Den hellige Calocerus av Sicilia og hans ledsagere (~466-~561)

Skytshelgen for Naro; ledsagere: de hellige Gregor og Demetrius av Marsala samt den hellige Sierius av Monte Kronio

Den hellige Calocerus (Calogerus; it: Calocero, Calogero) levde som eremitt på Sicilia på 400/500-tallet, hadde undergjørende evner og æres på mange ulike steder på øya. Opplysningene om ham er så forvirrende at man har ment at de må referere til ulike helgener med samme navn. Men i virkeligheten er den San Calogero som æres over hele Sicilia, eremitten fra Sciacca. Og hans navn, som kommer fra gresk og betyr noe slikt som «vakker gammel», kom til å bli en tittel på personer som levde som eremitter i øst og på Sicilia (calogeri). Noen mener derfor at dette var mer hans tittel enn hans navn, mens andre forskere er overbevist om at navnet var hans eget. Calocerus æres nær Sciacca i det vestre Sicilia, hvor han trolig døde på Monte Kronio, i klosteret Fragalà nær Messina helt øst på øya og i andre byer.

Det er mest trolig at Calocerus var greker, fra Kalkedon ved Bosporos i Trakia i Lilleasia, og at han døde på Monte Kronio ved Sciacca. Ifølge tradisjonen, som imidlertid mangler sikker dokumentasjon, ble Calocerus født rundt 466 i Kalkedon. Han kom fra en kristen familie, og fra han var barn, fastet han, ba og studerte de hellige skrifter, og ifølge hans «akter», som ble skrevet på 1000-tallet og er hentet fra det gamle siciliansk-gallikanske breviaret som var i bruk på Sicilia fra 800- til 1500-tallet, dro han som tyveåring til Roma på valfart. Andre kilder sier at han ble drevet bort fra Kalkedon av de monofysittiske kjetterne som forfulgte de ortodokse som holdt fast ved dogmet fra konsilet i Kalkedon noen år tidligere (451). I Roma fikk han tillatelse fra den hellige pave Felix III (II) (483-92) til å leve som eremitt på et ikke nærmere bestemt sted. Da fikk han en englevisjon eller en himmelsk inspirasjon som viste at han skulle evangelisere på Sicilia. En versjon av legenden mener at Sicilia allerede var kristnet på 400-tallet, så den legger historien om Calocerus til det første århundret og sier at paven i Roma var selveste apostelfyrsten Peter.

Fra paven fikk Calocerus tillatelse til å reise til Sicilia sammen med ledsagerne Filip (Filippo), Onofrios (Onofrio) og Archileone, for å fri folket på øyene fra demonene og hedningenes gudsdyrkelse. Mens Filip dro til Agira i provinsen Enna og Onofrios og Archileone dro til Paternò i provinsen Catania på Sicilia, stanset Calocerus reisen på Lipari (lat: Lipara; gr: Meligunis), den største av De eoliske øyer i Tyrrenhavet utenfor nordkysten av Sicilia, en gruppe på syv øyer i et vulkansk arkipel mellom Vesuv og Etna. På invitasjon fra innbyggerme ble han værende noen år mens han forkynte evangeliet og underviste dem. Han lærte dem også å finne lindring for sine sykdommer og plager ved å bruke de varme kildene og dampbad – fortsatt bærer en av de viktigste varme kildene på øya hans navn.

Under sitt opphold på øya Lipari hadde Calocerus også en visjon om at den ostrogotiske kongen Teoderik den store av Italia (471-526) ville dø. Selv om kongen var arianer, hadde han i begynnelsen behandlet Kirken godt, men han ble mer og mer mistenksom med årene, og den siste tiden hadde han begynt å forfølge de latinerne som han mente var en fare for hans styre. Blant hans ofre var den hellige filosofen Boëthius (ca 475-524), som var hans rådgiver, Symmachus (d. 524), som var Boëthius svigerfar og leder for det romerske senatet, og den hellige pave Johannes I (523-26). I den hellige pave Gregor I den Stores (590-604) «Dialoger» fortelles det at kongen døde nøyaktig den dagen og på den tiden Calocerus hadde sett i visjonen, og han så nå kongens ånd forvinne ned i krateret på den nærliggende vulkanen.

Som et resultat av en annen visjon forlot Calocerus senere Lipari for å dra til Syac på Sicilia (dagens Sciacca), som romerne kalte Thermae på grunn av de varme kildene i nærheten. Der omvendte han innbyggerne, og deretter bestemte han seg for å jage bort for godt «de djevelske maktene» som hersket på nærliggende Monte Cronio, som var viet til den greske guden Kronos, som for romerne var Saturn. Fjellet kalles også Cranio («Skallen»), på grunn av sin karakteristiske form. Et annet navn på fjellet var Monte Gemmariaro eller Monte Giummariaro, som araberne ga det på grunn av dvergpalmene som vokste i fjellsidene. Fjellet fikk navnet Monte San Calogero etter ham, mens det i dag kalles Monte Kronio. Der bosatte den hellige eneboeren seg i en hule og ga demonene ordre om å forlate stedet. Hans acta sier at fjellet svarte med et buldrende brøl, men at deretter alt ble stille i en paradisisk fred. Calocerus bosatte seg i nærheten av noen dampende huler, som det var mange av, i likhet med på Lipari.

I hans hule er det et rustikt alter, som han skal ha laget selv og over alteret er det murt opp en majolika (mangefarget fajanse). Bilde er fra 1545 og viser Calocerus som en skjeggete eremitt som i høyre hånd holder en bok og en stav laget av en grein. Ved hans føtter er en troende som kneler og en liggende dåkalv som er såret av en pil. Dette refererer til en episode fra hans siste dager, da han var over nitti år gammel. Han klarte ikke lenger å skaffe seg mat selv, så Gud sendte ham et dådyr som kunne gi hm melk. Men en dag fikk en jeger ved navn Sierius (it: Siero) øye på dådyret, og han tok opp buen og skjøt det med en pil. Dyret klarte å trekke seg inn i Calocerus’ hule, hvor det døde i hans armer.

Jegeren sørget og gråt, for i den ærverdige gamle mannen gjenkjente han ham som hadde døpt ham mange år tidligere. Han ba om tilgivelse og bar Calocerus til den nærliggende dampende hulen, for han hadde fått instruksjoner om de helbredende evnene til dampen og vannet som strømmet ut fra fjellet. Jegeren Sierius ble hans disippel og kom ofte til fjellet for å besøke ham, men førti dager etter at han hadde skutt dådyret, fant han den gamle eremitten død, fortsatt knelende foran alteret. Ifølge tradisjonen døde han i hulen mellom 17. og 18. juni 561 etter å ha levd på det stedet i 35 år. Sierius spredte nyheten til innbyggerne i nærheten, og de gravla ham i den samme hulen. Senere flyttet de levningene til en annen hule, men hvilken har blitt glemt i århundrenes løp. En annen tradisjon sier at han døde rundt 486.

I klosteret Fragalà ble de eldste vitnesbyrdene om hans kult oppdaget på 1700-tallet av p. Ottavio Gaetani SJ, nemlig noen høystemte lyriske dikt skrevet på gresk på 800-tallet av en munk som underskrev som Sergius kronikøren og som bodde på Monte Kronio. Av dem fremgår det at Calocerus kom fra Kalkedon, men at han ikke kom til Sciacca, men til Lilibeo (Lilybeo, Lilybaeum, Liliboeìon), det nåværende Marsala i provinsen Trapani helt vest på Sicilia (fra arabisk: Mars-Allah). Sergius angir ikke hvor Calocerus døde, men fortsetter med å skildre og prise den hulen hvor den hellige levde, drev bort demoner og helbredet mange syke. Lesningene i Calocerus’ officium, som ble trykt i 1610, sier i stedet at han kom fra Konstantinopel og var eremitt på Monte Gemmariaro.

Ifølge noen kilder hadde Calocerus to medarbeidere på Lipari, biskopen Gregor (Gregorio) og erkediakonen Demetrius (Demetrio), som også var drevet bort fra sitt hjemland av kjetterne. Da de kom til Marsala, led Gregor og Demetrius martyrdøden. I henhold til Calocerus’ biografi ble de drept av avgudsdyrkerne der, men det finnes også andre teorier om hvem gjerningsmennene var. Noen historikere mener at biskopen av Marsala var en monofysitt, noe som kunne forklares med den omfattende handelen mellom Sicilia og patriarkatene Antiokia og Alexandria, hvor monofysittismen var sterkt utbredt, og at han derfor fikk drept de to som han betraktet som kjettere. Andre historikere mener at de i stedet falt som ofre for vandalene, som var fanatiske arianere under sin konge Geiserik (428-77) og som i disse årene kom over fra Nord-Afrika og herjet på Sicilia. Calocerus unnslapp og begynte å vandre rundt på øya mens han gjemte seg på de gamle kirkegårdene og i de mange hulene av vulkansk opprinnelse som er spredt over hele Sicilia. Overalt forkynte han evangeliet, tildelte sakramentene og helbredet syke.

Den moderne forskeren Francesco Terrizzi hevder at Calocerus etter å ha mistet sine ledsagere som ble drept av vandalene, først dro til Palermo og deretter fortsatte til Salemi, Termini Imerese, Fragalà, Lipari, Lentini, Agrigento (Girgenti), Naro og til slutt Sciacca, noe som ville forklare de mange tradisjonene og de ulike hulene som skal ha vært bebodd og tilskrevet en og samme helgen.

En annen tradisjon forteller da Calocerus døde, ble han gravlagt ved siden av levningene til sine to ledsagere Gregor og Demetrius. De helliges relikvier først ble overført til et kloster tre kilometer fra hulen, at de deretter i 1490 ble overført til det basilianske klosteret Fragalà i provinsen Messina hvor en gammel tradisjon sier at helgenen hadde bygd et kloster i 490. Derfra ble de på 1800-tallet overført til sognekirken i Frazzanò ved Fragalà. Noen av relikviene oppbevares også i kirken San Calogero som ble bygd nær hans hule ved Sciacca på 1600-tallet og som nå er et valfartsmål.

Fransiskanerpateren Bonaventura Sanfilippo fra Sciacca forteller i sin Sacrum Saccæ Theatrum fra 1710 at fra februar til juli 1578 var Sciacca herjet av voldsomme rystelser. Han forteller også at brorskapet til en St. Vitus avla et løfte om hvert år på tirsdag etter pinse å foreta en botsvalfart til kirken San Calogero, mens de pisket seg og takket Gud fordi ingen fikk noen skader. Siden 1578 har denne botsprosesjonen gått hvert år på tirsdag etter pinse. Det er festen for San Calogero, som både er religiøs og folkloristisk. I basilikaen feires messe og skriftemål høres.

En annen lokal legende forteller at en fransiskanermunk den 26. august 1656 fikk en visjon som avslørte hvor han kunne finne Calocerus’ relikvier. Da han gravde på stedet, fant han tre skjeletter, som man mente tilhørte Calocerus, jegeren og dådyret, ettersom det siste skjelettet ikke hadde menneskeform. Relikviene ble brakt til Chiesa Madre i Casteltermini i provinsen Agrigento, men i 1728 fikk biskopen av Agrigento dem brent av frykt for at de æret falske relikvier. Festen til ære for Calocerus i Casteltermini feires på fjerde søndag i august, men da har det allerede vært en hel måned viet til skytshelgenen, med religiøse og kulturelle arrangementer. På festdagen velsignes en mengde brød som deles ut til de fattige under prosesjonen. I den bæres en statue i hardt tre som ble skåret av en skulptør i Palermo og brakt til Casteltermini i 1840.

Eremitten Calocerus er også skytshelgen for kommunen San Salvatore di Fitalia i provinsen Messina, et valfartsmål som preges av de mange votivgavene fra bønnhørte pilegrimer. I San Salvatore feires skytshelgenen hvert år i perioden 19.-21. august, når statuen av den hellige bæres i prosesjoner og festen avsluttes med et stort fyrverkeri. Det hevdes at relikviene før 965 ble overført til klosteret San Filippo di Fragalà nær Frazzanò, kanskje for å beskytte dem mot sarasenske angrep (sarasenere var middelalderens betegnelse på muslimer; det kommer antakelig av et arabisk ord som betyr «de fra øst»). I et ukjent år på 1600-tallet eller begynnelsen av 1700-tallet ga innbyggerne i San Salvatore ikke relikviene tilbake til munkene i Fragalà.

Statuen av Calocerus bæres i prosesjon også andre ganger i året. Om morgenen den 5. februar går en stille prosesjon fra kirken San Calogero til sognekirken Chiesa Madre, hvor prestene ikke bærer liturgiske klær. Muntlig tradisjon sier at prosesjonen er til minne om et av helgenens mirakler som fant sted under en botsprosesjon for å befri byen for en rekke voldsomme stormer som hadde herjet i flere dager. Søndagen etter bæres den helliges relikvier i en høytidelig prosesjon til basilikaen San Salvatore. Etter messen går prosesjonen gjennom gatene til lyden av musikk fra orkestre, fyrverkeri og mengdens rop til kirken San Calogero, hvor statuen settes tilbake på sin faste plass over alteret.

Siste fredag i mars går det en botsprosesjon som følger samme rute som 5. februar. Alt er gjort i streng askese, siden det fortsatt er fastetid. På palmesøndag er det en original prosesjon, hvor de troende med sine velsignede palmegreiner følger statuene av sine to skytshelgener, de hellige Calocerus og Antonius av Padova. Man mener at prosesjonen minnes den gamle delingen av byen, som går helt tilbake til reorganiseringen av den sicilianske kirkens territorier under normannisk herredømme. Byen var delt i to sogn, San Salvatore med San Calogero som skytshelgen, og Santa Maria Assunta med San Antonio di Padova. Frem til 1824 var de også i hvert sitt bispedømme, Patti og Messina. Fiendskapen mellom de to sognene førte til en langvarig disputt mellom Salvatoriani og Mariani om hvilken helgen som skulle gis forrang under prosesjonen. Det hele ble løst i 1831 med følgende ordre:

Ferdinand den Andre, konge av De to Sicilier, kommunen SS. Salvatore, den 26. mars 1831.

Etter avtale med de prestene i de to sognene og denne kommunen har følgende blitt bestemt for palmesøndagsprosesjonen dette året, 1831, og i alle påfølgende år. (…) Palmesøndagsmessen skal feires på samme tid i de to kirkene. Når den er ferdig, skal begge menighetene møttes på den lille Piazza Chianu Majazzenu (i dag Largo Addolorata), i det gamle bysenteret. Derfra starter prosesjonen, og den vil ledes av helgenene, som vil alternere om å lede prosesjonen».

Slik er det fortsett. Etter å ha gått gjennom byens hovedgater til Piazza San Calogero, plasseres de to statuene sammen, deretter leses det fra Bibelen og avfyres en serie fyrverkeri. Deretter følges helgenene tilbake til sine respektive kirker.

Slik æres Calocerus over hele Sicilia, og i alle byene som ble nevnt over, er det stemningsfulle prosesjoner og feiringer, typiske for sicilianernes intense religiøsitet. Nesten alle arrangeres på hans festdag 18. juni. De første disiplene av Calocerus levde som eremitter. Senere fulgte de den hellige Benedikts regel, og etter det den hellige Basilios den Stores regel.

I noen versjoner av Calocerus’ legende hevdes det at han kom fra Kartago i Nord-Afrika (noen kilder sier at Sergius’ hymne påsto dette). Noen mener at denne historien skyldes en skrivefeil. Under oversettelsen av hans biografi ble det greske Chalkkidonos («av Kalkedon») til Karchidonos («kartagensk»). Ortodokse historiker mener dette er gjort bevisst i ond mening – de skylder på bollandistene ved p. Daniel Papebroch SJ (1628-1714), som skrev om Calocerus i Acta Sanctorum på 1700-tallet.{Acta Sanctorum, juni III, s 598-600}. Årsaken var at han skulle gjøres til latinsk munk og dermed katolikk. Resultatet, som de ortodokse kaller «grotesk» (Con il grottesco risultato que…),{Portale di Ortodossia Cristiana}, er at Calocerus på malerier og skulpturer fra 17-1800-tallet er presentert som mørkhudet. Flere av statuene er svarte, og han kalles ofte Santo nero («den svarte hellige»).

Calocerus’ minnedag står i Martyrologium Romanum den 18. juni, og det samme gjør den i proprium for redemptoristene. Kildene Heiligenlexikon og zeno.org sier at pave Klemens VIII (1592-1605) stadfestet Calocerus’ kult for Sicilia, men dette nevnes ikke i Helligkåringskongregasjonens Index ac status causarum, som er en fortegnelse over alle salig- og helligkåringer mellom 1588 og 1999.

I Naro i provinsen Agrigento på Sicilia, hvor Calocerus også skal ha kommet ved siden av Palermo og Lentini, æres han som skytshelgen sammen med sin disippel Sierius, som bodde sammen med ham på fjellet og som er gravlagt i denne byen. Ved hans grav skal det ha sprunget frem en kilde, og fra graven skal det ha strømmet ut rikelig med olje.