Nye titler på St. Olav Forlag

To nye utgivelser i serien "St. Olav klassikere"

G.K. Chestertons "Orto­doksi" og Thérèse av Lisieux' "En sjels historie".

Les mer
 

Den hellige Convoyon av Bretagne (788-868)

Minnedag: 5. januar

Convoyon og hans munker tar med seg relikviene av den hellige Apothemius av AngersDen hellige Convoyon (Convoion, Conwoion, Convoio) ble født i 788 i Comblessac nær Saint-Malo i bispedømmet Saint-Malo i Bretagne i Nord-Frankrike. Han var av fornem avstamming og fikk en fortreffelig utdannelse under biskop Rainer av Vannes (Reginald, Raginarius) (ca 820-ca 834), som viet ham til diakon og deretter til prest. Han utnevnte ham til og med til sin erkediakon.

Men Convoyon var brennende av lengsel etter å tjene Gud mer fullkomment, så sammen med fem klerikere som var besjelet av den samme ånd som ham, dro han ut i ødemarken og slo seg ned i en skog ved elven Vilaine. Til slutt slo de seg ned på et sted som ble kalt Redon (Redone, Rodon, Rothon, Rothonum). Snart samlet det seg flere Guds tjenere som strebet etter fullkommenhet rundt dem, og etter hvert oppsto det et kloster som Convoyon ledet som abbed. Godsherren i dette området var svært positivt innstilt til klosteret og sendte sin sønn for å bli utdannet der, og da han selv ble syk og trodde at hans siste time var kommet, sørget han for å bli båret til det religiøse huset, hvor hans hår ble barbert etter monastisk skikk. Mot all forventning overlevde han, og etter at han ordnet sine affærer på slottet, vendte han tilbake til Redon, hvor han døde på et senere tidspunkt.

Men de politiske forholdene på den tiden var urolige, og den tidligste grunnleggelsen var preget av vanskeligheter og mangel på midler. Convoyon hadde noen vanskeligheter med å oppnå stadfestelse av de donasjonene som var gitt til ham av denne godsherren. Han satte av gårde sammen med en disippel ved navn Gwindeluc for å søke samtykke fra keiser Ludvig I den Fromme (Louis le Débonnaire) (814-40). Han tok med seg en del bivoks fra kubene i Redon og aktet å gi den til keiseren, men han ble nektet adgang til det majestetiske nærvær. Men Nominoë, guvernør av Bretagne, besøkte Redon og oppmuntret helgenen til å prøve en gang til å oppnå kongens sanksjon, og denne gangen stadfestet Ludvig donasjonen.

Så klosteret i Redon ble bygd og dens kirke reist, og 831 regnes som grunnleggelsesåret for det store benediktinerklosteret (Ordo Sancti Benedicti – OSB) Saint-Sauveur (Den hellige Frelser). Men, som kronikørene forteller oss, «det var ikke noe hellig lik under alteret for å tjene som skytshelgen for klosteret og utrette mirakler for å tiltrekke pilegrimer». Convoyon dro derfor av gårde til Angers sammen med to av sine munker, og han fant husly der hos en from mann ved navn Hildwall. Deres vert spurte dem og grunnen til deres besøk i Angers, og etter betydelig nøling og først etter å ha avkrevd ham et taushetsløfte, bekjente Convoyon at de hadde kommet på en likrøverekspedisjon.

Han ba om sin venns råd om hvilke relikvier de skulle forsøke å sikre seg. Hildwall fortalte ham at begravd i katedralen var levningene av den hellige Apothemius av Angers (d. 389), en biskop som ikke annet var kjent om enn at han var en helgen. Hans bein lå i en steinkiste som hadde et tungt lokk. Hildwall la til at flere munker hadde forsøkt å stjele relikviene, men uten å lykkes. Convoyon og hans munker ventet i tre dager på det rette tidspunkt å slå til, og i en mørk natt la de ut på sitt grusomme oppdrag utstyrt med brekkjern. De nådde katedralen og kom seg inn, og etter å ha sunget lovsanger og hymner, løftet de kistelokket. Etter å ha sikret seg relikviene, dro de av gårde med dem så fort som mulig, og etter en tid nådde de Redon med dem i sikkerhet. Mottakelsen av relikviene ble feiret av munkene med stor pomp og prakt. Mirakler skjedde straks, og Apothemius’ popularitet ble fast etablert.

Da biskop Rainer av Vannes døde i 837, ble setet okkupert av Susannus (Susan) (ca 838-ca 845), som skaffet seg det gjennom bestikkelser. Convoyon var sorgfull og indignert over at korrupsjon fikk innpass i Kirken, så han overtalte Nominoë til å innkalle et konsil av biskoper og abbeder for å prøve å få satt en stopper for denne sørgelige praksisen. På dette konsilet ble kanonene mot simoni lest opp, men biskopene repliserte at de ikke solgte ordinasjoner og ikke forventet noen honorarer, selv om de aksepterte gaver! Susannus var naturlig nok den som var mest engasjert i dette spørsmålet. Til slutt ble det bestemt at det skulle sendes en deputasjon til Roma for å skaffe en autoritativ erklæring på dette punktet, og at den skulle bestå av Susannus av Vannes, Felix av Quimper (832-48) og Convoyon, som skulle ha med seg «gullkroner innlagt med juveler» som en gave fra Nominoë til paven. Delegasjonen dro i 848, men den avgjørelsen som den hellige pave Leo IV (847-55) fattet i saken, er langt fra klar. Nantes-krøniken hevder at Leo utnevnte Convoyon til hertug og ga ham tillatelse til å bære en adelskrone av gull. Han ga ham også en verdifull gave, nemlig relikviene av den hellige pave Marcellus I (308-09), som Convoyon tok med seg tilbake til sin kirke og deponerte der. Pave Leo skal også ha gitt Convoyon en messehagel, som han brakte med seg tilbake sammen med relikviene.

Senere reiste Nominoë opprørsfanen mot kong Karl den skallete av Frankrike (840-77). Han herjet Poitou med sverd og ild, men respekterte klosteret Saint-Florent, men for å fornærme Karl tvang han munkene til å plassere en statue av seg selv på deres tårn, med ansiktet vendt trassig mot Frankrike. Etter at Nominoë var dratt, sendte munkene beskjed om hans handling til den hårløse monarken, som rev ned statuen og satte opp en hvit steinskikkelse «av latterlig utseende» som vendte sitt spottende ansikt mot Bretagne. Som hevn brente Nominoë Saint-Florent ned til grunnen og tok med seg byttet for å berike klosteret Redon. Den bretonske høvdingens suksess tvang Karl til å slutte fred. Det ble avtalt at Nominoë og hans sønn skulle anta kongelige insignier og holde Rennes, Nantes og hele Bretagne.

Som vi hørte, profitterte Convoyon på det byttet som ble tatt av den bretonske herskeren. Men lykken skulle snu. Hans kloster i Redon lå ved en tidevannselv, noe som gjorde den utsatt for herjinger fra normannerne (det vil si norske vikinger). Derfor flyttet han og hans munker lenger inn i landet til Plélan og klosteret som fyrst Salomon hadde latt bygge der, Saint-Maixent-de-Plélan. Der døde han i eksil den 5. januar 868, åtti år gammel. Senere ble hans levninger ført tilbake til Redon, hvor han hadde levd og arbeidet så lenge. Like etter hans død oppsto det en folkelig kult, men under Den franske revolusjon ble hans relikvier spredt for alle vinder.

I 1866 ble klosteret Saint-Sauveur i Redon overtatt av Eudistene eller «Kongregasjonen av Jesus og Maria» (Congregatio Jesu et Mariae – CJM), oppkalt etter grunnleggeren, den hellige Johannes Eudes. Han fremmet Convoyons sak så aktivt at han ble helligkåret allerede samme år ved at hans kult ble stadfestet den 3. mai 1866 av den salige pave Pius IX (1846-78). Hans minnedag er 5. januar, men 28. desember nevnes også.

Kilder: Attwater/Cumming, Butler (I), Benedictines, Bunson, Index99, KIR, CSO, Patron Saints SQPN, santiebeati.it, celt-saints, zeno.org, sacred-texts.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 14. mai 2000