Nye titler på St. Olav Forlag

To nye utgivelser i serien "St. Olav klassikere"

G.K. Chestertons "Orto­doksi" og Thérèse av Lisieux' "En sjels historie".

Les mer
 

Den salige Elisabeth Catez (1880-1906)

Minnedag: 8. november

nullDen salige Elisabeth Catez (fr: Élisabeth; også Sabeth) ble født den 18. juli 1880 i Farges-en-Septaine ved militærleiren Camp d’Avor ved Avord i departementet Cher og bispedømmet Bourges i regionen Centre i Frankrike. Hun var eldste barn av kaptein i hæren François-Joseph Catez og hans hustru Marie-Emilie Rolland. Hun ble døpt den 22. juli med navnene Maria Josefina Elisabeth (fr: Marie-Joséphine-Élisabeth). Familien bodde en tid i Auxonne før de i 1882 flyttet til Dijon da faren ble overført dit. Der fikk familien en ny datter, Marguerite, som ble født den 20. februar 1883. Etter bestemorens død den 8. mai 1882 kom bestefaren for å bo hos sine barn, og han døde den 24. januar 1887. Kaptein Catez døde uventet allerede den 2. oktober 1887, da Elisabeth var bare syv år gammel og søsteren fire, og etterlot hustruen alene med to små døtre.

Elisabeth fikk en respektabel borgerlig oppdragelse, slik det var vanlig på slutten av 1800-tallet. Det ser ut til at hun hadde en vanskelig karakter, for som barn var hun livlig, heftig og intens, men også sta og vanskelig – søsteren beskrev henne på et stadium som «en liten djevel». Men hennes første kommunion den 19. april 1891 hadde en dyp virkning på henne uten å endre hennes personlighet. Denne virkningen ble forsterket av fermingens sakrament (konfirmasjonen), som hun mottok den 18. juni samme år.

Til tross for sin unge alder begynte hun å bli klar over et kall til indre stillhet og meditasjon og at hun hadde fått gaven av kontemplativ bønn, som med tiden skulle gripe henne fullstendig. Men i mellomtiden fortsatte barndommen og oppveksten. Selv om hun ikke fikk noen egentlig skolegang, ga to guvernanter henne rudimenter av kunnskap, inkludert en flyktig introduksjon til litteratur. Hennes betydelige musikalske evner ble også utviklet, og hun studerte fra 1888 piano ved konservatoriet i Dijon og vant flere priser, og i musikken fant hun en tilfredsstillende form for selvutfoldelse og bønn. Hun var spesielt glad i Frédéric Chopin, Franz Liszt og Robert Schumann.

nullDa Elisabeth var fjorten år gammel i 1894, følte hun seg «uimotståelig beveget» til å velge Kristus som sin brudgom, og hun bandt seg uten å nøle til ham med et kyskhetsløfte. Snart var hennes eneste ambisjon å tre inn som uskodd karmelitt i klosteret som lå bare 200 meter fra hennes hjem. Hennes mor hadde håpet å få litt økonomisk støtte gjennom Elisabeths musikalske aktivitet, så hun forbød henne å ha noe kontakt med karmelittklosteret i Dijon. I stedet begynte hun å introdusere datteren for passende unge menn, men Elisabeth ignorerte dem. Senere skrev hun: «Mens jeg som de andre danset og spilte kvadrilje, var mitt hjerte helt i Karmel, som trakk meg til seg».

Samtidig som Elisabeth adlød morens ordre når det gjaldt klosteret i Dijon, gjorde hun det klart at hennes bestemmelse sto urokkelig fast. Til slutt ga fru Catez etter i 1899 på betingelse av at Elisabeth ventet til hun ble 21 år. Elisabeth aksepterte dette med glede, og i de neste to årene fortsatte hun livet som før. Hun underviste barna i menigheten i katekismen, engasjerte seg i de fattiges behov og gikk på de dansetilstelningene og andre sosiale begivenheter som hennes stadig håpefulle mor tok henne med på.

nullI en alder av 21 år trådte Elisabeth den 2. august 1901 inn i karmelittordenens reformerte «uskodde» gren (Ordo Sororum Discalceatarum Beatae Mariae Virginis de Monte Carmelo – OCD) i Dijon med ordensnavnet Elisabeth av den hellige Treenighet (Élisabeth de la Trinité). Den 8. desember 1901 mottok hun drakten, og hun avla sine løfter den 11. januar 1903. Hun fikk en stadig dypere bevissthet om hemmeligheten med den treenige Guds nærvær i hennes sjel. Et spesielt bevis på dette er hennes gripende «Bønn til den hellige Treenighet», som hun skrev ned i et strekk den 21. november 1904, helt uten korrektur, ansporet av Guds nåde.

Men nå forløp ikke hennes liv så harmonisk som før. Den 1. juli 1903, syv måneder etter at hun avla løftene, viste hun de første symptomene på det som senere skulle diagnostiseres som Addisons sykdom, en sjelden tilstand som skyldes en funksjonssvikt i binyrene og som det på den tiden ikke fantes noen kjent behandling for. Sykdommen ble oppdaget i 1855 av den engelske lege Thomas Addison (1793-1860), som ga den sitt navn. Elisabeth aksepterte sine lidelser med stort mot, og de neste to årene forløp fredelig. I begynnelsen av fasten 1906 fikk hun symptomer på en alvorlig magesykdom, og palmesøndag ble hennes tilstand betydelig forverret gjennom en blodstyrtning. I lydighet mot sin priorinne skrev hun ned sine tanker på denne tiden i to notatbøker, som senere ble publisert.

Jo mer hun led fysisk, jo mer snakket hun om glede. Mot slutten ble de fysiske lidelsene, som nå var nesten uutholdelige, fulgt av åndelige smerter, inkludert en følelse av forlatthet og tanker på selvmord. I begynnelsen av november var det klart at hun ikke hadde lenge igjen. Hun døde om morgenen den 9. november 1906 i Dijon, bare 26 år gammel. Hennes siste ord var: «Jeg drar til lyset, til kjærligheten, til livet!»

nullBortsett fra de to notatbøkene og et betydelig antall brev etterlot Elisabeth seg få skrifter. Hun så ikke på seg selv som lærer, i stedet var det hennes liv som var hennes lære. Hennes liv ble kjent gjennom bøker av slike fremstående personer som den sveitsiske teologen Hans Urs von Balthasar (1905-88) og den betydelige dominikanerteologen Michel-Marie Philipon. Hennes spiritualitet er bemerkelsesverdig lik hennes samtidige og medsøster i ordenen, den hellige Teresa av Lisieux (1873-97) med ordensnavnet Sœur Thérèse de l’Enfant-Jésus et de la Sainte-Face. De to karmelitthelgenene deler en glød for kontemplasjon og sjelenes frelse.

Kort etter Elisabeths død bestemte superioren for karmelittklosteret i Dijon, Mère Germaine, å publisere en liten biografi på fjorten sider, som hun sendte til ulike karmelittklostre. Denne ble svært snart revet bort, og Mère Germaine bestemte seg da for å publisere en bok om Élisabeth de la Trinité, med tittelen Souvenirs, som ble utgitt i 1909 i 1 500 eksemplarer. Bokens suksess førte til nye opplag, og 25 000 eksemplarer var solgt i 1919, i 1935 var opplaget kommet opp i 80 000 og mer enn 100 000 eksemplarer i 1956.

I 1931 åpnet biskopen av Dijon, Pierre Petit de Julleville, informativprosessen med sikte på hennes saligkåring. Denne informativprosessen på bispedømmenivå foregikk i årene 1931 til 1941 i Dijon, og den 25. oktober 1961 ble hennes saligkåringsprosess åpnet. Den apostoliske prosessen ble åpnet i 1963 og avsluttet i 1965, og dekretet om informativprosessens og den apostoliske prosessens gyldighet ble utstedt den 5. juli 1969 og 13. mars 1970. Den 12. juli 1982 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»).

Den 17. februar 1984 undertegnet samme pave dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Hun ble saligkåret den 25. november 1984 i Peterskirken av pave Johannes Paul II. Hennes minnedag i Martyrologium Romanum er dødsdagen 9. november, mens de uskodde karmelittene feirer henne den 8. november, ettersom 9. november er reservert for dedikasjonen av Lateranbasilikaen. Noen kaller henne «Elisabeth av Dijon». Hennes relikvier æres i sognekirken Saint-Michel i Dijon.

I juli 2011 ble det åpnet en granskning av en ny uforklarlig helbredelse, og den 25. august 2012 ble denne prosessen avsluttet i karmelittklosteret i Flavignerot. Hvis denne helbredelsen blir funnet å være mirakuløs, kan det bane veien for hennes helligkåring.

Kilder: Attwater/Cumming, Butler (XI), Schauber/Schindler, Holböck (2), Resch (B1), Index99, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, heiligen-3s.nl, carmelnet.org, ettinger.net - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 25. februar 2004