Den hellige Katarina av Bologna (1413-1463)

Minnedag: 9. mars

Den hellige Katarina av Bologna (1413-1463)
Skytshelgen for Bologna; for kunstnere og kunstakademiet i Bologna

Den hellige Katarina de'Vigri (it: Caterina; lat: Catharina Bononsiensis) ble født den 8. september 1413 i Bologna i regionen Emilia-Romagna i Italia. Hun var datter av den fremstående advokaten Giovanni de'Vigri og hans fromme hustru Benvenuta fra den bolognesiske adelsfamilien Mamellini [Mammolini]. Mens de ventet Katarina, ble de'Vigri kalt til Ferrara av marki Nikolas III d'Este for å gå i hans tjeneste og bli hans diplomatiske representant til republikken Venezia.

Da Katarina var elleve år, overtalte markien Giovanni til å bringe henne til hoffet for å bli hoffdame for hans egen datter, Margareta d'Este. De to ble nære venner og Katarina fikk en god utdannelse ved hoffet. Her perfeksjonerte hun sin latin og lærte å male miniatyrer. Da det to eller tre år senere ble arrangert et ekteskap mellom Margareta og Robert Malatesta, prins av Rimini, ønsket hun at Katarina skulle følge med henne, men da hadde hun allerede bestemt seg for å vie sitt liv til Gud.

Filippino Lippi: The Marriage of St Catherine (detail) (1501), S. Domenico, Bologna.

Hun vendte tilbake til hjemmet, men like etter døde hennes far. Ganske umiddelbart sluttet den 16-årige Katarina seg til en gruppe fromme jomfruer i Ferrara som under ledelse av Lucia Mascaroni siden 1406 hadde levd et halvmonastisk liv etter augustinertertiarerenes regel. Men Katarinas religiøse iver var så sterk at hun lurte på om hun ikke skulle søke et liv i større avsondrethet. Som svar på sine bønner om opplysning fikk hun høre at alle skulle bli på det stedet dit de hadde blitt ført av Guds forsyn. Etter dette var hun sterkere knyttet til gruppen og deltok i og bidro til dens utvikling.

Deretter fulgte fem år med kamp som hadde en vidtrekkende effekt. Kunnskapen om seg selv og den realistiske sansen hun fikk da, gjorde henne til en fremragende praktisk veieleder i åndelige metoder. Hun ble prøvet av sterke fristelser, men var så sikker på seg selv at hun var dumdristig nok til å betrakte seg selv som uovervinnelig. Hun innbilte seg at hun spottet djevelen: «Vit bare at du ikke kan friste meg uten at jeg vil kjenne igjen dine henders verk». Hun ble straks gjenstand for en rekke demoniske visjoner, som slo henne med den største skrekk. Både Kristus og Jomfru Maria syntes å gi henne reprimander for hennes egenkjærlighet og mangel på perfeksjon i lydigheten til hennes novisemesters vilje. Redselen ble fulgt av åndelig tørrhet da hun følte seg avvist av Gud, og hennes mismot nærmet seg desperasjon. Hennes forsøk på å oppnå den ønskede renhet i sinnet forble fruktløs og sterile. Verre var trangen til blasfemi og til å tvile på troens sannheter, spesielt doktrinen om realpresensen i Eukaristien.

En tid var Katarina baker for kommuniteten. Men lyset fra flammene i ovnen hadde begynt å innvirke på synet hennes, og hun var redd for at hun skulle bli en byrde for kommuniteten senere hvis hun ble blind. Hun nevnte dette for superioren, men fikk til svar at hun skulle bli på sin post og overlate sin helse til Gud. Katarina var så ivrig etter å tjene andre at hun noen ganger ble anklaget for å blande seg inn. Flere ganger grep hun inn på vegne av andre og fikk reprimander. Hun ble tidlig utnevnt til novisemester. Allerede i 1438 skrev hun for sine noviser verket Le sette armi spirituali, «De syv åndelige våpen», som handlet om hennes erfaringer fra de visjonene hun hadde opplevd. Boken ble først utgitt i 1475, og senere kom den i flere opplag og oversettelser til flere språk.

Omkring begynnelsen av hennes periode som novisemester hadde hun sin mest bemerkelsesverdige visjon, som ofte senere er avbildet i kunsten. Hun hadde fått tillatelse til å tilbringe julenatt i kirken, og gikk dit så tidlig hun kunne og aktet å resitere tusen Ave Maria. Dette gjorde hun med all oppmerksomhet og glød hun kunne. Hun var opptatt med dette til midnatt, timen da hun trodde Jesus var blitt født. Akkurat da viste Jomfru Maria seg for henne med Jesusbarnet i armene, svøpt i et linklede. Maria kom til henne og ga hennes det lille barnet, som hun presset mot hjertet og kysset.

Etter at Lucia Mascaroni døde, opplevde kommuniteten en indre krise og oppløste seg selv. Blant medlemmene oppsto det visse stridigheter om fremtiden, for noen foretrakk å fortsette som augustinertertiarer, mens andre heller ville følge den strengere Klaras regel. I 1432 ble det vedtatt å innføre Klaras regel, og de flyttet til en mer egnet bygning. Katarina og flere andre mente at en regulær observans ville bli bedre sikret hvis det ble innført klausur. Dette motsatte folket i Ferrara seg, men til slutt ble det godtatt av myndighetene og endelig sanksjonert i 1452 av pave Nikolas IV (1447-55). Dermed ble søstrene klarissenonner (Ordo Sanctae Clarae – OSC).

I mellomtidene hadde det kommet så mange kandidater at nonnene ikke var i stand til å huse dem. Visegeneralen fikk tillatelse fra paven til å grunnlegge andre hus over hele Italia, og innbyggerne i Bologna ba om at det måtte opprettes et klarissekloster i byen. Til sin forferdelse ble Katarina valgt til superior for denne grunnleggelsen i hjembyen. Hun protesterte: «Jeg egner meg ikke en gang til å passe på kyllingene, og enda mye mindre til å se etter de som er konsekrert til Gud». Gruppen på 16 kom til Bologna den 22. juli 1456.

Det nye datterhuset fikk navnet Corpus Christi. Til tross for den strenge klausuren ble klosteret berømt for Katarinas hellighet og overnaturlige gaver. Det strømmet til så mange kandidater at de ikke hadde plass til alle. Tilsluttende eiendommer ble kjøpt inn og byggearbeider satt i gang. Til tross for de ekstra byrdene dette la på Katarina, holdt hun for seg og sine nonner fast til en streng observans av regelen.

Hun var en effektiv novisemester og senere superior, og det som vakte kommunitetens kjærlighet og lojalitet, var hennes godhet. Hvis hun måtte irettesette noen, fulgte hun etterpå denne søsteren til kirken og ba der med henne til det naturlige sinnet var gått over og blitt kjærlighet og aksept. Da hennes periode som abbedisse var over og det ble holdt en konsultasjon i kommuniteten, var den eneste innvendingen mot at hun ble gjenvalgt, at hennes store godhet underminerte reglene.

Alltid når hun kunne, besøkte Katarina de syke og utførte utallige tjenester for dem, inkludert de simpleste oppgaver. Men hennes åndelige nestekjærlighet gikk enda lenger. Da en av novisene bekjente at hun tenkte på å gi opp sitt kall, tilbød Katarina seg å bli i skjærsilden til siste dag for å bote for hennes skyld, ta på seg alle hennes synder, å gi henne en del av all den åndelige rikdom hun hadde hvis bare novisen ikke oppgi kallet. Novisen ble så rørt over sin overordnedes nestekjærlighet og oppriktighet at hun endret mening og ble i klosteret. Katarina var like villig til å tilbringe hele netter i bønn for noen som var i nød. I likhet med den hellige Teresa av Lisieux etter henne ba hun en hel natt og oppnådde at en hardnakket synder som skulle henrettes dagen etter, angret og omvendte seg.

I de første fem årene i Bologna gikk mange alt for langt i sine botsøvelser og ble syke. Legene var fortvilet, men Katarina klarte å få dem friske med sine bønner. Katarinas liv var en eneste lang forbønn for synderes omvendelse, men hun hadde også et talent for kalligrafi og miniatyrmaling. Et breviar som er skrevet ut og ornamentert av henne eksisterer fortsatt i klosteret i Bologna. Hun etterlot seg mange skrifter, men de fleste av dem er ikke publisert. De består av prosa, men også av latinske og italienske hymner.

Allerede før hun vendte tilbake til Bologna var Katarinas egen helse underminert. Syv år senere hadde hun kommet til veiens slutt. Den 25. februar 1463 talte hun til kommuniteten i tre timer, annonserte sin død og ga dem sine siste instrukser. Første søndag i fasten ble hun angrepet av voldsomme smerter og ble tvunget til sengs for godt. Hun døde den 9. mars 1463 i klosteret i Bologna. Det skjedde så fredfullt at nonnene som satt rundt sengen ikke merket det før de merket en søt lukt og så at hennes ansikt var blitt like friskt og vakkert som hos en 15-åring.

Hennes legeme ble gravlagt uten kiste og ble i jorden i atten dager. På grunn av alle helbredelsene som ble rapportert og på grunn av den søte lukten som kom fra graven, fikk søstrene dårlig samvittighet fordi de hadde gravlagt Katarina uten kiste. Da ble graven åpnet igjen, og legemet ble funnet uten tegn på forråtnelse. Bare ansiktet var litt misformet på grunn av jordtrykket. Legemet ble undersøkt av leger og kirkelige myndigheter før det ble lagt i en krypt under alteret, hvor det ble værende i noen måneder.

Da ble graven igjen åpnet, og Katarinas legeme ble lagt på en båre og brakt til cellen hun hadde brukt mens hun levde. For at de troende skulle få se henne, ble hun satt på en stol i en kiste, og denne ble satt i koret i kirken. Den ble rullet frem og åpnet etter anmodning. Dette arrangementet skjedde tolv år etter Katarinas død.

I slutten av 1500 viste Katarina seg i en visjon for en av nonnene, Leonora Poggi, og ba om at hennes legeme måtte plasseres i et spesielt kapell, og hun ga beskjed om plassering og innredning. Hun ba også om at legemet fortsatt måtte oppbevares i sittende stilling. Kapellet ble straks innredet og hennes legeme flyttet dit. I 1688 ble et større og vakrere kapell ved siden av tilgjengelig, og det ble dekorert med fresker av Franceschini, Affener og Quaini. Den 11. august 1688 ble Katarinas legeme flyttet med stor høytidelighet dit, hvor det fortsatt befinner seg, sittende på sin stol. I over 450 år satt hun der ubeskyttet, men i 1953 ble det konstruert glassvegger rundt henne. Under Andre verdenskrig ble hender og føtter noe sprukne, og de ble deretter dekket av et tynt vokslag for beskyttelse. Ansiktet og legemet er fortsatt normalt, men fargen på huden er svart, noe som for det meste skyldes røyken fra oljelampene og votivlysene som er brukt i kapellet gjennom århundrene.

I 1592 ble Katarinas navn skrevet inn i Martyrologium Romanum av pave Klemens VIII (1592-1605), noe som kan tilsvare en saligkåring. Hun ble helligkåret den 22. mai 1712 av pave Klemens XI (1700-21), mens helligkåringsbullen var datert 4. juni 1724. Hennes minnedag er 9. mars. Hun fremstilles som klarissenonne med bok og kors, med krone, med Jesusbarnet på armen. Hun regnes som kunstnernes skytshelgen.