Den hellige Januarius av Benevento (272-305)

Minnedag: 19. september

Tradisjonelt portrett av Januarius som viser frem sine egne relikvierSkytshelgen for Napoli; for gullsmeder og blodbanker; mot vulkanutbrudd

Den hellige Januarius (it: Gennaro) ble født i 272 i Sør-Italia. Tradisjonen sier at det skjedde i Napoli, men nærliggende Benevento er en annen mulighet. Han var ifølge tradisjonen biskop av Benevento ved Napoli og led martyrdøden sammen med seks lidelsesfeller rundt 305 i Pozzuoli (det romerske Puteoli) ved Napoli.

Vi vet så å si ingen ting om historien om hans liv og martyrium. Det finnes mange ulike samlinger av «akter», men alle er svært sene og upålitelige. Beretningen om hans martyrium stammer fra 500- og 800-tallet og er ikke pålitelige i noen detaljer. Det som imidlertid er sikkert, er at en biskop ved navn Januarius døde for sin tros skyld et eller annet sted nær Napoli og at han ble æret på et tidlig tidspunkt. En prest ved navn Uranius, som skrev i 432, sier at året før var den hellige Paulinus av Nola trøstet på sitt dødsleie av en visjon av den hellige Martin av Tours og Januarius, «biskop og martyr og Kirken i Napolis heder».

Et veggmaleri i den såkalte St Januarius-katakomben i Napoli, som også stammer fra 400-tallet, viser ham med en nimbus (glorie), og han nevnes av den hellige biskopen og kirkehistorikeren Gregor av Tours, som skrev på 500-tallet. Han opptrer i gamle kalendere både i øst og vest, som Martyrologium Hieronymianum, kalenderen i Kartago (500-t) og kalenderen i Napoli (800-t). Men detaljene som fortelles i hans akter, er ikke troverdige. Legenden var likevel svært populær i middelalderen.

nullLegenden forteller at Januarius på slutten av 200-tallet var biskop av Benevento (Beneventum). Da kristenforfølgelsene under keiser Diokletian (284-305) brøt ut i 303, var den hedenske Dracontius guvernør i Campania, og han arresterte Januarius’ venn Sosius (Sossus), som var diakon i kirken i Miseno (Misenum), sammen med diakonen Proculus av Pozzuoli og to kristne legmenn, Eutychius (Euticius) og Acutius. Dracontius avhørte dem til de bekjente sin tro, og han kastet dem i fengsel.

Den uredde biskop Januarius bega seg til Napoli for å styrke de kristne i fengselet. Vokterne fortalte om besøket til myndighetene, og dette gjorde stattholderen Timotheos så rasende at han arresterte Januarius sammen med hans diakon Festus og lektoren Desiderius, som var på besøk da Januarius ble arrestert. De ble tatt med til byen Nola. Guvernøren bestemte at de tre kristne skulle bære tunge lenker foran hans vogn mens han red fra Nola til Pozzuoli. Her var fengselet med de fangene Januarius hadde besøkt. Alle ble kastet i samme fengsel og ventet på keiserens ordre om henrettelse.

Girolamo Pesce (1679-1759): St Januarius’ martyriumStattholderen dømte Januarius til å dø i en glødende ovn. Men Gud berget ham, og han steg opp uten skader. Så ble han dømt til å kastes for villdyrene (ad bestias), og neste dag ble han og seks andre brakt til amfiteatret for å rives i hjel av ville dyr. Men rovdyrene rørte ikke de hellige menn, og til publikums skuffelse la de seg for deres føtter. Timotheos erklærte at dette skyldtes trolldom, så han ga ordre om at trollmennene skulle halshogges. Da ble forfølgeren slått med blindhet, men Januarius helbredet ham, og 5 000 personer ble omvendt til Kristus. Men Timotheos’ hjerte var like forherdet, og martyrene ble ført til Solfatara, hvor de ble halshogd, ifølge tradisjonen den 19. januar 305. De ble gravlagt nær byen. En kvinne vad navn Eusebia skal ha samlet opp Januarius’ blod i en glassflaske. Legenden hevder at Timotheos døde dagen etter av en sykdom som legene ikke kunne identifisere.

Januarius’ relikvier ble flyttet flere ganger. I 431 ble hans relikvier funnet av biskop Johannes I av Napoli og den 19. september 432 overført til Capodimonte-katakombene i Napoli, derav minnedagen. I katakombene kan vi den dag i dag beundre fresker fra 400-tallet. På begynnelsen av 400-tallet ble Januarius’ relikvier flyttet fra den lille kirken San Gennaro i den vulkanske regionen Solfatara nær Pozzuoli, først til Benevento og deretter til katedralen i Napoli, hvor relikviene har vært æret siden. Under normannerkrigene på 1000-tallet ble de overført til Benevento og klosteret Montevergine, men de ble tilbakeført til Napoli igjen i 1497.

Cappella del Tesoro di San Gennaro, Duomo di NapoliI Reale cappella del Tesoro di San Gennaro i katedralen i Napoli oppbevares byens største skatt: Den hellige Januarius’ hodeskalle i en forgylt byste av sølv, overdådig utsmykket med 3694 edelsteiner, samt to små glassampuller med noe som sies å være hans størknede blod. I tillegg finnes separate relikvarer som inneholder benfragmenter som man mener er av Januarius. Det praktfulle barokkapellet i den gotiske domkirken er blant de betydeligste valfartsstedene i Italia. «Blodunderet i Napoli» er langt mer kjent enn Januarius’ liv og martyrium.

Det størknede blodet oppbevares i to hermetisk lukkede små ampuller, som fra 1600-tallet har vært i et sølvrelikvar mellom to runde glassplater som er rundt tolv centimeter i diameter. Den minste sylindriske ampullen inneholder bare noen få rødlige flekker på sine vegger, for resten av innholdet skal angivelig ha blitt fjernet og tatt med til Spania av kong Karl III av Spania (1759-88). Den største ampullen, som er mandelformet og har en kapasitet på rundt seksti milliliter, er rundt 60 % fylt av en mørk rødaktig substans.

Kardinal Crescenzio Sepe av Napoli holder opp relikvaret hvor blodet blir flytendeI det meste av tiden oppbevares ampullene i et hvelv bak alteret i Skattekapellet, hvor det finnes to låser og to ulike nøkler. Begge nøklene må brukes samtidig for at hvelvet skal åpnes. Den ene nøkkelen har byens erkebiskop, som gjerne er kardinal, mens den andre oppbevares av en mann i den såkalte «skattedeputasjonen», som består av tolv lokale notabiliteter, inkludert byens borgermester. Knoklene oppbevares i en krypt under hovedalteret i katedralen i Napoli. På helgenens tre festdager blir alle disse relikviene hentet frem, nemlig på hovedfesten den 19. september (dies natalis), lørdag før første søndag i mai (translasjonsdag) og den 16. desember (Festa del Patrocinio di San Gennaro), den datoen da Januarius hindret et truende utbrudd av Vesuv i 1631. Seks ganger på hver av dagene holder en prest ampullene nær sølvrelikvaret med hodet.

På festdagen i mai blir relikviene båret i prosesjon fra katedralen til klosteret Santa Chiara, til minne om den første overføringen av relikviene fra Pozzuoli til Napoli. I klosterkirken holder Napolis erkebiskop relikvaret opp og vipper på det for å vise at innholdet er fast, før han setter det på høyalteret ved siden av Januarius’ andre relikvier. Etter intense bønner fra folket og den representative gruppen som tidligere var kjent som Zie di San Gennaro («St Januarius’ tanter»), men som nå kalles Parenti di San Gennaro («St. Januarius’ slektninger») – åpenbart er gruppen også åpnet for menn, blir innholdet i ampullene flytende. Så holder erkebiskopen opp relikvaret igjen og vipper på det igjen for å demonstrere at substansen har blitt flytende. Annonseringen av dette hilses med en kanonsalutt på 21 skudd fra Castel Nuovo fra 1200-tallet. Ampullene forblir utstilt på alteret i åtte dager, mens prester beveger dem eller snur dem med jevne mellomrom for å vise at innholdet holder seg flytende.

nullPå festdagen 19. september ble relikviene tidligere utstilt i «Det kongelige skattekapellet» i katedralen, Reale cappella del Tesoro di San Gennaro, men på grunn av den store tilstrømningen av troende blir de nå vist frem fra høyalteret i katedralen. Når Januarius’ relikvier blir utstilt, fylles kirken til siste plass. På «evangeliesiden» av alteret (det vil si til venstre sett mot alteret) står hans hodeskalle og på «epistelsiden» (til høyre) de to gamle glassampullene med hans blod, den ene litt større enn den andre. Blodet er tørket og til dels klebet til glasset. Så snart ampullene bringes i nærheten av hodeskallen, blir blodet flytende, og tar man ampullene bort fra hodet, blir blodet øyeblikkelig tykt og fast. Den forrettende presten holder vanligvis relikvaret i ytterkantene, uten å røre glasset, og av og til snur han det opp ned for å se om det er noen bevegelse i den mørke massen som befinner seg inne i ampullen. Relikvaret er hektet på et gullkjede han bærer rundt halsen, slik at risikoen for å miste relikvaret er minimal.

Etter en periode av varierende varighet, vanligvis ikke mindre enn to minutter og ikke mer enn en time, ser man at massen gradvis løsner fra sidene i ampullen og blir flytende og får en mer eller mindre rubinrød farge, og den begynner noen ganger å boble og øker i volum. Presten annonserer: Il miracolo é fatto («Miraklet har skjedd»), og deretter synges Te Deum. Relikvaret med den flytende væsken bringes til alterringen, slik at de troende kan relikvien ved å kysse relikvaret. Det skjer sjelden at væsken ikke blir flytende under fremvisningene i mai og september, men den 16. desember forblir massen fast oftere enn den blir flytende.

Noen ganger blir massen flytende nesten umiddelbart, men det kan ta timer og til og med dager. Protokoller som oppbevares i Il Duomo, viser at ved sjeldne anledninger har substansen ikke blitt flytende, eller den blir funnet flytende når ampullene tas ut av hvelvet. Det hender også at miraklet skjer utenfor de regulære tidspunktene. Dersom blodet ikke blir flytende på en av festdagene, tror folket i Napoli at det varsler store ulykker for byen. De hevder at det ved minst fem anledninger etter at blodet ikke ble flytende, skjedde fryktelige katastrofer som en pest i 1527 og et jordskjelv i Sør-Italia som drepte 3 000 mennesker i 1980. Men det nevnes ikke hvor mange ganger det ikke skjedde katastrofer, og heller ikke hvor mange ganger det skjedde katastrofer etter at blodet faktisk ble flytende. Den siste gangen at det skal ha skjedd, forteller ryktene, var da Napoli valgte en kommunistisk borgermester...

Francesco Solimena (1657-1747): Den hellige Januarius (1702), skattkammeret i katedralen San Gennaro i NapoliEn krønike i Napoli som ble skrevet i 1382, beskriver kulten for Januarius i detalj, men nevner verken relikvien eller mirakelet. Den første kjente referansen til «blodmirakelet» var i 1389, over tusen år etter det antatte tidspunktet for Januarius’ død.

Det er selvsagt naturlig at de som nøler med å innrømme fenomenets overnaturlige karakter, prøver å finne andre forklaringer. De organiserte skeptikerne, som tidligere ble kalt rasjonalister, er per definisjon sikre på at det må finnes en naturlig forklaring på alle fenomener, men hittil har de ikke kommet opp med noen troverdige forslag til forklaring av blodunderet. I tillegg har fenomenet pågått i over 400 år, og hadde det vært snakk om svindel, må det ha vært svært mange innblandet gjennom århundrene, men ingen har avslørt hvordan den angivelige svindelen har blitt utført. I tillegg er flaskene forseglet – det er altså tatt alle forholdsregler for å utelukke et bedrag. Det er verdt å merke seg at mens Den katolske kirke alltid har støttet feiringen, er det aldri formulert en offisiell uttalelse om fenomenet, og Kirken inntar en nøytral posisjon til de vitenskapelige undersøkelsene.

Fenomenet er blitt omhyggelig undersøkt og synes utvilsomt å finne sted, selv skeptikere anerkjenner det. Den hyppigste «naturlige» forklaringen er at det må ha med temperatur å gjøre, for eksempel at stoffet er blandet med voks som smelter i varmen. alternativt at det er bevegelsen som setter i gang prosessen. Den substansen som hevdes å være blod, har aldri blitt analysert. For Den katolske kirke tillater ikke at ampullene blir åpnet av frykt for at dette ville kunne gjøre uopprettelig skade på innholdet. Dette gjør naturligvis en grundig analyse av stoffet umulig.

Skeptikerne argumenterer med at det finnes visse substanser, for eksempel en blanding av spermasett og eter, som har et svært lavt kokepunkt (spermasett er en melkeaktig voks som utvinnes av bindevevsmassen i spermhvalens hode). De mener at den varmen som produseres av den forrettende prestens hender, kroppsvarmen fra den store mengden tilskuere, varmen fra de brennende lysene på alteret og spesielt fra de talglysene som tidligere ble holdt helt opptil relikvaret slik at folk kunne se at massen er ugjennomsiktig, bidrar sammen til å heve lufttemperaturen nok til å smelte substansen i ampullen.

nullI virkeligheten er det ingen sammenheng mellom temperaturen og hvor fort prosessen med å bli flytende skjer – en gang temperaturen var så høy som 30 °C, tok det to timer før det var noe tegn på at massen ble flytende, mens andre ganger har det skjedd i løpet av femten minutter selv om temperaturen har vært -7 °C. Ettersom den mørke massen i ampullene er beskyttet av to lag glass, er det trolig at den blir svært lite påvirket av temperaturen i den omgivende luften. Dermed finnes det ikke noe bevis for varme-teorien. Selv om det på alteret brenner en mengde vokslys, forblir ampullene alltid kalde. Mange lærde har undersøkt saken og må medgi at det dreier seg om et uforklarlig fenomen.

Det er også interessant å merke seg at både blodets volum og vekt i glassampullen også endrer seg. Denne variasjonen førte i 1902 og 1904 til en serie eksperimenter, hvor hele relikvaret ble veid med en svært nøyaktig vekt. Det ble funnet at vekten ikke var mer konstant enn volumet, og at vekten av relikvaret når blodet fylte hele hulrommet i ampullene, var 26 gram høyere enn når ampullene syntes å være bare halvfulle. Denne betydelige forskjellen gjør det umulig å tro at en slik vektvariasjon bare kan skyldes en feilobservasjon.

Det har vært foreslått at ampullenes innhold er lammeblod, men vitenskapelige målinger har vist at dette ikke er tilfelle. Andre skeptikere mener at «blodet» er en oppfinnelse av en middelaldersk napolitansk alkymist. Mens størknet blod kan bli flytende ved mekanisk risting, vil ikke denne væsken størkne igjen. Fenomenet fortsetter i alle fall, uansett forklaringer.

nullDet har også blitt foreslått at fenomenet skyldes en form for fysisk kraft. Konsentrasjonen av tanke og vilje i den forventningsfulle mengden, og spesielt hos «tantene», ble regnet for å være i stand til å produsere en fysisk effekt. Men mot denne teorien taler det faktum at fenomenet noen ganger har funnet sted helt uventet og i nærvær av svært få mennesker. Blodet oppfører seg også uventet noen ganger. Det er dokumentert eksempler på at det har blitt flytende under reparasjoner, og flere ganger har underet ikke funnet sted under desemberfesten, til de troendes intense forferdelse og sinne. Helt uventet ble blodet flytende da kardinal Terence Cooke av New York besøkte Napoli i 1978. Noen paver har knyttet avlat til venerasjonen av relikvien.

I 1902 fikk professor Gennaro Sperindeo og Raffaele Januario tillatelse til å sende en lysstråle gjennom den øvre delen av ampullen når innholdet var flytende og undersøke denne strålen spektroskopisk. Eksperimentet avslørte de distinktive linjene i spektret til hemoglobin. Dette beviser imidlertid bare at det finnes i det minste spor av blod i ampullenes innhold. En senere analyse med lignende konklusjon ble foretatt i 1989.

nullSelv om byen Napoli ble kjent som Urbs Sanguinum («Blodbyen»), er miraklet der ikke unikt. Et lignende fenomen tillegges blodrelikvier fra andre martyrer på andre steder, som nesten alle finnes i området rundt Napoli eller har napolitansk opphav. Blant disse er den hellige Patricia av Napoli, blod som sies å være fra Johannes Døperen i klosteret San Gregorio Armeno og blod fra den hellige Pantaleon som blir flytende i nærliggende Ravello. Andre helgener med samme fenomen skal være de hellige Nikolas av Tolentino og Aloisius Gonzaga og andre. Noen av relikviene er helt klart forfalsket, for eksempel dem av Johannes Døperen og de hellige Stefan Protomartyren og Ursula av Köln, men dette «blodet» oppfører seg på samme måte.

Fenomenet med koagulert blod som blir flytende er derfor spesielt for regionen Campania og så å si ikke-eksisterende andre steder. Venerasjonen av mange blodrelikvier har dødd ut siden 1500-tallet, men på den andre side er fenomenet blitt iakttatt fra tid til annen i de autentiske blodrelikviene av den hellige jesuitten Bernardin Realino (d. 1616) i 200 år etter hans død. Les også biografiene om Pantaleon og den hellige Sharbel Makhlouf (1828-98). I fortiden har Kirken i området ved Napoli anerkjent blodmirakler for syv andre helgener, Men Kirken har senere avvist alle andre saker bortsett fra Januarius. Totalt var det rundt tyve helgener som hadde blodrelikvier som ble flytende, og de var nesten alle i området rundt Napoli. Nen mener at dette må bety at det fantes en lokal hemmelig oppskrift på å fremstille denne typen relikvier.

nullSkattkammeret ved katedralen i Napoli har et eget museum, Museo del Tesoro di San Gennaro. Det inneholder praktfulle kunstverk og donasjoner som er samlet i syv århundrer fra paver, konger, keisere, berømte og vanlige mennesker. Ifølge studier gjort av en gruppe eksperter som har analysert alle gjenstandene i samlingen, er skattene ved San Gennaro enda rikere enn dem som tilhører dronningen av England og de tidligere russiske tsarene. Skattkammeret er en unik samling av mesterverk innen kunsten, som er bevart urørt takket være «skattedeputasjonen», en gammel sekulær institusjon som ble grunnlagt i 1527 av byen Napoli og fortsatt eksisterer. I dag er skattene utstilt i det nevnte museet, som har inngang på høyre side av katedralen under arkadene. Ved å besøke museet kan man komme inn i kapellet San Gennaro selv når katedralen er stengt.

I kunsten fremstilles Januarius som biskop med sverd; omgitt av ville dyr; bedende i flammer; uskadd i en glødende ovn; med små flasker med blod over evangelieboken i den venstre hånden og bispestav i den høyre; også med vulkan i utbrudd. Han er skytshelgen for gullsmeder og for blodbanker, men ikke minst for Napoli. Denne byen har mer enn femti offisielle skytshelgener, men Januarius er den fremste og viktigste av dem.

Januarius’ minnedag i Martyrologium Romanum er 19. september (dødsdagen). I Napoli feires også en translasjonsfest på første lørdag i mai (gjenforeningen av hans relikvier). Festen 16. desember markerer hans patronat for byen og erkebispedømmet Napoli og årsdagen for et truende utbrudd av Vesuv i 1631, da Januarius reddet byen. Hans fest feires også i de østlige kirkene, men da den 21. april. I New York, hvor det bor mange napolitanere, er man nøye på at San Gennaro-festene skal ligne de hjemlige så mye som mulig.

Eksistensen til Januarius’ seks ledsagere Festus av Benevento, Desiderius, Sosius av Misenum, Proculus av Pozzuoli, Eutychius og Acutius er svært tvilsom, og deres kult ble stanset i 1969. Men kulten for Januarius står klippefast.

Kilder: Attwater (dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Bentley, Hallam, Lodi, Butler (IX), Benedictines, Delaney, Bunson, Engelhart, Schnitzler, Schauber/Schindler, Melchers, Dammer/Adam, Cruz (2), Hvidt, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, zeno.org, heiligen-3s.nl, skepdic.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 27. januar 1999

av Webmaster publisert 27.01.1999, sist endret 22.02.2016 - 10:09