Jomfru Marias gjesting hos Elisabeth

Minnedag: 31. mai

Denne festen feires til minne om en bibelsk hendelse, nemlig den hellige Jomfru Marias besøk hos den hellige Elisabeth straks etter at hun hadde mottatt engelen Gabriels budskap (Herrens bebudelse). Den hellige evangelisten Lukas forteller (Luk 1,39-56) at Maria noen dager etter Bebudelsen gikk opp til fjellbygdene i Judea til sin slektning Elisabeth, som var gift med Zacharias (Sakarja). Elisabeth var blitt gravid i høy alder seks måneder før (Luk 1,5-25). Da Maria gikk inn og hilste, rørte barnet på seg i Elisabeth, som ble fylt av Den Hellige Ånd og proklamerte: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt» (Luk 1,42). Denne hilsenen har senere gått inn i den katolske bønnen Ave Maria («Hill deg Maria»), som starter med engelen Gabriels hilsen til Maria: «Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!» (Luk 1,28).

Elisabeth forsatte: «Hvordan kan det gå til at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde mitt øre, hoppet barnet i meg av fryd. Og salig er hun som trodde at det Herren hadde sagt til henne, skulle gå i oppfyllelse» (Luk 1,43-45). Maria svarte Elisabeth med å si frem en lovprisningshymne som er kjent som Magnificat etter åpningsordene på latin (Luk 1,46-55):

Magnificat anima mea Dominum, * et exsultavit spiritus meus in Deo salvatore meo,

quia respexit humilitatem ancillae suae. * Ecce enim ex hoc beatam me dicent omnes generationes,

quia fecit mihi magna, qui potens est, * et sanctum nomen eius,

et misericordia eius in progenies et progenies * timentibus eum.

Fecit potentiam in brachio suo, * dispersit superbos mente cordis sui;

deposuit potentes de sede * et exaltavit humiles;

esurientes implevit bonis * et divites dimisit inanes.

Suscepit Israel puerum suum, * recordatus misericordiae,

sicut locutus est ad patres nostros, * Abraham et semini eius in saecula.

Magnificat, fra tidebønnboken til Johannes av Valois (1340-1416), hertug av Berry og Auvergne og greve av Poitiers og Montpensier (Les Très Riches Heures du duc de Berry), Folio 59v, Musée Condé, Chantilly

 

Min sjel opphøyer Herren, * min ånd fryder seg i Gud, min frelser,

han som har sett til sin ringe tjenerinne. * For se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig.

Store ting har han gjort mot meg, han den mektige. * Hellig er hans navn.

Hans miskunn varer fra slekt til slekt * mot dem som frykter ham.

Han gjorde storverk med sin sterke arm, * han spredte dem som gikk med hovmotstanker.

Han støtte herskere ned fra tronen * og opphøyet de ringe.

Sultne mettet han med gode gaver, * rikfolk ble sendt tomhendt bort.

Han tok seg av Israel, sin tjener, * for han kom ihu sin miskunn.

Slik han hadde lovet våre fedre: * Abraham og hans ætt til evig tid.

Magnificat kalles gjerne «Marias lovsang» og priser Guds storhet og makt, og i evangelisten Lukas' språkdrakt er det en av de vakreste tekstene i hele Bibelen. Det storslåtte i Marias lovsang står i kontrast til Maria selv, en fattig tenåringsjente fra Galilea. Men denne ungjenta hadde akkurat fått besøk av en engel som brakte et budskap om at hun skulle bli mor til Guds Sønn, og hun svarte med denne hymnen, som siden har gått inn i verdenslitteraturen.

Maria hadde vokst opp i et miljø hvor historiene fra Det gamle testamente ble gjentatt om og om igjen, og da engelen kom til henne med budskapet om at hun skulle bli med barn, var det lett for henne å se forbindelsen til Hanna fra Første Samuelsbok. Der fortelles det om Elkana fra Ramatajim i Efraim-fjellene som hadde to hustruer, Hanna og Peninna. Han holdt mest av Hanna, selv om hun var barnløs, og den sjalu Peninna terget henne for hennes barnløshet. I sin sorg gråt hun og ba inderlig til Gud om å få barn, og hun ble hørt. Marias lovsang er langt på vei en gjentagelse av Hannas lovsang da hun fikk sønnen Samuel (1 Sam 2,1-10):

Mitt hjerte fryder seg i Herren, * Herren gir meg stor kraft.

Nå kan jeg le av mine fiender, * for jeg gleder meg over din frelse.

Ingen er hellig som Herren, * for ingen er til uten du; det er ingen klippe som vår Gud.

Slutt med alt det stolte skryt, * hold opp med all den frekke tale!

For Herren er en Gud som allting vet, * han prøver hver en gjerning.

Stridsmenns buer brytes i stykker, * men de trette ruster seg med kraft.

Mette må tjene for sitt brød, * men sultne slipper å hungre mer.

Barnløs kvinne får sju sønner, * den barnrike visner bort.

Herren tar liv og gir liv, * han sender mennesker til dødsriket og kan føre dem opp derfra.

Herren gjør fattig, og han gjør rik, * han fornedrer, og han opphøyer.

Han reiser de ringe opp av støvet, * og løfter de fattige fra asken.

Han lar dem sitte sammen med stormenn * og gir dem en ærefull plass.

For jordens søyler hører Herren til, * han bygde verden opp på dem.

Han verner sine fromme på veien, * men de onde forgår i mørket.

For ingen er sterk i egen kraft. * De som strider mot Herren, går til grunne.

Han lar det tordne over dem fra himmelen, * Herren dømmer den vide jord.

Måtte han gi sin konge styrke * og gi sin salvede stor kraft!

Den salige Johannes av Fiesole (Fra Angelico) (1387-1455): Marias gjesting hos Elisabeth, fra altertavlen i Cortona (Bebudelsen) (1433-34), Museo Diocesano, Cortona

I tillegg minner Magnificat i innhold og formuleringer også om ulike salmer, som 33,3-5; 34,9; 137,6; 70,19; 125,2-3; 110,9; 97,1: 117,16; 32,10; 112,7; 32,11; 97,3 og 131,11. Likheter finnes også med Hab 3,18, Mal 3,12, Job 5,11, Jes 12,8 og 49,3 samt 1 Mos 17,19.1 Den kalles også «den siste gammeltestamentlige og den første nytestamentlige hymnen».

Magnificat er en nytestamentlig hymne (lat: canticum), en av de tre hymnene som i Den katolske Kirke synges etter lesningene i breviaret (tidebønnene); Magnificat i Vesper (kveldsbønnen), Benedictus (Luk 1,68-79) i Laudes (morgenbønnen) og Nunc dimittis (Luk 2,29-32) i Kompletorium (nattbønnen). Disse kalles også «evangeliske hymner» fordi de alle er hentet fra Lukas-evangeliet. Alle de tre hymnene avsluttes med den vanlige doksologien (gr: lovprisning): «Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som det var i opphavet, så nå og alltid, og i all evighet. Amen.» Magnificat kalles i Breviarium Romanum for Canticum Beatae Mariae Virginis, mens den i gamle antifonarier ofte ble kalt «Marias evangelium» (Evangelium Mariae). I Østkirkene synges Magnificat vanligvis i søndagens Matutin.

Maria ble hos Elisabet i rundt tre måneder, og deretter vendte hun hjem (Luk 1,56). Sannsynligvis hadde Elisabeths sønn da blitt født og omskåret. Denne sønnen, som hoppet av fryd i sin mors liv da han hørte Marias hilsen og dermed visste at hans slektning og mester Jesus var kommet på besøk i sin mors liv, skulle bli den hellige døperen Johannes. Om ham sa Jesus: «Blant alle dem som er født av en kvinne, finnes det ingen større enn Johannes» (Luk 7,28). Ham valgte Gud til å forberede Herrens komme, og Jesus lot seg døpe av ham. Ydmykt erklærte Johannes at han ikke en gang var verdig til å knytte opp Jesu sandalrem (Luk 3,16) og sa: «Se, der er Guds Lam som bærer verdens synd» (Joh 1,29).

Rogier van der Weyden (ca 1400-64), Marias gjesting hos Elisabeth (ca 1440-45), Museum der Bildenden Kunste i Leipzig

I likhet med festen for Herrens bebudelse hører også festen for Marias gjesting hos Elisabeth til utformingen av adventstiden etter konsilet i Efesos i 431, som erklærte Maria som Theotókos, Guds Mor (egentlig «Gud-føderske»). Den hellige pave Callistus I (217-22) hadde tidligere innført tamperdagene, Quatuor Tempora, en fastetid den første uken av mars, juni, september og desember. I disse ukene ble onsdag, fredag og lørdag gjort til særskilte bots- og fastedager, med faste fra korn, vin og olje, og nå ble «quatember-fredagen» i desember gjort til en minnedag for Marias gjesting hos Elisabeth, og dagens evangelium ble Lukasevangeliets fortelling om besøket (Luk 1,39-56).

En annen fest for denne gjestingen ble feiret i Østkirken den 2. juli. Første gangen denne festen nevnes i vest, er da fransiskanernes generalkapittel overtok festen fra den orientalske liturgien og innførte den etter råd fra sin general, den hellige Bonaventura (ca 1221-74), den 2. juli 1263 som oktavdag til Johannes Døperens fødsel. Listen over fester i Statuta Synodalia ecclesiae Cenomanensis (1237, revidert 1247),2 som sier at denne festen ble feiret den 2. juli i Le Mans i 1247, er muligens ikke ekte.

Etter at festen var foreskrevet for fransiskanerordenen, spredte den seg langsomt til mange kirker med det fransiskanske breviaret, og den ble snart etterlignet mange andre steder – riktignok på en rekke forskjellige datoer, som 28. april i Praha og Regensburg, 27. juni i Paris og 8. juli i Reims og Genève.3 Festen ble innført i erkebispedømmet Praha i 1386, og allerede i 1389 fastsatte pave Bonifatius IX (1389-1404) at den skulle feires i hele Kirken.

Doménikos Theotokópoulos (El Greco) (1541-1614), Marias gjesting hos Elisabeth (ca 1607-14), Dumbarton Oaks Reseach Library and Collections, Washington DC, USA

1389 er dødsåret til pave Urban VI (1378-89), som igjen vendte tilbake til Roma fra Avignon, og året da Bonifatius ble valgt. Det er mulig at festen ble innført som en minnedag for hjemkomsten fra «pavenes babylonske fangenskap». Noen kilder skriver også at det var Urban VI som foreskrev festen den 6. april 1389, like før han døde (15. oktober 1389) for å søke Marias forbønn for å lege skismaet i Kirken, som hadde eksistert siden 1309, men at dekretet ble publisert av pave Bonifatius den 9. november 1389 samme dag som han ble kronet.

Festen, med vigilie og oktav, ble lagt til 2. juli, dagen etter oktaven for Johannes Døperen, rundt den tiden Maria vendte tilbake til Nasaret etter Johannes' omskjæring. Officiet ble skrevet av kardinal Adam Easton OSB, biskop av Lincoln i England.4 Guido Maria Dreves (1854-1909) publiserte dette rytmiske officiet sammen med ni andre officier for samme fest, funnet i breviarer fra 1300- og 1400-tallet.5 Under Det store vestlige skismaet (1378-1417) ville mange biskoper som støttet motpavene, ikke innføre den nye festen, så derfor ble den stadfestet i 1441 av konsilet i Basel, som foreskrev en spesiell messe for den. Først da ble festen feiret universelt, og først under den hellige pave Pius V OP (1566-72) slo den gjennom.

Pave Pius V avskaffet det rytmiske officiet, vigilien og oktaven, men mange religiøse ordener, som karmelittene, dominikanerne, cistercienserne, mercedarierne, servittene og andre beholdt oktaven, og det samme gjorde bispedømmer som Siena, Pisa, Loreto, Vercelli, Köln og andre. Et nytt officium ble satt opp av minoritten Ruiz etter ordre fra pave Klemens VIII (1592-1605). Den 13. mai 1850 oppgraderte den salige pave Pius IX (1846-78) festen til rang av «dobbel av andre klasse». I Bøhmen ble den feiret på første søndag i juli som en «dobbel av første klasse med oktav».

Marias gjesting, ortodokst ikon

Andre Vatikankonsil (1962-65) førte som kjent til omfattende liturgireformer, og da det nye Missale Romanum ble gjort gjeldende fra første søndag i advent 1969, kom det samtidig en omfattende kalenderreform. Reformatorene flyttet denne festen til 31. mai, ettersom de ville legge en viktig bibelsk dag til Maria-måneden mai, som ikke hadde noen Mariafest. Dessuten ble festen flyttet for å ligge mellom de to høytidene Herrens Bebudelse den 25. mars og Johannes Døperens fødsel den 24. juni, «slik at den vil være i bedre harmoni med evangeliefortellingen».6 Anglikanerne har også adoptert datoen 31. mai, selv om The Book of Common Prayer av 1662 har datoen 2. juli.

Noen steder, som i det tyske språkområdet, valgte de lokale bispekonferansene å beholde dagen den 2. juli på grunn av alle tradisjoner og folkefromhet som er knyttet til dagen. I de gamle norske kalenderne het dagen Maria besøkelsesdag eller berggang, og det var knyttet mange folkelige tradisjoner til den. I Tyskland ble det for eksempel som beskyttelse mot lynnedslag tidligere hengt opp hasselgreiner i vinduene på festen for Marias gjesting.

Ukrainsk maleri, Poseschenie Elizavety Mariej ‎

De katolske Østkirkene feirer dagen, som melkittene i Irak, maronittene i Libanon og malabarene i India. Men feiringen av en festdag som minnes denne bibelske hendelsen, er av relativt ny dato i den ortodokse kirke og stammer bare fra 1800-tallet. Initiativet til å etablere en festdag i den ortodokse liturgiske kalenderen kom fra arkimandritt Antonin Kapustin (d. 1894), leder for den russisk-ortodokse kirkelige misjonen i Jerusalem, og han skrev også en liturgi for å inkluderes i Menaion (den ortodokse liturgiske kalenderen).

Klosteret Gorneye i Jerusalem, som ble bygd på det tradisjonelle stedet for møtet mellom Theotókos (Jomfru Maria) og Elisabeth, feirer denne festen den 30. mars (for de kirkene som bruker den tradisjonelle julianske kalenderen; 30. mars faller i øyeblikket på 12. april i den moderne gregorianske kalenderen). Dersom 30. mars skulle falle mellom Lasarus-søndagen og påsken, blir festen flyttet til fredag etter påske. Feiringen av festen for Marias gjesting hos Elisabeth har ennå ikke blitt akseptert av alle ortodokse jurisdiksjoner.

Brigid Marlin (f. 1936), Marias gjesting hos Elisabeth (2005), Copyright 2006 © Brigid Marlin

Det finnes en søsterkongregasjon i Den katolske Kirke som har sitt navn etter denne festen, nemlig Besøkelsesordenen eller «Ordenen av Marias gjesting» (Ordo de Visitatione Beatae Mariae Virginis – OVM). Den ble grunnlagt i 1610 av den hellige Frans av Sales (1567-1622) og den hellige enken og mystikeren Johanna Fransiska av Chantal (1572-1641) i Annecy i Haute-Savoie i Frankrike. Søstrene ble kalt salesianerinner eller visitasjonssøstre (visitantinner), på fransk også Filles de Sainte-Marie. Frans skrev regelen for den nye kongregasjonen, som utmerket seg ved sin spesielle mildhet. Søstrene kombinerer vennlighet med en modig ånd, initiativ med fellesskap, hengivenhet til bønn med nærvær i verden, et kontemplativt liv med en apostolisk dimensjon. Ordenens motto er Vive Jésus («Leve Jesus»).

Besøkelsesordenen ble bestemt for enslige kvinner og enker, som på grunn av sin alder, helse eller andre grunner ikke var egnet til andre ordenssamfunns strengere liv, og den tok ikke opp jenter under sytten år. Søstrene viet seg til pleie av de syke og omsorg for de fattige. Frans ville at de skulle leve uten klausur, slik at de friere kunne ta på seg arbeid for legeme og sjel. De hadde ordensdrakt, men dro ut for å besøke de syke i vanlige klær. Ordenen spredte seg fra Frankrike til resten av Europa og derfra til Nord-Amerika. I dag har den rundt 3.000 medlemmer i 168 klostre i de fleste av verdens land.

Festen heter på latin Visitatio Beatae Mariae Virginis og er fremfor alt festdagen for Magnificat, Marias lovsang. På engelsk heter den The Visitation, på tysk Mariä Heimsuchung, på fransk La Visitation de la Vierge Marie, på italiensk La Visitazione della Beata Vergine Maria, på spansk La Visitación de la Santísima Virgen María, på portugisisk Visitação osv. I kunsten opptrer denne begivenheten ofte i billedserier med scener fra Jomfru Marias liv, og den er det andre av Gledens mysterier i Rosenkransen.


1
Catholic Encyclopedia, Magnificat
2
Gian Domenico Mansi (1692-1769), Sanctorum Conciliorum et decretorum Collectio Nova: Supplementum ad concilia, 6 bind (Lucca 1748-52), II, 1041
3
Jf. Grotefend, Zeitrechnung, II, 2, 137
4
Thomas Edward Bridgett (1829-99), Our Lady's Dowry, 235
5
Guido Maria Dreves, Analecta Hymnica Medii Aevi, 55 bind (Leipzig 1886-1922), XXIV, 89
6
Calendarium Romanum (Libreria Editrice Vaticana 1969), s 128
av Webmaster publisert 25.05.2008, sist endret 06.12.2016 - 16:13