Den hellige Erik Plovpenning (1216-1250)

Den hellige Erik ble født i 1216 på et ukjent sted i Danmark. Han var eldste sønn av kong Valdemar II Seier (1202-41) og hans portugisiske dronning Berengaria, og hans oldefar var dermed den hellige Knut Lavard. Hans tante var den hellige Ingeborg av Danmark. Da kong Valdemar Seier i 1226 ble frigitt fra sitt fangenskap, måtte han avgi sine tre sønner Erik, Abel og Christoffer som gisler. De ble først frigitt i 1230. Deretter studerte Erik i Paris, men han ble kalt hjem etter at hans halvbror Valdemar var død etter et vådeskudd. Erik ble i 1232 kronet som farens medkonge i Lund.

Erik ble som 23-åring den 17. november 1239 gift med den sekstenårige Jutta av Sachsen, datter av hertug Albrecht I, og de fikk fire døtre: Sofie Eriksdatter (1240-86) ble gift med kong Valdemar Birgersøn (1250-75) og ble dronning av Sverige, Ingeborg Eriksdatter (1244-87) ble gift med kong Magnus VI Håkonsson Lagabøter (1263-80) og ble dronning av Norge, og hun ble mor til kongene Eirik II Magnusson («Erik Prestehater») (1280-99) og Håkon V Magnusson (1299-1319). Agnes Eriksdatter (1249-90) gikk i kloster som fjortenåring, men hun trådte ut syv år senere, i 1271. Jutta Eriksdatter (1245-84) oppholdt seg i samme kloster som Agnes i fire år, men hun forlot det samtidig som henne. Hun var i en periode sin svenske svogers frille.

Erik var en religiøs og pavetro konge, men han røk uklar med Kirken og den mektige Hvide-slekten ved biskop Niels Stigsen Hvide av Roskilde. På den tiden var biskopene meget offensive, og Erik måtte i 1237 skaffe seg brev fra paven for å kunne tvinge biskopene til å utnevne prester som var utpekt av kongen, i hans kirker. Men han var en Kirkens mann og begynte for egen regning byggingen av Gråbrødre Kloster i Roskilde, selv om krig og ufred forhindret ham i å fullføre arbeidet. Han var medlem av gråbrødrenes (fransiskanernes) tredjeorden. Den fransiskanske tredjeordenen, som opprinnelig var kjent som Botsbrødre og -søstre, fikk senere navnet fransiskanertertiarer (Tertius Ordo Franciscanus – TOF eller Tertius Ordo Secularis Franciscalis – TOSF). I 1976 ble navnet endret til «Den sekulære fransiskanerordenen» (Ordo Franciscanus Saecularis – OFS), og ordenen er approbert og anerkjent av Den hellige stol under dette offisielle navnet. Erik skal ha gitt uttrykk for ønske om å bli gravlagt i klosteret i ordensdrakt. I 1239 ble han satt opp som pavelig kandidat til den tyske keisertronen.

Ved farens død i 1241 ble Erik landets konge som Erik IV, og han satt på tronen til sin død i 1250. Som konge var han fast bestemt på å gjenopprette Danmarks stormaktsstilling i Nord-Tyskland. Men han hadde ikke sin fars autoritet, og han var en varmblodig i stridslysten ung mann. Hans to brødre Abel og Kristoffer var svært forbitret over at Erik hadde overtatt tronen alene, for de ønsket begge å få del i kongemakten. Abel og Erik lå i krig med hverandre i flere år, og Abel som var hertug av Slesvig, fikk støtte fra sine holsteinske svogere.

I 1244 inngikk de forlik for å samle kreftene til et felles korstog til Estland. Men freden var kortvarig, og i 1246 blusset striden mellom brødrene opp igjen. Abel og Kristoffer brente Odense og erobret Ribe før krigslykken vendte. Danmark befant seg i en tilstand av rent anarki. For å kunne finansiere korstoget og kampen mot Abel skrev Erik i 1249 ut en skatt på 1 penning (pfennig) for alle som eide en plog (dk: plov). Dette var et hardt slag for hans allerede prøvede undersåtter, og den harde inndrivelsen av skatten skal ha gitt ham tilnavnet «Plovpenning». I 1249 måtte han flykte fra opphissede skånske bønder som nektet å betale plogskatt. På grunn av familiestridighetene ble det ikke noe korstog.

I 1250 klarte Erik å erobre det meste av Abels slesvigske hertugdømme, og brødrene møttes hos Abel i Slesvig for å inngå forlik. De holdt det som tilsynelatende var en forsoningsfest. Men under festen sa Abel til en av sine riddere: «Før ham hvor du vil, og gjør med ham det du har lyst til».

Abels menn tok Erik til fange og førte ham ut på fjorden Slien (Schlei) ved Slesvig, etter at Abel først hadde latt brorens menn drepe. I sin dødsstund på fjorden angret Erik bittert sine synder og fikk lov til å skrifte for en tilkalt prest, og han sa at han hadde ønsket å dø i fransiskanernes kloster i Roskilde. Deretter hogde en av Abels menn, Lave Gudmundsøn, hodet av ham og kastet liket over bord. Det var den 10. august 1250 (9. august nevnes også). Men liket ville ikke synke. Et par uker senere ble den drepte kongen funnet av fiskere. De gravla ham i sortebrødrenes (dominikanernes) kirke i Slesvig, men broren Abel sørget snart for at brorens lik ble flyttet til St. Hans’ nonnekloster i Slesvig.

Abel bedyret iherdig at han var uskyldig i brorens død, og han fikk 24 riddere til å avlegge ed på dette. Deretter kronet erkebiskop Uffe i Lund ham til danskenes konge senere i 1250. Han falt imidlertid allerede i 1252 i kamp med friserne.

Erik ble straks æret som martyr, og ved hans grav skjedde det så mange mirakler at hans lik etter kong Abels død ble flyttet til Slesvig Domkirke. Den yngste broren Kristoffer overtok tronen etter Abels død, og han fikk i 1258 hentet brorens lik i Slesvig og førte det tilbake til kongeslektens egen kirke, Skt Bendts kirke i Ringsted sørvest for København på Sjælland. Der fikk kong Erik IV sitt endelige hvilested. Eriks oldefar Knut Lavard var skrinlagt i denne kirken i 1170. På hvelvingene over Eriks grav ses kalkmalerier med scener fra hans liv og død.

Kristoffers dronning Margrete Sambiria hadde allerede søkt paven om å få Erik helligkåret, og paven hadde pålagt biskopene i Slesvig, Ribe og Viborg om å undersøke om miraklene i Slesvig var ekte. Men det er tvilsomt om undersøkelsen overhode ble foretatt. Forsøket på helgenkåring førte ikke frem, sikkert først og fremst fordi Kirken og kronen lå i strid. Også i Ringsted skjedde det mirakler, og det eksisterer en liste på rundt femti, mest fortellinger om helbredelser.

Ettersom Erik aldri ble helligkåret, kjenner vi ingen helgendag. Men i Ringsted har man muligens feiret hans dødsdag 10. august eller skrinleggingen i Ringsted den 1. september. Som minnedager nevnes også 9. februar, 18. mai og 24. januar (translasjon). I 1520 lot biskop Urne kongens jordiske levninger mure inne i en av kirkens pilarer.

Det finnes et «portrett» av Erik fra rundt 1270-1300 i Ringsted Kirke. Rundt 1300 fikk denne kirken det eiendommelige og storslåtte kalkmaleriet på korshvelvet midt i kirken. Dette bildet er en forherligelse av den regjerende kongeslekten og domineres av fire veldige troner, en i hver kappe. Mot øst, på den fornemste plassen, sitter Jomfru Maria, Kirkens første vernehelgen, som himmeldronning, velsignet av Kristus. Mot vest sitter Knut Lavard, kirkens andre vernehelgen, og mot nord Erik Plovpenning. Han har glorie og betegnes som «Guds kjære venn».

I den fjerde tronen sitter Agnes, enke etter kong Erik V Glipping (1259-86) og mor til kong Erik VI Menved (1286-1319). Tanken bak komposisjonen er å gi dynastiet en sakral verdi: Rundt himmelens dronning troner kong Valdemar den Stores far og sønnesønn, begge fremstilt som helgener, og den levende eller nylig avdøde kongsmoren Agnes, som bekostet bildet. På mindre bilder fremstilles det hvordan Erik spiller brettspill med Abel, føres bort, kastes i vannet og deretter finnes av fiskere. En scene med en prest foran alteret blir vanligvis tolket som Eriks skriftemål.

Den tragiske skjebnen til kong Erik skildres av den store danske dikteren Adam Gottlob Oehlenschläger (1779-1850) i skuespillet «Henrik og Abel», skrevet i 1820.