Nye titler på St. Olav Forlag

To nye utgivelser i serien "St. Olav klassikere"

G.K. Chestertons "Orto­doksi" og Thérèse av Lisieux' "En sjels historie".

Les mer
 

Den hellige Clelia Barbieri (1847-1870)

Minnedag: 13. juli

Skytshelgen for kateketer i Emilia Romagna
Den hellige Clelia Barbieri (1847-1870)

Den hellige Clelia Barbieri (lat: Cloelia) ble født den 13. februar 1847 i Budrio i San Giovanni in Persiceto i landsbyen Le Budrie i utkanten av Bologna i regionen Emilia-Romagna i Nord-Italia. Hun ble døpt samme dag som hun ble født med navnene Clelia Maria Rakel (it: Clelia Maria Rachele). Hennes foreldre hadde svært forskjellig bakgrunn, for Giuseppe Barbieri kom fra den kanskje fattigste familien i Le Budrie, mens Giacinta Nanetti kom fra den betydeligste familien i byen. Giuseppe arbeidet som tjener for Giacintas onkel, distriktets lege, mens hun var datter av den velstående Pietro Nanetti.

Det var mye motstand mot ekteskapet, og etter bryllupet aksepterte den velstående Giacinta livet til en fattig arbeider, og hun flyttet fra sitt komfortable hjem til svigerfaren Sante Barbieris beskjedne hytte. Likevel dannet hun og mannen en familie bygd på en klippe av tro og et fullstendig kristent liv. Familien levde av å bearbeide hamp, og de var aldri i stand til å gi barna en formell utdannelse. Clelias lillesøster Ernestina (Ernista) ble født i 1850.

I 1855 ble Italia rammet av en koleraepidemi, og Clelias far døde i pesten. Clelia var åtte og Ernestina fem år gammel. Forsørgerens død gjorde familien virkelig fattige, men takket være legeonkelens sjenerøsitet, kunne den lille familien flytte inn i et mer komfortabelt hus nær sognekirken. Clelia var et svært intelligent barn, men fattigdommen gjorde at hun måtte avbryte skolegangen, og hun lærte ikke å lese før hun var i tenårene. Hun måtte tidlig lære å sørge for familien ved sine henders arbeid, og hun sydde, spinnet og vevde hamp. Hun viste tidlig tegn på uvanlig fromhet, og ni år gammel ble hun styrket av fermingens sakrament, og to år senere, som det var vanlig den gangen, av å motta Kristus i eukaristien den 17. juni 1858.

Dette var ikke enkle tider for Kirken i Italia, noe som ga et fiendtlig miljø for forkynnelsen av evangeliet. Men Clelia viet seg til å formidle sin egen ukuelige tro til andre i sognet, og i 1861 ble hun kateket i en alder av fjorten år. Hun var så heldig at hennes sogneprest var p. Gaetano Guidi, som i Clelias hengivenhet og hennes bemerkelsesverdige fromhet så muligheter for å lede henne til stadig større arbeid for Kirken. Som syttenåring avslo hun flere tilbud om ekteskap.

P. Guidi foreslo at hun og en nær venninne, den seks år eldre Teodora Baraldi, burde sette i gang undervisning av de fattige jenter i sognet. De to dannet en bønnesirkel blant sine søstre og venner, og sakte men sikkert ble dette til en ny kongregasjon. Snart sluttet Orsola Donati seg til de to, og sammen med Clelia regnes hun som den sanne grunnleggeren av kongregasjonen. Clelia mente at hennes ekstreme fattigdom utelukket henne fra å slutte seg til en eksisterende orden. Da en fjerde ung kvinne, Violante Garagnani, sluttet seg til dem, overbeviste det Clelia om at tiden var inne for en grunnleggelse.

Togni Sergio (f. 1933): «S. Clelia Barbieri» (1989), Chiesa S. Annunziata, Formigine, ModenaDen 1. mai 1868 grunnla de fire unge kvinnene et ordenshus sammen i en svært fattig bolig nær kirken som allerede ble brukt til skole, og det er fra denne datoen kongregasjonen regner sin eksistens. Huset fikk de leie av landsbyens lærer etter at hans hustru døde. Dette ble begynnelsen til selskapet «Små søstre av Den smertefulle mor» (Suore Minime dell'Addolorata), som viet seg til den religiøse oppdragelsen av fattige barn i glede, enkelhet og kontemplasjon. Clelia var da bare litt over 21 år, den yngste grunnlegger av en kongregasjon i Kirkens lange historie, noe den salige pave Johannes Paul II (1978-2005) understreket i sin preken under helligkåringen.

Clelias mor og de andre kvinnenes foreldre ga sin tillatelse, og fra begynnelsen hadde den nye kongregasjonen velsignelse fra erkebiskopen av Bologna, kardinal Lucida Maria Parocchi, og det var han som ga den navnet «av den smertefulle Mor» etter den Maria-fromheten som var svært sterk og utbredt i den delen av Italia. Han foreslo også at kongregasjonen satte seg under beskyttelse av den hellige Frans av Paola, som hadde grunnlagt Minstebrødrene. Kongregasjonen møtte motstand fra de sivile myndighetene og måtte vente lenge på kirkelig approbasjon, som ble gitt foreløpig i 1905, men fullt ut først i 1934. I 1951 sluttet kongregasjonen seg til servittene eller Marias tjenere (Ordo Servarum Mariae – OSM).

Helt fra begynnelsen var Clelia betraktet og respektert som den lille kommunitetens leder. Hennes fromhet, særlig til Kristi person i eukaristien, var svært dyp. Selv om hun var svært ung, oppnådde hun store høyder i kontemplasjon, for hun hadde fordypet seg i bønn og til og med praktisert fysiske botsøvelser siden barndommen. Hun ble sett i ekstase og tilskrevet evnen til å lese i hjertene.

Snart etter grunnleggelsen av kongregasjonen slo hennes latente tuberkulose ut, men hun frisknet først til på en måte som virket å være svært nært mirakuløst. Men etter syv måneders intense lidelser døde hun den 13. juli 1870 i Le Budrie, bare 23 år gammel. I løpet av sitt korte liv hadde hun likevel oppnådd mye for Kirken. På dødsleiet sa hun at selv om hun forlot søstrene fysisk, ville hun aldri forlate dem åndelig. Hennes jordiske rester hviler fortsatt i et enkelt skrin i kapellet i kongregasjonens moderhus i Budrio. Hennes første biografi ble skrevet av kardinal Giorgio Gusmini.

Den 13. juli 1871, på ettårsdagen for Clelias død, var søstrene samlet til kveldsbønn i kapellet da de plutselig hørte lyden av en høy, harmonisk og himmelsk stemme som sang, noen ganger solo og noen ganger sammen med dem, Stemmen flyttet seg fra høyre til venstre, og noen ganger passerte den like ved ørene til den ene søsteren etter den andre. Denne mirakuløse hendelsen skjedde en gang til, og søstrene bestemte seg for å be hele natten. De hadde ikke noe tabernakel, så de gikk til den nærliggende sognekirken for å tilbe sakramentet i tabernaklet. Stor var deres forbauselse da stemmen hadde fulgt etter dem og stemte i da de begynte sine bønner.

Siden da har Clelias stemme sluttet seg til bønnene og hymnene til sine medsøstre i alle kongregasjonens hus, og den bruker alltid språket i landet hvor husene ligger. Stemmen har vært hørt av noviser som aldri tidligere hadde hørt om fenomenet, og av utenforstående. Stemmen snakker aldri alene, men slutter seg til stemmene til de andre søstrene som om hun var nærværende som et medlem av kommuniteten. Ikke alle søstrene hører stemmen, og det er ikke alltid de «helligste» som hører den. Clelia gjør også ofte sin tilstedeværelse kjent ved bankelyder, som så tolkes av søstrene.

Straks etter Clelias død ba syv unge jenter om å få bli opptatt i kommuniteten. Mindre enn ti år etter Clelias død ga en sjenerøs velgjører dem et nytt hus, nøyaktig på det stedet Clelia hadde forutsagt til sine søstre før hun døde. Etter at de ba sin grunnlegger om hennes forbønn, ble en tørr brønn på eiendommen fylt av vann, og den er fortsatt full.

Clelias saligkåringsprosess ble innledet i 1920. Hun ble saligkåret den 27. oktober 1968 av pave Paul VI (1963-78) og helligkåret den 9. april 1989 av pave Johannes Paul II i Peterskirken i Roma. I seremonien fremholdt han henne som et eksempel for den kristne verden hvordan troen skulle næres, først i familien, og deretter som Clelia i menigheten. Hennes minnedag er dødsdagen 13. juli.

Kongregasjonen Suore Minime dell’Addolorata har nå 35 hus i Italia, India, Tanzania og Brasil. Ved utgangen av 2008 var de 296 søstre.

Kilder: Attwater/Cumming, Butler, Butler (VII), Ball (3), Cruz (1), Cruz (2), Schauber/Schindler, Holböck (3), Index99, Patron Saints SQPN, Infocatho, Heiligenlexikon, Bautz, santiebeati.it, en.wikipedia.org, vatican.va - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 11. juni 2003