Den salige Maria Louise Elisabeth de Lamoignon (1763-1825)

Den salige Maria Louise Elisabeth de Lamoignon, ved ekteskap grevinne Molé de Champlâtreux (fr: Marie-Louise-Élisabeth), ordensnavn Moder St. Ludvig SCSL (fr: Mère Saint-Louis), ble født den 3. oktober 1763 i l’Hôtel des Lamoignon, herskapshuset til familien Lamoignon i Paris i Frankrike. Hun tilhørte den franske adelen og var datter av Chrétien François de Lamoignon de Basville, seglbevarer i Frankrike i 1787. Hun var den tredje av syv barn og ble døpt samme dag i kirken Saint-Sulpice. Hun vokste opp i et kristent miljø, opptatt av rettferdighet og nestekjærlighet. Hennes far var medlem av parlamentet. Ofte trakk familien seg tilbake på landet, til Basse-Normandie.

Der bodde Maria Louises mormor, Madame Berryer, som nettopp var blitt enke og mottok familien på sitt slott Thubeuf. Maria Louise sto sin mormor svært nær, som med hengivenhet overvåket sitt barnebarns kristne utdannelse. Bestemoren lot henne dra nytte av lærdommer fra de beste lærerne og fikk overført kjerneverdiene fromhet, studier og kunst. Den kjente jesuittpateren Louis Bourdaloue SJ med kallenavnet «forkynnernes konge og kongenes forkynner», men også de fattige, var en venn av familien og hadde innflytelse over hennes åndelige formasjon. Hun leste latin og var interessert i seriøs litteratur. Hun kontemplerte bildet av Jesus på korset og elsket ensomheten for å be og reflektere.

Den 13. juni 1771 mottok hun sin første kommunion, nesten åtte år gammel, og hun skulle aldri glemme de nådegaver hun mottok da. Sammen med sin bestemor besøkte hun ofte de fattige bøndene i området og ga dem klær og leketøy som gaver til barna. Den lille jenta var glad for å følge Madame Berryer på hennes besøk til Besøkelsesklosteret der.

Maria Louise var adelig og velstående og dermed et godt parti. Da hun var femten år gammel, ble hun i henhold til tidens skikk innkalt på kontoret til sin far, som var svært glad over å kunngjøre at den nittenårige M. Édouard-François-Mathieu Molé (1760-94), grev de Champlâtreux, hadde anmodet om hennes hånd og at han hadde gitt sitt samtykke. «Det er en dydig og nestekjærlig ung mann, og han kommer det fra en familie av store dommere, så han vil være en mann som er deg verdig», sa hennes far. Hun aksepterte farens forslag, selv om det var i strid med hennes store plan for et liv intimt forbundet med Jesus. Heldigvis kunne hun senere skrive: «Mine foreldre knyttet meg til den dydigste og beste mann».

Den 9. februar 1779 fant bryllupet sted i kapellet i l’Hôtel des Lamoignon, og dermed ble Maria Louise medlem av en annen berømt adelsfamilie. M. Molé var rådgiver for parlamentet i Paris. Hun var en pliktoppfyllende hustru og lykkelig mor og delte sin tid mellom gledene ved et behagelig liv, hjelp til de uheldige og bønn. Fremtiden så lys ut. Likevel var lidelsen ikke langt unna. Hun mistet tre av sine fem barn som verken hennes omsorg eller datidens medisinske ferdigheter klarte å redde fra en tidlig død. De to barna som nådde voksen alder, var sønnen Louis-Mathieu (1781-1855) som skulle få to døtre og bli justisminister under imperiet, marine- og koloniminister under det restaurerte kongeriket og utenriksminister og rådspresident (1836-37) under julimonarkiet, og datteren Félicité (1786-?), som i mars 1801 giftet seg med Christian de Lamoignon, bror av Maria Louise og dermed hennes onkel, uten at det skapte noen problemer. Et av barna som ikke vokste opp, var datteren Louise (1790-94).

I 1788 fikk sognet Saint-Sulpice, hvor familien Molé bodde, en ny prest, P. Anne Antoine François Xavier Mayneaud (Xavier-Maynaud) de Pancemont (1756-1807). Under den harde vinteren 1788-89 strømmet horder av tiggere til hovedstaden, og situasjonen for de fattige var dramatisk. Med tillatelse fra den nye sognepresten opprettet fru Molé i hans menighet en gruppe adelsdamer for å avhjelpe fattigdommen i nabolaget. Sognepresten sa til dem: «Jeg talte 25 000 fattige i dette store sognet. Det er nødvendig at de mest privilegerte familiene mobiliserer. Våre verksteder tar inn mange arbeidsledige, våre skoler har samlet hundrevis av barn, men vi har ingen penger. En dame er ansvarlig for å finne midler, en annen vil vaske tøy, som Madame de Molé, hun vil besøke de fattige hjemme, lage suppe for familiene til syke mødre og legge igjen penger til kjøp av legemidler, og så videre». Maria Louise var så sjenerøs mot de fattige at hennes edle ektemann en dag sa med humor: «De sier at ved å gi almisser, kommer man inn i himmelen i en vogn med seks hester, men når du drar, kommer du med tolv hester!»

Sogneprest de Pancemont så at Maria Louise gikk regelmessig i kirken og med stor hengivenhet, så han oppmuntret henne til å holde en retrett. I løpet av denne retretten mottok hun et spesielt kall fra Kristus, som inviterte henne til å følge ham og bære sitt kors. Hun inngikk en pakt med Kristi kors om å forbli knyttet til det for resten av livet, og å dø fylt av nestekjærlighetens glød. Hun fortalte om sin sinnstilstand til ektemannen, som oppfordret henne til å fortsette sin strøm av kjærlighet til de fattige og å forbli en «loftenes engel», som hun ble kalt i de fattige områdene hun besøkte.

Den franske revolusjon brøt ut den 14. juli 1789, og Frankrike ble invadert av et anti-religiøst klima. Ti år med lykke for familien Molé skulle bli etterfulgt av år med angst og lidelse. De revolusjonære var blendet av en løgnkampanje fra noen gudløse ledere som ønsket å ødelegge alt som var vakkert, edelt og stort. De angrep Kirken og monarkiet, men også alle dem som motsatte seg dem og alle dem som gjorde godt.

Madame de Molé levde i frykt, og i 1789 døde hennes far tragisk. Den revolusjonære regjeringen tvang prestene til å avlegge en ed om å adlyde det nye regimet. Sogneprest de Pancemont uttalte offentlig fra prekestolen i sin kirke: «Min samvittighet krever at jeg ikke avlegger eden». Da ropte de revolusjonære: «Eden eller lyktestolpen!» (Le serment ou la lanterne!) Etter disse hendelsene dro M. de Pancemont i eksil til Brussel. Grev og grevinne Molé de Champlâtreux forlot også Frankrike for en stund i 1791 for et kort mellomspill i Brussel. Men de var tilbake i Paris i januar 1792 for å rette seg etter loven om emigranter av 9. november 1791.

Madame Molé led ved å se folk hate og avvise Gud. Vinteren 1792 fornyet hun sin pakt med korset. Paris opplevde en ny bølge av agitasjon mot kongetronen, og de revolusjonære ropte: «Aristokratiet til lyktestolpene!» Det banket på døren til familien Molé, og da unge Mathieu åpnet døren, hørte han til sin forbauselse: «Etter ordre fra revolusjonskomiteen må vi hente borger Champlâtreux-Molé!» Dette var den første fengslingen av grev Molé. En dag senere ble han løslatt.

Et år senere trykket utenlandske tropper mot alle de franske grensene. Terroren senket seg over Paris, de revolusjonære massakrerte presteskapet og landets beste institusjoner, og de ble støttet av media, storfinansen og de fremste frimurerne i Frankrike. Grev Molés venner rådet ham til å søke tilflukt i England. Hans svar var: «Jeg skal kanskje dø, men jeg vil ikke flykte. Jeg ønsker ikke at mine barn skal miste sine formuer og sitt hjemland». Et par dager senere banket de revolusjonære igjen på døren til familien Molé om kvelden: «Etter ordre fra Komiteen for offentlig sikkerhet er borger og borgerinne Champlâtreux-Molé satt under arrest». De tok med seg ekteparet foran øynene til de sørgende barna.

Mathieu kunne besøke sin mor i fengselet La Conciergerie. Hun var sengeliggende og fortalte sin sønn: «Mathieu, jeg er lammet i bena, for medlidenhets skyld, fortell din far». Den trettenårige Mathieu prøvde å få sine foreldre satt fri, men fikk til svar: «Dine foreldre vil forbli i fengsel, for deres veldedighet og deres paternalisme fornærmer folket». Det endte imidlertid med at fru Molé ble satt fri på grunn av sin helsetilstand. De revolusjonære tillot også at hennes mann fikk være ved hennes side, under husarrest i sitt hjem. Om kvelden ba de alle for ofrene for disse forferdelige dagene. En kveld ble greven arrestert igjen: «Borger Molé, jeg arresterer deg og du skal følge meg til Luxembourg».

To måneder senere, på påskedag den 20. april 1794, ble grev Champlâtreux-Molé henrettet ved giljotinering i Paris etter en summarisk rettssak og uten noen anklage, fordi han var en mann av integritet og veldedig mot de fattige. Om kvelden fortalte abbé de Sambucy Maria Louise den fatale nyheten og overbrakte det siste farvel fra hennes elskede ektemann. Hun kollapset i smerte, men gjennomlevde sin ildprøve i fullstendig hengivelse til Jesus Frelseren. Madame Molé fikk beskjed om å forlate sitt hjem umiddelbart uten å ha tid til å bringe noe med seg. Hun bar sitt lille krusifiks, sin Bibel og sin «Kristi etterfølgelse» på seg. Hun ble båret bort på en båre fulgt av sine tre barn på tretten, åtte og fire år, uten klær og uten penger, til et loft i Rue du Bac, hvor de mentale lidelsene økte enda mer enn de fysiske.

Fru Molé var dypt rystet av sin manns henrettelse, og bedre ble det ikke da hennes fire år gamle datter fikk en alvorlig sykdom og døde i 1794. Fru Molé var tretti år gammel, og hun vurderte å tre inn i en kontemplativ orden. Hun gjentok sin mystiske pakt med korset som alltid bandt henne med kjærlighet til den korsfestede Kristus.

I 1795 fikk Madame Molé tilbake slottet Méry-sur-Oise. Der sørget hun for sine to gjenværende barns utdannelse og kristne opplæring, forberedte deres fremtid og ordnet sine forretninger. Hennes tidligere sogneprest lå i skjul i utkanten av Paris. Han kunne sende meldinger til Madame Molé, som fortalte om sitt ønske om å trekke seg tilbake til dyp ensomhet så snart fremtiden til hennes barn var sikret. M. de Pancemont reflekterte: «Ensomhet? I disse vanskelige tider, hvor alt må gjenopprettes, trengs det snarere utbyggere, og fru Molé er av dette kaliber. La oss vente på Guds time». Det ble etablert en hemmelig korrespondanse mellom fru Molé og presten. Han oppmuntret henne til i stedet å grunnlegge en egen kongregasjon om noen år. Han styrte henne i retning av en nestekjærlig tjeneste, og hun ga opp sin tiltrekning til det kontemplative klosterlivet for å møte behovene til Kirken i Frankrike.

I slutten av juni 1895 gikk en liten hær av rojalistiske emigranter i land i Bretagne. Maria Louises brødre Charles og Christian de Lamoignon var i denne gruppen. Christian ble skadet, og Charles fraktet ham bort i en båt og returnerte til kampen. Den lille hæren manglet ammunisjon og ble tvunget til å overgi seg. Til tross for løftet fra general Hoche om å spare dem, fikk det republikanske konventet dem henrettet, blant dem Charles. Christian, som ikke var i kamp, ble skånet og ble helbredet fra sin skade.

Hennes brors død var en ny prøvelse for fru Molé, men hun fant støtte i sin tro som ble næret av hennes vedvarende kjærlighet til Gud. Hun satte seg en leveregel som ble fundamentet for livet i hennes fremtidige grunnleggelse: Messe klokken syv om morgenen, bønn, manuelt arbeid og overvåke sine barns utdannelse. Hun gjenopptok arbeidet med å ta vare på de fattige distriktet Grenelle og fangene i Châtelet.

Sogneprest de Pancemont fikk vite i pressen at han var involvert i en konspirasjon, så han måtte dra i eksil. Familien Molé var igjen i fare, så Maria forlot Paris og dro til Champlâtreux. Den syttenårige Mathieu giftet seg i august 1798, og i mars 1801 giftet også den femtenårige Félicité seg med sin onkel Christian de Lamoignon. Maria Louise var nå enke og fri for alle forpliktelser etter at hennes to barn hadde inngått ekteskap.

Konkordatet av 15. juli 1801 var en avtale mellom Napoleon (førstekonsul 1799-1804; keiser 1804-14) og pave Pius VII (1800-23) som konsoliderte Den katolske kirke som majoritetskirken i Frankrike og brakte tilbake det meste av dens sivile status, men skilt fra staten. P. de Pancemont returnerte fra sitt eksil og ble den 9. april 1802 utnevnt til biskop av Vannes i Normandie. Han kom til Vannes i august 1802. Maria Louise spurte ham om hva Guds planer var for hennes arbeid. Han svarte: «Du følger meg til Vannes, for jeg trenger deg». Farvel Paris, farvel Méry, farvel Champlâtreux, farvel mine kjære barn!

Madame Molé flyttet til Vannes sammen med noen ledsagere og sin mor, Madame de Lamoignon. Den 25. mai 1803 grunnla hun sammen med biskopen kongregasjonen «Barmhjertige søstre av St. Ludvig» (Soeurs de la Charité de Saint-Louis – SCSL). Biskopen utnevnte henne samme dag til superior for kongregasjonen på livstid. Hun avla sine løfter samme dag og tok navnet sr. St. Ludvig (Soeur Saint-Louis), som ble Mère Saint-Louis som superior. Kongregasjonens formål var utdanning av ungdom og arbeidet med åndelige retretter. Deres skytshelgen var den hellige kong Ludvig IX av Frankrike (1214-70), som Mère Saint-Louis presenterte for sin religiøse familie som et mønster på tro og en venn av de fattige som arbeidet for rettferdighet og fred.

De første søstrene slo seg ned i det klosteret grunnleggersken hadde kjøpt nær havnen i Vannes, det gamle klosteret Père Éternel. Der åpner hun et hus for unge forlatte jenter, og kallene blomstret. Myndighetene godkjente opprettelsen av Père Éternel («Den evige far»). Da pave Pius VII var i Frankrike for å krone keiser Napoleon I søndag den 2. desember 1804 (i virkeligheten kronet keiseren seg selv), fikk Moder St. Ludvig i januar 1805 en audiens hos paven hvor hun ga ham regelen for sitt institutt. Pius VII velsignet grunnleggersken og hennes ledsagere. Men et nytt slag rammet henne den 13. mars 1807, da biskop de Pancemont ble rammet av et hjerneslag og døde uten å gjenvinne bevisstheten. Han ble gravlagt i kapellet i Père Éternel.

Det andre maison de charité ble åpnet i september 1807, også med navnet Père Éternel, i det tidligere fransiskanerklosteret i Auray i Bretagne. Kongregasjonen grunnla et eget novisiat i 1810. Den fikk formell sivil anerkjennelse og godkjent sitt navn ved et dekret fra kong Ludvig XVIII (1814-24) den 21. mars 1815. I juni 1815 var det et opprør i Bretagne og klosteret i Auray ble plyndret. Kongregasjonens tredje hus ble det gamle klosteret Prieuré Pléchâtel i Bretagne, grunnlagt i april 1816 etter anmodning fra sognepresten der. I november 1818 åpnet kongregasjonen sin retrettvirksomhet i huset i Auray. I 1824 kjøpte Moder St. Ludvig det fjerde huset, nemlig det gamle og ødelagte klosteret St. Gildas i Rhuys i Bretagne, som ble åpnet den 3. november 1824. Der åpnet kongregasjonen en friskole og retretthus.

Moder St. Ludvig døde den 4. mars 1825 i Vannes mens hun trykket mot sitt hjerte det krusifikset som hadde fulgt henne siden hennes ungdom. Hun var 61 år gammel og ble gravlagt i kommunitetens kapell i Vannes. Ved grunnleggerskens død hadde kongregasjonen rundt femti søstre. P. Placide Levé SJ skrev hennes første biografi i 1857. Den 24. mars 1825 ble Moder Sainte-Julie valgt til den andre generalsuperior. Moder St. Ludvig’ arbeid fortsatte i Frankrike og i andre land: England, Canada, USA, Haiti, Madagaskar, Mali, Senegal, Martinique og Mexico, så vi kan si at hennes kongregasjon har en internasjonal dimensjon.

I desember 1840 godkjente pave Gregor XVI (1831-46) kongregasjonens konstitusjoner. I 1898 kom den første grunnleggelsen i England i Minehead i grevskapet Somerset. I 1902-03 kom de anti-religiøse lovene i Frankrike som nektet kongregasjoner rett til å undervise. Søstrene kunne da ikke undervise og samtidig opprettholde sin religiøse identitet. Noen fortsatte å gi undervisning i gratis skoler, mens andre dro til England og Canada. I 1903 kom den første grunnleggelse i Canada. I 1906 var kongregasjonen truet av oppløsning, men unngikk denne trusselen på grunn av sin «hospitalkarakter» som den fikk av sine barnehjem. I 1908 kom den første grunnleggelsen i USA og i 1945 den første grunnleggelsen i Haiti. Som svar på encyklikaen Fidei Donum kom den første grunnleggelsen på Madagaskar i 1956. I 1962 ble generalhuset flyttet til Roma og i 1966 kom den første grunnleggelsen i Mali. Den 28. mai 1967 sluttet Congrégation de Notre-Dame de la Compassion à Saint-Denis seg til Søstrene av St. Ludvig. I 1972 kom de første grunnleggelsene i Senegal og Martinique. I 1998 ble moderhuset flyttet til Montreal i Canada. I 2000 kom den første grunnleggelsen i Mexico.

Den 16. januar 1986 ble Marias «heroiske dyder» anerkjent av den salige pave Johannes Paul II (1978-2005) og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 19. desember 2011 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Hun ble saligkåret den 27. mai 2012 i Espalanade du Port i departementet Vannes i regionen Bretagne i Nordvest-Frankrike. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal Angelo Amato SDB, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Hennes minnedag er dødsdagen 4. mars. Hennes latinske navn er Mater a Sancto Ludovico.

Kilder: Index99, fr.wikipedia.org, soeursdelacharitestlouis.qc.ca, abbaye-de-rhuys.fr, michaeljournal.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 27. mai 2012