Fransikushjelpen 50 år

Av Maria Giæver. Artikkelen ble trykket i Broen nr. 5/2006.

Urtegaten lå på Østkantens østkant, ble det en gang sagt. Men i nr. 29 lå St. Hallvard kirke, og derfra sprang Fransiskushjelpen ut. Fransiskanerne av den nederlandske provins hadde fått ansvaret for menigheten i 1934. Etter krigen kom det en ny generasjon fransiskanere til St. Hallvard, unge fransiskanere som brant etter å få gjort noe i Frans av Assisis ånd.

I begynnelsen av 1950-årene møttes en gruppe kvinner til tidligmesse i St. Hallvard kirke. Tidligmesse var tidlig messe i de dager. Gruppen spurte om det var mulig at messen kunne bli feiret noe senere, i alle fall én gang i uken. Slik ble det, hver onsdag ble messen feiret kl. 10.00.

I nabohuset bodde Elisabethsøstrene. Etter messen serverte de kaffe for de fremmøtte. Man snakket om mangt og meget i disse kaffestundene. Noe vokste frem i disse samtalene, problemet var å finne en form, noe å knytte dette "noe" til - det kunne ikke bare sveve i luften. Det oppsto et vennskap mellom fransiskanerne og denne kvinnegruppen. Av dem som merket seg ut, var pater Castricum og Brita Paus, som innledet et livslangt samarbeid. I oktober 1956 gikk det ut et brev til samtlige katolikker i Oslo: Det skulle startes en organisasjon som skulle hete Fransiskushjelpen. Den skulle ha som formål å hjelpe dem som trengte det og prøve å aktivisere de troende i nestekjærlighet. Fransiskushjelpen var avhengig av frivillige for å kunne sette i gang, og ba folk om å melde seg.

 Å hjelpe dem som trengte det - det var bare å se ut av vinduet i menighetslokalet for å finne noen som trengte hjelp. Å aktivisere de troende i nestekjærlighet - det viste seg å være litt vanskeligere. Ikke alle de 100 som opprinnelig meldte seg som frivillige, kunne påta seg et slikt engasjement. Men - som pater Hallvard Rieber-Mohn en gang skal ha sagt i en annen sammenheng: "De beste folkene får man på de strengeste vilkårene". De som ble igjen, var mange nok til at man kunne sette i gang. Da Fransiskushjelpen fylte 5 år, hadde den kunnet gi hjelp til 168 personer, 42 av dem trosfeller.

Fransiskushjelpen ble administrert fra bordet i menighetslokalet. Det ble strukket en telefonledning fra sogneprestens kontor. Hver dag i uken, onsdag unntatt, var det noen til stede i mellom klokken 12 og 13. Onsdag var hele gruppen til stede. Kontoret var stengt i månedene juni-juli-august. Kort sagt: Organisasjonen ble lagt opp så nøkternt at den skulle ha sjanser til å overleve.

I 1966 flyttet Fransiskushjelpen med St. Hallvard kirke opp til Enerhaugen. Lokalene ble nesten fyrstelige, sett i forhold til det som hadde vært. Samme år ga man også opp prinsippet om at alle hjelpere skulle være trosfeller. Norges Husmorforbund (senere Norges Kvinne- og Familieforbund) ble en trofast støttespiller, og antallet Fransiksushjelpere ble omtrent fordoblet.  Fremdeles var alle hjelpere ulønnet. Den første lønnede hjelper ble tilsatt i januar 1971 med midler fra Den Norske Frimurerorden.

Julaften 1966 fortalte Brita Paus i et intervju i Aftenposten om den bistre virkelighet fransiskushjelperne kunne møte. I samme intervju anklager hun de kommunale myndigheter for ikke å vite "hvordan livet arter seg "nederst i smuget"". Hun kom med forslag til hvordan den kommunale hjemmehjelp skulle organiseres; det første trinn skulle være å opprette en kommunal rengjøringskommando - det ville dekke behovet for omtrent halvparten av de hjelpetrengende, mente hun.

Fra 1968 av startet Fransiskushjelpen en "pressgruppe", som hadde til formål å få utvirket hurtig og effektiv kommunal tjeneste til dem som trengte hjelp i hjemmene. Gruppen møttes en gang i året og omfattet 30 - 40 personer fra ulike institusjoner, private så vel som kommunale. Hver for seg visste deltakerne om nøden "nederst i smuget", men det var en privat organisasjon som greide å samle kravene og sette kraft bak ordene. På selveste Fransiskusdagen, 4. oktober 1973, fattet formannskapet vedtak som virkelig forbedret situasjonen.

På samme møte vedtok formannskapet også å opprette en tjeneste som skulle ha omsorg for pasienter som sannsynligvis ikke behøvde sykehusinnleggelse. Fransiskushjelpen, Falken Redningskorps og Oslo legevakt skulle sammen påta seg en helkontinuerlig døgntjeneste for akutt syke når sykehusplass ikke kunne skaffes. Dermed ble Fransiskushjelpens arbeid delt i to: Besøkshjelpen med frivillige, ulønnede medarbeidere og Nødhjelpen (senere Pleietjenesten) med betalte medarbeidere, hvorav de fleste ikke var fast ansatt.

I 1977 ble Nødhjelpens oppgaver utvidet med omsorg for alvorlig syke og døende, det arbeid Fransiskushjelpen kanskje særlig forbindes med. Fransiskushjelpen er den første organisasjon i Norge som gikk i gang med ambulant lindrende behandling. Når alle forsøk på helbredende behandling var prøvet, kunne det fra sykehushold hete: "Vi kan ikke gjøre mer".  Fransiskushjelpen bygget på erfaringer fra England, og visste at det kunne gjøres mye mer, selv om målet ikke var helbredelse.  Symptomer kunne lindres, pårørende kunne avlastes, hjelpemidler kunne skaffes, pasienter kunne bli tryggere.

Brita Paus var organisasjonens leder frem til 1993. I 1983 var Fransiskushjelpen blitt omdannet til en stiftelse. Brita Paus ble formann i styret. Sammen med Ole Kalgaard og pater Castricum og i samarbeid med Kirkens Bymisjon og Landsforeningen mot Kreft, loset hun organisasjonen gjennom opprettelsen av Sorgtjenesten i 1986. Denne tredje grenen av Fransiskushjelpen har som formål å hjelpe etterlatte. Som i Besøkstjenesten og i Pleietjenesten, er også Sorgtjenestens terskel lav. Det kreves ikke henvisning fra lege/psykolog - en telefon eller et besøk er nok. Det tar kort tid å komme til. Tilbudet er gratis.

Samtidig arbeidet styret med spørsmålet om nye lokaler. De lokalene som i 1966 var så "fyrstelige", var nå blitt alt for små. I 1993 sto lokalene ferdig. Arkitekt Kjell Lund, som hadde tegnet St. Hallvard kirke, tegnet også tilbygget. Foruten nye lokaler for Fransiskushjelpen, fikk St. Hallvard menighet en hårdt tiltrengt menighetssal.

I 1993 var det vaktskifte i Fransiskushjelpen. Brita Paus gikk av som organisasjonens leder etter 37 år, og forlot også styret. I det siste hele kalenderåret hun ledet Fransiskushjelpen (1992), ble det gitt hjelp til 1119 personer. Det største antallet gjaldt hjelpetiltak for alvorlig syke og døende, med 924 klienter. I Besøkstjenesten var det gitt hjelp til 106, i Sorgtjenesten til 89. De to siste tjenester var med få unntak betjent av frivillige.

Brita Paus døde 28. juni 1998 i sitt hjem, med alle sine nærmeste rundt seg. Den siste tiden ble hun pleiet av Fransiskushjelpens pleiere fra pionertiden. Pater Castricum, hennes venn og veileder gjennom alle år, forrettet under bisettelsen i en stuvende full St. Olav katolske domkirke, den dagen hun ville ha fylt 81 år.

Som organisasjonsleder ble Brita Paus etterfulgt av Ellen Lyng, som hadde arbeidet i Fransiskushjelpen siden våren 1978, de siste årene som daglig leder. Ellen Lyng forlot Fransiskushjelpen 31. desember 1997. Det oppsto visse problemer med å få til varig tilsettelse av organisasjonsleder, men 1. januar 2000 tiltrådte Britta Hjertaas. Under hennes ledelse er Fransiskushjelpen utvidet med Gatetjenesten, som omfatter Fratello oppsøkende tjeneste og Sykepleie på hjul. Besøkstjenesten og Sorgtjenesten, Pleietjenesten og Gatetjenesten har fått fast tilsatte ledere, samtidig som den frivillige innsatsen er styrket.

I sin preken ved 40-årsjubileet minnet pater Hölscher om den gangen da Frans sammen med sine to første brødre åpnet messeboken og tre ganger fant ordene: "Vil du være fullkommen, da må du selge alt du eier og gi det bort, ikke til din familie eller dine venner, men til de fattige, til dem som intet har." Dette betyr for oss, sa pater Hölscher: Gå selv og bring din varme og kjærlighet der hvor det finnes tomrom i det moderne samfunn.

I alle disse femti år har dette vært ledetråden for Fransiskushjelpen: å bringe varme og kjærlighet hvor det har vært tomrom i det moderne samfunn. Det har ikke vært spørsmål om tro, men om behov, om respekt for medmennesket uansett tilstand. Fransiskushjelpen er aldri blitt noen stor organisasjon og skal kanskje heller aldri bli det, men den har hjulpet der det trengtes og gitt inspirasjon utover seg selv.