Den hellige Ferdinand III av Castilla (1199-1252)

Minnedag: 30. mai

Statue av Ferdinand III i Sabatini-hagene i Madrid (G.D. Olivieri, 1753)
Skytshelgen for Sevilla; for San Fernando de Apure i Venezuela; for konger og herskere, dommere, de fattige og fanger, ingeniører og den spanske hæren

Den hellige Ferdinand III (sp: San Fernando Rey de España) ble født den 30. juli eller 5. august 1199 i klosteret Valparaíso i Peleas de Arriba i Zamora ved Salamanca i Spania. Han var eldste sønn av kong Alfons IX av Léon (1188-1230) og hans hustru Berengaria (sp: Berenguela), som var eldste datter av kong Alfons VIII av Castilla (1158-1214) og Eleanor (Leonora), datter av kong Henrik II av England (1154-89) og hans hustru Eleanor of Aquitania. Berengarias søster var den hellige Blanka av Castilla, mor til den hellige kong Ludvig av Frankrike (1226-70), som dermed var Ferdinands fetter. Henrik II var dattersønn av den hellige kong David av Skottland, og det betyr at hans mor, den hellige Margareta av Skottland, var kong Ludvigs og kong Ferdinands tipptipptippoldemor!

Kong Alfons IX hadde en noe uryddig ekteskapshistorie. Han giftet seg først i 1191 med sin kusine Teresa av Portugal, som fødte ham sønnen Fernando (1192-1214) og de to døtrene Sancha (ca 1193-1270) og Dulce, også kalt Aldonza (ca 1195-ca 1243). Ekteskapet ble erklært ugyldig av paven på grunn av for nært slektskap, men dette brydde Alfons seg ikke om, inntil han trolig var gått lei av hustruen og forstøtte henne. Hans neste skritt var å gifte seg med sin tremenning Berengaria av Castilla i 1197. For denne ringeakten ble kongen og kongeriket satt under interdikt.

Men paven var nødt til å modifisere dette tiltaket, for hvis folket ikke kunne få gudstjenester og sakramenter, ville de ikke støtte presteskapet, og dessuten kunne kjetteri spre seg. Kongen ble fortsatt stående under interdikt personlig, men der stilte han seg likegyldig til, og han hadde støtte fra presteskapet. Ekteskapet mellom Alfons og Berengaria ble annullert i 1204 av pave Innocent III (1198-1216), fordi heller ikke tremenninger kunne gifte seg etter den daværende kirkeretten. De hadde da rukket å få fem barn: Leonor (1198-1210), Ferdinand III (1199-1252), Berenguela (1204-37), Alfons (1203-72) og Konstanza (1205-42). Etter dette forlot Berengaria Alfons og vendte tilbake til farens hoff i Castilla med sine barn. Kongen vendte tilbake til sin forstøtte første hustru Teresa. Han ble også far til mange illegitime barn.

Da kong Alfons VIII av Castilla døde i 1214, ble tronen overtatt av hans tiårige sønn Henrik I av Castilla (1214-17) med sin eldre søster Berengaria som regent. I 1215 giftet Henrik seg med Mafalda av Portugal, datter av Sancho I of Portugal. Ettersom han var svært ung, ble ekteskapet ikke fullbyrdet, og det ble oppløst i 1216. Alfons IX av Léons eldste datter med Teresa av Portugal, Sancha, ble da forlovet med kong Henrik, men han døde før ekteskapet kunne inngås. Han døde i Palencia i 1217, bare tretten år gammel, drept av en takstein som falt ned fra et tak.

Etter Henriks død var det Ferdinands mor Berengaria som arvet tronen, men hun overførte den til Ferdinand, som dermed ble konge av Castilla som attenåring. Deretter tjente hun som sønnens moderlige rådgiver. Ifølge Cronica Latina var hennes «totale intensjon og lengsel å sikre heder for sin sønn på alle mulige måter». Hun hjalp til med å slå ned den opprørske adelen, og deretter arrangerte hun et fordelaktig ekteskap for sønnen.

Den 30. november 1219 giftet Ferdinand seg med den salige Beatrix av Schwaben (sp: Beatriz) (ca 1200-ca 1235). Hun kalles også Elisabeth av Hohenstaufen og var datter av den tyske kong Filip av Schwaben (1198-1208) og Irene Angelos av Konstantinopel. Fredrik var yngre bror av kong Henrik VI (1191-97) og sønn av keiser Fredrik I Barbarossa (1152-90), som dermed var Beatrix' farfar. Det lykkelige ekteskapet ga syv sønner og tre døtre: den senere kong Alfons X El Sabio («den Vise»), (1252-84) (f. 1221), Fredrik (sp: Fadrique), infante av Castilla (1223-77), Ferdinand (1225-43/48), Eleanor (f. 1227; død ung), Berenguela (1228-88/89), Henrik (sp: Enrique), infante av Castilla, kalt El Senador (1230-1304), Filip (sp: Felipe) (1231-74), Sancho, erkebiskop av Toledo og Sevilla (1233-61), Johannes Emmanuel (sp: Juan Manuel) (1234-83), hersker over Escalona, Peñafiel and Villena, og Maria (død som spedbarn 1235).

Sønnen Filip (Don Felipe) var egentlig lovt til Kirken, for kong Alfons X plasserte sine familiemedlemmer i strategiske geistlige embeter, både for å sikre egen makt og for å gi dem inntekter. Ferdinand hadde utsett Filip til erkebiskop av Sevilla enda før han erobret byen fra maurerne i 1248. Helt fra sin tidligste barndom var Filip utdannet til kirkelige embeter, og bare tolv år gammel fikk han sin første geistlige tittel som kannik i Toledo. I 1248 ble han som attenåring abbed i Covarrubias, som da var en viktig by i Castilla. Men han hadde tydeligvis helt andre interesser og avla aldri noen presteløfter. Han avbrøt to ganger sin geistlige karriere og dro til Paris for å studere.

I 1256/57 sendte kong Alfons X utsendinger til Tønsberg i Norge for å be om kong Håkon IV Håkonssons (1217-63) datter Kristinas hånd for en av sine brødre. Kong Håkon ga sin tillatelse etter å ha rådført seg med erkebiskopen og rikets fremste menn, men han satte som betingelse at hans datter selv skulle få velge den av brødrene som hun ville gifte seg med.

Prinsesse Kristina forlot Tønsberg sensommeren 1257 sammen med et følge på mer enn hundre personer med biskop Peder av Hamar i spissen. De dro først over Nordsjøen til England, derfra over kanalen til Normandie og så gjennom hele Frankrike til hest. Den 23. desember 1257 nådde følget omsider frem til kongedømmet Castilla, og julaften kom Kristina frem til Burgos. Castilla og Léons hovedstad var byen Valladolid, og der ble Kristina mottatt av kongeparet Alfons X og Violante den 3. januar 1258. Ifølge kong Alfons' egne notater presenterte han omsider sine brødre for Kristina den 5. februar 1258. Sturla Tordsson gir en detaljert skildring av presentasjonen.

Prins Filip ble så betatt av prinsesse Kristinas skjønnhet at alle planer om en geistlig karriere var glemt. Don Felipe ble beskrevet av sin bror Alfons som en dyktig jeger og ridder, glad og munter, gavmild og vennlig og en god kamerat. Hans største glede var å kjempe med bjørn og villsvin, så han var nok uansett lite egnet for et geistlig embete. Og til alles tilfredshet valgte Kristina den 27 år gamle Don Felipe, som var tre år eldre enn henne og som i tillegg til sine andre kvaliteter også var flott å se på.

Det storslagne bryllupet mellom prinsesse Kristina og Don Felipe ble holdt i stiftskirken Santa Maria la Mayor i Valladolid den 31. mars 1258. Det finnes fremdeles noen rester av denne kirken fra 1000-tallet bak byens katedral. Brudeparet flyttet til Sevilla, hvor de flyttet inn i palasset Vib Arragel. Det påstås at Kristina ba sin ektemann om å bygge en kirke til ære for Hellig Olav og at Filip gjorde alt Kristina ba ham om, men denne kirken ble sannsynligvis aldri en realitet.

Etter bare fire års ekteskap døde Kristina på en ukjent dato i 1262, barnløs og bare 28 år gammel. Don Felipe lot sin unge hustru gravlegge i landsbyen Covarrubias i Burgos-provinsen, som ligger åtti mil fra Sevilla, hvor hun etter alt å dømme døde. Transporten av det mumifiserte liket ble foretatt ved hjelp av muldyr og man har brukt 15-20 dager på turen fra Sevilla til Covarrubias. Det var der Filip hadde vært utnevnt til abbed av stiftskirken fra 1248 og inntil han måtte gi avkall på alle geistlige titler ved inngåelsen av ekteskapet med den norske prinsessen i 1258. Covarrubias er en liten landsby som har spilt en meget viktig rolle i spansk historie, Covarrubias betraktes blant annet som Castillas vugge. I denne sjarmerende lille byen fire mil sør for Burgos står fortsatt Kristinas vakre sarkofag i klostergården til stiftskirken, La Colegiata.

Don Felipe giftet seg igjen etter Kristinas tidlige død med Doña Leonor Ruiz de Castro, men hans andre ekteskap var også barnløst. Det kom senere til alvorlige konflikter mellom ham og broren, kong Alfons, og Filip døde 45 eller 46 år gammel. Han ligger gravlagt i en usedvanlig vakkert utskåret sarkofag i kirken i Villalcazar de Sirga i provinsen Palencia.

Men tilbake til Ferdinand. Hans far, kong Alfons IX av León, vendte seg mot sin sønn og ville gjøre han og sine andre barn med Berengaria arveløse til fordel for Ferdinands halvsøstre, de to døtrene han hadde med Teresa. Derfor inviterte han Johannes av Brienne til å gifte seg med den eldste, Sancha, for dermed å arve Alfons' kongerike. Men Berengaria saboterte denne planen ved å overtale Johannes av Brienne til heller å gifte seg med sin egen datter Berenguela. Alfons angret seg senere og far og sønn ble forsonet.

Da Alfons IX døde den 24. september 1230, var datteren Sancha nominelt arving til kongeriket i henhold til farens testamente. Men Berenguela og Ferdinand handlet raskt for å sette til side rettighetene til Sancha og søsteren Dulce ved å tilby dem en apanasje på livstid, og dette aksepterte de. Sancha ble nonne i Cozollos, hvor hun døde i 1270; hun ble senere saligkåret. Hennes søster Dulce/Aldonza tilbrakte resten av livet sammen med sin mor Teresa i Portugal. Dermed overtok Ferdinand også som konge av León, og han ble dermed den første kongen over begge rikene siden Alfons VIIs død i 1157. Han forente i 1231 de to kongerikene på fredelig vis til et permanent og udelelig rike.

Lite er kjent om dronning Beatrix' korte liv. Hun ble tertiar i Mercedarierordenen eller Nolaskerne (Ordo Beatae Mariae Virginis de Mercede redemptionis captivorum – OdeM), som var grunnlagt av den hellige Peter Nolasco for å kjøpe fri fanger fra maurerne i Nord-Afrika. Beatrix døde allerede rundt 1235 i Toro nær Zamona, bare 35 år gammel. Hun ble først gravlagt i det kongelige klosteret Huelgas de Burgos, ved siden av mannens onkel og forgjenger, den unge kong Henrik I.

Etter Beatrix' død giftet Ferdinand seg på nytt før august 1237 i Burgos, også denne gangen etter morens råd, med Johanna av Dammartin, grevinne of Ponthieu og Montreuil (1216-79). Hun var datter av Simon de Dammartin, greve av Ponthieu (1251-76) og hans hustru Marie, grevinne av Montreuil (1221-51). Gjennom dette ekteskapet ble Ferdinand også greve av Aumale. Med henne fikk han fire sønner og to døtre: Ferdinand (1239-69), greve av Aumale, Eleanor (1241-90), som ble hustru til kong Edvard I av England (1272-1307), Ludvig (sp: Luís) (1243-69), Jimeno (1244), som døde ung og ble gravlagt i et kloster i Toledo, og Johannes (sp: Juan) (1245), som også døde ung og ble gravlagt i katedralen i Córdoba.

Tidlig i sin regjeringstid måtte Ferdinand ta seg av et opprør fra huset Lara. Han etablerte også en permanent grense mot kongeriket Aragón gjennom avtalen i Almizra (1244). Etter at den unge herskeren hadde gitt landet fred, beseiret de opprørske adelige og gjenopprettet ro og orden, begynte han sitt korstog mot sarasenerne (middelalderens betegnelse på muslimer, det kommer antakelig av et arabisk ord som betyr «de fra øst»). For foreningen av Castilla og Léon gjorde det mulig å ta opp kampen mot maurerne og fullføre det arbeidet morfaren Alfons VIII hadde påbegynt gjennom å konsolidere La Reconquista. For på denne tiden var hele Sør-Spania ennå okkupert av muslimene, og de utgjorde en stadig trussel mot den kristne kulturen. Andalucías gamle katedraler og helligdommer, men også graven til den hellige Jakob den Eldre i Compostela nord i landet, befant seg i deres hender, for fyrstene i nord hadde frem til Ferdinands tronbestigelse kjempet seg imellom uten å bry seg om de dermed satte kristendommen i fare. Først den unge kongen erkjente hvilke oppgaver som lå på ham.

Ferdinand tilbrakte mye av sin regjeringstid med å bekjempe maurerne. Gjennom diplomati og krig og ved å utnytte indre uenighet blant de mauriske kongerikene lyktes han med å utbre den kastiljanske makten i Sør-Spania. I 27 år var han opptatt med en nesten kontinuerlig krig mot maurerne. Til sin rådgiver valgte han den lærde erkebiskop Rodrigo Ximenes av Toledo, som også fulgte ham på hans felttog. Uten hjelp utenfra lyktes det ham å vinne flere store seire.

I 1234 gjenerobret han byen Ubeda, i 1236 Córdoba, i 1243 Murcia, i 1246 Jaén og Cádiz, og som en kulminering falt Sevilla i 1249 etter en lang beleiring. I slaget ved Xeres (nå Jerez), hvor bare ti eller tolv spanjoler ble drept, skal den hellige Jakob selv ha ledet hæren på en hvit hest. Passende nok ga Ferdinand tilbake til katedralen i Santiago de Compostela de klokkene som maurerne tidligere hadde fjernet. Dermed gjenerobret han hele Andalucía, bortsett fra Granada, som forble et muslimsk emirat. Men også herskeren der måtte fra 1246 betale tributt til Ferdinand. Han delte de erobrede områdene mellom militærordenene, Kirken og adelen, som han ga store landområder i len. Overalt gjorde han moskeer om til kirker, og den vakreste av dem i Sevilla viet han til Guds Mor Maria.

Erobringen av Córdoba var resultatet av en ujevn og ukoordinert prosess, hvor deler av byen (Ajarquía) først falt til de uavhengige almogavarene i Sierra Madre i nord, som Ferdinand på den tiden ikke hadde beseiret.1 Først i 1236 kom Ferdinand med en kongelig hær for å erobre Medina, byens religiøse og administrative senter.2 Ferdinand opprettet et råd for å dele erobringene, og mellom 1237 og 1244 ble store landområder parsellert ut til privatpersoner og medlemmer av kongefamilien i tillegg til Kirken.3 Den 10. mars 1241 etablerte Ferdinand syv utposter for å definere grensene for provinsen Córdoba. Da han erobret Córdoba, ga han ordre om at Liber Iudiciorum (den visigotiske lovsamlingen) skulle adopteres og observeres av byens borgere, og han fikk den oversatt til kastiljansk, om enn unøyaktig.

Ved alle sine seire avholdt Ferdinand seg fra grusomheter. Straks de vantro (muslimer og jøder) hadde overgitt seg, var han politisk tolerant, og han lot dem selge sin eiendom og lovte dem fri utreise, mens han oppmuntret tiggermunkene til å omvende dem. Hans resultater gjorde ham ikke hovmodig, men ydmyk, og han tilskrev dem hjelp fra Gud og den hellige jomfru. De frigjorte områdene integrerte han i sitt kristne kongerike. Hans erobringer utgjør omtrent 1/3 av dagens Spania.

Dette suksessrike korstoget var grunnen til at Ferdinand III ble høyt æret i Spania, men han var også en beundringsverdig hersker og en rettskaffen mann. Han innførte en høyesterett som alle kunne appellere til hvis de følte seg urettferdig behandlet, og han var omhyggelig med at han ikke tynget ned sine undersåtter med urimelige skatter. Han pleide å si at han «fryktet mer forbannelsen fra én fattig gammel kvinne enn hele maurernes hær».

Ferdinand innså nødvendigheten av å få en felles lovgivning for hele Spania, men de stadige krigshandlingene overfor araberne forsinket arbeidet. Han rakk bare å gjøre ferdig det juridiske verket Septenario, og man antar at sønnen Alfons deltok aktivt i utarbeidelsen av boken. I 1255 sto Alfons frem som selvstendig lovgiver med utgivelsen av lovsamlingen Especulo.

Ferdinand bygde om katedralen i Burgos i 1221 som takk for sine seire, og i 1243 grunnla han universitetet i Salamanca (eller snarere utvidet det etter farens grunnleggelse i 1218) og muligens Valladolid. Han var en beskytter av de nyeste bevegelsene i Kirken, nemlig tiggermunkene. Mens det frem til da hadde vært benediktinere og deretter cisterciensere og cluniacensere som hadde spilt en viktig rolle i La Reconquista, grunnla Ferdinand dominikanske, fransiskanske, trinitarianske mercedarianske hus i Andalucía, og bestemte dermed denne regionens religiøse fremtid. Ferdinand har også blitt kreditert for å fremme den såkalte Convivencia («sameksistens») i Andalucía.4

Hans ønske om å forfølge alle maurere til den afrikanske kysten og befri de mange kristne slavene som ble holdt av muslimene der, klarte han ikke å gjennomføre. Da han forberedte seg på denne ekspedisjonen i Sevilla, ble han alvorlig syk. Han velsignet sin sønn, kronprins Alfons, og ba ham følge i sin fars spor og å ordne hele sitt politiske og private liv med Gud i sine tanker. Primera Crónica General de España hevder at Ferdinand på sitt dødsleie betrodde sin sønn: «Du er rik på land og på mange gode vasaller – mer enn noen annen konge i kristenheten», trolig en henvisning til sine ekspansive erobringer.5

Etter å ha avlagt en offentlig syndsbekjennelse og mottatt det hellige sakrament, oppga han sin ånd. Det var den 30. mai 1252. Ikledd drakten til en fattig fransiskanerbror ble han bisatt i katedralen (den tidligere store moskeen) i Sevilla av sin sønn Alfons X. Hans grav har inskripsjoner på fire språk: arabisk, hebraisk, latin og en tidlig form for kastiljansk.6 Ved hans grav skjedde det mange undre. De jordiske restene av Ferdinands første hustru Beatrix ble hentet dit av Alfons X og gravlagt ved siden av hennes mann.

Kongekapellet (Capilla Real) i katedralen Santa María i Sevilla regnes som en stor severdighet. Der er gravmælene for Beatrix og hennes og Ferdinands sønn Alfons X (1252-84), og ved foten av alteret hviler Ferdinands relikvier i et forgylt sølvskrin. På hovedalteret troner i slør og drakt fra 1200-tallet den såkalte Virgin de los Reyes, skytshelgen for Sevilla. Hun skal ha vært en gave fra Ludvig IX den Hellige av Frankrike, og det heter at Ferdinand alltid hadde den med seg i kamp. Også Virgin de la Batallas, en elfenbensfigur i krypten i katedralen, skal Ferdinand hatt med seg som lykkebringer.

Ferdinand ble ifølge Helligkåringskongregasjonens Index ac status causarum helligkåret den 31. mai 1655 ved at hans kult ble stadfestet av pave Alexander VII (1655-67), mens Catholic Encyclopedia og andre kilder skriver at han ble helligkåret i 1671 av pave Klemens X (1670-76) på anmodning av Filip IV av Spania (1621-65). Hans minnedag er 30. mai. I Spania er han kjent som Fernando el Santo eller San Fernando. Mange steder over hele det spanske imperiet fikk senere navnet San Fernando.

Ferdinand blir fremstilt som en ridder med krone og med kors på brystet (han pleide som bot å bære et hårkors med torner rett på brystet), med en statue av Guds Mor på armen, til hest med hevet sverd mens han kjemper mot maurerne (som «Matamoros» – Maurerdreper), med nøkkel (de erobrede byene) og korsfane. Hans attributt i kunsten er ellers en kongelig greyhound. Han er skytshelgen for konger og andre herskere som guvernører, dommere osv (på grunn av hans kloke utnevnelser) og for de fattige og fanger (som de førstnevnte personene hersker over), ingeniører (på grunn av hans tekniske militære dyktighet) og den spanske hæren.


1
John Edwards, Christian Córdoba: The City and its Region in the Late Middle Ages (Cambridge University Press: 1982), 6
2
Ibid
3
Ibid, 7
4
Ibid, 182
5
Ibid, 1
6
María Rosa Menocal, The Ornament of the World (Little, Brown and Company: Boston, 2002), 47
av Webmaster publisert 23.01.2009, sist endret 28.11.2015 - 02:51