LESETIPS

AdventslysAdvent – Kirkens: "Kom, Herre!"

Pater Arnfinn Haram om advent og viljen til å gjenoppdage Kirken som en motkultur i samfunnet.

Les mer
Advent

3. uke i advent

 

Den hellige Leonard Murialdo (1828-1900)

Minnedag: 30. mars

Den hellige Leonard Murialdo (1828-1900)
Skytshelgen for lærlinger

Den hellige Leonard Murialdo (it: Leonardo) ble født den 26. oktober 1828 i Torino i regionen Piemonte i Nord-Italia. Han kom fra en rik, men religiøs familie. Hans far døde mens gutten var svært ung, men moren, som var oppmerksom på hvilket tomrom dette ville etterlate i guttens liv, lovte å oppveie det for ham ved styrken av sin egen kjærlighet. Og hans lykkelige familieliv kan ha vært inspirasjonen for hans pastorale arbeid blant gutter, som han ble både far og mor for og ga dem den kjærlighet og trygghet og den religiøse oppdragelse han selv hadde fått kjenne.

Leonard fikk sin utdannelse hjemme og fra 1836 hos skolopianerne (piaristene) i Savona. En preken om helvete fikk ham i 1845 til å bestemme seg for å bli prest. Som en av de siste studerte han teologi ved universitetet i Torino, tok doktorgraden i 1850 og ble presteviet i Visitasjonskirken den 20. september 1851, 23 år gammel. Han begynte ikke straks med sognearbeid, i stedet kunne han ved hjelp av familieformuen fortsette teologistudiene.

Til tross for sin familiebakgrunn og fine kultur lå hans medfølelse hos folket og spesielt de fattigste, ofrene for den industrielle revolusjon. Han kom i kontakt med en gruppe fromme prester i Torino, blant dem var den hellige Josef Cafasso, som hadde ledet den hellige Johannes Don Bosco bort fra misjonsarbeid til et apostolat blant de unge, og med Don Bosco selv. Den fjerde i denne «kvartetten av hellige menn» som viste vei for det kristne sosiale arbeid under den tidlige kapitalismens umenneskelighet, var den hellige Josef Cottolengo.

Sammen med dem og andre påbegynte Leonard et variert apostolat i de fattigste arbeiderkvartalene. Han forkynte, hørte skriftemål, underviste i katekismen, men særlig tok han seg av de barn og ungdommer som skamløst ble utnyttet for sultelønn i farlig og tungt arbeid. Mange av disse valgte forbryterbanen som utvei. Leonard besøkte dem flittig i byens fengsler og forsøkte å forebygge gjengdannelsen i samarbeid med Don Bosco. Leonards første «tilfelle» var en skorsteinsfeier, som han brakte hjem til sin loftsbolig, som snart skulle bli en sovesal for hans nye familie. Hans virkelige familie ble rekvirert til å ta seg av sengetøyet!

Don Bosco ba i 1857 Leonard om å lede sitt oratorium San Luigi i utkanten av byen, noe han gjorde i mange år. Der holdt han åpne dører. En dag kom en enkemann og fortalte ham at han var arbeidsløs og kunne ikke lenger brødfø sine to sønner, som han overga til presten. En mor med en dødelig sykdom kom til ham og overlot barna sine i hans omsorg. Hun sa: «Snart vil jeg være død, og bare du vil redde disse barna».

Leonard dro til Paris i september 1865 og i et år studerte han på kollegiet Saint-Sulpice som vanlig student. Deretter besøkte han Nederland. På den tiden var han sterkt opptatt av unge arbeidere, som han overalt fant ble tvunget til å gjøre tungt arbeid ut over det de hadde krefter til. Da han kom tilbake til Torino, ble han bedt om å lede Collegio Artigianelli, en skole for yrkesutdannelse for unge arbeidere, men den ga også en allmenn religiøs opplæring. Skolen var grunnlagt av en annen eksemplarisk prest, Giovanni Gocchi. Leonard nølte, for han visste hvilke vanskeligheter skolen ville møte, særlig av økonomisk art. Han gikk til slutt med på å ta jobben midlertidig – men dette engasjementet skulle vare i 34 år, det vil si resten av hans liv. Skolen fikk et svært godt rykte. I sin undervisning la Leonard stor vekt på musikk, teater og gymnastikk.

Snart innså Leonard at det var håpløst å ville redde ungdommene om ikke hele arbeiderklassens stilling ble forbedret. Dermed begynte han å bygge opp kristne arbeiderforeninger som skulle gi disse rettsløse proletarene materiell og åndelig trygghet. Under hans ledelse vokste det etter hvert frem kooperativer, sykeforsikringer, låneinstitutt og en fritidsorganisasjon. Han grunnla også jordbrukssentre for unge tidligere kriminelle, og også på dette området var han en fornyer. Slik fant Piemontes arbeidere igjen sin menneskelighet og kristne verdighet. Don Murialdo ble deres stemme overfor arbeidsgiverne, myndighetene og den politiske makten. I Torino var hans arbeidsformidlingskontor det første som tilbød arbeid til de arbeidsløse, og allerede i 1869 ba han den daværende regjeringen om å innføre beskyttende lovgivning for kvinner og barn som arbeidet i fabrikkene.

For å gjøre sin stemme hørt av den brede offentligheten, grunnla Leonard avisen La Voce dell'Operaio – Arbeidernes røst, senere La Voce del Popolo – Folkets røst. Avisen hadde stor betydning for sammenslutningen av alle de små foreningene til en stor organisasjon, Unione Operaia Cattolica, forløperen for Katolsk Aksjon. Leonard ble den kirkelige veileder for bevegelsen i Torino. Han tilhørte også bevegelsen Opera dei Congressi, som arbeidet for gjenkristningen av samfunnet og Kirkens frihet. På deres sjette kongress i 1883 oppnådde han et nasjonalt forbund for selskaper for å heve pressens standard og introduserte månedsbladet La buona Stampa. Sitt store gjennombrudd fikk Leonards arbeid da pave Leo XIII med sin encyklika Rerum Novarum av 15. mai 1891 skapte Kirkens sosiallære og dermed ga den kristne arbeiderbevegelsen sitt grunnlag.

Men Leonards sosiale arbeid behøvde en politisk forankring. Siden Pius IXs tid hersket i Italia parolen «Non expedit». Katolikker fikk ikke delta i valg eller stille som kandidater. Leonard så klart at fremtiden tilhørte demokratiet, og han begynte å forberede katolikkenes tilbakekomst til politikken gjennom å danne politiske kristne valgkomiteer, begynnelsen til den kristeligdemokratiske bevegelsen. Men faktisk skjelte «konservative katolikker» ham ut som «sosialist» da han gikk inn for åttetimersdag for arbeidere i 1885.

Don Leonard grunnla flere hjem for foreldreløse og utarmede unge arbeidere. For apostolatet blant arbeiderne grunnla han den 19. mars 1873 den halvt hemmelige St. Josefskongregasjonen (Congregatio Sancti Iosephi - CSI/CSJ) som også kalles Giuseppini del Murialdo, Josefitanere av Murialdo, opprinnelig «Pia societá torinese di S. Giuseppe». Deres formål var utdannelse av prester og religiøs utdanning av ungdommer samt yrkesutdannelse for forlatte eller kriminelle unge. Ordenens skoler og sentre spredte seg snart til Venezia, Oderzo, Vicenza, Modena og til hele Italia og til alle vestlige industriland. Hans kongregasjon teller i dag rundt 850 medlemmer, derav halvparten prester, i hundre hus i Italia og resten av verden, og de fortsetter å ta seg av unge lærlinger. Murialdo-søstrene, som arbeider sammen med dem, er frivillige som vier seg til ulike oppgaver, men spesielt å hjelpe og utdanne barna av de fattige fra arbeiderklassen.

Leonard avla hyppige besøk i Frankrike for å være med på kongresser om det sosiale apostolat, og han fikk mange venner blant de tidlige eksponentene for katolsk sosiallære. Men hans sosiale og politiske engasjement minsket ikke hans religiøse virksomhet. Han var svært aktiv i å spre ulike andaktsøvelser, særlig for Det hellige Hjerte og for Maria.

Leonard ble syk i 1877 og det var fare for livet, men Don Bosco besøkte ham og fortalte at han ennå hadde mange år med arbeid foran seg. Leonard egnet sine siste krefter til sin kongregasjon frem til han døde den 30. mars 1900 i Torino, 71 år gammel. Hans jordiske rester hviler i kirken Santa Barbara i Torino. For sitt eksemplariske arbeid i det sosiale apostolat ble p. Leonardo saligkåret under Andre Vatikankonsil, den 3. november 1963, og helligkåret den 3. mai 1970, begge ganger av pave Paul VI (1963-78).

Hans minnedag er dødsdagen 30. mars, mens en kilde også nevner 3. november. I sin kongregasjon blir han feiret den 18. mai. I år 2000 ble 100-årsdagen for hans død feiret.