Den hellige Thomas Aquinas (1225-1274)

Minnedag: 28. januar

Thomas Aquinas (1225-1274) Skytshelgen for dominikanerne; for filosofer, teologer, bokselgere, blyantmakere, katolske universiteter, kollegier og skoler (1880), studenter og vitenskapsmenn; for kyskhet, renhet og lærdom; mot storm og lyn

Den hellige Thomas Aquinas (av Aquino) ble født tidlig i 1225 (datoen er ikke kjent) på familieslottet Roccasecca ved den lille byen Aquino mellom Roma og Napoli i Italia. Han var den fjerde og yngste sønnen blant de mange barna til grev Landulf av Aquino, en adelsmann av lombardisk avstamming, og Theodora, som var av tysk avstamming - det er sagt at hun var i slekt med Barbarossa-familien og at Thomas dermed var en grandnevø av keiser Fredrik I. Ved hans dåp var pave Honorius III fadder.

Thomas ble tidlig utsett til en høygeistlig karriere, og fra han var fem til han var tretten år fikk han sin utdannelse som oblat (puer oblatus) hos benediktinerne på det nærliggende Monte Cassino (grunnlagt av den hellige Benedikt av Nursia), der onkelen Landulf Sinibaldo var abbed. Men i krigen mellom pave Gregor IX og keiser Fredrik II tok Aquino-familien keiserens side og benediktinerne pavens side, slik at Thomas måtte reise fra Monte Cassino ca 1239. I stedet ble han sendt til det keiserlige universitetet i Napoli, som Fredrik II hadde grunnlagt i 1224, og der gikk han i fem år.

Napoli var på den tiden sammen med Toledo skjæringspunktet mellom den kristne og arabiske verden. Jødiske, arabiske og kristne vitenskapsmenn arbeidet sammen i harmoni. Avgjørende for Thomas var at Napoli var et av de viktigste stedene hvor Aristoteles' samlede arbeider ble kjent i vesten. Mens Thomas var der, skrev Peter av Irland en kommentar til Aristoteles. Verkene til den store islamske filosofen Averroes av Córdoba (død 1198) ble også oversatt i Napoli av en gruppe under ledelse av Mikael Skotten. Thomas studerte de tradisjonelle sju «frie kunster», delt i trivium -grammatikk, retorikk og dialektikk - og quadrivium - aritmetikk, geometri, musikk og astronomi.

I Napoli møtte Thomas dominikanerordenen (Ordo Fratrum Praedicatorum - OP), som var grunnlagt av den hellige Dominikus rundt 20 år tidligere og allerede en viktig kraft i universitetssirkler. Han ble tiltrukket av ordenen, og i 1244 trådte han sammen med noen venner inn i ordenen. Dermed tok han stilling for paven og mot sin slektning keiseren.

Nyhetene om at Thomas hadde blitt ikledd ordensdrakten nådde også Roccasecca. Det ble et stort sjokk for hans familie, ikke det at han ville bli munk, for moren ville gjerne at han skulle bli benediktiner og så ham trolig som en fremtidig abbed for det velstående Monte Cassino og gjerne kardinal. Men det sjokkerende for den adelige familien var at dominikanerne var en tiggerorden. Theodora dro selv av gårde til Napoli for å overtale sønnen til å vende hjem. Medbrødrene sendte ham i all hast til ordenens kloster Sta Sabina i Roma, men da den rasende kvinnen fulgte ham dit, var han ikke lenger der. Dominikanernes generalmagister, som var på vei til Bologna, hadde bestemt seg for å ta Thomas med seg, og den lille gruppen med munker hadde allerede lagt av gårde til fots.

Men Theodora lot seg ikke stoppe. Hun sendte beskjed til Thomas' eldre brødre, som tjenestegjorde i keiserens hær i Toscana, og ba dem passe opp broren og ta ham til fange. Mens Thomas hvilte i veikanten i Aquapendente ved Siena, ble han overfalt av sine brødre i spissen for en tropp soldater. Etter et forgjeves forsøk på å ta munkedrakten av ham med makt, ble han ført tilbake, først til Roccasecca og deretter til borgen Monte San Giovanni noen kilometer unna. Der ble han holdt innesperret i femten måneder for å redde familiens ære. De gjorde alt de kunne for å tvinge ham til å avsverge løftene. Bare hans verdsligsinnede søster Marotta fikk lov til å besøke ham. Ved en anledning ble en vakker prostituert brakt til hans rom, men Thomas jagde henne bort med en brennende fakkel. Fra den dagen var han fri for seksuelt begjær - selv om en biograf skriver at «han alltid skydde kvinner ... som en mann unngår slanger». I fangenskapet studerte Thomas Peter Lombards Sentenser, lærte en stor del av Bibelen utenat, og det er sagt at han skrev en avhandling om Aristoteles' villfarelser.

Til slutt skjønte familien at unge Thomas aldri ville gjøre om sin beslutning. I juni eller juli 1245 fikk han igjen friheten tilbake (legenden vil ha det til at han flyktet med søsterens hjelp) og trådte igjen inn i dominikanerordenen. Det ble bestemt å sende ham til Paris for å fullføre sine studier, og han dro av gårde sammen med generalmagister Johannes Teutoneren. Resten av hans forholdsvis korte liv (han ble bare 49 år) var viet undervisning, forkynnelse og fremfor alt skriving.

Universitetet i Paris var fullt av unge klerikere fra hele Europa som var ivrig etter å lære og like ivrige etter å diskutere. Thomas ble beskrevet av en samtidig som «høy, rank, stor og velbygd, med en hudfarge som moden hvete og et hode som tidlig ble skallet». Han var massivt bygd og en hjertesykdom hadde i tillegg gjort ham temmelig tykk og med langsomme bevegelser. Den ydmyke og beskjedne nykommeren var temmelig ordknapp, så han ble ikke umiddelbart verdsatt av verken medstudenter eller professorer. Hans taushet ved disputaser og hans kraftige skikkelse gjorde at han fikk tilnavnet «den umælende sicilianske oksen» av sine medstudenter. Han begynte å studere under den hellige Albert den Store, og Albert er sagt å ha profetert at selv om Thomas ble kalt «den umælende oksen, så vil hans rauting snart bli hørt over hele verden».

Hans dype kontemplative hengivenhet i bønn, som noen ganger var ekstatisk, var på høyde med en intens konsentrasjonsevne og en evne til å diktere til fire sekretærer samtidig. Det ble sagt om broder Thomas at «hans vidunderlige lærdom skyldes langt mindre hans geni enn hans dype bønneliv». Han levendegjorde det dominikanske ideal om å gi kontemplasjonens frukter videre til andre - noe han sa «er mye større enn kontemplasjonen i seg selv». Hans egen håndskrift er bevart, den er vanskelig og nesten uleselig, i tillegg gjorde han svært ofte bruk av forkortelser fordi brødrenes fattigdom tvang dem til å være ytterst sparsommelige i bruk av pergament.

I 1248 fulgte han Albert den Store til Köln og hjalp ham med å grunnlegge en ny dominikansk teologisk høyskole (studium generale) der. Han ble ordinært til prest der to år senere. På denne tiden studerte han særlig Aristoteles og Dionysios Areopagitos. Det er en viss kronologisk usikkerhet omkring disse årene i Thomas' liv, men hans første lærerpost var som sententarius på universitetet i Paris i 1252, etter initiativ av Albert den Store og kardinal Hugo av Saint-Cher. Dominikanerne hadde høyskoler i alle provinser, men de beste rekruttene ble sendt til klosteret Saint-Jacques i Paris, og der bodde også Thomas.

Først underviste Thomas i Skriften, som skikken tilsa, men etter to år gikk han over til å forklare og kommentere standardlæreboken i teologi den gangen, Liber Sententiarum i fire bind av Peter Lombard (død 1160). Verket var en samling av tekster fra kirkefedrene, spesielt Augustin, delt inn i en rekke temaer: Gud, skapelsen, kristologi, frelse, sakramentene, eskatologi og skulle utgjøre et standardstudium i teologi helt til moderne tid. Thomas skrev også kommentaren Scriptum super sententiis til Peter Lombards Liber Sententiarum, De Ente et Essentia, og til Aristoteles og kommentarer til Jesaja og Matteusevangeliet. Hans bibelkommentarer lider under det faktum at han ikke kunne verken gresk eller hebraisk.

I 1256 ble han magister i teologi i den unge alder av 31 år, ble professor (ordinarius) og fikk sin lærestol med plikt til å undervise, å disputere og å preke. Utnevnelsen til et av de to setene som var tildelt dominikanerne, ble ikke bekreftet av universitetet før året etter. Dette skyldtes motstanden fra professorene som tilhørte sekulargeistligheten, ledet av Vilhelm av Saint-Amour, mot de nylig ankomne tiggerordenene dominikanere og fransiskanere. Vilhelm hadde angrepet tiggerordenene i voldsomme ordelag i sin pamflett De novissimorum temporum periculis, «Om de siste dagers farer». Der gikk han så langt som å beskrive tiggerordenene som de falske profetene som innvarsler Antikrists komme! Thomas' store fransiskanske samtidige, den hellige Bonaventura, skrev et svar, De paupertate Christi, «Om Kristi fattigdom», og Thomas fikk i oppdrag å skrive et annet svar, der han forsvarte tiggerordenene. Det endte med at både Thomas og Bonaventura mottok sine magistergrader i teologi den 15. august 1257.

I 1259 begynte Thomas, tradisjonelt etter oppfordring fra den eminente juristen og hellige Raimund av Peñaforte, på sin Summa contra Gentiles, «Mot hedningene» (1259-64), det vil si en teologisk fremstilling av den kristne tro, en avhandling om Gud og hans skapning, delvis ved bruk av ren fornuft, uten tro. Fremstillingen er formet som en argumentering mot islam, jødedommen, kjettere og hedninger. Det var trolig ikke ment så mye for misjonærer i fremmede land som for et universitetsmiljø hvor disse meningene var velkjente. Islam hadde frembrakt berømte aristoteliske tenkere og Thomas' mål var å svare dem fra Aristoteles selv.

Men dette arbeidet ble lagt til side i noen år fordi Thomas i 1259 forlot Paris sendt og ble sendt til Italia, hvor han ble i ti år. Der underviste han og organiserte sin ordens skoler i Anagni og Orvieto (1261), hvor han ble Lector curiae for pave Urban IV (1261-64). Her skrev han Catena Aurea med tekster samlet fra kirkefedrene om de fire evangeliene, for å hjelpe geistligheten til bedre å forstå Guds ord, muligens var det en håndbok for predikanter. Etter ønske fra Urban IV begynte han på et officium for festen Corpus Christi (Kristi legemsfest). Han fullførte verket Summa contra Gentiles ca 1264. Han ble i 1265 leder for ordensskolen i Roma og deretter underviste han i Viterbo (1268) som Lector curiae for pave Klemens IV (1265-68).

Ca 1266 startet Thomas på sitt livs viktigste verk, Summa Theologica (1266-73). Av hans omfattende filosofiske og teologiske verker er dette det mest berømte og innflytelsesrike. Dette er den klassiske systematiske fremstilling av teologien, et verk av et slik omfang og grundighet at det har skaffet forfatteren betegnelsen Doctor Communis, universallærer. Han forener her den hellige Augustins lære med Aristoteles og fullbyrdet dermed en syntese av filosofi og teologi, selv om han alltid stilte teologien over filosofien. Dette arbeidet fyller fem store bind og inneholder over to millioner ord, og er en omfattende manifestasjon av hans modne tenkning om alle kristne mysterier. Det går via innvendinger og autorative svar i hver artikkel til en konsis oppsummering av hans syn på emnet som diskuteres, hvoretter de ulike innvendingene er besvart. Han kom også med fem bevis på Guds eksistens.

Selv om det i hans tid var flere Summae (andre ble skrevet av fransiskanere som Bonaventura), og senere i middelalderen ble mange av hans synspunkter angrepet. Det var fremkomsten av en serie talentfulle dominikanske kommentarer og den uttrykkelige godkjennelse fra den hellige pave Pius V og senere Leo XIII som var en kraftig hjelp i verkets utbredelse som den teologiske standardteksten i mange skoler og universiteter. Dets indre egenskaper, dets understreking av Aristoteles kombinert med platonisk filosofi, dets patrologiske lære og klare resonnering har appellert til generasjoner av teologer. Men det forble ufullført.

I 1269 ble han igjen kalt til Paris og ble der til 1272, blant annet for igjen å forsvare tiggermunkenes rettigheter og å rettferdiggjøre bruken av Aristoteles' filosofi i studiet av teologi. Han motsatte seg den filosofiske læren til Siger av Brabant, Johannes Peckham og biskop Stefan Tempier av Paris. Den hellige kong Ludvig IX satte ham svært høyt og rådførte seg med ham, og det samme gjorde universitetet i Paris. En gang da han var gjest ved kongens bord, falt han i tanker og glemte omgivelsene fullstendig. Til alles forskrekkelse slo plutselig den digre munken (han hadde blitt svært korpulent med årene) neven i bordet og erklærte: «Det var slutten på manikeernes kjetteri!» En vennlig irettesettelse fra hans prior ble fulgt av broder Thomas' unnskyldning. Kongen syntes ikke å reagere, og øyeblikkelige kom det en skriver til for å notere ned hans argumenter. Universitetet overlot til ham å avgjøre et stridsspørsmål om Alterets sakrament som splittet dem. Etter inderlig bønn skrev Thomas sitt svar i form av en avhandling som fortsatt finnes, og han la det på alteret før han offentliggjorde den. Hans avgjørelse ble akseptert av universitetet og deretter hele Kirken.

I 1272 var det en slags «generalstreik» på fakultetene i Paris, og Thomas ble kalt tilbake til Napoli som studieleder for å grunnlegge et teologistudium, preke og undervise. Her opplevde han den 6. desember 1273 en åpenbaring av Gud under messen, og etter det skrev eller dikterte han ikke noe mer. Han lot sin store Summa Theologica være ufullendt og til sin sekretær Reginald av Piperno erklærte han: «Alt hva jeg har skrevet synes jeg er det rene tøv sammenlignet med hva jeg har sett og hva som er blitt meg åpenbart». Han avslørte ingen detaljer av denne visjonen; kanskje var den fulgt av en påminnelse om hans dødelighet i form av et mindre slag. Summa ble fullført av Reginald med utdrag av Thomas' kommentarer til Peter Lombard.

Den salige pave Gregor X ba innstendig Thomas om å delta i det økumeniske konsil i Lyon, der gjenforeningen mellom den greske og den latinske kirken skulle skje, og han ble bedt om å ta med sin avhandling «Mot grekernes feiltakelser». I Lyon ventet hans lærer Albert den Store og Bonaventura på ham. Da dro han av sted få uker senere, men han var allerede syk. Han hadde fått et delvis sammenbrudd som utvilsomt skyldtes at han var konstant overarbeidet. I tillegg til hans muntlige undervisning ville hans skriftlige verker alene om teologi, filosofi og skriften sammen med studiene som måtte til for å skrive dem, ha tatt flere normale levealdre. Det blir sagt at han til og med utarbeidet latinsk prosa i søvne. Og hele tiden var han beskjeden og liketil og hele sitt liv en mann av dyp åndelig og bønneinnsikt. Hans hengivenhet i å tjene Gud gjennom teologisk lærdom kan sammenlignes med den hellige Beda den Ærverdige gjennom historisk og patrologisk arbeid. Han møtte også de troendes behov ved å skrive kommentarer til Trosbekjennelsen, Fader Vår og Ave Maria, ved siden av å preke om budene og Credo. Han skrev også en mengde avhandlinger og kommentarer og flere hymner som fortsatt brukes av Kirken. Forfatterskapet til sekvensen for Kristi legemsfest, Lauda Sion, og visse velkjente eukaristiske hymner, som Pange lingua, Adoro te devote og Verbum supernum, er lenge blitt tilskrevet Thomas Aquinas, men det er ytret noe tvil om dette i de siste år.

Thomas går inn i rekken av middelalderens skolastikere, men innførte også nye synspunkter. Viktigst er kanskje det klare skillet mellom åpenbaring, som bygger på Bibelen, og filosofi eller naturlig teologi som kun forutsetter sanseerfaring og fornuft. Den naturlige teologi bygger hos Thomas på aristotelisk filosofi, og han forfattet kommentarer til en rekke av Aristoteles' skrifter. At den materielle verden er virkelig, tas for gitt, men gjennom en analyse av dens årsaker kommer han frem til en bakenforliggende, ikke-materiell, ytterste årsak som samtidig er bevisst og handlende. Slik fører naturlig teologi for Thomas frem til Gud på samme måte som åpenbaringsteologien.

I motsetning til filosofien forutsetter åpenbaring tro dersom den skal føre til kunnskap, og tro er en gave som gis menneskene av Gud. Troen består av hva man må være overbevist om og hva man må gjøre for å oppnå frelse. Thomas legger derfor stor vekt på det som senere århundrer ville kalle moralteologi.

Thomas ble enda sykere på veien til Lyon. Etter bare noen timers reise ble han tatt med til slottet i Maenza, som tilhørte hans niese Francesca, grevinne av Ceccano. Etter eget ønske ble han fraktet videre til cistercienserklosteret Fossanuova nord for Terracina, hvor han ble lagt i abbedens rom. Munkene samlet seg om ham, og etter deres bønnfallelser begynte han å fortolke Salomos høysang for dem. Men han rakk ikke å fullføre tolkningen. Tidlig på morgenen den 7. mars 1274 døde han, knapt 50 år gammel. Han ble gravlagt i Fossanuova. Bemerkelsesverdig nok deltok ikke superiorer fra dominikanerklostrene i verken Roma eller Napoli i begravelsen.

Selv om Thomas Aquinas' innflytelse senere ble enorm, var hans innflytelse på sine samtidige mindre enn Bonaventuras og Alberts. Ennå mens han levde, utnevnte biskopen av Paris, som var kansler for universitetet, en kommisjon for å undersøke Thomas' verker. Aristotelianismen ble sett på som en radikal og uortodoks nyskapning i forhold til den tradisjonelle augustinianismen. På treårsdagen for Thomas' død fordømte biskop Stefan Tempier 21 av Thomas' teser, et eksempel som ble fulgt av den dominikanske erkebiskop Robert Kilwardy av Canterbury. Albert den Store levde 7 år lengre enn Thomas, og han forvarte sin elevs arbeid i 1277. Men fordømmelsene førte til at Bonaventuras neo-augustinianisme ble den dominerende teologiske trenden de neste 50 år, selv om det utviklet seg en «thomistisk» skole blant dominikanerne. Den eneste direkte elev av Thomas' som deltok i denne skolen, var Ptolomeus av Lucca i Napoli.

Thomas ble kanonisert i 1323 av pave Johannes XXII (1316-34). Etter en periode hvor hans jordiske rester ble utsatt for «ekstremt makabre manøvre» ble hans legeme etter ordre fra den salige pave Urban V med pomp og prakt den 28. januar 1368 overført til dominikanerne i Saint-Sernin i Toulouse, hvor Dominikus hadde grunnlagt det første dominikanerklosteret. Der ble hans legeme i 600 år, før det i 1974 ble ført videre til Jacobinerkirken Saint-Étienne i Toulouse. Hans hodeskalle befinner seg fortsatt i Saint-Sernin, mens hans høyre arm finnes i kirken Sta Maria sopra Minerva i Roma.

Den 11. april 1567 ble denne store kirkelærer fra middelalderen - av mange regnet for den største - erklært for kirkelærer av den hellige dominikanerpaven Pius V med tittelen Doctor angelicus, «Den engleaktige lærer». Han har også titlene Doctor universalis, Doctor communis og Princeps scholasticorum.

Hans Summa Theologica ble vist spesiell ære på konsilet i Trient. I sin encyklika Aeterni Patris oppfordret pave Leo XIII (1878-1903) i 1879 alle teologer til mer inngående studier av Thomas og fornyet interesse for hans lære, en interesse som går ut over konfesjonelle grenser. Thomismen ble sett på som et filosofisk bolverk mot positivisme og sekularisering. Den 4. august 1880 utnevnt pave Leo ham høytidelig til skytshelgen for alle katolske universiteter, kollegier og skoler. Substansen i hans verker, om enn ikke detaljene, er fortsatt en autentisk utlegning av kristen lære. Etter Det annet Vatikankonsil er vekten lagt på Thomas' åpenhet mot den verden han levde i og hans villighet til å søke sannhet fra enhver tilgjengelig kilde.

Thomas Aquinas' minnedag var tidligere 7. mars, men i kalenderreformen i 1970 ble den ukarakteristisk nok flyttet bort fra dødsdagen til den 28. januar, translasjonsdagen i 1368. De nye kalendermakerne gjorde dette på grunn av ønsket om å unngå store fester i fastetiden. Hans navn står i Martyrologium Romanum.

Han avbildes som en korpulent dominikanermunk med en bok, og hans vanligste symbol i kunsten er en stjerne. Han blir ofte fremstilt mens han underviser, med hedenske filosofer under sine føtter og gjerne en due på skulderen. Andre attributter kan være bok og fjær, kalk, monstrans eller okse. Han ble etter hvert svært tykk, og dette ga inspirasjon til historien om at det måtte sages ut en halvsirkel i bordet i refektoriet for at han skulle få plass.

av Webmaster publisert 25.01.2000, sist endret 06.06.2016 - 20:02