Den hellige Januarius av Benevento ( - ~305 [?])

Skytshelgen for Napoli, gullsmeder og mot vulkanutbrudd. Tidligere sammen med de angivelige ledsagerne Festus av Benevento, Desiderius, Sosius av Misenum, Proculus av Pozzuoli, Eutychius og Acutius

Den hellige Januarius (it: Gennaro) var etter tradisjonen biskop av Benevento ved Napoli og led martyrdøden sammen med seks lidelsesfeller i Pozzuoli, det romerske Puteoli, ved Napoli ca år 305, men han er ikke blitt nøyaktig identifisert. Hans martyrium et eller annet sted rundt Napoli er bevitnet av skrifter fra 400-tallet og bilder av ham med en nimbus (glorie) fra samme tid, og han opptrer i gamle kalendere både i øst og vest, som Hieronymus' martyrologium, kalenderen i Kartago (500-t) og kalenderen i Napoli (800-t). Men detaljene som fortelles i hans akter, er ikke troverdige. Legenden var likevel svært populær i middelalderen.

Legenden forteller at Januarius var født i Benevento i en fornem familie på 200-tallet. På slutten av århundret var han biskop av hjembyen. Under keiser Diokletians kristenforfølgelser var den hedenske Dracontius guvernør i Campania, og han arresterte Januarius' venn den hellige Sosius, diakon i kirken Misenum, arrestert sammen med andre diakoner og legfolk på grunn av sin tro. Dracontius avhørte dem til de bekjente sin tro, og han kastet dem i fengsel.

Den uredde biskop Januarius bega seg til Napoli for å styrke de kristne i fengselet. Vokterne fortalte om besøket til myndighetene, og dette gjorde stattholderen Timotheos så rasende at han arresterte Januarius sammen med hans diakon Festus og lektoren Desiderius, som var på besøk da Januarius ble arrestert. De ble tatt med til byen Nola. Guvernøren bestemte at de tre kristne skulle bære tunge lenker foran hans vogn mens han red fra Nola til Pozzuoli. Her var fengselet med de fangene Januarius hadde besøkt. Alle ble kastet i samme fengsel og ventet på keiserens ordre om henrettelse.

Stattholderen dømte Januarius til å dø i en glødende ovn. Men Gud berget ham, og han steg opp uten skader. Så ble han dømt ad bestias, og neste dag ble han og seks andre brakt til amfiteatret for å rives i hjel av ville dyr. Men rovdyrene rørte ikke de hellige menn, og til publikums skuffelse la de seg for deres føtter. Derfor ble bødlene nødt til å halshogge dem. Januarius' ledsagere var diakonen Festus av Benevento, lektoren Desiderius, diakonen Sosius av Misenum, diakonen Proculus av Pozzuoli og to andre kristne, Eutychius og Acutius. En kvinne skal ha samlet opp Januarius' blod i en glassflaske.

Januarius' relikvier ble flyttet flere ganger. I 431 ble hans relikvier funnet av biskop Johannes I av Napoli og den 19. september 432 overført til Capodimonte-katakombene i Napoli, derav minnedagen. I katakombene kan vi den dag i dag beundre fresker fra 400-tallet. På begynnelsen av 400-tallet kom hans relikvier fra kirken som var viet til ham i Soltfara til katedralen i Napoli, hvor relikviene er æret siden. Under normannerkrigene ble de overført til Benevento og klosteret Montevergine, men de ble tilbakeført til Napoli igjen i 1497.

I Cappella San Gennaro i katedralen i Napoli oppbevares byens største skatt: Den hellige Januarius' hodeskalle i en byste av sølv og to små glassampuller med noe som sies å være hans størknede blod. Det praktfulle barokkapellet i den gotiske domkirken er blant de mest betydningsfulle valfartsstedene i Italia.

"Blodunderet i Napoli" er langt mer kjent enn Januarius' liv og martyrium. Relikvien vises frem tre ganger hvert år, og substansen blir på forskjellige tidspunkt flytende. Dette skjer på hans tre festdager, de øvrige to er første lørdag i mai og 16. desember, og i åtte dager etterpå. Fenomenet er blitt omhyggelig undersøkt og synes utvilsomt å finne sted. Tildragelsen er det blitt fortalt om i de siste 500 år, men det er ingen kjent omtale av det antatte blodrelikviet før 1389, over 1000 år etter det antatte tidspunktet for Januarius' død. Dersom blodet ikke blir flytende på en av festdagene, tror folket i Napoli at det varsler store ulykker for byen. Den siste gang det skal ha skjedd, var da Napoli valgte en kommunistisk borgermester...

På Januarius' festdager blir hans relikvier utstilt, og kirken fylles til siste plass. På "evangeliesiden" av alteret står hans hodeskalle og på "epistelsiden" de to gamle glassampullene med hans blod, den ene litt større enn den andre. Blodet er tørket og til dels klebet til glasset. Så snart ampullene bringes i nærheten av hodet, blir blodet flytende, og tar man ampullene bort fra hodet, blir blodet øyeblikkelig tykt og fast. Selv om det på alteret brenner en mengde vokslys, forblir ampullene alltid kalde, dessuten inntreffer fenomenet i de forskjelligste temperaturer. Mange lærde har undersøkt saken og må medgi at det dreier seg om et uforklarlig fenomen. De kostbare relikviene blir oppbevart adskilt, det finnes to låser og to ulike nøkler, to av dem har erkebiskopen, de to andre oppbevares av en mann av den såkalte "Skatt-deputasjonen", som består av tolv menn. I tillegg er flaskene forseglet - det er altså tatt alle forholdsregler for å utelukke et bedrag, som har gjentatt seg i mange hundre år.

Fenomenet angripes av skeptiker, som hevder at stoffet er blandet med voks som smelter i varmen. I virkeligheten er det ingen sammenheng mellom temperaturen og den ulike hastigheten prosessen med å bli flytende skjer, men det er forskjell på vekten og tykkelsen av blodet i glassampullen. Fenomenet fortsetter uansett forklaringer.

Blodet oppfører seg også uventet noen ganger. Det er dokumentert eksempler på at det har blitt flytende under reparasjoner, og flere ganger har underet ikke funnet sted under desemberfesten, til de troendes intense forferdelse og sinne. Helt uventet ble blodet flytende under kardinal Cookes besøk i 1978. Noen paver har knyttet avlat til venerasjonen av relikvien.

Et lignende fenomen tillegges blodrelikvier fra andre martyrer andre steder. De finnes nesten alle i Sør-Italia, og noen av relikviene er helt klart forfalsket, for eksempel dem av Johannes Døperen og Stefan. På den andre side er fenomenet blitt iakttatt fra tid til annen i de autentiske blodrelikviene av den hellige jesuitten Bernardin Realino i 200 år etter hans død i 1616. Les også biografiene om den hellige Pantaleon og den hellige Karl Makhlouf.

Januarius fremstilles som biskop med sverd; omgitt av ville dyr; bedende i flammer; uskadd i en glødende ovn; med små flasker med blod over evangelieboken i den venstre hånden og bispestav i den høyre; også med vulkan i utbrudd. Han er skytshelgen for Napoli og for gullsmeder.

Januarius' minnedag er 19. september. I Napoli feires også en translasjonsfest på første lørdag i mai. Festen 16. desember markerer hans patronat for Napoli og årsdagen for et truende utbrudd av Vesuv i 1631, som Januarius reddet byen fra. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Hans fest feires også i de østlige kirkene, men bysantinerne feirer ham den 20. april. Eksistensen til Januarius' seks ledsagere er svært tvilsomt, og deres kult ble stanset i 1969.