Den hellige Frans av Sales (1567-1622)

Minnedag: 24. januar

Den hellige Frans av Sales (1567-1622)
Skytshelgen for byen og kantonen Genève, for Annecy og Chambéry: Andre skytshelgen for bispedømmet Lausanne-Genève-Fribourg; for Don Boscos salesianere og salesianerinnene, den katolske presse (sammen med den hellige Frans Xavier); for de døve, journalister og andre skribenter

Den hellige Frans (fr: François) ble født den 21. august 1567 på familieslottet Château de Sales ved Thorens nær Annecy i det da uavhengige hertugdømmet Savoia (i dag Frankrike). Dagen etter ble han døpt i sognekirken i Thorens med navnet Frans Bonaventura. Familien tilhørte lavadelen, og han var eldste sønn av Seigneur de Nouvelles, François de Sales, som da han giftet seg med Françoise de Sionnaz, i tillegg hadde tatt navnet de Boisy etter en nærliggende eiendom som hun brakte med som sin medgift. I noen år forble Frans enebarn, selv om familien etter hvert ble stor, ettersom de neste barnene døde ved fødselen eller som spedbarn. Etter hvert ble de seks brødre. Faren var mye eldre enn moren, og han styrte husholdningen strengt og prøvde å fremdyrke i barna og tjenerne de militære dydene som han håpet at den eldste sønnen ville arve.

Men Frans var født for tidlig og var svakelig som gutt, og selv om han ble stadig sterkere, ble han aldri særlig robust. Han ble først undervist privat av sin mor, assistert av abbé Déage, som senere fulgte ham over alt i ungdommen. Deretter gikk han på privatskoler, først i nærliggende La Roche, og fra han var åtte år i Annecy. Der mottok han sin første kommunion i kirken St. Dominikus (i dag St. Mauritius). Her mottok han også fermingens sakrament og et år senere tonsuren. Tonsur vil si å barbere bort håret øverst på issen, og fra synoden i Toledo i 633 til 1972 var den foreskrevet for alle geistlige som tegn på overgivelsen til Gud. Frans hadde et sterkt ønske om å vie seg til Gud, og betraktet tonsuren som det første ytre tegn. Hans far synes å ha lagt liten vekt på det, og han utså sin eldste sønn til en verdslig karriere som dommer.

Den 15-årige Frans ble i 1582 sendt til universitetet i Paris, som på den tiden var et stort sentrum for lærdom med sine 54 kollegier. Som det var vanlig for sønner av adelsfamilier i Savoia, var det meningen at han skulle gå på Collège de Navarre. Men Frans fryktet for sitt kall i slike omgivelser, så han tryglet om tillatelse til å gå på Collège de Clermont, som var ledet av jesuitter og kjent for fromhet i tillegg til lærdom. Faren sa ja til dette, og fulgt av abbé Déage bosatte Frans seg i Hôtel de la Rose Blanche i Rue Saint-Jacques, nær Collège de Clermont. Frans utmerket seg snart særlig i retorikk og filosofi, og viet seg lidenskapelig til studier i teologi. For å tilfredsstille sin far tok han leksjoner i dans, ridning og fekting, men han brydde seg ikke om noen av delene. Hans hjerte var mer og mer innstilt på å gi seg helt til Gud.

Frans' studier i Paris varte i seks år, og i denne tiden var han aldri hjemme på besøk. I 1588 vendte han hjem som 21-åring, og da fant han søsken som han husket som små barn og flere som var født i hans lange fravær. Men etter noen måneder dro han for å studere videre ved universitetet i Padova, som var like prestisjefylt som det i Paris. Faren hadde bestemt at dersom Frans ikke ønsket å bli soldat, var en doktorgrad i jus den beste forberedelsen på en karriere i offentlig tjeneste, og i 1591 ble han doktor i sivil- og kirkerett, bare 24 år gammel.

Nå var fremtidsutsiktene strålende, mulighetene var der både for et attraktivt ekteskap og en verdslig karriere som senator, som ville gi ham respekt og misunnelse i hele Savoia. Men det han mer enn noe annet ønsket å bli, var katolsk prest. Dette ønsket var vokst frem gjennom harde indre kamper det siste året han studerte i Paris, for Calvins lære hadde utøvd sterk innflytelse på den unge mannen og rystet hans katolske tro. Han ble nesten drevet til desperasjon av grublerier om predestinasjonen, som da var et høyaktuelt tema. Calvins predestinasjonslære hevder at det er guddommelig forutbestemt om det enkelte mennesket vil bli frelst eller fordømt. Kalvinistene vant fremgang mens jesuitter og dominikanere diskuterte tolkningen av de hellige Augustin og Thomas Aquinas. Frans vendte seg til disse kirkelærerne, men de syntes ikke å tilby særlig trøst. Først etter lang tids bønn foran et Mariabilde i Saint-Etienne-des-Grès fikk han tilbake troen på Guds kjærlighet. Han fikk også hjelp til å få sin sjelefred tilbake da han fant den hellige Bernhards Memorare på et bønnekort i sin favorittkirke, noe han resiterte ofte.

I Padova kom Frans under innflytelse av jesuitten Antonio Possevino, som han skulle korrespondere med hele livet, men han var ikke fristet til å gå inn i jesuittordenen. Han ble dødelig syk da en tyfusepidemi rammet byen sommeren 1590, og han var så sikker på å dø at han testamenterte kroppen til det medisinske fakultetet i byen. Han kom seg imidlertid, selv om han neppe ble hjulpet av sine kontinuerlige grublerier om predestinasjonen eller sin praksis med legemlige botsøvelser, som var godkjent av hans jesuittiske venn og veileder. Han reiste deretter rundt i Italia, delvis som pilegrim og delvis som turist, før han igjen vendte hjem.

Faren hadde funnet en ung kvinne som var et passende parti for Frans, men han gjorde det høflig klart for henne at han ikke var interessert. Han møtte den benediktinske biskopen Claude de Granier av Genève, som var tvunget ut av byen av kalvinistene og bodde i Annecy. Biskopen ble så imponert over Frans' kunnskaper i kirkerett at han sa til ham at hvis han noen gang tenkte på å bli prest, ville det en dag vente ham en mitra. Men fortsatt nølte Frans med å erklære sitt kall. Han søkte råd hos sin fetter, kannik Louis de Sales, som må ha vært en handlingens mann. For like etter døde prosten ved domkapitlet i Genève, den nest høyeste stillingen i bispedømmet etter biskopen. Det var paven som skulle utpeke hans etterfølger, og Louis brukte sin innflytelse og foreslo Frans' navn uten å fortelle verken Frans eller faren hva han hadde gjort. Da pave Klemens VIII (1592-1605) straks sendte sin godkjennelse, fortalte Frans endelig sin far om sitt ønske om å bli prest.

Faren måtte nå forsone seg med utsikten til at sønnen ville vie sitt liv til Kirkens tjeneste. Utnevnelsen betydde tross alt at sønnen ble boende nær hjemmet, og stillingen kunne bety en strålende kirkelig karriere. Da Frans til slutt fikk sin fars tillatelse, mottok han raskt de lavere vielsene før han den 18. desember 1593 ble presteviet. Allerede før prestevielsen var han høyt anerkjent for sin dyktighet som predikant, selv blant kalvinister. Han arbeidet også for de fattige og syke og grunnla brorskapet «Botgjørere av Det hellige Kors», som fortsatt eksisterer.

Det fjellrike og avsidesliggende området Chablais på sørsiden av Genfersjøen hadde gått tapt for katolisismen rundt seksti år tidligere, da kong Frans I av Frankrike (1515-47) hadde forsøkt å erobre Savoia. Området ble vunnet tilbake av hertugen i 1564, men i 1591 hadde kalvinistene gjeninnført protestantismen og drevet ut alle katolske prester. Hertugen av Savoia ba biskop Claude de Granier om sende misjonærer som kunne vinne hans undersåtter tilbake til Kirken, ettersom han selv hadde mislyktes i forsøket på å tvinge dem med militær makt. Biskopen rådførte seg med sitt domkapittel og la saken frem for dem, uten å legge skjul på at det kom til å bli et hardt og vanskelig arbeid. Bispedømmet, som var fratatt sin hovedstad Genève, hadde ikke midler til et omfattende misjonsfremstøt, og oppgaven med å vinne de 60.000 innbyggerne tilbake til katolisismen virket praktisk talt umulig.

I domkapitlet reiste prost de Sales seg og tilbød seg å dra sammen med fetteren Louis, og til hans store glede aksepterte biskopen straks tilbudet. Men faren, som kunne ha hjulpet sønnen økonomisk, nektet å gjøre det, for han så ikke på oppgaven som gunstig for sønnens kirkelige karriere. Så til sin skuffelse måtte Frans starte på sin misjon uten farens velsignelse.

De to fetterne dro av gårde til fots den 14. september 1594, festen for Korsets opphøyelse. De neste fire årene arbeidet misjonærene under ekstremt harde betingelser. De prekte daglig i Thonon, den viktigste byen i Chablais, og de utvidet gradvis sitt arbeid til landsbyene omkring. Men arbeidet var farlig. En kveld ble Frans angrepet av ulver, og reddet seg bare ved å tilbringe natten i et tre. Deler av befolkningen var svært fiendtlig, og i januar unnslapp Frans to ganger mirakuløst attentat fra kalvinistiske snikmordere. Arbeidet ga få synlige resultater, og faren sendte ham brev der han vekselvis kommanderte og bønnfalte ham om å gi opp en så håpløs oppgave.

Frans prekte enkelt, med stor kjærlighet og forståelse, med endeløs tålmodighet og mildhet. Den ånd som han henvendte seg til folket i, fremgår av hans egen uttalelse: «Den som forkynner med kjærlighet, forkynner effektivt mot heretikerne selv om han aldri ytrer et kontroversielt ord». Dette skulle bli kjennetegnende for ham resten av livet. Han var stadig på jakt etter nye metoder for å nå frem til menneskenes hjerter, og han begynte å skrive små brosjyrer hvor han la frem Kirkens lære. I hvert ledig øyeblikk i sin travle hverdag skrev han på disse små «traktatene», som ble kopiert mange ganger for hånd og spredt vidt omkring med alle tilgjengelige midler. Disse arkene, skrevet innimellom travelt arbeid og vanskeligheter, ble senere samlet i tobindsverket «Kontroversboken», som markerte starten på hans aktivitet som forfatter.

Sommeren 1595 reiste Frans opp i fjellet til Voiron for å bygge opp et oratorium for Vår Frue som var ødelagt av folket fra Bern. Da ble han angrepet av en fiendtlig mengde, som forulempet og slo ham. Men snart etter begynte hans prekener i Thonon å trekke flere mennesker. Traktatene hadde også i det stille gjort sin virkning, og hans tålmodige utholdenhet under alle former for forfølgelse og besværligheter hadde ikke vært uten virkning. Konversjoner ble stadig vanligere, og innen kort tid var det en stadig strøm av frafalne katolikker som søkte forsoning med Kirken. Da Frans gikk løs på sin andre vinter, hadde han omvendt rundt 200 mennesker.

Hertugen av Savoia trengte ikke lenger å støtte katolikkene i Frankrike mot den protestantiske kong Henrik IV (1589-1610) da kongen konverterte til katolisismen (Paris ça vaut bien une messe; «Paris er en messe verdt»), og da ba Frans ham om støtte i form av predikanter, kollegier og til og med soldater for å sørge for et katolsk nærvær, selv om han fortsatte å avvise enhver ide om tvangskonversjoner. Han skrev senere: «Vi må holde fast ved som et absolutt faktum at mennesker oppnår mer gjennom kjærlighet og velgjørenhet enn gjennom strenghet og råskap».

Etter to år skal Frans ha konvertert over 8.000 mennesker, og nå ble messen feiret offentlig hver uke i Thonon. Frans' ry vokste med hans suksess, og det ble åpent snakket om at han snart ville bli koadjutor og deretter neste biskop av Genève. Pave Klemens VIII betrodde ham oppgaven med å dra til Genève for å prøve å overtale den 80-årige Theodor Beza til å vende tilbake til katolisismen. Beza ble kalt «reformasjonens patriark». De hadde flere møter, men resultatet var bare at Frans fikk Beza til å innrømme at Den katolske kirke var en sann kirke. Diskusjonen brakte Frans tilbake til å tumle med de gamle problemene med nåde, predestinasjon og fri vilje.

Ettersom antallet konversjoner økte, endret misjonen sin natur og ble et administrativt hodebry, med problemer med å finne prester og å etablere sogn. Men nå kunne katolisismen manifestere seg offentlig i Chablais i den grad at den nye 40-timersandakten kunne feires med store prosesjoner, et mysteriespill og høymesse med rundt 30.000 deltakere og tilskuere i byen Annemasse. Året etter deltok den pavelige legaten på lignende seremonier i Thonon. Konversjoner fulgte i omfattende grad, hjulpet av meldingen om et mirakel hvor et dødt protestantisk barn kom tilbake til livet lenge nok til å bli døpt av Frans. Dette er interessant nok den eneste slike begivenheten som er nevnt fra hele kampanjen.

Frans ble alvorlig syk igjen vinteren 1597, og han fikk åreknuter og høy feber som gjorde at han svevde mellom liv og død. Sykdommen tvang ham til å utsette en reise til Roma som var planlagt til den følgende påsken. Den fikk også hans gamle tvil til å vende tilbake, og det synes som om han også fikk en ny krise når det gjaldt troen på Kristi realpresens (virkelige tilstedeværelse) i Eukaristien. Han avslørte aldri detaljene om denne krisen eller om hvordan han kom ut av den.

Da fire år var gått, kom biskop de Granier kom for å besøke misjonen. Da var frukten av Frans' selvoppofrende arbeid umiskjennelig. Rundt 2/3 av folket i Chablais var vendt tilbake til den katolske tro de engang hadde avsverget. Men Frans fortsatte å være forbeholden når det gjaldt varigheten av de resultatene som var oppnådd, særlig hvis de skulle konsolideres med militære eller politiske midler.

Biskop de Granier hadde lenge betraktet Frans som en mulig hjelpebiskop og etterfølger i Genève, hvor Calvin hadde styrt med jernhånd bare noen tiår tidligere, og han følte at nå var tiden inne. Frans var ført uvillig, men til slutt ga han etter for biskopens overtalelser og underkastet seg det han til slutt følte var en manifestasjon av guddommelig vilje.

Etter å ha kommet seg etter sykdommen, dro Frans i slutten av 1598 på sin forsinkede reise til Roma som utsending fra den syke biskop de Granier. Der traff han den hellige Robert Bellarmin, som skulle til å motta sin kardinalhatt, den ærverdige kardinal Cesare Baronius (1538-1607) og kardinal Camillo Borghese, den fremtidige pave Paul V (1605-21). Pave Klemens VIII, som hadde hørt mange lovord om Frans' dyder og dyktighet, bestemte noe overraskende at han skulle gjennomgå en streng eksaminasjon i teologi i pavens nærvær før utnevnelsen til koadjutor-biskop ble godkjent. Paven selv, Bellarmin, Baronius, kardinal Fredrik Borromeus (en fetter av den hellige Karl Borromeus) og andre stilte Frans ikke mindre enn 35 vanskelige teologiske spørsmål. Han besvarte dem alle med enkelhet og beskjedenhet, men på en måte som viste hans lærdom. Likevel ble utnevnelsen ikke offisielt bekreftet.

I Roma traff han også oratorianeren Juvenalis Ancina, som skulle bli saligkåret i 1869. De forble nære venner og korresponderte med hverandre. Det er fra et brev til ham vi er kjent med Frans' langtrukne hjemreise, inkludert besøk i Det hellige hus i Loreto, hvor han ble noe forarget over rikdommene i skattkammeret, og hos erkebiskopene av Torino og Bologna.

Frans vendte tilbake til en forvirret politisk situasjon, hvor Savoia var en brikke i kampen mellom Frankrike og Spania, og hvor Henrik IV opptrådte som en militær erobrer med et i beste fall tvilsomt engasjement i sin nye tro. Men det store flertallet av Frans' konvertitter i Chablais syntes å ha stått fast. Han unnfanget den storslåtte planen om et slags stort misjonssenter i Thonon, et slags «herberge for alle kunster og vitenskaper». Det syntes som en ung manns gale drøm, men mye av sin tid som biskop av Genève skulle han tilbringe med å sette i det minste dets prinsipper ut i livet, selv om grunnleggelsen selv hadde en urolig historie fra starten og ikke besto særlig lenge etter hans død.

På en eller annen måte fant Frans tid til å skrive sin første bok; den handlet om forskjellen mellom den tilbedelsen som er Gud til del og den venerasjon (ærbødighet) som vises bilder. Denne boken er lite kjent, men inneholder noen verdifulle argumenter. Påsken 1600 døde hans far uten noensinne helt å ha forsonet seg med sønnen. Frans' sorg var ikke ublandet med lettelse, og han ble i stand til å knytte seg sterkere til moren, som fortsatt var relativt ung, og sine brødre og søstre.

De neste to årene var en periode med en viss frustrasjon. Han tilbrakte tiden med å ordne opp i de politiske og religiøse sakene til det bispedømmet han ikke en gang var offisielt utnevnt til koadjutor-biskop av. Han besøkte Paris for å snakke med kongen om situasjonen i Savoia, og gjorde et stort inntrykk på kong Henrik, som erklærte: «Hvis jeg ikke allerede var blitt omvendt, ville M. de Genève [som han var kjent som i Paris] ha gjort det». Kongen kalte ham også «en virkelig sjelden fugl: hengiven, lærd og en gentleman [honnête homme] på kjøpet… mild og ydmyk – dypt from, men uten nytteløse skrupler» – en vurdering av ham så god som noen.

Frans ble mistenkt for å være involvert i et komplott mot kongen som var pønsket ut av Duc de Brion. Han gikk da fryktløst til Henrik, som sa at han aldri ville ha mistenkt Frans for noe slikt. Kongen tilbød ham også et rikt bispedømme hvis han ville bli i Frankrike. Til dette svarte Frans med en replikk som raskt spredte seg i Paris: «Herre konge, jeg har giftet meg med en fattig hustru og jeg kan ikke forlate henne for en som er rikere».

Oppholdet i Paris ga Frans mulighet til å preke i innflytelsesrike sirkler, og hans prekener imponerte alle ved den enkle uselviske kjærligheten til Gud som skinte gjennom i dem. Han møtte medlemmer av milieu dévot, inkludert mystikeren Mme Barbe Acarie, som skulle bli saligkåret i 1791 som Maria av Inkarnasjonen. Hun valgte ham som sin skriftefar, selv om, som han sa, hun aldri begikk noen synd som var verdt å skrifte. Hun involverte ham i prosjektet med å bringe den hellige Teresa av Ávilas reformerte (barføtte) karmelitter til Frankrike, og han skrev til paven til støtte for dette. De første kom i 1604 med frykt for å bli martyrdrept, men fant et katolsk land.

Frans' opprinnelig planlagte seks ukers besøk i Paris var blitt strukket til ni måneder, men det var en tid med verdifulle forberedelser for hans arbeid som biskop. På vei hjem høsten 1602 fikk han vite at biskop Claude de Granier var død. Dette betydde at Frans automatisk etterfulgte ham som biskop av Genève. Etter eget ønske ble han bispeviet i landsbykirken i Thorens på festen for Marias uplettede Unnfangelse, den 8. desember 1602. Han tok opp sin residens i Annecy, i en husholdning preget av den strengeste økonomi.

Frans av SalesFrans hadde arvet et ureformert, pre-tridentinsk bispedømme med rundt 450 sogn. Hvis arbeidet med å bringe det i takt med de tridentinske reformene og veilede befolkningen inn i den nye innadrettede religiøse ånd skulle lykkes, måtte han stort sett gjøre det selv. «En biskops første plikt er å forkynne», erklærte han, og det var det han gjorde. Som biskop ble han den ledende skikkelsen i den motreformatoriske bevegelsen. Han kastet seg ut i reformer og gjenreisning av dette meget vanskelige bispedømmet. Han reiste på kryss og tvers i sitt store stift og bekreftet de spredtboende katolikkene i deres ofte vaklende tro. Han utmerket seg i administrativt arbeid og åndelig veiledning. Han bygde ut den kateketiske undervisningen i hele bispedømmet, og deltok selv i Annecy med glødende interesse og inderlighet, slik at i mange år etter hans død ble «biskopens katekisme» fortsatt livaktig husket. Han kom lett i kontakt med barna, som elsket ham, og han grunnla også mange utmerkede skoler. Han instruerte sine prester til å bruke enkelt språk i katekesen.

Den neste oppgaven var utdannelsen av presteskapet. Konsilet i Trient hadde innført seminarer, men ikke gjort det obligatorisk for alle prester å gå på dem. Han var ikke i stand til å etablere et bispedømmeseminar, men han eksaminerte personlig alle prestekandidater, og han holdt til og med forelesninger i teologi for alle prester som kunne være til stede. Han sto også overfor oppgaven med å reformere klostrene, som med unntak av karteuserne var sunket ned i betydelig slapphet. Men overfor abbedene hadde han ikke makt til å sette ut i livet alt han ønsket. Han var også involvert i krangler mellom konkurrerende bispedømmekapitler, som var resultatet av bispedømmets eksil fra hovedstaden Genève. Hans underliggende strenge karakter ble vist da han avskaffet Valentinkortene – noe som ikke var noe populært tiltak.

Frans' prekener ble så berømte at til og med kalvinister kom for å høre ham. Han erklærte en gang: «Jeg hater dobbeltspill som jeg hater døden». I kontroverser var han et bilde på gode manerer, han var følsom for andre, moderat i sine dommer, klar i sine uttrykk, verdig og beskjeden: «Jeg må være biskop av Genève offentlig, men privat er jeg Frans av Sales». Kardinal du Perron sa at han selv kunne gjendrive protestantenes påstander, men Msgr de Sales kunne omvende dem.

Frans' hovedvåpen var som alltid pennen. Han produserte en strøm av konstitusjoner, undervisningsmetoder og foranstaltninger, og han fant også tid til å skrive endeløse brev – ofte over 2000 ord. Hans mest berømte skrifter stammer fra denne tiden. De ble til etter hvert som hans arbeid krevde det, spesielt arbeidet som religiøs rådgiver for enkeltmennesker. Psykolog og humanist som han var, satte han seg fore å vise hvordan alminnelig liv «i verden» kan bli helliggjort, og det uten særheter eller overdrivelse. Han skrev at religiøs hengivelse ikke ødelegger, den gjør fullkommen. Han ble høyt anerkjent for med mildhet å lede glødende sjeler til det ytterste av selvoppofrelse og kjærlighet til Gud. Et av hans favorittutsagn var at flere fluer blir tiltrukket av en skje honning enn av en hel tønne eddik. Ikke desto mindre må ikke den elskverdige stilen i hans rettledninger gjøre leseren blind for de strenge idealer han forfekter. Han gikk særlig mot Calvins predestinasjonslære.

Hans oppbyggelige skrifter ble opprinnelig skrevet for dem som lever et liv i «privilegert fritid», men er fortsatt vidt utbredt. Hans Philothea eller Introduction à la vie dévote, «Introduksjon til fromhetslivet», var den første veiviser til et hengivent liv som var skrevet for legfolk. Den var basert på råd og veiledning han hadde skrevet privat til hustruen til en fetter av ham, Louise de Chamoisy. Hun viste dem til père Fourier, rektor for jesuittkollegiet og Frans' åndelige veileder, som overtalte ham til å redigere dem og utgi dem i bokform, og med et lite tillegg kom den ut i 1608. Den ble straks en bestselger og hyllet som et mesterverk som oppfylte et lenge følt behov. Den kom to opplag i løpet av et år og i 1609 kom en revidert utgave. Boken ble snart oversatt til en rekke språk, blant annet til engelsk i 1613. Den ble satt pris på av så ulike personer som kong Jakob I av England og John Wesley, metodismens grunnlegger. Boken ble på den tiden kritisert for å være for slapp – nå virker den utpreget rigorøs.

Frans regnes som den mest kjente forfatter innen kvietismen, som fremmet den stille, inderlige bønn. Selv om han var spesielt innflytelsesrik i gjenoppliving av den franske katolisismen på 1600-tallet, har hans arbeid appellert til kristne i mange generasjoner og i mange land. Hans omsorg for vitenskap og kunst og det franske språk fikk ham til å grunnlegge Académie Florimontane i Annecy, tretti år før Académie Française ble dannet.

Frans forkynte utrettelig, og hans fasteprekener var berømte. Dem holdt han i flere byer i Frankrike, blant annet i Paris, Dijon og Grenoble. Under en fasteretrett i Sainte-Chapelle i Dijon i 1604 møtte han for første gang den hellige enken og mystikeren Johanna Fransiska av Chantal. Hun gjenkjente Frans som den personen hun en gang hadde sett i en visjon, og visste at han var den åndelige veilederen som hun lenge hadde tryglet Gud om å sende henne. Etter noen innledende vanskeligheter gikk han med på å være hennes åndelige veileder. Nå fulgte det et vennskap mellom dem som er et av de mest fullkomne i helgenhistorien. De førte en livlig korrespondanse, men dessverre er bare biskopens brev bevart.

I 1605 foretok Frans en visitasjon av sitt utstrakte bispedømme som det var satt sammen av konsilet i Trient. Reisen skulle ta fire år å fullføre. De fysiske anstrengelsene med endeløse reiser til fots eller på hesteryggen og mer enn en preken hver dag ble oppveid av gleden ved igjen å besøke Chablais, hvor hans tidligere arbeider bar rik frukt. Hele tiden skrev han til Johanna med detaljer fra reisene, og han beskrev sine følelser for de vanlige menneskene i bispedømmet.

Pave Klemens VIII døde den 5. mars 1605 og ble etterfulgt av Alexander de Medici som Leo XI. Han hadde vært pavelig legat ved feiringen av 40-timersandakten i Thonon. Ryktene ville straks ha det til at han ville gjøre Frans til kardinal. Men i et «tre-pave-år» døde Leo tre uker etter sin kroning og ble etterfulgt av kardinal Borghese som Frans var blitt godt kjent med under sitt besøk i Roma i 1598. Han tok navnet Paul V (1605-21). Av en eller annen grunn forsøkte han aldri å overtale Frans til å akseptere en kardinalhatt – trolig til hans store lettelse.

Det var nå tid for Frans' ad limina-besøk til Roma, men han unnskyldte seg og skyldte på «mangel på midler, en vanskelig reise og omsorgen for selve bispedømmet». I stedet sendte han sin kannikmedbror Jean-François i sitt sted. Med ham sendte han et memorandum om temaet som en gang hadde plaget ham slik: om predestinasjon og nåde. Disputten om dette spørsmålet var blitt mer akutt siden hans studiedager i Paris, og hele problemstillingen ble nå undersøkt av en spesialkongregasjon, de Auxiliis, i Roma. Det virker som om Frans' bidrag hadde innflytelse på Paul Vs avgjørelse om ikke å fordømme verken jesuittene eller dominikanerne, med den begrunnelse at jesuittene ikke var pelagianere og dominikanerne ikke kalvinister, slik at ingen erklæring var nødvendig. Dette var en svært fornuftig avgjørelse, men den klarte dessverre ikke å stoppe krangelen særlig lenge. Frans' bidrag til å midlertidig roe debatten ble omtalt i den salige pave Pius IXs bulle som utropte ham til kirkelærer.

Frans' travle runde med visitasjoner, prekener og korrespondanse fortsatte. Han skapte noe av en sensasjon ved å ri den korteste veien fra den sveitsiske til den franske delen av sitt bispedømme – gjennom det kalvinistiske Genève – i full bispedrakt!

Året 1608 ble preget av at hans høyt elskede yngste søster døde i en alder av 14 år. Han hadde sendt henne året før for å bo hos Johanna de Chantal og hennes barn, siden hun var ulykkelig på sin tidligere skole. Der fikk hun en forkjølelse som forverret seg til en feber hun aldri kom seg fra. Frans reiste til Thorens for å trøste sin mor, og han skrev rørende til Johanna om hennes og hans følelser, i et brev som inneholder den berømte setningen som kan tjene som hans motto: «Akk, min datter, jeg er bare en mann og ikke noe mer enn en mann» [Je suis tant homme que rien plus]. Mitt hjerte har bristet på en måte jeg aldri hadde trodd var mulig…» Hans første handling som prest hadde vært å døpe sin søster.

Under den nå katolske kong Henrik IV endret klimaet i den franske katolisismen seg til en mer seriøs søken etter indre dannelse, og dette var grunnen til at kongen var så ivrig etter å få Frans til Frankrike som biskop. Samtidig forverret Frans' forhold til hertugen av Savoia seg. Men alle sjanser for at han kunne ha blitt fristet til et bytte forsvant imidlertid da Henrik IV ble myrdet av den fanatiske Ravaillac i 1610.

Hvert år siden 1604 hadde Johanna foretatt en egen reise for å treffe Frans og motta åndelig veiledning. Hun fortalte Frans om sine planer om å gå inn i et karmelittkloster, og han brukte litt tid på svaret og forela saken for Gud. Men våren 1607 fortalte Frans henne at han hadde en bedre ide, for han hadde han bestemt at hennes fremtid måtte ligge i en ny orden uten klausur etter hans egne planer, og at den skulle gå ut fra Annecy. De inngikk et samarbeid, men problemet var at familiebånd bandt henne til Frankrike.

Men problemene ble løst da hennes eldste datter Marie-Aimeé ble gift med Frans' yngre bror Bernard, og en annen datter ble også gift, mens hennes bror, erkebiskopen av Bourges, tok seg av oppdragelsen av den 14-årige sønnen Celse-Bénigne. Samtidig døde Frans' mor og Johannas yngste datter. I slutten av mars 1610 var hun endelig klar til å forlate Frankrike. Frans skaffet et hus i Annecy som ble kalt Gallerihuset og lå ved bredden av innsjøen Lac d'Annecy. Han vigslet sitt kloster på Treenighetssøndagen i 1610. Sammen med Johanna mottok samme år to andre søstre ordensdrakten fra Frans' hånd, Maria Favre og Charlotte de Bréchard, samt tjeneren Anne Coste, og ti andre sluttet seg snart til dem.

Johannas orden fikk navnet Besøkelsesordenen («Ordenen av Marias gjesting hos Elisabeth»), Ordo de Visitatione Beatae Mariae Virginis – OVM, hvor søstrene ble kalt salesianerinner eller visitasjonssøstre (visitantinner), og de viet seg til pleie av de syke og omsorg for de fattige. Frans skrev regelen for den nye kongregasjonen, som utmerket seg ved sin spesielle mildhet. Besøkelsesordenen ble bestemt for enslige kvinner og enker, som på grunn av sin alder, helse eller andre grunner ikke var egnet til andre ordenssamfunns strengere liv. Den tok ikke opp jenter under 17 år. Frans ville at søstrene skulle leve uten klausur, slik at de friere kunne ta på seg arbeid for legeme og sjel. De hadde ordensdrakt, men dro ut for å besøke de syke i vanlige klær.

Enkelte spørsmål kan fortsatt diskuteres, som hvorfor det var nødvendig med en ny orden. Det kan ses i lys av vanskelighetene med å reformere de etablerte ordenene samt de nye behovene som var oppstått i den nye religiøse situasjonen: en motreformasjon gjennom et innadrettet religiøst liv. Grunnleggelsen og regelen hadde mange kritikere, men ordenen vokste langsomt og spredte seg. Den ble godkjent av pave Paul V i 1618, men ble pålagt å anta Augustins regel, klausur og høytidelige løfter. Innen slutten av 1600-tallet var ordenen aktiv i seks land, og den virker fortsatt i mange land over hele verden.

I 1609 ble Frans kjent med en bemerkelsesverdig prelat, biskop Jean-Pierre Camus av Belly, rundt 5 mil fra Annecy. Han ble enda en av dem Frans regelmessig korresponderte med. Han levde tyve år lenger enn Frans og skrev seks bind av Esprit de Saint François de Sales («Den hellige Frans av Sales' ånd»), som imidlertid slett ikke er noen pålitelig kilde.

Det oppsto nye problemer med hertugen av Savoia i forbindelse med den voksende debatten om de gjensidige grensene for kirkelig og statlig makt. I tillegg fortsatte det endeløse travle arbeidet med visitasjoner, prekenserier, undervisning og skriftemål. I 1613 foretok Frans en valfart til graven til den hellige Karl Borromeus, som var helligkåret i 1610. I den forbindelse prekte han i Torino i anledning utrullingen av det hellige Likkledet, en relikvie han holdt svært høyt. Det forårsaket imidlertid en viss skandale da dråper av hans svette og tårer falt på kledet.

I 1616 og 1617 holdt han fasteprekener i Grenoble. I 1617 ble han og Johanna rammet av en felles familietragedie da hans bror Bernard døde og etterlot Marie-Aimeé gravid. Barnet ble født for tidlig og det førte til at Marie-Aimeé også døde. Etter eget ønske ble hun opptatt i Besøkelsesordenen før hun døde.

I disse travle og begivenhetsrike årene klarte Frans å skrive sitt største verk og den boken han lenge hadde planlagt og virkelig ønsket å skrive, nemlig den informative avhandlingen Theotimus, «Om Guds kjærlighet». Den var hovedsakelig inspirert av utviklingen han observerte hos visitasjonssøstrene. Den var ferdig i skisseform i slutten av 1614, og deretter redigerte og finpusset han den før den ble utgitt i august 1616. Han mente den var skrevet «på en mer stram og sterk måte» enn Philothea, og han ventet aldri at den skulle få samme suksess. Det fikk den da heller ikke, selv om heller ikke denne boken begrenset seg til å appellere bare til ordensfolk. Likevel ble den trykket i fem opplag i løpet av de resterende fem år av hans liv, ble oversatt til engelsk i 1630, deretter til spansk, tysk og polsk.

Frans holdt regelmessig åndelige prekener til visitasjonssøstrene, som begynte å skrive dem ned og kopiere dem til de tretten andre klostrene som da eksisterte. Seks år senere, mens Johanna forberedte dem for publikasjon, ble manuskriptet stjålet og en «piratkopi» ble utgitt under tittelen Entretiens. Den rasende Johanna hevdet at «vår hellige grunnleggers ånd og de spørsmålene han ble stilt har blitt skammelig forvrengt». Søstrene ga ut en korrigert Vrais Entretiens i 1629, men innholdet var ikke særlig annerledes.

I 1618 ble Frans innblandet i statlige saker og reiste til Paris på vegne av den plutselig vennlige hertugen av Savoia, som ønsket hjelp fra den berømte biskopen av Genève i sitt prosjekt med å få sin sønn Victor Amadeus gift med Ludvig XIIIs yngre søster Christine, som da var 13 år. På den tiden var Frans en berømthet og allment regnet som helgen, og store menneskemengder strømmet til for å høre ham preke. Ekteskapsforhandlingene gikk glatt, han fornyet bekjentskapet med Pierre de Bérulle og møtte «Monsieur Vincent», den fremtidige hellige Vincent de Paul, som han gjorde til kapellan for visitasjonssøstrene i Paris og som skulle komme med et veltalende vitnemål i Frans' saligkåringsprosess.

Frans utviklet også en nytt dypt åndelig vennskap med en annen kvinne som skulle bli berømt. Angélique Arnaud, fremtidig jansenist, hadde vært uvillig barneabbedisse av Port-Royal, men hadde opplevd en omvendelse og reformerte livet i klosteret fullstendig til et liv i ekstrem strenghet. Hun ble hans «kjæreste datter» og skulle motta hans åndelige tjenester pr brev så lenge han levde. Hun ble også en nær venn av Johanna de Chantal, som da var i visitasjonsklosteret i Paris. Han vendte endelig hjem etter det kongelige bryllupet etter et opphold i Paris som hadde blitt utvidet til nesten et år.

Nå begynte hans helse å svikte, med problemer som var knyttet til høyt blodtrykk og et svekket hjerte. Noe av byrdene ved hans fortsatt usannsynlig travle liv ble lettet da hans yngre bror Jean-François de Sales i 1621 ble utnevnt til koadjutor-biskop av Genève. Brevene fortsatte å strømme ut i et antall av 20-30 pr dag, han prekte kontinuerlig, reviderte Besøkelsesordenens konstitusjon, og på en eller annen måte fant han mer tid for kontemplativ bønn. Etter pavens ønske foretok han en anstrengende reise til Torino i mai 1622 for å megle i et potensielt vanskelig valg av en ordenssuperior. Men valget viste seg å gå svært glatt, noe som gjorde hans nærvær og den ytterligere belastningen på hans helse helt unødvendig. Hjemreisen over Alpene tok nesten livet av ham.

I oktober 1622 skulle hertugen av Savoia reise til Avignon for et hovedsakelig seremonielt møte med kong Ludvig XIII. Han inviterte Frans til å slutte seg til dem der. Frans ble inntrengende bedt om å tenke på sin helsetilstand og avslå, men Frans var ivrig etter å få visse privilegier for den franske delen av sitt bispedømme fra Ludvig. Derfor svarte han ja til hertugen, selv om hans helsetilstand egentlig var for dårlig for en vinterreise. Før han dro fra Annecy ordnet han opp i alle sine saker, og han tok farvel som om han ikke ventet å se sitt folk igjen. Det virket som om han skjønte at hans dødstime nærmet seg.

I Lyon møtte han Johanna, som han ikke hadde sett på 3 ½ år. Han kom til Avignon i november etter en fryktelig og iskald reise, alt for syk til å delta særlig i den statlige feiringen av slutten på krigen mellom Spania og Frankrike. I Avignon søkte han så langt som mulig å leve sitt vanlige strenge liv. Men han var etterspurt, mengder var ivrige etter å se ham, og ulike klostre ønsket at den hellige biskopen skulle preke for dem.

Hjemreisen ble et mareritt med elendige overnattingsforhold, ettersom han nektet å benytte seg av sin rang og stilling. Han stanset i Lyon, hvor han hadde et siste møte med Johanna. Igjen fikk han primitive overnattingsforhold – denne gangen av visitasjonssøstrene, da han måtte bo i en gartnerhytte som tilhørte klosteret. Her ble han i en hel måned og fortsatte sitt utrettelige arbeid for sjelene, selv om han egentlig burde ha hvilt ut. I iskaldt vær fortsatte han med brevskrivningen, sine prekener og sin prestegjerning gjennom adventstiden og julen.

Den 27. desember fikk han slag. Han fikk tilbake bevisstheten og taleevnen, og kunne ha overlevd uten legenes tortur med trekkplaster og etsing. Han holdt med sin vanlige beundringsverdige tålmodighet ut de pinefulle midlene som ble brukt for å prøve å forlenge hans liv, men som bare forkortet det. Dagen før han døde, satte de rødglødende jern mot hodet hans for å vekke ham fra koma. Selv om dette ble gjort med de beste intensjoner, ble jernene brukt så ukyndig at de brant gjennom kjøttet og inn til beinet, og merkene kan ses på hans hodeskalle den dag i dag.

Like før Frans døde ba en nonne ham skrive ned den dyd han ønsket seg mest. Han ba om et stykke papir og skrev Ydmykhet tre ganger. Dagen etter, den 28. desember 1622, mottok han sakramentene, og mens de som knelte rundt sengen fremsa litaniet for de døende og påkalte De uskyldige barn, som hadde festdag den dagen, sovnet han stille inn mens han resiterte fra Bibelen. Han var 55 år gammel.

Etter mye motstand fra de lokale myndighetene i Lyon ga kong Ludvig XIII tillatelse til at Frans' legeme kunne flyttes til Annecy, hvor han hadde bedt om å bli gravlagt. I januar 1623 ble hans legeme overført til Annecy i en høytidelig prosesjon. Etter eget ønske ble han gravlagt i søstrenes kirke i Monastère de la Visitation den 24. januar. Johanna Fransiska av Chantal, som døde i 1641, ble også gravlagt her. Frans' hjerte ble igjen i Lyon, men under Den franske revolusjon brakte visitasjonssøstre det til Venezia. Det befinner seg nå i Visitasjonsklosteret i Treviso. Det har med jevne mellomrom strømmet en klar olje fra hjertet.

I henhold til direktivene fra Rituskongregasjonen i Roma ble hans grav den 4. august 1632 åpnet før saligkåringen. Hans legeme ble da funnet fullstendig bevart. Ved en senere åpning ble det imidlertid bare funnet støv og ben.

Senere ble det foretatt flere translasjoner av relikviene. Den uvanligste var i 1793 under Den franske revolusjon, da søstrene fikk ordre om å forlate sitt kloster. For å beskytte relikviene av Johanna og Frans gjemte søstrene dem i all hast i en madrass og fraktet den i en båt over innsjøen til Château de Duingt, som tilhørte familien til en av søstrene. De religiøse myndighetene ble varslet om at de urnene som tidligere hadde inneholdt de helliges relikvier, nå inneholdt andre skjeletter. I 1806 da freden var gjenopprettet, ble Frans' relikvier flyttet til katedralen og Johannas til kirken Saint-Maurice. I 1912 ble begges jordiske rester overført til nye graver. Både Johannas og Frans' relikvier hviler nå i koret i Besøkelseskatedralen.

Frans av Sales ble saligkåret den 8. januar 1662 av pave Alexander VII (1655-67), men dokumentet (Breve) var datert den 28. desember 1661, på dagen 39 år etter hans død. Dette var den første høytidelige saligkåring som skjedde i Peterskirken i Roma. Der ble han også helligkåret den 19. april 1665, Den gode Hyrdes søndag, av pave Alexander VII, utnevnt til kirkelærer den 16. november 1877 av den salige pave Pius IX (1846-78), og utnevnt til skytshelgen for journalister og andre skribenter i 1923 av pave Pius XI (1922-39). En kalvinistprest i Genève sa om ham: «Hvis vi æret noen mennesker som helgen, vet jeg ikke om noen siden apostlene som er mer verdig enn denne mannen».

Frans' minnedag har siden 1972 vært 24. januar, dagen for hans bisettelse i Annecy, ettersom hans dødsdag 28. desember er opptatt av De uskyldige barns fest. Hans minnedag var tidligere 29. januar. Hans navn står i Martyrologium Romanum. I kunsten er han lett gjenkjennelig på sitt skallede hode og lange skjegg. Han fremstilles som biskop, ofte holder han en bok eller et hjerte med tornekrone. Han avbildes også ofte sammen med Johanna Fransiska av Chantal.

Kilder: Attwater (dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Jones, Bentley, Lodi, Butler, Butler (I), Benedictines, Delaney, Bunson, Livingstone, Cruz (1), Cruz (2), Kværne/Vogt, Engelhart, Schnitzler, Schauber/Schindler, Melchers, Gorys, Dammer/Adam, Index99, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, CIN - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden -

av Webmaster publisert 22.12.2005, sist endret 22.02.2016 - 10:09