Den hellige Fursey av Lagny ( -~648)

Den hellige Fursey (Fursa, Fursae, Fursu, Fulsey; lat: Furseus) ble født på slutten av 500-tallet, trolig ved innsjøen Lough Corrib i grevskapet Galway på vestkysten av Irland, muligens på den lille øya Oirbsen i Lough Corrib, nå kalt Inisquin (Inchiquin). Han kom fra en adelig familie, for hans far skal ha vært Fyltan (Fintan), sønn av Finloga, fyrste av Sør-Munster i det sørlige Irland, og moren Gelgesia, datter av Aedhfinn, fyrste av Hy-Briuin i Connaught. Han ble døpt av farens onkel, den hellige Brendan Sjøfareren (av Clonfert), som da ledet et kloster på Oirbsen.

Etter den hellige Kolumban er Brendan kanskje den best kjente av de irske monastiske misjonærene utenlands i tidlig middelalder. Det hevdes at vi kjenner flere fakta om hans liv enn om de fleste tidlige irske helgener, og han har stor plass i den hellige Beda den Ærverdiges Kirkehistorie, Historia Ecclesiastica gentis Anglorum, som ble skrevet mindre enn hundre år etter hans død og siterer «øyenvitner». Men opplysningene om ham er motstridende, og i det minste for hans tidlige liv ser de ut til å følge det vanlige «pilegrimsmønsteret»: Han forlot en adelig eller velstående familie for å grunnlegge en større åndelig familie, og så videre.

Fursey skal ha fått sin utdannelse av Brendans munker, og senere ble han munk i det samme klosteret under den hellige abbed Meldan, hans «sjelefrende» (anam-chura). Hans store hellighet ble tidlig oppdaget, og legenden forteller at tvillingsønnene til en høvding som var i slekt med kong Brendinus, ble vekket opp fra de døde gjennom hans bønner.

Fursey skal først ha reist fra Irland i jakten på kunnskap, men reiste tilbake for å bli munk i et kloster han etablerte i «Rathmat» ved bredden av Lough Corrib, åpenbart et navn som ble funnet opp i senere legender. Den irske hagiografen og historikeren John Colgan (d. 1657) identifiserer det som Killursa i prostiet Annadown. Klosteret ble snart populært, og det strømmet til aspiranter fra alle deler av Irland. Men han ville også sikre seg noen slektninger til det nye klosteret, og derfor satte han av sted sammen med noen munker til Munster. Men da han nærmet seg farens hus, ble han slått av en tilsynelatende dødelig sykdom. Han falt i transe fra den niende time til hanegal, og da fikk han de første av de ekstatiske visjonene som skaffet ham slik berømmelse i middelalderens litteratur. Den tredje natten som fulgte, fikk han sin andre visjon.

Beda forteller at Fursey var «navngjeten for sine ord og sitt arbeid, fremragende i godhet». Det er også Beda som forteller om hans visjoner, som han begynte å oppleve allerede i Irland, og som mye av hans berømmelse skyldes. Fra tid til annen falt han i en transelignende tilstand av betydelig varighet, og da fikk han visjoner av den usynlige verden av ånder, gode og onde, og menneskehetens dom, himmel og helvete, engler og djevler. Da så han slike ting som flammene av løgner, begjær, strid og urettferdighet som lå og ventet for å fortære verden, og han så også detaljerte straffer for synder. Sammen med den engelske Drithelms visjoner, som også Beda forteller om, har Furseys visjoner hatt betydelig innflytelse på den religiøse fantasien i Vest-Europa i den senere middelalderen. Det menes at de har inspirert Dantes «Den guddommelige komedie».

De hellige brødrene Ultán, Foillan og Fursey

Furseys brødre, de hellige Foillan og Ultán, sluttet seg til kommuniteten i Rathmat, men det virker som om Fursey trakk seg tilbake fra administrasjonen av klosteret og viet seg til å dra rundt i landet og forkynne, og ofte drev han ut onde ånder. Nøyaktig tolv måneder etter de første visjonene fikk han en tredje. En engel var hos ham en hel dag og instruerte ham i hans forkynnelse, og han foreskrev ham tolv år med apostolisk arbeid. Disse fullførte han trofast i Irland, og deretter ga han bort alt jordisk gods og trakk seg en tid tilbake til en liten øy i havet.

Deretter ble han «pilegrim for Kristus» og reiste fra Irland rundt år 630 sammen med Foillan og Ultán og andre munker. De hadde med seg relikviene til de hellige Meldan og Beoan og dro gjennom Britannia (Wales) til East Anglia. Der ble de godt mottatt av den hellige kong Sigebert (631-34), som på den tiden oppmuntret arbeidet til den hellige Felix av Dunwich. Kongen ga dem den gamle festningen Cnobheresburg (Burghcastle) ved Yarmouth i det moderne Suffolk og landet rundt til kloster. Her arbeidet han i noen år med å omvende pikterne og sakserne. Han mottok også kong Sigebert som munk i klosteret. Det fortelles om tre mirakler fra Furseys tid i klosteret. Han trakk seg tilbake i et år for å leve sammen med Ultán som eremitt. Mellom 640 og 644 dro Fursey til Gallia sammen med seks ledsagere, etter at Sigebert ble drept i slag mot den hedenske kong Penda av Mercia i 635 (642?), og Foillan etterfulgte broren som abbed.

Fursey kom først til Normandie. Mens han dro gjennom Ponthieu, forteller legenden at han i en landsby i nærheten av Mézerolles i regionen Somme fant sorg og jammer overalt. For den eneste sønnen til hertug Hayson, som hersket i det området, var død. Men på Furseys forbønn ble gutten på mirakuløs måte vekket opp fra de døde. På reisen videre til Neustria kurerte han mange skavanker på veien, og ved et mirakel omvendte han en røver og hans familie, som angrep munkene i skogen nær Corbie, og også den ugjestmilde og verdslige Ermelinda, som hadde nektet å gi husly til de slitne reisende.

Furseys ry løp foran ham, og i Péronne i Picardie i Nord-Frankrike ble Fursey mottatt med respekt av kong Klodvig II (639-57) av Neustria, som omtrent tilsvarer det moderne Normandie, og hans «hushovmester» Erkinoald. Det var til Erkinoalds husholdning den hellige Bathild nylig hadde blitt solgt. Gjennom sine bønner oppnådde Fursey benådning av seks dødsdømte kriminelle. Erkinoald tilbød ham land til et kloster hvor som helst i kongeriket, og han valgte Lagny sur Marne (Latiniacum), like ved Chelles og en mil øst for Paris. Her grunnla han et kloster rundt 644 og bygde tre kapeller – et viet til Frelseren, et til den hellige Peter og det tredje, en enkel bygning, ble senere viet til Fursey selv.

Mange av hans landsmenn ble trukket til Lagny, blant dem de hellige Emilian, Eloquius, Mummolus, Adalgis, Etto, Bertuin, Fredegand, Lactan og Malguil. Biskopen av Paris skal ha utnevnt Fursey til sin generalvikar. Det er omstridt om han ble bispeviet. Han kan ha vært chorepiscopus, det vil si korbiskop eller vandrebiskop, som uten bispedømmer dro fra sted til sted for å hjelpe misjonærene i deres arbeid.

Fursey hadde visse forutanelser om sin død, og han dro av gårde for å besøke sine brødre Foillan og Ultán, som på denne tiden samlet de spredte munkene i Cnobheresburg og reetablert det klosteret. Men hans siste sykdom slo ham ut i den samme landsbyen ved Mézerolles i regionen Somme der han med sine bønner hadde vekket hertug Haymons sønn tilbake til livet. Der døde han en 16. januar rundt 648 (eller 650). Landsbyen fikk deretter navnet Forsheim, Furseys hus.

Hertug Hayson ville gravlegge Fursey i Mézerolles, men i henhold til Furseys eget ønske fikk Erkinoald brakt Furseys legeme til Péronne i Picardie. Ved et mirakel ble Erkinoalds krav på Furseys legeme godtgjort, og det skjedde også mange undre på veien. Hans legeme ble lagt i forhallen til kirken St. Peter, hvor han hadde gravlagt relikviene til Meldan og Beoan. Der ble det liggende i 30 dager i påvente av vigslingen av kirken. Pilegrimer fra alle kanter strømmet til den helliges legeme, som var like friskt og avga en søt lukt. Deretter ble det gravlagt ved alteret. Fire år senere, den 9. april 654, ble Furseys legeme med stor høytid skrinlagt av den hellige biskop Eligius (Eloi) av Noyon og biskop Cuthbert av Cambrai. Da oppdaget man at det var fullstendig fri for forråtnelse. Relikviene ble lagt i et skrin «som var formet som et lite hus», som angivelig skal være laget av Eligius selv, som var en fremragende metallarbeider. Skrinet ble overført til et kapell som var bygd spesielt for formålet øst for alteret. Hans grav ble et valfartsmål og klosteret der et irsk senter, senere kalt Perrona Scottorum. I «De fire mestres annaler» kalles Péronne for Cathair Fursa.

En ny translasjon fant sted i 1056. Den hellige kong Ludvig erklærte i 1256 sitt ønske om å være til stede når relikviene skulle overføres til en ny grav i Péronne. Da kongen kom tilbake etter et korstog, dro han rett til Péronne, hvor han plasserte sitt eget segl på graven. De fleste relikviene var bevart inntil den franske revolusjon, og et hoderelikvar overlevde til og med det prøyssiske bombardementet i den fransk-tyske krigen i 1870.

Hans minnedag er 16. januar. Franske, irske og engelske kalendere vitner om hans kult, særlig Canterbury, som hevdet å ha hoderelikvier. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Han feires over hele Irland. Et litani som tilskrives ham er blant manuskriptene i Trinity College i Dublin. Han fremstilles som munk på en oksekjerre eller med to okser ved føttene. Dette minner om det miraklet som godtgjorde Erkinoalds krav på hans døde legeme. På andre bilder strømmer vann ut av grunnen i Lagny ved at han peker med staven sin, eller han vekker opp en ung gutt fra de døde. Han avbildes også idet han ser engler i en visjon, og hans visjoner fra skjærsilden og helvete er også populære motiver. Fursey er avbildet på byflagget til Péronne, og han kalles også Fursey av Péronne.