Hyklerne kommer - om fastlegers reservasjonsrett

Av Gerhard Helskog, journalist. Først trykket i St. Olav kirkeblad, nr. 5/2013.

Mange av dem som syntes det var greit å nekte militærtjeneste, synes ikke det er greit at leger nekter å bidra til abort.

Under den kalde krigen var Norge på nippet til å bli knust under et stadig mer paranoid Sovjetunionen. Når angrepet likevel ikke kom, var det fordi vi hadde gode allierte i NATO og et tilsynelatende massivt totalforsvar. Vårt frie samfunn var altså avhengig av at alle norske menn ble innrullert i militæret. Den som ville leve i et fritt land, fikk forsvare det. Denne samfunnskontrakten kalte vi verneplikten. Da jeg møtte opp på rekruttskolen i 1982, merket jeg meg at flere av mine jevnaldrende hadde blitt igjen hjemme. De var totalnektere. De overlot altså til oss andre å forsvare friheten. Det var irriterende, men ved ettertanke greit. Hele poenget med forsvaret var å verne om et samfunn der mennesker kunne følge sin samvittighet. Satt på spissen var vi villig til å drepe og dø for at Norge skulle forbli et fritt og liberalt samfunn. Et samfunn der folk kunne følge sin samvittighet. 

Sivilarbeiderne. Flere av militærnekterne hadde en dyp pasifistisk overbevisning som står vår kirke nær. For all del. Men når sant skal sies, gjaldt det ikke alle. Jeg husker spesielt en middag på denne tiden, hvor jeg kom i diskusjon med to militærnektere. De fremsto moralsk veldig edle, intellektuelt fryktelig dype, men først og fremst var de sivilarbeidere i NRK Fjernsynet. Jeg er ikke noe godt menneske, så jeg slet med å vise dem respekt. Mitt liv med studier og jobb var satt på vent i 15 måneder. Jeg tenkte den gangen at jeg var vitne til toppen av hykleri. Men der tok jeg feil. Toppen av hykleri ser vi nå.

De sosiale mediene er i disse dager tjukk av gamle militærnektere som er rasende over at det finnes fastleger som nekter å henvise til abort. Disse militærnekterne har gjerne verv i et parti jeg ikke skal nevne navnet på. De mener at fastlegenes samvittighet må underordnes samfunnets krav. De vil altså ha et ”yrkesforbud” der de kan sparke fastleger som nekter å bidra til abort.

Da jeg var soldat, var min oppgave å drepe fienden dersom den kom for å drepe oss. Jeg hadde egentlig ingen moralske problemer med det kravet. Jeg var soldat. En lege er noe annet. Legen har til samfunnsoppgave å redde liv. Legen har avlagt en legeed med løfte om ikke å gjøre skade. Å da be en lege gjøre det motsatte, nemlig å ta liv, er ganske sterkt. Å tvinge en uvillig fastlege er helt uhørt.

Grenser. De som er for tvang, trekker frem at fastlegen bare skal henvise til abort, ikke utføre aborten selv. Men om du selv fysisk avslutter et liv med et instrument, eller om du signerer et papir med samme resultat, er moralsk underordnet. Det har historien lært oss på verste vis.

Skal så alle yrkesgrupper begynne å reservere seg mot alt de ikke liker? Skal en lærer få slippe å undervise i ting hun ikke liker? blir det spurt. Nei, kanskje ikke det. Et sted må grensen gå. Men det må være et minimum at mennesker kan nekte å ta et annet liv. Jeg er journalist, og vårt etiske regelverk gir mye større rom. ”Vær Varsom-plakaten” gir meg rett til å reservere meg mot å drive journalistikk som strider mot min overbevisning (2.5).

Jeg er mot abort, men støtter dagens abortlov. Først og fremst fordi tallene viser meg at en strengere abortlov ikke får ned antallet aborter i verden. Tvert om fører forbud til farlige inngrep som tar liv av kvinner. Vi har altså bare dårlige alternativer. Da trenger vi en kontinuerlig diskusjon. Det er ikke for mange som bruker samvittighet som argument i den politiske debatten i Norge. Det er for få.

Et åpent liberalt samfunn. Jeg ble pålagt å patruljerte med ladd våpen for å beskytte friheten vår mens visse andre stakk for å finne på noe morsommere. Nå kommer altså noen av disse gamle militærnekterne tilbake, og heller ikke denne gangen vil de forsvare et åpent liberalt samfunn. Tvert om kommer de drassende med udemokratisk, autoritært tankegods. Jeg fatter ikke at de har mage til det.

At de har samvittighet?