Den hellige Beda den Ærverdige (~673-735)

	Den hellige Beda den Ærverdige (~673-735)

Kirkelærer. Skytshelgen for forskere og historikere

Den hellige Beda (lat: Baeda; eng: Bede) ble født rundt år 673 i Monkton ved Sunderland i Northumbria i Nord-England, nær den skotske grensen (ikke i 677 som et senere vita hevder). Denne grunnen ble kort etter gitt av kong Egfrid av Northumbria til den hellige Benedikt Biscops (d. 689) nye kloster St. Peter i Wearmouth. Senere ble grunnen eid av søsterklosteret St. Paulus i Jarrow (Ingirvum). Nesten alt vi vet om Beda, kommer fra et kort selvbiografisk kapittel på slutten av hans store kirkehistorie.{Beda, V, 24} Hans navn betyr «beder» og kommer fra det gammelengelske ordet bedan (= å be). Vi vet ikke noe om hans foreldre, men han forteller at da han var syv år gammel, sendte de ham til abbed Benedikt Biscop i klosteret St. Peter i Wearmouth for oppdragelse og utdannelse. Han sier ikke noe om det allerede da var meningen at han skulle bli munk i klosteret.

I 682 grunnla Benedikt klosteret St. Paulus i Jarrow. Det lå ved elven Tyne, rundt en mil fra Wearmouth. Strengt tatt var de to husene én kommunitet, klosteret Ss Peter og Paulus, presidert over av Benedikt selv som abbed. Men han trengte en lokal superior i Jarrow, så han sendte den hellige Ceolfrid dit som sin koadjutorabbed med en kommunitet på sytten munker fra Wearmouth, samt den rundt tiårige Beda, som fortsatte sin utdannelse der. Fra en inskripsjon som tidligere var på kirkeveggen, vet vi at klosteret ble fullført i 684 eller 685. Benedikt var i Roma igjen på sin sjette og siste tur da området i 685/86 ble herjet av en epidemi, trolig pesten. Koadjutorabbeden i Wearmouth, den hellige Esterwine, og nesten hele kommuniteten der døde, mens i Jarrow tok pesten livet av de fleste av munkene som kunne synge eller lese; bare Ceolfrid og en ung gutt ble spart. Denne unge gutten var nesten helt sikkert Beda.

I den anonyme biografien om Ceolfrith, muligens skrevet av Beda selv, heter det at Ceolfrid var så ivrig etter å holde tidebønnene i gang, at han og gutten pleide å synge den sammen i koret alene inntil antallet munker begynte å vokse igjen. For Jarrow kom seg raskt og opplevde en betydelig blomstring. Etter at ting hadde blitt normalisert, fortsatte Ceolfrid å undervise Beda, fattet en spesiell interesse for ham, oppmuntret ham og hjalp ham frem. Etter Benedikt Biscops død den 12. januar 690 var Ceolfrid abbed for begge klostrene.

I Jarrow ble Beda benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB) og senere prest, og der tilbrakte han hele sitt liv bortsett fra noen korte besøk andre steder, og han kom trolig aldri lenger sør enn York eller lenger nord enn Lindisfarne. Historien om at han besøkte Roma på invitasjon av den hellige pave Sergius I (687-701), er svært usannsynlig og bygger på en uttalelse av William av Malmesbury som aldri har blitt tilfredsstillende forklart. Klostrene på den tiden hadde alltid mange gjester, og blant interessante besøkende i Jarrow, var den hellige Adomnán av Iona (ca 624-704), abbed for det keltiske klosteret i Iona, som kom for å besøke kong Aldfrid og for «å observere Kirkens riter kanonisk utført». Dette besøket resulterte i at han adopterte de romerske skikkene. Beda var på dette tidspunktet rundt sytten år gammel og traff sannsynligvis Adomnán.

Under veiledning av grundig utdannete lærere gjorde Beda oppsiktsvekkende fremskritt i lærdom, og han behersket det greske språket til fullkommenhet, noe som var svært sjeldent på den tiden. Hans ordensbrødrene lot den begavete studenten diakonvie allerede som nittenåring, og siden den kanoniske minstealderen egentlig var 25 år, må hans lærdom og fromhet vært anerkjent som eksepsjonell. Elleve år senere, rundt 703, ble han presteviet av biskop John av Hexham, senere kjent som den hellige John av Beverley. Venerabilis, «Ærverdig», var en tittel som det var vanlig å gi prester på den tiden, og siden munker sjelden ble ordinert, ble betegnelsen knyttet til Bedas navn som et spesielt trekk. Navnet Beda Venerabilis ble regnet som spesielt passende som en tributt til hans store lærdom.

Beda skrev selv: «Jeg har viet mine krefter til studiet av Den Hellige Skrift, til overholdelse av klosterregelen og til daglig å synge liturgien i kirken. Å studere, undervise og skrive har alltid vært min store glede».{Beda, V, 24} Han var en mønstermunk, og hans selvdisiplin, hengivenhet og flid var like stor som hans vitenskapelige prestasjoner. Som benediktiner deltok han også i det praktiske arbeidet, og det blir sagt at han var baker i klosteret. Hans store lærdom og fromhet gjorde at hans medbrødre ville velge ham til abbed, men hans store ydmykhet fikk ham til å avslå dette vervet.

Rundt 701 skrev Beda sine første bøker, De Arte Metrica og De Schematibus et Tropis, begge var ment til bruk i klasserommet. Han forsatte å skrive resten av sitt liv. Bedas verker teller 45 bind, men ikke alle av dem kan tidfestes. Beda kan ha arbeidet på noen tekster over en periode på mange år. Hans bibelske avhandlinger var omfattende og av stor betydning på hans egen tid, og selv mente han at hans 25 bind med bibelkommentarer var hans viktigste verk.

Men det er som historiker han er kjent, og han kalles «Den engelske historiens far». Hans mest verdifulle arbeid er Historia Ecclesiastica gentis Anglorum, «Den Engelske Kirke og det Engelske Folks Historie» i fem bind (fullført i 731), hvor han senere tilføyde Historia Abbatum, en beretning om fem tidligere abbeder i Wearmouth og Jarrow. Her forteller han om utviklingen av kristendommen i England frem til sine egne dager, og verket er den mest verdifulle enkeltkilden for periodens historie.

Det første bindet begynner med noe geografisk bakgrunnsinformasjon, og deretter skisserer han Englands historie og begynner med Caesars invasjon i år 55 f.kr. En kort beretning om kristendommen i romersk Britannia, inkludert den hellige Albans martyrium, etterfølges av historien om den hellige Augustins misjon til England i 597, som brakte kristendommen til angelsakserne. Den andre boken begynner med pave Gregor den stores død i 604 og følger kristendommens videre fremgang i Kent og de første forsøkene på å kristne Northumbria. De endte med katastrofe da den hedenske kong Penda av Mercia drepte den nyomvendte Edwin av Northumbria i slaget ved Hatfield Chase rundt 632. Men tilbakeslaget var midlertidig, og den tredje boken forteller om kristendommens vekst i Northumbria under kongene Osvald av Northumbria og Oswy. Høydepunktet i den tredje boken er fortellingen om synoden i Whitby, som tradisjonelt betraktes som et større vendepunkt i engelsk historie. Den fjerde boken begynner med konsekrasjonen av den hellige Theodor til erkebiskop av Canterbury og forteller om den hellige Wilfrids arbeid for å bringe kristendommen til kongeriket Sussex. Den femte boken bringer historien frem til Bedas egne dager og inkluderer en beretning om misjonsarbeidet i Friesland og om konflikten i den britiske Kirken om den korrekte dateringen av påsken. Beda skrev et forord til verket, hvor han dedikerte det til kong Ceolwulf av Northumbria. Forordet nevner at Ceolwulf mottok et tidligere utkast til boken.

Bedas kirkehistorie ble tidlig kjent både i England og på kontinentet fra 700-tallet. Denne boken ble en klassiker og er ofte blitt oversatt, ikke minst på 1900-tallet. Den hellige kong Alfred den Store av Wessex og England (871-99) oversatte verket fra latin til gammelengelsk på 800-tallet. Her presenterer, sammenligner og vurderer han opplysninger, og verkets vell av informasjon og logiske syntese av uensartede og fragmentariske kilder har alltid appellert til vitenskapsmenn, som imidlertid ikke har vært blinde for dets begrensninger.

Beda skrev også verker om grammatikk og ortografi (De orthographia), tidstavler, retorikk, matematikk, fysikk, meteorologi, astronomi, hymner og annen poesi, brev og prekener, og han skrev det første martyrologiet med historiske noter. Han skrev lærebok i naturvitenskap og en rekke krøniker om blant annet tidsregning. I De Temporibus og De Temporum Ratione fra 731 skrev han som den første at tidsregningen måtte starte med Kristi fødsel, i tråd med den «dionysiske tidsregning», som stammet fra abbeden Dionysius Exiguus (rundt 530). Beda var den første historikeren som brukte betegnelsen A. D., Anno Domini. Han beregnet også påsken frem til året 1063. Hans Liber de loquela per gestum digitorum var berømt i hele middelalderen for det fenomenet å regne med fingrene. Helt til sin siste sykdom hadde han ingen medhjelpere, og sier selv: «Jeg er min egen sekretær; jeg dikterer, jeg forfatter og jeg kopierer alt selv».

Ceolfrid ga sine scriptoria (skrivestuer) i oppdrag å lage tre pandekter, det vil si komplette kopier av Vulgata-bibelen i ett bind, skrevet i uncialskrift. Vulgata-bibelen hadde Benedikt hatt med fra Roma. Disse kopiene oppsto under Bedas overoppsyn. Den ene kopien var til Jarrow, den andre til Wearmouth og den tredje skulle være en gave til paven. Den sistnevnte er bevart som Codex Amiatinus, et kolossalt bind i Biblioteca Laurenziana i Firenze. Det er den eldste bevarte komplette latinske bibelen i ett bind, og den ble skrevet av minst syv engelske skribenter. Den representerer en stort sett korrekt Vulgatatekst; og viser tydelig slektskap med Cassiodorus’ kloster og studieplan. Dets autentisitet ble uomtvistelig demonstrert på 1800-tallet, da ultrafiolett lys avslørte den delvis endrede innskriften i begynnelsen av bindet. Den stemte nøyaktig med Bedas opptegnelse av bokens dedikasjonsvers.

Bedas bøker er fulle av viktige opplysninger om forhold i Norden og ble brukt som kilder av nordiske forfattere på 1100-tallet. Ellers holdt han pekefingeren opp for visse dager i året hvor kjødelig samvær ikke måtte finne sted. Benedikt Biscop og Ceolfrid forsynte ham med de bøker som gjorde hans arbeid mulig. Bedas moralske kvaliteter og hans beskjedenhet, ydmykhet og uselviskhet er også tydelige i hans skrifter.

Bedas navn ble snart kjent langt utenfor Englands grenser. En så begavet lærer trakk tallrike elever til Jarrow, også ungdommer fra Europas høyeste kretser, og fra denne kretsen gikk det ut mange innflytelsesrike og lærde menn. Biblioteket i klosteret var ufattelig rikt til å være i et så nylig grunnlagt kloster, og det er anslått at det hadde over 200 bøker. Beda var ukjent med hoffliv og majesteter, men konger og kirkefyrster sto i kontakt med ham, og til og med kong Ceolwulf spurte ham om råd i alle viktige saker. Selv om Beda skrev på latin, er han den første vi kjenner som også skrev på engelsk (gammelengelsk). Dessverre er hans skrifter på morsmålet og hans oversettelser gått tapt. Blant Vest-Europas forfattere i tiden fra den hellige pave Gregor I den Store (590-604) til den hellige Anselm av Canterbury er nok Beda den best kjente og den mest innflytelsesrike, især i sitt hjemland.

Bedas liv har vært en inspirasjon for mange generasjoner av monastiske lærde så vel som historikere av vidt forskjellig bakgrunn. Flere bevarte middelalderske bøker har på en eller annen tidspunkt vært hevdet å ha blitt brukt av Beda eller skrevet av hans hånd. En gresk og latinsk kopi av Apostlenes gjerninger, som er bevart i Bodleian Library i Oxford, var nesten sikkert hans. Manuskriptet i St. Petersburg av hans kirkehistorie, som er svært tidlig, inneholder en gammel kolofon (sluttskrift), men denne stammer ikke fra hans hånd, som det noen ganger er hevdet.

Beda var samtidig både dypt romersk og dypt engelsk. Han hadde lite sympati for beregningen av påsken på Iona og i det nordlige Irland, selv om han beundret de monastiske helgenene derfra høyt. Han var dypt regional i sin patriotisme, i likhet med praktisk talt alle sine samtidige, og det fikk ham til å ignorere eller undervurdere Wales og Mercia (et av de syv angelsaksiske kongedømmene). Det var fordi han fant det hardt å tilgi en «uhellig allianse» av disse to maktene i deres ødeleggende invasjon av Northumbria. I sin kirkehistorie var han opptatt av den kristne Kirke blant angelsakserne, forent av det latinske språk og sin lojalitet mot Roma.

Mot slutten av sitt liv viste Beda seg bemerkelsesverdig velinformert om Kirken i Northumbria. Den hellige biskop Egbert av York (732-66) skal ha vært Bedas elev på klosterskolen, og da hans fetter kong Ceolwulf i 732 (eller 734) utnevnte ham til ny biskop av York, inviterte han sin gamle lærer til bispevielsen i York. Beda aksepterte invasjonen, og etter bispevielsen skal han ha undervist i noen måneder i York før han igjen vendte tilbake til sitt kloster. Men den skolen han grunnla i York, ble svært berømt. Det ble sagt at han selv hadde utdannet den berømte salige Alkuin av York (ca 735-804), men dette er nok ikke riktig, ettersom Alkuin ble født samme år som Beda døde. Det er trolig snakk om en forveksling med den abbed Albinus som Beda nevner i prologen til sin Kirkehistorie.

I sitt berømte «Brev til Egbert» fra 735 kom Beda med en rekke kloke forslag til reform av kirken i Northumbria, selv om ikke alle ble gjennomført. Han rådet Egbert til å sette av mye tid til studier og bønn, å ordinere flere prester for forvaltning av sakramentene og å oversette trosbekjennelsen og Fadervår til saksernes språk. Han anmodet ham også om å arbeide for å dele mange av bispedømmene i nord slik at bispevisitasjoner kunne bli foretatt oftere. Han gjorde biskopen oppmerksom på mange misforhold som hersket, og han anmodet ham spesielt om å sikre seg palliet fra Roma, erkebiskopenes embetstegn. Egbert fulgte hans råd, og han fikk i 735 tilsendt palliet fra den hellige pave Gregor III (731-41) i Roma. Dermed ble han den andre erkebiskop av York etter at den tittelen var gått tapt da den hellige Paulinus av York (ca 575-644) flyktet til Kent mer enn et århundre tidligere.

Beda døde som han levde, og hans disippel Cuthbert, senere abbed av Jarrow, skrev en betagende skildring av hans død i et brev til sin venn Cuthwin, som fortsatt er bevart. Den viser hvilken ærbødighet hans disipler følte for ham og beskriver hvordan han tilbrakte sine siste dager. Etter alle tiårene med intensiv intellektuell og åndelig virksomhet var hans krefter slutt. Hans siste sykeleie begynte før påske i 735. Mens han lå på sitt dødsleie, ga han hver dag undervisning til sine studenter, og resten av tiden sang han salmene og oversatte Johannes-evangeliet og utdrag av den hellige Isidor av Sevillas skrifter til gammelengelsk for sine studenter. Da han kjente at døden nærmet seg, skyndte han seg videre med sin oversettelse, og den siste setningen rakk han akkurat å diktere til skriveren, en gutt ved navn Wilberht, før han døde. Han sang også antifoner fra officiet, spesielt for Kristi Himmelfartsdag (O rex gloriae), samt et dikt på engelsk om døden.

Han døde sittende på gulvet i sin celle, omgitt av de munker han hadde levd blant, mens han sang doksologien: Gloria Patri et Filio et Spiritui Sancto, «Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd». Det var den 26. mai 735, dagen før Kristi Himmelfartsdag, etter første Vesper for høytiden, og han var 62 år gammel, ikke nitti som noen kilder hevder. Han ble gravlagt i Jarrow. Da nyheten om hans død nådde de angelsaksiske misjonærene på kontinentet, som kjente og brukte hans hjemlige bibelkommentarer, skrev den hellige Bonifatius at «Kirkens lys, opplyst av Den Hellige Ånd, er sloknet».

Beda ble først gravlagt i det sørlige våpenhuset i klosterkirken, men han ble senere flyttet til et mer fremstående sted nærmere alteret. Hans kult som helgen begynte innen fem år etter hans død. Tittelen Venerabilis fikk han i løpet av en generasjon eller to, selv om følgende historie naturligvis bare er en legende: En munk satt og skrev en gravskrift over Beda, men han slet med å fullføre linjen: Hac sunt in fossa / Bedae… Neste morgen fant han at engler hadde fylt inn ordene venerabilis ossa. («Her er i graven / den ærverdige Bedas ben».)

Den salige Alkuin av York hevder at Bedas relikvier hadde bevirket mirakuløse helbredelser, men det er få gamle kirkededikasjoner. Både Fulda og York har relikvier av Beda, førstnevnte i krypten hvor Bonifatius ble gravlagt. På 900-tallet påsto også Glastonbury at de hadde noen av hans relikvier.

Bedas jordiske rester ble rundt 1020 i hemmelighet overført fra Jarrow til Durham i nærheten av Jarrow av «den tyvaktige presten» Alfred Westow. I 1093 kom de til den nyvigslede katedralen i Durham, hvor de ble lagt i et treskrin og plassert i den hellige Cuthberts grav og ble en av katedralens høyst ærede skatter. Relikviene ble i 1370 overført til Galileerkapellet i Durham-katedralen av biskop Hugh Puiset og plassert i et praktfullt skrin av gull og sølv. Skrinet ble ødelagt i 1541 under reformasjonen av kong Henrik VIII (1509-47), men det blir sagt at relikviene i hemmelighet ble gjemt i en grav der skrinet hadde stått. Visse rester ble oppdaget der da graven ble undersøkt i 1831, og det er en viss sjanse for at relikviene er autentiske. Det ble reist et nytt gravmæle over graven, med den gamle innskriften hugget inn: Hac sunt in fossa Bedae venerabilis ossa. Durham og York er hovedsentrene for hans kult. På østveggen over graven ble det i 1970 hengt opp en skulptur i form av et sitat fra en av Bedas bønner, laget av George Pace. Teksten er på latin med engelsk oversettelse:

Christ is the morning star who, when the night of this world is past, brings to his saints the promise of the light of life and opens everlasting day.

Ved et konsil i Aachen i 835 fikk Beda offisielt tittelen «den Ærverdige» (Venerabilis). Av pave Benedikt XIVs (1740-58) berømte bok De Servorum Dei Beatificatione et Beatorum Canonizatione fremgår det at Rituskongregasjonen tidlig ga benediktinerne og cistercienserne tillatelse til å bruke officiet for en kirkelærer på Bedas festdag, og det er sannsynlig at han lenge var æret i England som Doctor Ecclesiae. Da de engelske biskopene med kardinalerkebiskop Wiseman i spissen var i Roma i 1854 i forbindelse med dogmatiseringen av Immaculata Conceptio, ba de den salige pave Pius IX (1846-78) om å utrope Beda til kirkelærer. Det var likevel først den 13. november 1899 at han offisielt fikk tittel av kirkelærer av pave Leo XIII (1878-1903). Han er den eneste kirkelæreren som er født engelsk (Anselm av Canterbury var opprinnelig italiener). Siden er flere moderne kirker og skoler i England viet til ham. Han ble sitert av Andre Vatikankonsil, både i den dogmatiske konstitusjonen Lumen Gentium om Kirken og dekretet Ad gentes om misjonen.

Bedas fest var opprinnelig dødsdagen 26. mai, men senere ble den lagt til 27. mai for å unngå kollisjon med festen for den hellige Augustin av Canterbury. Den ble tatt inn i Kirkens universelle kalender i 1899 etter at han var utropt til kirkelærer. Etter kalenderrevisjonen i 1969 minnes han den 25. mai i Kirkens universelle kalender. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Ulike benediktinske kongregasjoner feiret ham lenge den 29. oktober, kanskje minnedagen for en skrinlegging av hans relikvier. I kunsten avbildes Beda som en gammel munk mens han studerer fredelig blant sine bøker, ofte utstyrt med skrivefjær og linjal og opplyst av et skinn fra himmelen. Han er den eneste engelskmann som Dante, imponert av hans omfattende skrifter, nevner i «Paradiset» (Paradiso X.130) blant teologer og kikrelærere i samme canto som Isidor av Sevilla og skotten Richard av St. Victor. Les hans Kirkehistorie (på engelsk).