De salige Jakob Salès og Vilhelm Saultemouche (d. 1593)

Den salige Jakob Salès (fr: Jacques) ble født den 21. mars 1556 i Lezoux i bispedømmet Clermont i Auvergne i Frankrike. Han var sønn av en tjener. Han gikk på jesuittenes skole i Billom fra 1568 til 1572, og tidlig i tenårene utviklet han en spesiell hengivenhet til Kristus i Det hellige sakrament. I hans siste år i Billom følte han at Gud kalte ham til å bli jesuittprest, men siden han var foreldrenes eneste sønn, visste han at han trengtes hjemme.

Da han i 1573 flyttet til kollegiet Clermont i Paris, vokste hans ønske om å bli jesuitt, og ofte knelte han foran Det hellige sakrament og ba Gud om å fjerne hindrene som gjorde at han ikke kunne bli jesuitt. Året etter ga faren ham sin tillatelse, og den 1. november 1573 trådte Jakob inn i jesuittordenen (Societas Iesu – SJ) og begynte på jesuittenes novisiat i Verdun.

Etter to år som novise dro han i oktober 1575 til universitetet i Pont-à-Mousson for å gjennomføre sine filosofiske og teologiske studier. I 1580 ble hans teologistudier avbrutt da hans overordnede ba ham om å undervise i filosofi ved universitetet, og dermed ble hans prestevielse utsatt. Hans lærergjerning varte i tre år. Deretter dro han til Clermont-kollegiet for å gjøre ferdig teologistudiene, og han ble presteviet der den 20. april 1585. Han var nå 29 år gammel og ble igjen sendt til Pont-à-Mousson, denne gangen for å undervise i teologi.

I januar 1587 skrev Jakob til jesuittenes general Claudio Acquaviva i Roma og ga uttrykk for at han var interessert og villig til å reise ut på hvilken som helst misjon i Amerika, Kina eller Japan. Åpenbart søkte han martyriet. Men svaret skuffet ham først, for han fikk høre at det fantes misjonsarbeid som måtte gjøres i hjemlandet. Han studerte generalens brev og forsto hva han mente – Frankrike selv var misjonsområde, spesielt siden landet ble revet i stykker av religionskriger.

For på 1500-tallet var Frankrike herjet av en rekke kriger som delvis var religiøse og delvis politiske, mellom katolikker og hugenotter, de franske kalvinistene. Det ble utvist betydelig brutalitet på begge sider. Siden 1562 hadde hugenottene forsøkt å tvinge sine heterodokse synspunkter på katolikkene. Hugenottene ble garantert religionsfrihet i freden i Saint-Germain i 1570, men like etter fulgte massakren Bartolomeusnatten i 1572, hvor mellom 5.000 og 10.000 hugenotter ble drept på tilskyndelse av Katarina av Medici. En ny fred, som garanterte dem nesten full religiøs frihet, ble fulgt av nye restriksjoner.

Da det syntes som om hugenotten Henrik av Navarra ville komme på den franske tronen, ble Den katolske liga dannet for å hindre dette, og den forsøkte nok en gang å undertrykke kalvinismen. Ligaens ledere ble myrdet, og deretter ble også kong Henrik III myrdet av en dominikaner. Dette brakte Henrik av Navarra på tronen som Henrik IV. Han vendte i 1593 tilbake til den katolske tro, i alle fall i navnet. Det var da han skal ha uttalt de berømte ord Paris ça vaut bien une messe («Paris er en messe verdt»).

Jakob bestemte seg for å gjøre Frankrike til sin misjonsmark, hvor han ville styrke katolikkene i deres tro og påpeke kalvinistenes feiltakelser. Han ble i Pont-à-Mousson til 1589, hvor han underviste ved universitetet. Samtidig foretok han reiser til nærliggende byer, hvor han holdt prekener for de troende. Et slikt besøk var til Metz, et arnested for kalvinismen, hvor han gjorde utmerket bruk av sine teologiske kunnskaper. Hugenottene i Metz kom også til hans prekener, og når katolikkene hørte intenst på hans argumenter, forsøkte kjetterne å ødelegge møtene ved å skape uro og ved å komme med tilrop til taleren. Men uansett hvor mye de prøvde å ødelegge, ble resultatet alltid at katolikkene ble styrket i sin tro.

I 1590 ble Jakob Salès utnevnt til professor i «kontroversteologi» i Tournon. Det ble hans oppgave å utarbeide et studieprogram som var laget for spesifikt å behandle de religiøse kontroversene i tiden; det vil si å forkynne sannheten om katolsk tenkning og svare på innvendingene fra protestantene. I tillegg til sin ordinære undervisning fant han tid til å fortsette sin misjonsvirksomhet. Som hjelp for både seg selv og andre skrev han flere korte pamfletter som forklarte den katolske tro. En av disse var om eukaristien. Da hans provinsial forsto kvaliteten i disse pamflettene, foreslo han at de ble trykt opp slik at også andre kunne få nytte av dem. Men før det kunne gjøres noe med dette forslaget, ble Jakob sendt til Aubenas på sitt siste oppdrag.

I Aubenas i Cévennes i departementet Ardèche mellom Le Puy og Montélimar hadde det katolske folket i 1587 styrtet hugenottene, som hadde hatt kontrollen over byen i mange år. Deretter ba baronen av Montréal, Guillaume di Balezac, som var guvernør i Aubenas, om at en jesuitt hvert år holdt en serie prekener i advent- og fastetiden. I 1592 kom han igjen med dette ønsket, og denne gangen ønsket han ikke først og fremst en predikant som kunne styrke katolikkene i troen, men en som også kunne imøtegå de kalvinistiske prestene, for deres dristighet økte for hver dag.

Dette var akkurat det arbeidet Jakob Salès hadde drevet med i Tournon, så derfor var han vel egnet til oppgaven. Da han hørte at han var valgt ut til å reise til Aubenas, var dette de beste nyhetene han kunne få, og i takknemlighet kysset han relikvien av den hellige engelske martyren Edmund Campion som han bar ved hjertet, for å ha gjort ham den store tjenesten. Som sin ledsager på reisen fikk han jesuittlegbroren Vilhelm Saultemouche, som nettopp hadde kommet til Tournon.

Den salige Vilhelm Saultemouche (1557-1593)

Den salige Vilhelm Saultemouche (fr: Guillaume) ble født sent i 1557 i Saint-Germain-l'Herm i Frankrike. Han var tjener i jesuittkollegiene i Billom og Clermont, kollegiet der Jakob fikk sin utdannelse, og han gikk i 1579 inn i jesuittordenen som koadjutor (legbror) i Verdun. Han tjenestegjorde som portner i Pont-à-Mousson og var kjent for sin enkelhet, milde karakter og lydighet. Det var ofte at han ble kalt «en engel som var kommet ned fra himmelen i menneskelig form». Han ble overført til Paris, deretter til Lyon og så høsten 1592 til Tournon, akkurat i tide til å slutte seg til Jakob Salès på misjonen til Aubenas.

Da Jakob forlot Tournon, visste han at han ikke kom til å vende tilbake. Han sa til en medbror: «Adieu, be for oss. Vi går i døden». Han startet sine adventsprekener i Aubenas den 29. november. Han la frem katolsk lære på en klar måte sammen med bevisene for den. Aldri kom han med fornærmelser eller beskyldninger overfor protestantene. Da prekenserien var over, besøkte han andre byer i provinsen, men siden spenningen mellom katolikker og hugenotter økte i Aubenas, følte han at han måtte vende tilbake dit. Borgermesteren ba om at han ble helt til påsken, siden Aubenas ikke hadde noen residerende prest.

Da han ble tilbudt ly mot det uunngåelige hugenottangrepet, svarte han: «Når det gjelder døden, har jeg tenkt på martyriet i de siste femten årene, og jeg ønsker å ofre mitt liv for Gud. Hvis jeg slås ned av hat til den katolske tro, da velsignet være den hånden som gir meg dødsslaget».

De to jesuittmisjonærene vendte tilbake til Aubenas, og om kvelden den 5. februar 1593, mens p. Salès underviste en kalvinistisk familie, hørte han et uvanlig bråk utenfor. Han skjønte hva det var, og hans første tanke var å redde Det hellige sakrament fra hugenottisk vanhelligelse. Han styrtet til kirken, hvor han fant broder Saultemouche, og sammen tilbød de sine liv til Gud mens de konsumerte hostiene. Deretter dro de hjem og tilbrakte natten i bønn.

Tidlig om morgenen lørdag den 6. februar hørtes ropene «Død! Død!» i gatene, og i løpet av noen minutter tvang tre soldater seg inn i jesuittenes bolig og fant sine ofre i bønn. De to ble tatt med til hugenottenes hovedkvarter, hvor noen kalvinistiske prester var samlet for å forhøre dem. Utspørringen ble ledet av kalvinistpastoren Labat, og den startet med en diskusjon om forskjellige katolske skikker. Først drøftet de fasten, deretter spørsmålet om fri vilje og til slutt sakramentene, med vekt på eukaristien.

Gjennom hele forhøret forsvarte Jakob Kristi realpresens, noe hugenottene avviste som avgudsdyrkelse. Kalvinistene trodde at de kunne få jesuittene til å fornekte troen ved å slenge ut fornærmelser mot dem, så de kalte dem falske profeter, bedragere, vantro, forførere osv. Fordi de hindret Jakob å svare på spørsmål ved hjelp av stadige avbrytelser, ba han dem om å lese hva han hadde skrevet om eukaristien. Han hadde sin pamflett i lommen, så han ga den til Labat så han kunne studere den. Selv om broder Saultemouche ikke ble forhørt, var han vitne til hvordan medbroren ble behandlet, og han ba for ham i taushet.

Jesuittene fikk ikke noe mat i løpet av hele lørdagen, og natten måtte de tilbringe i en klam celle. De ble ført tilbake til hovedkvarteret på søndag morgen, hvor forhøret fortsatte. Igjen var temaet eukaristien, og selv om p. Salès var sulten, brøt han aldri sammen under Labats nådeløse utspørring. Labat forlot stedet for å holde sin vanlige søndagspreken, men i stedet for å snakke om Gud eller Kristus, ble den et heftig utfall mot jesuittene, som han kalte Antikrist og verre enn Antikrist.

Da Labat fikk vite at p. Salès ennå ikke hadde bukket under for det strenge forhøret, bestemte han at presten måtte dø. Da soldatene tok med pateren utenfor, insisterte broder Saultemouche på å få bli med. Hvis hans ledsager skulle lide martyrdøden, ønsket han å motta den samme kronen.

På en åpen plass utenfor residensen ba Labat en gang til Jakob om å avsverge sin tro på Kristi realpresens i Det hellige sakrament. Da han nektet, ble han skutt i ryggen og han falt på bakken mens han sa «Jesus, Maria!» Da stakk en soldat et sverd i brystet på ham. Da broder Saultemouche bøyde seg ned og la armene rundt sin martyrdrepte ledsager, støtte noen et sverd i siden på ham og stakk ham helt til også han lå død for sine morderes føtter. Det var tidlig om ettermiddagen den 7. februar 1593. Jakob Salès var 37 år og Vilhelm Saultemouche var 36 år gammel.

I sitt hat mot jesuittene fikk kalvinistene likene av sine ofre dratt som døde dyr gjennom gatene i Aubenas, og i seks dager lå de uten å bli gravlagt. Da ga pastorene ordre om at likene skulle tas med ut av byen til ruinene av en gammel kirke, som tjente som søppelplass. Samme kveld, i skjul av mørket, fant to modige katolikker likene og gravla dem i et hjørne av en hage i nærheten. Etter to år ble graven åpnet og martyrenes jordiske rester overlatt til fru de Chaussy, som hadde bedt om dem. Hun ga dem senere til kirken i det nye jesuittkollegiet i Aubenas. I 1898 ble relikviene flyttet til kapellet Sainte-Claire, som var bygd på stedet for martyriet.

De to jesuittene led martyrdøden i forsvar for Kristi realpresens i eukaristien. De ble saligkåret den 6. juni 1926 av pave Pius XI (1922-39). Deres minnedag er dødsdagen 7. februar, mens jesuittene minnes dem liturgisk den 19. januar.