Sjel og legeme

Av Michael Novak. Tidligere publisert i The Tablet. Oversatt til norsk av sr. Anne Bente Hadland op.


Kirkens lære om seksualitet og ekteskap har gjennomgått en dyptgripende utvikling under pave Johannes Paul II, og den gir bedre svar enn det den sekulariserte kultur er i stand til, hevder Michael Novak, avdelingssjef ved American Enterprise Institute i Washington og forfatter av flere bøker om Kirken i den moderne verden. Her utlegger han pavens tenkning om emnet.

I det første året av sitt pontifikat, plantet pave Johannes Paul II en tidsinnstilt bombe i Kirken som neppe vil gå av før omkring 20 år fra nå. Fra september 1979 til november 1984 benyttet paven onsdagsaudiensene til en 15 minutters meditasjon over menneskets seksualitet. Med utgangspunkt i sentrale bibelsteder, reflekterte paven over hva det hadde å si for Adam å oppdage at han gikk omkring alene, under trærne, som et legemliggjort "jeg". Paven spurte seg selv og oss alle hva det betyr at vi er legemliggjorte "jeg".

Kardinal Wojtyla arbeidet med disse temaene allerede under det konklavet hvor han ble valgt til pave. Meningen var å bruke dem i undervisningen i Krakow. Han var misfornøyd med mottagelsen av Paul VIs encyklika Humanae Vitae og med Kirkens argumenter i seksualdebatten. Han mente at de ikke gikk langt nok i forsøket på å besvare visse grunnleggende spørsmål som mennesket har om seg selv.

Fremfor alt var det visse, ikke helt innlysende, passasjer fra Bibelen som opptok Wojtyla; om det mannlige og det kvinnelige, kjærlighet og lyst, ekteskap og skilsmisse. Hva i all verden betyr de? For å komme til bunns i mysteriet mennesket, må man ikke da gå enda dypere inn i filosofien om menneskets selv?

Følgende eksempel fra en nyere amerikansk publikasjon er av den typen som Wojtyla fant høyst utilfredsstillende: "Gud bryr seg ikke om hva vi gjør med hverandres legemer, hvis vi bare behandler hverandre som personer." Den innsikt at sjelen gjennomtrenger hver del av vårt legeme og at legemet i ethvert henseende skaper og reflekterer sjelens hele: at vi er ett, er her totalt fraværende.

Iblant er jeg riktignok selv også "henfallen" til et slikt synspunkt. Noen ganger føles det, som i Platons idéverden, at min sjel bebor legemet, noen ganger er fanget av det, båret vekk fra det, som om kroppen skulle eksistere uavhengig av meg. Ofte skjer det at "jeg" vil én ting, kroppen min noe annet, og kroppen min er fryktelig sterk.

Er seksualiteten en spøk som Vår Herre har vært mester for? Gjør den narr av oss? Var det meningen at den skulle ydmyke oss? I blant synes det som om den er en uforsonlig skjebne, totalt forvirrende, vanskelig å stille.

Hvorfor erfarer vi oss selv så ofte som splittet, i indre strid, nesten fremmedgjort for oss selv? Knugende mysterier.

Johannes Paul II holdt i alt 129 taler om dette emnet over fem år, og han startet med å ta utgangspunkt i Adams ensomhet. Adam var alene i sitt slag, verken plante eller mineral, verken Gud eller dyr, og heller ikke engel. Han stod alene i skapningen. Han hadde heller ingen ledsager av sitt slag, så han var ute av stand til å formere seg og sikre sin arts fortsettelse. Hans ensomhet var en dyp, stille ensomhet. Bibelen forteller oss at det ikke var godt for mennesket å være alene. Noe vesentlig manglet.

Og så, fra Adams eget kjøtt, likesom for å understreke at menneskets vesen er ett, skapte Gud Eva - ikke bare kvinne, men en person med et navn, et ansikt, en form og en personlighet. Et ufravikelig poeng i denne historien, er at mennesket er to-i-ett: "Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem." Det var "i begynnelsen" Gud skapte mennesket i sitt bilde, "til mann og kvinne skapte han dem". To ganger gjentar Bibelen "i begynnelsen". Jesus gjentar også de samme ordene (Matt. 19,4). Å skape mennesket to-i-ett var Guds intensjon fra tidenes opphav.

Videre, hvis mennesket er skapt "i Guds bilde", er det som mann og kvinne sammen. Det som ligger i det mannlige og det kvinnelige sier noe om Guds eget vesen og indre liv. I fellesskapet med hverandre er vi bilder av Gud. Det ene kjønnet alene er ufullstendig som menneske. Vi er skapt for foreningen mellom mann og kvinne.

Hvorfor ble da Adam og Eva så raskt oppmerksom på sin nakenhet og fylt av skam? At skammen skulle knyttes til deres nakne kropper, er ikke tilfelle: Skammen hadde ingen plass i den opprinnelige tilværelse, den var ikke del av deres vesen. Tvert imot, skammen oppstår når Adam og Eva øver vold mot den vilje som er innskrevet i deres natur av Skaperen selv, når de bruker hverandre for å tilfredsstille sine egne begjær og setter seg selv i Guds sted. Skammen oppstår når de blir hverandres fiender, når ønsket om dominans kommer inn i forholdet. Da skjuler de seg for hverandre og bruker forføringens kunst for å bli den herskende.

Adam og Eva fikk sin kjønnsbestemte individualitet for at de, ved å bli ett, kunne lege sitt vesens ufullkommenhet og bli det Gud hadde utsett dem til fra begynnelsen; ett kjød, i en kjærlighet som er fri og en gjensidig gave. Å si at Adam og Eva er forenet, er å fastholde den gave de gir hverandre. Deres vesen finner hvile i hverandre.

Samme hvor ufullkomment, så viser altså vår seksualitet oss at Skaperen, hvordan Han for øvrig måtte være, lever i selv(ut)givende fellesskap. Denne erfaringen av enheten mellom mann og kvinne som gir seg selv til hverandre, uten å ville dominere, ligner mer Guds indre liv enn noe annet vi møter i skapningen. Ingenting annet i menneskets erfaringsverden kommer nærmere Skaperens kreative vilje, enn denne selvutgivende enhet: Den har i seg smaken av noe evig og guddommelig, og Høysangen er dens indre musikk. Wojtylas syn på seksualitet reflekterer rikdommen i katolsk tradisjon - erotisk, poetisk, dyptpløyende. I to av de dypeste, mest elskede linjer i poesiens verden, griper Dante denne kjærlighetens vesen:

E'n la sua volontate è nostra pace? (I Hans vilje er vår fred?) L'amor che move il sole e l'altre stelle (Kjærligheten som beveger solen og de andre stjernene).

Drevet av nærmest guddommelige energier, er den kjærligheten Dante snakker om seksuell, erotisk, fysisk og i en form som gir opphav til nytt liv. Fra to som er ett, kommer en tredje. Fra kjærligheten mellom to personer kommer den mirakuløse og forbløffende kreativiteten til syne i barnet som fødes som gutt eller jente.

Den unge presten og senere paven forstår også sølibatet i lys av ekteskapet, det sakrament gjennom hvilket Skaperen åpenbarer at foreningen er Hans sanne natur. Den andre delen av pavens meditasjoner som begynte i 1980, tar utgangspunkt i spørsmålet Jesus fikk av sadukeerne: Hvis en kvinne har vært gift og blitt enke syv ganger, hvilken av sine ektemenn skal hun da forenes med i Paradis? Jesus svarte at sadukeerne misoppfattet paradis. Det er ikke det at menneskene der er uten kropper, men foreningen trer i forgrunnen; den forening hvis "kjærlighet beveger sol og stjerner", i hvis vilje vi finner vår fred.

Dette er den kjærlighet som oppflammer den kvinne og den mann som vier seg til et liv i sølibat for himlenes rikes skyld. De vil helt og fullt gjøre Guds vilje. Denne enhet/forening underkjenner ikke den ekteskapelige kjærlighet, men den forkynner denne kjærligheten i den totale selvhengivelse. Disse to former for kjærlighet, den ekteskapelige og den sølibatære, kaster lys over hverandre. Ekteskapet minner oss om at mennesket er av jord og at Gud blåste sin kjærlighets ånd inn i det og ga det liv, og det minner oss om at den forenede "tosomhet" er vår sanne natur. Men sølibatet viser at kilden til enhet i kjærlighet er den totale given av to viljer, med fokus på den andres vel. Gifte og sølibatære lærer hverandre kjærlighetens dyp.

I dette perspektivet var det paven "omgjorde" Humanae Vitas standpunkt. I stedet for å fremholde utholdenhet som ekteskapets moralske oppgave fremfor noe, spør paven: Hvordan kan ekteskapelig kjærlighet fullkommengjøre den menneskelige natur? I stedet for å fokusere på fødselskontroll, vender paven blikket mot den første av kardinaldydene, praktisk dømmekraft eller klokskap, og taler om forstandens uforlignelighet når det gjelder å avgjøre, foran Guds åsyn, hvor mange barn man skal ha og hvordan fruktbarheten skal reguleres. Et ektepar vil jo gjøre den erfaring at de, enten de vil eller ei, må praktisere avholdenhet fra tid til annen, akkurat som de andre ganger nyter ekstasene. Klokskap, måtehold, rettferdighet, mot - der de fire kardinaldyder kommer til utfoldelse, der når også den ekteskapelige kjærlighet nye høyder.

Paven foreslår at gifte par ser den seksuelle kjærlighet som en skole som bringer dem til stadig nye høyder og i stadig dypere kontakt med Guds egen kjærlighet som bor i dem.

Fire ting er nye i Wojtylas tanker om "kjærlighet og ansvar". For det første, så er der en vending mot det indre, subjektive, som går ut over et rent thomistisk fokus. Han kunne ikke ha gjort dette uten å ha erfart moderniteten og den vending noen fenomenologer foretok i retning av subjektet og det virkelige. (Fra 1917 til 1945 hadde de fått nok av ideologi og galmanns drømmer, de søkte desperat etter et levelig ståsted, noe å bygge livet på.)

Det andre var at han nektet å isolere "personen" fra kroppen. Han avslår å adoptere en rent fysisk forståelse av seksuell kjærlighet. Han nekter å være manikeer. Han nekter å være gnostiker. Han elsker det menneskelige legeme, har alltid nytt å kjenne styrken og vitaliteten i det når han klatret i fjellet, eller dro på padleturer i kajakken sin, like til kulen fra en attentatsmann og sykdom gjorde at han bærer korset i form av kroppens skrøpelighet. Han elsker synsinntrykkene og duftene og lydene som liturgien byr på. Han elsker de sakramentale oljer. Overalt ser han hvordan ånd og kropp er skapt for hverandre, går inn i hverandre, gjennomtrenger vårt livs hemmelige rom. I sannhet legemliggjorte "jeg". Ingen annen religion enn kristendommen tør tro på det legemliggjorte jeg'ets oppstandelse.

Den tredje innsikten er at foreningen mellom mann og kvinne kommer når de gir hverandre sin vilje. Kroppenes forening blir sann enhet når foreningen er uttrykk for total overgivelse. I ekteskapet er menneskene ett i sjel og legeme.

For det fjerde, innsikten om at vi i vår seksualitet aner noe av Gud selv. Ekteskapet mellom mann og kvinne er, som Thomas Aquinas uttrykker det, det vakreste av alle vennskap. Gud er mer lik fellesskapet mennesker imellom enn noe annet vi kjenner til. I det minste er det slik Han åpenbarte seg for oss, ikke bare i Skriften og i sin Sønn, men også slik våre legemer forenes i ekteskapet.

Helt i begynnelsen av Bibelen står det skrevet: "Mann og kvinne skapte han dem, i sitt bilde skapte han dem." Hvis vi mister det av syne, er det vanskelig å få tak på resten. I hvert fall siden 1969, kanskje enda tidligere i 1930-årene da man begynte å få tak på det menneskelige fruktbarhets hemmeligheter, så har vestlig kultur vært besatt av den frie kjærligheten, prevensjonsmidler og p-pillen. Å leve ut sin seksualitet nesten for enhver pris og uten forbehold, anses nærmest for å være selvrealiseringens høydepunkt. Prosjektet kan imidlertid ikke sies å gå så særlig bra, for hvorfor skulle der ellers være så mange selvhjelpsbøker for et bedre sexliv, så mange hjelpemidler, så mange forsøk på å forstå den utbredte skuffelsen på området?

Dette er grunnen til at jeg beskriver pavens tanker som en tidsinnstilt bombe, fremdeles to til tre tiår fra å gå av. For hvem av oss er rede til å lytte? Hvem av oss vil innrømme at en pave har lært oss hva som menes med et menneskelig seksualliv? Det kaller på smilet. Men bare vent. For den overmette er det ingenting lenger som smaker. Et "hodeløst" seksualliv er dødens dansepartner. Det vil komme en tid da sinnene vil være åpne, da kvinner og menn vil begynne å undres: Hva tenkte Gud egentlig da han innskrev Eros i menneskenaturen? I sjelens kuperte terreng, finnes det ikke så mange dristige veivisere som Karol Wojtyla, en tidligere klatrer i de snødekte Tatras-fjellene.

av Webmaster publisert 30.08.2001, sist endret 30.08.2001 - 14:00