Picpus-fedrene 75 år i Norge
Picpus-fedrene hadde i 1995 vært 75 år i Norge. Jubileet ble feiret i Trondheim i forbindelse med Olsok, med deltakelse av medbrødre fra kongregasjonen fra flere land. Picpus-fedrene har virksomhet Midt- og Sør-Norge. En av dem, p. Heinz-Josef Catrein SS.CC., har bladd i Picpusfedrenes kronikk.
Begynnelsen i Sør-Norge
"Mennesket spår - Gud rår". Dette var mitt første inntrykk da jeg tok frem Picpusfedrenes kronikk for Midt-Norge. Overraskelsene begynner på første side fordi det her ikke er tale om Norge, men om et helt annet misjonsprosjekt.
I 1913 overgav Roma de tyske Picpusfedrene et misjonsområde på Ny-Guinea, og en liten gruppe prester og brødre begynte den lange reisen; først med tog til Genova, deretter videre med båt. Men båten kom bare til Lisboa. Den 1. verdenskrig hadde brutt ut og alle reiseplaner ble kansellert. Men misjonsiveren var der like fullt.
Kronikken forteller: "P. Lambert - provinsialen - bestemte seg for å søke et nytt arbeidsområde". Han husket et foredrag han hadde hørt mange år tidligere i ordenens studiehus i Kortrijk, Belgia. Foredragsholder var Oslos apostoliske vikar biskop Fallize, og han ba allerede den gang om å få prester til Norge. P. Laurentius tilbød ham nå prester, et tilbud som øyeblikkelig ble tatt imot. Den første tyske picpuspater, p. Cyriakus Toll, kom i august 1920 til Oslo hvor han var rektor ved "Vår Frue Villa" og kapellan i St. Olav.
I årene rett etter 1. verdenskrig kom en rekke tyske patere til Norge. I 1921 kom patrene Antonin Meyer og Canisius Gellings, sistnevnte hadde vært misjonær på Hawaii og var utnevnt til prefekt av Ny-Guinea. Nå kom han altså til Oslo!
Ønsket om et fast tilholdssted førte dem etterhvert til Halden. Der fantes bare noen få katolikker, fattigdommen var påtagelig og klimaet konfesjonene imellom dårlig. P. Cyriak skriver: "Jeg polemiserte mot ingeniør I. som var en ivrig adventist, sener med pastor P. og en annen gang om Marias jomfruelighet med sognepresten i Aremark."
I disse første årene finner et viktig sporskifte sted. I 1926 reiste p. Cyriak til Molde hvor han virket som sogneprest. Ingen ante den gang hvor viktig Midt-Norge skulle bli for kongregasjonen.
Midt-Norge
Inntil 1931 var Norge ett bispedømme. Da delte et pavelig dekret landet i tre kirkedistrikter: Oslo, Trondheim og Tromsø. Picpusfedrenes kongregasjon fikk det pastorale ansvaret for Midt-Norge, og p. Cyprian Witte ble apostolisk prefekt et år senere.
P. Cyriak Toll var kongregasjonens første sogneprest i Trondheim. I 1932 var det fire prester i byen; foruten sognepresten, p. Antonius Deutsch, p. Guido Groer og p. Pantaleon Stelzmann. I tråd med tidens pastorale satsing opprettet man forskjellige lag som skulle være et hjemsted for menighetens forskjellige grupper. Birgitta- og Mariaforeningen var de mest aktive, men det gikk opp og ned med foreningene for barn og unge. Det var et tungt og uvant arbeide for prestene som uten unntak kom fra Tyskland.
Ved siden av Trondheim vendte kongregasjonen oppmerksomheten mot Mørekysten. I november 1931 ble p. Cyprian sogneprest i Molde. Et år senere ble et lite kapell innviet i Kristiansund, og i 1934 ble Kristiansund egne menighet. Karl Borromeussøstrene, som hadde en fødestue i byen, var til stor hjelp, og i mange år må denne menigheten ha vært "verdens frommeste". 100 prosent fremmøte i gudstjenestene søndag som hverdag: Det var Karl Borromeussøstrene og byens eneste katolikk, fru Werring. På dette tidspunkt diskuterte man allerede hvordan man skulle opprette en menighet i Ålesund. Frem til krigen kom det en ny prest; p. Servatius Hünen, han var nederlender, og to prester forlot landet; p. Cyriak Toll, som døde i 1936 og p. Guido Groer.
Okkupasjonstiden
Den 2. verdenskrig medførte helt fra begynnelsen av mange problemer. Kommunikasjonen med moderprovinsen ble vanskelig; det var umulig å få finansiell støtte, og det var nesten utelukket å sende flere medbrødre til Norge. P. Romuald Hallauer klarte riktignok å komme seg inn i Norge i januar 1940 - han kom like før tollkontoret stengte, og slapp fort og uten større formaliteter gjennom tollen med ny monstrans og messehagel.
Med den tyske okkupasjonen av Norge begynte en opprivende tid for brødrene. Lojalitet overfor den norske befolkningen var en selvfølge, men samtidig kunne man ikke nekte prestetjenester for de tyske soldater som ba om det. Allerede søndagen etter okkupasjonsdagen var halvparten av kirkegjengerne tyske soldater. Kronikken konstaterer at "dette var ikke akseptabelt". Løsningen ble etterhvert at tyske feltprester forrettet egne gudstjenester for soldatene. Man viste tydelig at man hadde ansvar for alle katolikker. Sognepresten, p. Antonius Deutsch, holdt f.eks. julegudstjeneste for tsjekkiske tvangsarbeidere kl. 04.00 om morgenen julenatt 1942. Da de siste tsjekkerne forlot kirken henimot klokken 8, ventet Wehrmacht-soldatene utenfor på sin messe.
Nybegynnelse etter krigen
Det taler i favør av de tyske prestene at ingen av dem ble utvist etter krigen. Man var glad for at den lange isolasjonen fra moderprovinsen var forbi. Gjenoppbyggingen begynte med optimisme. P. Antonius Deutsch ble utnevnt til apostolisk prefekt i 1946, i 1947 kom belgieren p. Theophil van den Hove, samme år ba en ung nordmann om å bli novise. Han fikk ordensnavnet Olav (Müller).
Det ble hektiske år. P. Deutsch ble etterfulgt av p. Johannes Rüth; han ble bispeviet i Trondheim 12. april 1953. Det var en historisk dag: den første katolske bispevielse i Trondheim etter reformasjonen. Samme år feiret man 900-års jubileet for St. Olavs død. Den engelske kardinal Griffin var tilstede, og her får man et klart indisium på at forholdet mellom konfesjonene var blitt bedre. Under en mottagelse for de lutherske og de katolske biskoper siterte han Abrahams ord til Lot: "Kjære, la det ikke være trette mellom meg og deg, mellom mine gjetere og dine! Vi er jo brødre. Drar du til venstre, vil jeg dra til høyre!"
Oppbyggingen fortsatte. Kapellene i Kristiansund og Molde ble reist, og i 1960 fikk Ålesunds 40 katolikker egen kirke. I 1964 ble det så gjort noe med det "tomme rom" nord for Trondheim, idet Levanger fikk kirke og sykehjem. Det siste som ble reist i biskop Rüths levetid var den nye St. Olavskirke i Trondheim.
Også etter krigen har moderprovinsen regelmessig sendt prester til Norge: p. Matthias Scherf (1954), p. Olav Müller (1957), p. Patrick Schlösser (1961 - forlot Norge høsten 1995 og døde 26. oktober 1997), p. Athanasius Kulbach (1962 - døde 22. november 1994), p. Georg Müller (1981), p. Heinz Josef Catrein (1986), p. Arne Kirsebom (1994 - forlot Norge 31. august 1997). I tillegg til disse ble p. Gerhard Schwenzer i 1974 biskop av Trondheim. I 1983 ble han utnevnt til biskop av Oslo katolske bispedømme, og p. Georg Müller etterfulgte ham som apostolisk administrator i 1988.
En ny utvikling begynte i 1986 da kongregasjonens polske provins sendte tre medbrødre til Norge. P. Gerard Filak som arbeider som stiftskapellan for polsktalende i OKB, p. Stanislaw Papciak ble sogneprest i Drammen (døde 27.3.1996. R.I.P.) og p. Janusz Fura sogneprest i Hønefoss.
Et jubileum er alltid en grunn til å være takknemlig. Vi takker Vår Herre for den hjelpen vi har fått i vanskelige tider, og vi sier takk til de medbrødre som har viet sitt liv til kirken i Norge. Vi takker St. Elisabeth- og Karl Borromeussøstrene som i mange år har vært våre trofaste medhjelpere. Vår takk gjelder også alle de kvinner og menn som har støttet kongregasjonens arbeid fra begynnelsen av.