd" til begge; disse som i forhold til hverandre kalles tre personer, tror vi imidlertid har én natur eller ett vesen".268 For "alt er ett, der hvor det ikke er noe motsetningsforhold".269 "Takket være denne enhet er Faderen helt og holdent i Sønnen, helt og holdent i Den Hellige Ånd; Sønnen er helt og holdent i Faderen, helt og holdent i Den Hellige Ånd; Den Hellige Ånd er helt og holdent i Faderen, helt og holdent i Sønnen".270

256. (236, 684, 84) St. Gregorius av Nasians, også kalt "teologen", sammenfatter troen på Treenigheten på følgende måte for katekumenene i Konstantinopel:

Fremfor alle ting ber jeg dere bevare denne skatt som jeg lever og kjemper for, som jeg vil dø med, den som får meg til å tåle meget ondt og kaste vrak på meget godt, nemlig bekjennelsen til troen på Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd. I dag betror jeg dere med den. I den vil jeg nå straks dykke dere ned i vannet og ta dere opp igjen. Jeg overgir den til dere til å ledsage og styre dere hele livet igjennom. Jeg overgir til dere den ene guddom og kraft som er én i tre, og som inneholder de tre hver på sin måte, guddom uten forskjell i vesen eller natur, uten en høyere gradsforkjell som oppløfter eller en lavere som fornedrer. (...) Dette er tre uendeligheters uendelige samnatur. Hver er helt Gud, tatt for seg selv (...), Gud er de tre, tatt sammen (..). Ikke før begynner jeg å tenke enheten før jeg bades i trehetens lys. Ikke før begynner jeg å tenke treheten før enheten tar meg fatt...271

IV. Guds verker og Treenighetens sendelser (missiones)

257. (221, 758, 292, 850) "O Hellige Treenighet, du lys som ei av nedgang vet".272 Gud er evig salighet, udødelig liv og lys som ingen nedgang kjenner. Gud er kjærlighet: Fader, Sønn og Hellig Ånd. Fritt vil Gud meddele sin salighets liv og herlighet. Dette er Hans "frie beslutnings råd" (Ef 1, 9) som Han fattet i sin elskede Sønn før verdens grunnvoll ble lagt, for "å gi oss en plass som sønner hos seg, ved Jesus Kristus" (Ef 1, 4-5), det vil si, la oss "bli dannet i hans Sønns bilde" (Rom 8, 29), takket være "den Ånd dere har fått", og som "gir dere rang som barn" (Rom 8, 15). Denne plan er den nåde "som han har gitt oss i Kristus Jesus fra evighet av" (2 Tim 1, 9-10), og som springer like ut av Treenighetens kjærlighet. Den utfoldes i skaperverket, i hele frelseshistorien etter syndefallet og i Sønnens og Åndens sendelse, som Kirkens sendelse er forlengelsen av.273

258. (686) Hele Guds frelsesplan (oikonomia) iverksettes av alle de tre guddommelige personer. For på samme måte som Treenigheten har én og samme natur, så har den ett og samme virke. "Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd er ikke tre opphav til skapningen, men ett opphav".274 Men hver av de guddommelige personer utvirker det felles verk ifølge sin persons egenskap. I samsvar med Det Nye Testamente bekjenner derfor Kirken "én Gud og Far som alt kommer fra, én Herre Jesus Kristus som alt er til ved, og én Hellig Ånd som alt er i".275 Det er først og fremst ved Sønnens inkarnasjon og Den Hellige Ånds gave at de guddommelige Personers egenskaper åpenbares.

259. (236) Hele Guds frelsesplan, som både er de guddommelige personers felles og på samme tid hver enkelts personlige verk, gir til kjenne deres egenskaper og deres felles natur. Hele kristenlivet er derfor samfunn med hver av de guddommelig Personer, uten adskillelse. Den som priser Faderen, priser Ham ved Sønnen i Den Hellige Ånd; den som følger Kristus, gjør så fordi han blir draget av Faderen,276 og fordi Ånden fører ham.277

260. (1050, 1721, 1997, 2565) Det endelige mål for hele den guddommelige frelsesplan er at all skapningen skal komme inn til Den Hellige Treenighets fullkomne enhet.278 Men allerede her og nå er vi kalt til å la Den Allerhelligste Treenighet bo i oss: "Den som elsker meg, han akter på mitt ord; så vil min Far elske ham, og vi vil komme og ta bolig i ham" (Joh 14, 23):

Å min Gud, du Treenighet som jeg tilber, hjelp meg å glemme meg selv så jeg kan bo i deg, ubevegelig og i fred som om min sjel allerede var i evigheten. Måtte så intet forstyrre min fred eller ta meg ut av deg, å ubevegelige, men måtte hvert minutt føre meg lenger inn i dybdene i ditt mysterium! Måtte du roe min sjel. Gjør den til din himmel, din elskede bolig og hvilested! Gi at jeg aldri må la deg alene, men at jeg er nærværende med hele meg, våkende i troen, brennende i tilbedelsen, hengitt til din skapende gjerning.279