”Sorte hull er ikke farlige!”

Først trykket i Broen nr. 6/2008.

Forrige høst ble det skrevet og blogget en del om en stor maskin som strekker seg fra Sveits og over grensen til Frankrike. Noen trodde den ville sluke verden så snart den ble skrudd på. Sr. Katarina Pajchel OP, en av forskerne som deltar i CERN-eksperimentet, rister energisk på hodet. Men det er da forsøket på å gjenskape verdens begynnelse som er i gang? ”Ja, litt forenklet ...” sier forskerne, eller ”kort fortalt ...” Mystisk? Og hva tenker de involverte om forholdet mellom tro og naturvitenskap?

Broen har bedt sr. Katarina belyse temaet.

– Fortell om din tilknytning til ”Big Bang”-prosjektet.

– Jeg deltar i en gruppe som arbeider med eksperimenter knyttet til LHC-akseleratoren ved CERN. Kort fortalt er dette en maskin som befinner seg 100 m under bakken, og som akselererer partikler for å få dem til å kollidere på bestemte punkter. Vi vil studere hva som lages i denne kollisjonen, for den vil føre til at nye partikler oppstår. Grunnlaget for eksperimentet er formelen E=mc², altså at energi og masse er to sider av samme sak.

– Big Bang handler om at universet går fra å være lite og tett med høy energi, til å utvide seg og kjøles ned, slik at energinivået blir lavere. Universet er i dag ca. 13,7 milliarder år gammelt. De teoriene vi har gir et ganske godt bilde, men vi mangler noen brikker for å gjøre det komplett, og de må vi finne. Kollisjonene skal gjenskape prosesser eller tilstander som var til stede i det tidlige universet, faktisk er det snakk om ørsmå brøkdeler av et sekund etter det vi kunne kalle begynnelsen. Det er mange prosesser der som vi ikke helt forstår, og som har mye å si for hvordan verden ser ut i dag.

– Dere fikk veldig mye oppmerksomhet da dere ”trykket på knappen”, så ble det helt stille. Hva skjedde?

– Oppstarten gikk egentlig over all forventning! Maskinen ble satt i gang, live, med verden som publikum. Det er mye som skal klaffe for at en slik maskin skal fungere. Så var det en del som ble ødelagt, og det tar lang tid å erstatte en slik del. Det ble besluttet at maskinen først skulle startes opp igjen til våren. Men allerede da, etter ti dager, var man kommet mye lenger enn forventet.

– Rakk dere i det hele tatt å gjøre de prøvene som angivelig kunne føre til verdens undergang?

– Nei (latter) forutsetningen for å produsere sorte hull, er at man har foretatt kollisjoner, så det kunne ikke ha skjedd den første dagen maskinen ble slått på uansett, i motsetning til hva noen medier antydet i forkant av begivenheten.

– Hva er sorte hull?

– Store sorte hull i verdensrommet er områder med enorm masse der gravitasjonen er så sterk at ingenting som trekkes inn slipper ut, selv ikke lyset. Derav navnet sorte hull. Det vi håper å observere er mikroskopiske sorte hull. De vil si oss noe interessant om rommets struktur og være et sterkt hint om at rommet har ekstra romlige dimensjoner.

– Så dere skal altså produsere sorte hull?

– Men slike sorte hull er ikke farlige! De hullene vi snakker om her fordamper i løpet av en brøkdel av et sekund, vi pleier å si at i motsetning til en gjennomsnittlig vaskemaskin kan de ikke sluke så mye som en sokk.

– Hvor lang til vil det ta før man egentlig får noe resultat som kan kalles et gjennombrudd?

– Før vi får noen nobelpris, liksom? (latter) For å forstå at man har sett noe nytt, må man rekonstruere de kjente tingene først, og ”gjenoppdage” dem for å vite at systemet fungerer. Det er fordi man må forstå målesystemet – akkurat som et termometer må kalibreres før man kan bruke det. Indikasjonene kommer raskt, men vi trenger nok en to-tre år før vi kan si noe sikkert.

– Hvordan forholder du deg til begrepet ”gudsbevis”?

– Jeg prøver å være forsiktig med å trekke for raske koblinger mellom naturvitenskap og tro. Jeg tror det er viktig å være nøktern. Veldig mye ny forskning og teori har blitt tatt til inntekt for mye rart både i kristen sammenheng og i New Age, der man blant annet har peilet seg ut begreper som man har satt i sammenheng med vage forestillinger om energi osv. Det er viktig å ha en sunn og ærlig holdning og dialog. Man må se på hvordan og med hvilke spørsmål naturvitenskapen arbeider. Da vil man se hvor avgrenset den faktisk er.

– Samtidig er det klart at det er en motivasjon, for i naturvitenskapen brettes mysteriene ut for en, og med mysterier mener jeg mangfold, skjønnhet, sammenheng ... Alt dette er svært matematisk og knyttes opp til eksperimenter i naturvitenskapene, men samtidig vitner det om et forbløffende verdensbilde. Det er jo faktisk skaperverket det handler om. Selvsagt går det an å være fysiker og ateist, men det møtet med naturen man får gjennom naturlovene og partikkelfysikken kan friste en til å tenke et skritt videre og spørre seg hvor det hele egentlig kommer fra. Thomas Aquinas sier på en tid da fokuset egentlig lå på skriftstudier, at skaperverket gjenspeiler sin skaper på samme måte som et kunstverk gjenspeiler kunstneren. At det finnes en målrettet rasjonalitet eller orden i naturen som vitner om en skaper er ikke noe man kan forske seg frem til, men man vil se dette i troens lys. Jeg vil ikke uten videre si at man kan forske seg frem til noe gudsbevis, men man kan ledes langt på vei og utfordres til å stille spørsmål, for eksempel: Hvorfor er naturen så finjustert? Det finnes ikke noen motsetning mellom eksistensen av naturlover og at Gud står bak dem og lar dem få utvikle seg etter sin egen lovmessighet. Vi snakker om ”statistiske og naturlige prosesser”, og det er plass til en skaper i dette bildet, selv om det ikke nødvendigvis er en som blander seg i alt til enhver tid.

– Forskning på Big Bang og tro på skapelsen, er det en kontroversiell kombinasjon?

– Tradisjonelt er vel Norge preget av en svært bibelsk, skriftorientert teologi. Men rent teologisk tror jeg tradisjonen med naturvitenskap og refleksjon er mer utbredt enn man kanskje tenker. Det både er og har vært en mengde troende og ikke minst ordensfolk som har arbeidet tverrfaglig med teologi og realfag, jesuittene for eksempel. Men den senere tid har man kanskje sett noen diskusjoner rundt dette. Man aner en polarisering for eksempel i USA, og det er mulig den etter hvert vil komme hit.

– Pave Johannes Paul var jo alltid svært positiv og gikk langt i anerkjennelsen av evolusjonsteorien. Pave Benedikt har også vært inne på den viktige plassen forholdet mellom tro og fornuft har i katolsk tradisjon, blant annet i sitt egentlig svært interessante innlegg – som dessverre skulle bli kjent for noe helt annet – i Regensburg. Her advarte han jo nettopp mot et brudd i koblingen mellom tro og fornuft, og likeledes koblingen mellom kultur i bred betydning og religion.

– Hvordan er det å være nonne og arbeide i et forskermiljø – møter du fordommer?

– Jeg har vel fått noen kommentarer av typen ”dette trodde jeg ikke”. På den annen side får jeg dette spørsmålet påfallende ofte, også fra katolsk hold. Her i Norge har vi vel vært vant til at de første søstrene tradisjonelt jobbet på skole og sykehus, og det kan ha lagt noen føringer for hvilket bilde man har av en ordenssøster. Men tidene har forandret seg og ordenssøstrene har det!

– Er det viktig at katolikker engasjerer seg i naturvitenskapene?

– Ja. Jeg vil nevne at det er viktig å sette et eksempel, så det blir tydelig for barn og unge at du ikke trenger å skru av hjernen din for å være troende. For å være troverdige trenger vi dessuten katolikker som forstår fagene på deres premisser og som kan være brobyggere. Innenfor medisin og bioteknologi må vi spørre oss om vi bare vil være tilskuere, eller om vi vil være med og forme, for det er mange etiske utfordringer her.