Fortsett til innholdet. | Gå til navigasjonen

Personer

Seksjoner
Forside Personer Historisk Den hellige Ludvig Maria Grignion de Montfort (1673-1716)
La oss gå opp til Jerusalem

En meditasjon over Den stille uke av sr. Anne Elizabeth Sweet OCSO.

Les mer
 

Den hellige Ludvig Maria Grignion de Montfort (1673-1716)

Minnedag: 28. april

Den hellige Ludvig Maria Grignion (fr: Louis-Marie) ble født den 31. januar 1673 i den lille byen Montfort-sur-Meu i det daværende bispedømmet Saint-Malo (nedlagt 1801) ved Rennes i Bretagne Frankrike. Senere føyde han navnet på fødebyen til sitt familienavn. Han var den nest eldste av atten barn, og den eldste av de åtte som overlevde. Foreldrene var Jean-Baptiste Grignion, en uformuende advokat med en strengt autoritær tankegang og et voldsomt temperament, og hans hustru Jeanne Robert. Ludvig tilbrakte ungdommen på familiens gård Bois-Marquer i byen Iffendic, noen kilometer fra fødebyen. Mens han var svært ung organiserte Ludvig rosenkransforeninger, holdt prekener, fortalte historier om helgenene og ledet rosenkransen med grupper av nabobarn. Han var spesielt hengiven til Maria, og han valgte hennes navn til konfirmasjonen.

Normalt ville Ludvig ha lært et yrke og hjulpet til med å utdanne sine søsken, men tidlig i hans liv skjønte moren at han var bestemt til å bli prest. Hun og læreren bønnfalt om at han fikk studere. Fra han var 12 år fikk han sin utdannelse hos jesuittene på kollegiet St. Thomas Becket i Rennes, etter at noen veldedige mennesker hadde betalt utgiftene for hans utdannelse. Her begynte han å vise to trekk som skulle utmerke ham resten av livet: Han fant det vanskelig å komme ut av det med sine kamerater og han utviklet en forkjærlighet for ensom bønn, spesielt til Jomfru Maria.

Han avgjorde at han hadde prestekall, og i slutten av 1693 dro han til Paris for å begynne på sine prestestudier. Han gikk de 21 milene til fots i regnværet, sov i høystakker og under broer. Han ga bort alle pengene han hadde fått av foreldrene til reisen, og han byttet også bort de nye klærne mot fillene til en tigger, og han bestemte seg for bare å sole på forsynet i fortsettelsen. Han hadde ikke nok penger til å bo i seminaret Saint-Sulpice, og derfor tok han inn på en rekke utarmede og dårlig drevne studentherberger mens han studerte filosofi på Sorbonne. Men forholdene var så elendige at han ble alvorlig syk, og han trengte sykehusbehandling for å redde livet. Etter at han ble frisk var han i juli 1695 i stand til å begynne på Saint-Sulpice og gjennomføre sine studier med mer suksess. Likevel var han aldri svært interessert i teologi i seg selv og ville ha foretrukket å tilbringe tiden med å hjelpe de fattige og undervise barna deres i katekismen, et apostolat han hadde startet mens han gikk på skolen i Rennes. Hans overordnede beundret hans glød og hans åpenbare fromhet, men var bekymret over hans vanskelige personlighet. Han ble presteviet den 5. juni 1700.

De neste seks årene var svært utilfredsstillende for Ludvig. Han ble først kapellan i menigheten Saint-Clément i Nantes, men etter få måneder flyttet han til Poitiers. Senere arbeidet han også i Paris, men han skapte opposisjon overalt hvor han kom. Noe av dette skyldtes hans egne vanskelige temperament og noe merkelige opptreden, men noe kom også av at han bestemte seg for å vie seg til den åndelige omsorg for de fattige og syke i et samfunn hvor kløften mellom rike og fattige var enorm, enten det var som sykehuskapellan eller når han ga utendørsmisjoner, til ergrelse for sine prestekolleger. Han var selv usikker på sitt apostolat, og samme år som han ble presteviet, skrev han i et brev: «Jeg finner meg selv dratt mellom to ønsker (…) På den ene side føler jeg en hemmelig tiltrekning til ensomhet og det skjulte liv, å slåss mot og ødelegge fullstendig min fordervede natur som elsker å bli beundret. På den andre side føler jeg en sterk lengsel etter å fremme kjærligheten til Vår Frelser og hans hellige Mor: å dra på en enkel og fattigslig måte for å undervise i katekismen til de fattige i byene, og å stimulere i syndere en hengivenhet til den helligste Jomfru Maria. (…) Når jeg ser Kirkens behov, kan jeg ikke la være å be konstant og i tårer om et lite og fattig selskap av gode prester som vil arbeide under tegn og beskyttelse av den helligste Jomfru».

Han var overtalt til å reise til Poitiers av Mme de Montespan, den angerfulle tidligere elskerinnen til kong Ludvig XIV (1643-1715), som han hadde møtt i Paris. Han ble kapellan på Hôpital Général, som var en institusjon opprettet for å holde de aller fattigste vekk fra gatene. Der delte han livet til de fattige pasientene og forsøkte å organisere kvinnene som hjalp til der, i en religiøs kommunitet. Men det nektet de, og da plukket han ut rundt tyve av de kvinnelige pasientene, alle fysisk handikappet på en eller annen måte, og organiserte dem i en vordende kongregasjon med en regel under en blind superior. Over døren til deres kommunitetsrom skrev han ordet «Visdom». Denne merkelige dannelsen av en gruppe av de fattige og maktesløse kan regnes som det punktet hvor han aksepterte som et ledende prinsipp i sitt liv den evangeliske spenningen mellom verdens visdom og korsets visdom. Det markerte også hans brudd med tradisjonell spiritualitet og hans tilegnelse av en profets metoder med offentlige handlinger og gester som var overdrevet for å gjøre sine poenger levende og klare.

To middelklassekvinner sluttet seg også til gruppen før den ble oppløst av sykehusets ledelse. Det var betydelig motstand mot hans innblanding i organiseringen av sykehuset, og biskopen beordret ham også til å gi opp sine populære misjoner i sognene fordi presteskapet motsatte seg hans evangeliseringsmetoder. Derfor bestemte Ludvig seg for å vende tilbake til Paris rundt påsken 1703. Han følte seg som en fiasko og hadde ennå ikke funnet sitt kall, han trengte et videre felt enn bare et fattig sykehus, men det var alt han kunne finne i Paris. Han begynte på Salpétrière, det første Hôpital Général som var etablert av den hellige Vincent de Paul. Men etter få uker ble han bedt om å slutte, uten at vi vet hvorfor.

Da han måtte oppgi også det, bodde han en tid i et skap under trappen i et losji i Rue Pot de Fer og viet seg til bønn og meditasjon. Det var en tid med stor indre usikkerhet og lidelse for ham, og nesten alle hans venner og bekjente avviste ham. Men det var også en tid da hans åndelige liv utviklet seg og hans forståelse for «korsets visdoms» krav ble klarere. Det var trolig på denne tiden han skrev «Kjærligheten til evig visdom», et nøkkelverk i forståelsen av hans spiritualitet, hvor han satte sin kjærlighet til Jomfru Maria og korset i sammenheng og fremholdt den guddommelige visdom som sin hovedinspirasjon.

Mange av presteskapet, og til og med noen av biskopene, var smittet av jansenismen, og de bekjempet ham i hemmelighet og åpent. Flere biskoper la ned forbud mot at han satte sin fot i deres bispedømmer. Men de fattige i Poitiers hadde ikke glemt ham, og de ba ham om å komme tilbake. Med biskopens samtykke vendte han tilbake for å bli direktør for Hôpital Général, og nok en gang satte han i gang med reformer. Han ble hjulpet i dette av en ung kvinne, den salige Maria Louise Trichet, som følte seg kallet til ordenslivet og til å vie seg til å tjene de fattige. Men han møtte fortsatt motstand, og biskopen og Maria Louise overtalte ham til å forlate hospitalet for andre gang.

Han begynte å preke misjoner i og rundt Poitiers, og trolig følte han at han endelig utførte det arbeidet Gud hadde kalt ham til. Blant de første misjonene var en i den svært fattige forstaden Montbernage, hvor han brukte mange av metodene han skulle komme til å bruke i senere misjoner. Men hans suksess ser ut til å ha skapt misunnelse hos noen som biskopen lyttet til, for i begynnelsen av fasten 1706 fikk han forbud mot å preke flere misjoner i bispedømmet Poitiers. Etter det mislykkede oppholdet i Poitiers dro han til fots til Roma i 1706, hvor han håpet å få tillatelse fra paven til å arbeide som misjonær, spesielt i Canada. Dette var uten tvil en måte å flykte fra problemene han møtte overalt hvor han prøvde å arbeide som prest i Frankrike. Pave Klemens XI (1700-21) var imponert over hans nidkjærhet og oppriktighet, men sendte ham tilbake for å arbeide i Frankrike, «alltid fullstendig underkastet biskopene». Paven ga ham tittelen «apostolisk misjonær», noe som var gunstig for hans selvtillit, og han følte at det var et mandat for hans arbeid med å gi sognemisjoner og preke til de fattige.

Da han kom tilbake til Frankrike, slo han seg ned i Bretagne, et område hvor sognemisjoner som besto av grunnleggende undervisning og åndelig fornyelse, allerede var godt utviklet. Resten av livet skulle han holde slike misjoner, hovedsakelig i Bretagne og Poitiers. Han arbeidet med suksess som medlem av et misjonsteam, noe som i seg selv var en prestasjon for ham, og han fikk ry for sin evne til å anspore menneskemengder og for å være «kraftfull i ord og gjerning». Men han klarte fortsatt å støte fra seg andre, og langsomt distanserte han seg fra de andre i gruppen for å arbeide sammen med en eneste ledsager, broder Maturinus. Stort sett ble han godt mottatt av sognegeistligheten, selv om han noen steder ble nektet tillatelse til å preke på grunn av de gallikanske og anti-romerske tendensene til den lokale presten. Det at han flyttet fra et sted til et annet for å gi misjoner, var like ofte på grunn av forfølgelse fra sine fiender som på grunn av apostolatets behov. Hans fiender leverte også falske rapporter om ham til biskopene, og en gang prøvde de å forgifte ham. De mislyktes i å drepe ham, men drapsforsøket fikk et uforutsett resultat: Mens han var rekonvalesent, skrev han sin mest berømte bok, «Den fullkomne hengivelse til Maria».

Han møtte også motstand på grunn av sine merkelige metoder, selv om disse ikke var unike for ham. Han holdt sterkt emosjonelle appeller, og noen ganger brukte han dramatiske vekkelsesteknikker for å appellere til tilhørerne. Han organiserte bål av anti-religiøse bøker under et bilde av djevelen kledd som en fornem kvinne. Andre ganger spilte han rollen som en døende synder, som både en djevel og en verneengel gjorde krav på sjelen til, og disse rollene ble spilt av andre prester. Han var en stor beundrer av dominikanerordenen og ble i 1710 tertiar (Tertius Ordo Sancti Dominici – TOSD), men han ble aldri medlem av selve ordenen. Men som dem fremmet han bruken av rosenkransen. Selv om mye av appellen ved hans prekener var av følelsesmessig art, fikk de noen ganger varige resultater i form av restaurering av forfalne kirker og helligdommer, almissegiving og åndelig fornyelse. Han ga misjoner i sogn som hadde vært uten prester i generasjoner, ekteskap ble styrket, barn ble døpt og fikk opplæring og hans misjoner gjorde mye for å fornye katolisismen i Frankrike. Han prekte i La Rochelle ved en rekke anledninger og lyktes i å omvende mange kalvinister der, noe som kanskje var hans største suksess.

Som en del av hans omsorg for de fattige åpnet han eller pusset opp en rekke skoler for fattige gutter i byene, hjulpet av den lokale biskopen, og som lærere brukte han de «brødrene» som hadde hjulpet ham med katekesearbeidet på hans misjoner. Ut fra dette vokste det frem en undervisningskongregasjon, «Brødre av kristen undervisning av St. Gabriel» (Institutum Fratrum instructionis christianae a Sancto Gabriele – SG), som han trolig skrev i det minste en skisse til en regel for. De var opprinnelig kjent som «Brødre av kristen undervisning av Den Hellige Ånd».

I noen år hadde Ludvig ønsket å etablere et selskap av likesinnede misjonsprester som kunne fortsette hans arbeid, men han fant det fortsatt vanskelig å tiltrekke mennesker som ville arbeide sammen med ham. I 1713 skrev han «Regel for Misjonsprestene av Marias selskap», men ved sin død var det bare to prester og et lite antall legbrødre som formelt hadde sluttet seg til ham. Det ble til kongregasjonen Marias Selskap eller montfortanerne (Societas Mariae Montfortana – SMM), som i dag har rundt 1.100 medlemmer, prester og legbrødre. De virker i 30 land, i noen tilfeller som misjonærer som hjelper unge kirker å utvikle seg, mens de andre steder fortsetter grunnleggerens arbeid med å gi sognemisjoner og retretter, driver sogn i vanskelige områder og organiserer pastoralsentre. Kongregasjonen ser det som sin prioritet å i alt sitt arbeid drive «evangelisering på Montforts egen måte». Etter Ludvigs død ble montfortanerne i 39 år ledet av p. René Mulot.

Ludvig hadde noe mer suksess med den kvinnelige ordensgrenen. I 1715 sluttet to av de opprinnelige medlemmene av kongregasjonen i Poitiers, den innflytelsesrike Marie-Louise Trichet og Catherine Brunet, seg til ham i La Rochelle sammen med en liten gruppe av lokale kvinner, og for dem skrev han «Den primitive regel for Visdommens døtre». Dette var begynnelsen på en kongregasjon som i likhet med sin grunnlegger var viet til de fattige, og spesielt til å drive skoler for dem. Kongregasjonen Visdommens døtre (Institutum Filiarum a Sapientia) eller på fransk Filles de la Sagresse (f.d.l.s.) teller i dag rundt 2.500 medlemmer og er aktive over hele verden. Ved hans død var imidlertid ingen av hans tre kongregasjoner fast forankret, og det ble opp til andre å konsolidere dem og hjelpe dem til å bli verdensomspennende institusjoner. I Danmark arbeider Visdommens Døtre og montfortanerne i Roskilde.

Gjennom hele Ludvigs liv som prest var hans hengivenhet til de fattige og hans egen fattigdoms ånd tydelig i alt han gjorde. Dette forklarer delvis hvorfor han skilte seg ut blant det franske presteskapet på sin tid, med sin radikale forståelse av evangeliets budskap. Han hadde også en dyp interesse for Kirken og forsto dens konstante behov for reformasjon, og dette var en stående oppgave for ham. Hovedinspirasjonen for grunnleggelsen av kongregasjonene var også hans ønske om å forsikre seg om at det ville finnes andre likesinnede for å fortsette hans arbeid etter at han var død.

Ludvig komponerte dikt og et stort antall populære hymner, og noen av dem synges den dag i dag. I tillegg til noen brev og reglene for kongregasjonene skrev Ludvig noen åndelige bøker og avhandlinger, men de fleste av dem var ikke ment for allmenn publisering. Den første av disse var «Den evige visdommens kjærlighet», som det synes som var skrevet for eget bruk. I 1714 adresserte han «Et sirkulære til Venner av korset» til medlemmene av en forening av det navn, mens «Marias hemmelighet» var for en nonne i Nantes. «Rosenkransens beundringsverdige hemmelighet» gir det beste bildet av hans folkelige prekener, selv om mye av arbeidet var lånt fra andre forfattere.

Hans mest kjente verk er «Den fullkomne hengivelse til Maria», som har fått vid utbredelse på mange språk. Den første delen omhandler den doktrinære nødvendighet av hengivenhet til Jomfru Maria og oppfordrer leseren sterkt til å inngå en pakt med henne, bli hennes slave (en undertittel som ofte angis er «Marias slave»), slik at ens hele jeg, både åndelig og materielt, stilles til hennes disposisjon. Både den grunnleggende ideen og språket i denne boken virker overdrevet og overfølsomt for den moderne leser, og den er ofte blitt kritisert av både katolikker og protestanter for sitt retoriske og overdrevne språk, men den hadde stor innflytelse på 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet. Dens ideer og språk ble for eksempel adoptert av grunnleggeren av «Marias legion», og hans «Manual» oppmuntrer alle dets medlemmer til å adoptere dens praksis for å bli sanne legmisjonærer. Det synes imidlertid sannsynlig at bokens popularitet vil synke sterkt i den romerske kirkens post-konsiliære æra.

Ludvigs helligkåring i 1947 bidro til å øke interessen for boken og ga dens ideer videre utbredelse. I likhet med i alle sine skrifter lånte Ludvig mye fra andre i boken, og den reflekterer den temmelig pessimistiske synet på menneskeheten og verden som er til stede i mange franske skrifter fra 1600-tallet. Den allmektige Gud skal fryktes av fordervede og syndefulle mennesker, og denne understrekingen av Guds annerledeshet hjelper til med å forklare den posisjonen som Maria hadde i Ludvigs tanker: Hun er menneskelig og så tilgjengelig for oss, mens hun også er uten synd og dermed akseptabel for Gud. På grunn av hennes syndfrihet har Gud gitt henne som gave «de samme rettigheter og privilegier som Kristus eier naturlig». I boken hevder han at djevelen frykter Maria mer enn alle engler og mennesker, og i en viss forstand mer enn Gud selv. Selv om boken er hans mest kjente, er den ikke den viktigste for forståelsen av hans spiritualitet, og den bør leses i konteksten av hans andre skrifter.

Utslitt av hardt arbeid og sykdom kom Ludvig Maria i april 1716 til Saint-Laurent-sur-Sèvre for å begynne på den misjonen som skulle bli hans siste. Under denne misjonen ble han syk og døde den 28. april 1716, bare 43 år gammel. Tusenvis samlet seg til hans begravelse i sognekirken, og nesten umiddelbart ble det meldt om mirakler ved hans grav. Han ble saligkåret den 22. januar 1888 (dokumentet (Breve) var datert den 13. januar) av pave Leo XIII (1878-1903) og helligkåret den 20. juli 1947 av pave Pius XII (1939-58). Hans minnedag er dødsdagen 28. april. I et dekret av 20. juli 1996 (årsdagen for hans helligkåring) skrev pave Johannes Paul II (1978-2005) denne dagen inn i den universelle kalenderen som «valgfri minnedag». Det arbeides for å erklære ham som kirkelærer på grunn av hans skrifter om Maria. Det valgspråket Karol Wojtyla tok ved bispevielsen i 1958: Totus tuus – helt din, hentet han fra Ludvig Maria Grignion de Montfort.

Les om Ludvig Grignion de Montforts spiritualitet (engelsk)