Den hellige Ida av Herzfeld (~766-825)

Minnedag: 4. september

Josef Meurer: Ida med hind (ca 1700)Skytshelgen for gravide kvinner; for fattige og svake

Den hellige Ida (Ita, Itha, Yda, Iduberga) ble født rundt 766 (andre kilder skriver rundt 775) i Frankerriket, sannsynligvis i Herzogenbusch (fr: Bois-le-Duc), den nåværende nederlandske byen 's-Hertogenbosch. Hennes herkomst er omstridt blant historikere, og det eneste de er enige om, at hun var i nær slekt med karolingerne, slekten til den salige kong Karl den Store (768-814; keiser fra 800).

En oppfatning er at Ida var datter av abbedisse Theodrada av Soissons (søster av de hellige abbedene Adelard (ca 753-827) og Wala (ca 773-836) av Corbie), og dermed barnebarn av Karl Martell, frankernes hushovmester (major domus) og reelle hersker (716-41), gjennom hans utenomekteskapelige sønn Bernhard, som dermed var halvbror av den salige Karloman av Austrasia (ca 707-54) og kong Pipin den lille, Karl den stores far. Theodrada var dermed kusine av Karl den store. Som Idas far i denne varianten hevnes grev Theoderik (Diederik), en offiser for de frankiske troppene og sønn av den siste merovingerkongen Kilderik III (743-51; d. 755). Historikeren Eduard Hlawitschka (f. 1928) mener at Ida var datter av Karlmann (751-71), bror av Karl den store, og hans hustru Gerperga. Ifølge en minoritetsoppfatning uten nærmere belegg i litteraturen var hun datter av Karlmanns enke Gerperga og en ukjent frankisk greve. Noen kilder sier at hun var datter av hertug Bernhard av Franken,

Den hellige Ida av Herzfeld (1898), glassmaleri fra prostikirken St. Ludger i Billerbeck i TysklandMoren lot Ida få en streng, monastisk oppdragelse, og hun vokste opp ved Karl den stores hoff. Hun ble i 786 (noen kilder sier like etter 792, avhengig av Idas fødeår) gift med den saksiske grev Egbert (Eckbert) (ca 756-811), som tross stadige feider mellom frankere og saksere fortsatte å være tro mot keiseren. Historien forteller at han var med Karl den store på et hærtog til Aquitania, da han ble alvorlig syk. Han ble pleid tilbake til livet i huset til Idas foreldre, og ble forelsket i henne. Til slutt ble de gift, og Ida fulgte sin mann til det ville Westfalen, hvor sakserne til tross for misjonsarbeidet til den hellige Ludger (d. 809) var falt tilbake i dyp hedendom. Egbert hadde sine eiendommer i nærheten av den nåværende byen Osnabrück. Han ble utnevnt av Karl den store til hertug over alle saksere mellom elvene Rhinen og Weser.

Paret bodde i Hovestadt (Hoverstadt, Hofstadt) ved elven Soest og levde i et mønstergyldig ekteskap, hvor Ida var svært lykkelig. De fikk fem barn, hvorav den eldste var sønnen Ludolf (Liudolf) (ca 805-66), senere hertug av Sachsen (ca 840-66), som grunnla klosteret Gandersheim og var stamfar for ludolfingerne og det saksiske keiserhuset. En annen sønn ble den mektige grev Cobbo den yngre (Kobbo). De tre siste barna gikk i kloster, blant dem den senere salige abbed Warin av Corvey (ca 800-56) og den salige abbedisse Hedvig av Herford (ca 810-87), som først var gift med Amelung II, og etter hans død rundt 811 i 858 ble abbedisse av Herford (Herivordien), hvor hun døde i hellighets ry. Den siste datteren Adela var nonne i det samme klosteret. Noen kilder sier at Cobbo og Hedvig ikke var barn av Egbert og Ida, men barnebarn, barn av Ida den yngre, datter av Egbert og Ida, som var gift med grev Asig (Esiko) i saksiske Hessengau. Fra Translatio Sanctae Pusinnae, som oppsto allerede mellom 862 og 875 i Corvey, fremgår det at abbed Warin var sønn av Egbert og Ida.

Den hellige Ida av Herzfeld mottar i en drøm oppdraget å bygge en kirke i Herzfeld. Glassmaleri i Ida-kapellet i kirken St. Ida i HerzfeldDa det nygifte ekteparet dro til Westfalen, var det under den 32 år lange krigen mellom frankerne og Sachsen. På veien dit krysset de elven Lippe på et vadested ved Hirutveldun (Hirutfeld; gammelsaksisk: Hirschfelder; nå Herzfeld) og slo sine telt opp ved elvebredden. Om natten fikk Ida i drømme i oppdrag fra en engel om å bygge en kirke der. Denne drømmevisjonen preget fra da av alle hennes handlinger og tanker. Ida grunnla rundt 790 sammen med ektemannen en kirke viet til den hellige Maria i Herzfeld ved elven Lippe i bispedømmet Münster, rett overfor Hovestadt. Dermed ble hun grunnlegger av den første katolske menigheten i Münsterland i dagens Herzfeld i Lippetal.

Herzfeld ble snart det religiøse midtpunktet i landet. Det fromme parets eksempel, velgjørenhet og kjærlighet til de fattige og syke overvant befolkningens trassige fastholdelse av de germanske gudene, og stadig flere sluttet seg til kristendommen. Mens Ida ennå var ganske ung, pleide hun Egbert kjærlighetsfullt gjennom en lang og smertefull sykdom. Til slutt døde han av sykdommen i 811 og ble gravlagt ved sørsiden av kirken i Herzfeld.

Nå var Ida blitt enke, bare rundt 36 år gammel. Da sørget hun for barna og begynte et liv i bønn og streng selvfornektelse. Da sønnen Warin, inspirert av morens eksempel, dro for å bli munk i Corvey, flyttet hun fra sitt hjem i Hovestadt til nærliggende Herzfeld. Der lot hun bygge seg en celle ved graven til sin mann utenfor kirken, og der bodde hun i tolv år i bønn, bot og nestekjærlighet etter den hellige Benedikts regel. Hele tiden tok hun seg av de pleietrengende og nødlidende, og folket kalte henne «de fattiges mor». For hele tiden å ha døden for øye, lot hun stille opp en marmorsarkofag i sin celle. Om natten sov hun i den, men på dagen ble den to ganger fylt av gaver av mat, ull og lin som hun lot dele ut til de fattige.

På slutten av sitt liv led Ida av sykdom og sterke smerter, som hun bar med stor tålmodighet. Da hun følte at døden nærmet seg, tilkalte hun sin åndelige veileder, den fromme Berengerus (Bertgerus). Hun døde den 4. september 825 (noen kilder sier rundt år 813, andre sier 838). Hun ble gravlagt ved siden av sin mann. Det skjedde mange mirakler ved hennes grav. Hennes relikvier ble høytidelig skrinlagt den 26. november 980 av biskop Dodo av Münster (969-93), og dette tilsvarte på den tiden en helligkåring. Hun var den første helgen fra Westfalen. Samme dag fant også den første såkalte Identracht sted, en prosesjon gjennom Herzfeld med hennes relikvier. En del av relikviene kom til den benediktinske klosterkirken i Werden ved Ruhr, hvor hennes hode ble oppbevart ennå på midten av 1700-tallet.

Idas gravIdas celle ble til Ida-kapellet, og snart het hele kirken St Ida – den var opprinnelig viet til de hellige Jomfru Maria og Germanus av Auxerre. Hennes grav utviklet seg snart til et populært valfartssted, det første i Westfalen. Kirkens confessio inneholder steinsarkofagen samt et kostbart gullskrin med hennes relikvier. Ved inngangen til krypten er et hode-relikvar av sølv, som ble laget til Idas hode. Ida var blant de helgenene som ble spesielt høyt æret i middelalderen, og hennes grav i Herzfeld var sentrum for kulten. Fortsatt berører de troende steinsarkofagen gjennom en åpning i den omliggende glassveggen. Det er fremfor alt gravide kvinner som ber til henne og bærer velsignede «Ida-belter». Hun er skytshelgen for gravide kvinner og for fattige og svake. En del av hennes relikvier ble brakt til klosteret Werden ved Essen, som tilhørte en kirke som var grunnlagt av Ida.

Ida av Herzfelds minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er dødsdagen 4. september:

Heresféldæ in Saxónia, sanctæ Idæ, Ecbérti ducis víduæ, caritáte in páuperes et oratiónis assiduitáte insígnis.

I Herzfeld i Sachsen, den hellige Ida, enke etter hertug Egbert, berømt for sin kjærlighet til de fattige og iherdighet i bønn.

Den hellige Idas skrin i krypten i kirken St Ida i Herzfeld i WestfalenI tillegg feires hennes translasjonsfest i Herzfeld den 26. november. Hennes sarkofag, skrinet med hennes relikvier og rester av den kirken hun bygde kan ses i gravkrypten i valfartskirken St Ida i Herzfeld. Den såkalte Ida-Woche («Ida-uken») blir feiret som folkefest i Herzfeld i uken etter 4. september. Den begynner med den høytidelige overføringen av relikvieskrinet fra krypten til kirken og slutter med Identracht, prosesjonen gjennom Herzfeld med skrinet og hode-relikvaret. Ved prosesjonsstasjonene blir det tildelt Ida-Segen («Ida-velsignelsen»).

Ida fremstilles som regel i fornemme klær, ofte med et lett slør. Som attributt har hun oftest en kirkemodell, ved siden av henne står mange ganger en hind, som hun ifølge legenden beskyttet mot jegere. Hennes biografi er bevart, den ble skrevet av en munk fra Werden ved navn Uffing i anledning hennes Translatio i 980, halvannet århundre etter hennes død. Men den er mer litteratur en historieskriving og består stort sett av usannsynlige mirakler. Hun avbildes med en hjort ved sine føtter, som hun skal ha reddet da den ble jaget av en jeger. Hinden er også et bilde på sakserne som ble presset av frankerne. Fortsatt er hinden i våpenet for Herzfeld.

Kilder: Attwater/Cumming, Butler (IX), Benedictines, Bunson, Schauber/Schindler, Melchers, Dammer/Adam, MR2004, KIR, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, de.wikipeia.org, Butler 1866, nominis.cef.fr, zeno.org, heiligen-3s.nl, mittelalter-genealogie.de - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 17. juli 2005 - oppdatert: 11. januar 2016

av Webmaster publisert 17.07.2005, sist endret 22.02.2016 - 10:09