Den hellige Benedikt av Nursia (~480-547)

Minnedag: 11. juli

Fra Angelico: St. Benedikt. Detalj fra Korsfestelsen (1441-42), freske i klosteret San Marco i Firenze
Patriark for vestens munkevesen. Skytshelgen for Europa (siden 1964), for benediktinere, lærere, gårdsarbeidere, gruvearbeidere, kobbersmeder, huleforskere (siden 1957), skolebarn og døende, for tjenere som har ødelagt sine herrers eiendeler, mot feber og betennelse, nyre- og gallestein, elveblest, forgiftning og trolldom

Den hellige Benedikt (lat: Benedictus; it: Benedetto; fr: Benoît) ble født rundt år 480 i Nórcia (i dag Nursia), en liten by nær Spoleto i provinsen Perugia i regionen Umbria i Midt-Italia. Han kom fra en rik adelsfamilie. Faren tilhørte den romerske slekten Anicii og var prefekt, og moren tilhørte den lokale landadelen. Barndommen tilbrakte han i Nursia sammen med sin tvillingsøster, den hellige Scholastica, og de ble oppdratt til trofaste kristne. På stedet der huset deres sto, finner vi i dag kirken San Benedetto. I den kjølige underetasjen, i det som i dag er et kapell, men som den gang var et boligrom, skal Benedikt og Scholastica ha blitt født.

Det meste av det vi vet om Benedikts liv, stammer fra Bok II av den hellige pave Gregor I den Stores (590-604) «Dialoger», som bruker mye plass på Benedikt som undergjører og er mer en karakterskisse enn en egentlig biografi. Allerede som barn skal Benedikt ha utført undere, for eksempel ble en knust kopp hel gjennom bønn. Pave Gregors kilder var Benedikts egne disipler, Konstantin, som etterfulgte ham som abbed av Montecassino, og Honoratus, som var abbed av Subiaco da Gregor skrev sine Dialoger.

Benedikts foreldre sendte ham til Roma sammen med en husholderske for å fullføre sine studier, men byens hektiske og lastefulle liv gjorde at han rømte fra byen i frykt for at han skulle bukke under for dens fristelser. Det har vært mye diskusjon om hans alder på dette tidspunkt – Gregor skriver at han var 14 år, men en omhyggelig granskning av Gregors opplysninger viser at han må ha vært 19 eller 20 år. Det må altså ha skjedd rundt år 500. Han tok med seg husholdersken og bodde først i landsbyen Enfide (i dag Affile) i Sabinerfjellene, rundt fem mil fra Roma, i en krets av prester og legfolk som ønsket å føre et gudfryktig liv. Tross sin ungdom fikk han raskt stor anseelse, ikke minst da han ifølge legenden mirakuløst fikk reparert en melsikt (capisterium) som hadde blitt lånt og ødelagt av hans husholderske.

Subiaco

Men Benedikt skjønte fort at det ikke var nok å komme seg unna Romas fristelser, han måtte bli eneboer. I jakt på ensomheten dro han ut i ødemarken i fjellene i Anio-dalen til han kom til et sted som nå heter Subiaco. Her kom han over en munk ved navn Romanus, og til ham åpnet han sitt hjerte og fortalte om sin intensjon om å leve som eremitt. Romanus hjalp den unge mannen, kledde ham i en drakt av saueskinn og førte ham til en utilgjengelig hule (nå Sacro Speca). Der tilbrakte han de neste tre årene av sitt liv, «med det eneste ønsket å være Gud til velbehag» (soli Deo placere cupiens) (Gregor den Store), ukjent for alle andre enn Romanus, som bevarte hemmeligheten og kom hver dag med brød, som han senket ned i hulen i en kurv. Kjødets fristelser plaget Benedikt som de fleste unge menn, men den slags anfektelser drepte han ved å rulle seg i tistler og torner.

Etter tre år i fullkommen ensomhet hadde han overvunnet alle fristelser, og ble rådgiver og åndelig lærer. Munkene i et kloster, som mange mener må ha vært Vicovaro ved Tivoli, oppfordret Benedikt til å bli deres abbed etter at den gamle var død. Han aksepterte motvillig og brøt opp fra sin hule i Subiaco. I klosteret innførte han et strengt levesett, og munkene angret snart at de hadde valgt ham til abbed. Derfor forsøkte noen av klosterbrødrene å forgifte ham, først gjennom vin, men det sies at kruset gikk i stykker da han slo korsets tegn over det. Deretter prøvde de med et forgiftet brød, men da kom det en ravn og fløy bort med brødet og slapp det på søppeldyngen. Deretter vendte Benedikt tilbake til Subiaco.

Benedikts ry spredte seg raskt, og det samlet seg disipler rundt ham, tiltrukket av hans hellighet og hans undergjørende evner. Disse disiplene var både legfolk som flyktet fra verden og eneboere som levde spredt i fjellene. Snart var han omgitt av så mange tilhengere at han kunne opprette en laura bestående av tolv små klostre bygd av tre med tolv munker i hver. Hvert kloster ble ledet av en prior, men Benedikt var abbed for dem alle. Klostrene hadde ennå ingen regel, men baserte sin levemåte på Benedikts eksempel. I dag finnes to av klostrene; Monastero di Santa Scholastica og Monastero di San Benedetto. Samtidig med opprettelsen av disse klostrene begynte en skole for barn, og blant de første elevene var de hellige Maurus og Placidius.

Subiaco ble berømt som et senter for åndelig disiplin, men rundt 525 forlot Benedikt plutselig stedet sammen med en håndfull trofaste munker, kanskje på grunn av de vanærende ryktene som ble spredt av den misunnelige presten Florentius. Hans forsøk på å kompromittere munkene ved å utsette dem for fristelser satte deres sjelers renhet i fare.

Montecassino

Rundt år 529 bygde Benedikt et nytt kloster for sine munker over ruinene av et Apollotempel på Montecassino mellom Roma og Napoli med seg selv som leder. I begynnelsen var det to kapeller, men rundt dem oppsto klosteret som skulle bli arnested for vestens klostervesen. Benedikt ble dermed også benediktinerordenens grunnlegger, selv om han selv aldri planla å stifte noen orden – han ville bare skrive en regel for munker. Det er trolig at Benedikt igjen tilbrakte en tid som eremitt, men snart samlet det seg igjen mange disipler rundt ham. Han bygde uten tvil på erfaringene fra Subiaco, for nå plasserte han dem ikke lenger i separate hus, men samlet dem sammen i et anlegg. I motsetning til avsidesliggende Subiaco trakk Montecassino til seg mange besøkende, inkludert kirkeledere, verdslige herskere og legmenn på leting etter hellighet, derfor ble det helt fra starten nødvendig med gjesterom.

Vi vet ikke om Benedikt noensinne ble prest, noe bare få munker var på den tid, men det antas vanligvis at han kan ha vært diakon. På Montecassino fullførte han sin berømte munkeregel, Regula Benedicti. Han gjorde bruk av tidligere regler, særlig de til de hellige Johannes Kassian og Basilios den Store, og høyst sannsynlig den såkalte Regula Magistri, «Mesterens regel». Sistnevntes bestemmelser ble imidlertid ofte svært modifisert av Benedikt. Hans regel var preget av forsiktighet, klokskap og moderasjon innenfor en ramme av autoritet, lydighet, stabilitet (stedbundethet) og et liv i fellesskap. Benediktinermunkenes hovedvirksomhet var liturgisk bønn, oppbyggelig lesning og manuelt arbeid av ulikt slag. Det manuelle arbeidet ble ikke bare anerkjent som en nødvendighet, men som en måte å tjene Gud. Benedikts valgspråk var: «Ora et labora», be og arbeid. Han ble patriark for vestens munkevesen på samme måte som Basilios den Store var det for østens.

Benedikts regel motsetter seg vidtgående individuell askese. Det er sagt at da Benedikt hørte om en velmenende eremitt nær Montecassino som hadde lenket foten til en klippe nær sin hule, sendte ham en irettesettelse og ba ham heller binde seg med Kristi lenker enn med de mer bokstavelige av jern.

Benedikts regel gir oss et klart bilde av hva slags mann han var: målbevisst, rolig og fattet, rettsindig, en mann av fred og moderasjon, en kjærlig far som kombinerer insistering på en god disiplin med respekt for menneskenaturen og individuelle evner, tvers igjennom praktisk. Han omtalte sin regel som en regel for begynnere, en «opplæring i Guds tjeneste, hvor vi håper ikke å befale noe som er hardt eller strengt». Dette enkle og dyptgående dokument kom til å spille en stor rolle i Europas historie, som det gjør det den dag i dag i tallrike munke- og nonneklostre. Benedikts regel betraktes med rette som en av de sterkeste faktorene i oppbyggingen av det kristne Europa. De som fulgte den, lærte barbarene å arbeide med hender og hode og å be.

Regelens indre kvaliteter og den støtte den fikk av keisere og andre herskere og grunnleggere gjorde at den ble anerkjent som den grunnleggende og så å si den eneste klosterregel i Vest-Europa i tidlig middelalder og ble ganske enkelt kalt «Den hellige regelen». Regelens fleksibilitet gjorde den i stand til å møte samfunnets behov, slik at klostrene ble sentra for lærdom, jordbruk, sykepleie og medisin i en utstrekning som trolig var uforutsett for Benedikt selv. Det er klart at personer som den hellige Bonifatius bidro i spredningen av regelen, og selv om den var kjent i Gallia på 500- og 600-tallet, fikk den sin dominerende rolle i keiserriket da keiserlige dekreter (inspirert av Bonifatius) gjorde den obligatorisk i 743, 754 og 757. I Italia synes den å ha vært lite kjent utenfor Montecassino før på 900-tallet, da Cluny reformerte klostre i Roma og andre steder. Frem til 1200-tallet var den nesten enerådende i Vest-Europa.

Benedikts ry nådde vidt omkring, og da han var en gammel mann, fikk han i 543 til og med besøk av kongen for ostrogoterne («østgoterne»), den arianske Totila (541-52). Han skal da ha forutsagt at Totila kom til å leve i enda ti år, og han falt da også i 552 ved Tagina.

Vi vet ikke mye om Benedikts søster Scholastica, bortsett fra at hun viet seg til Gud i ung alder. De to søsknene møttes en gang i året. Tradisjonen forteller at en gang Benedikt hadde avslått å bli lenger og snakke med henne, fikk hun ved sine bønner i gang et så voldsomt uvær at han ble tvunget til å bli hos henne. Tre dager senere døde hun, og han gravla henne i den graven i Montecassino som var gjort klar for ham selv.

Da Benedikt var døende, ble han båret ned i kapellet, hvor han mottok kommunionen og døde stående og i bønn, støttet av sine disipler. Det skjedde på skjærtorsdag, den 21. mars 547. Han ble gravlagt i samme grav som sin tvillingsøster Scholastica. Da han døde, var det fjorten benediktinske kommuniteter, mens det på 1300-tallet var blitt over 30.000.

Montecassino ble herjet av langobardene i 577 og ikke gjenreist før i 717. Klosteret er også kjent fra siste verdenskrig da tyskerne satte seg fast der, og de allierte bombet stedet sønder og sammen. Bare Benedikts gravsted sto igjen uskadd i ruinene. I forbindelse med vigslingen av det gjenoppbygde klosteret på Montecassino utropte pave Paul VI (1963-78) den 24. oktober 1964 Benedikt til Europas vernehelgen. Han har senere fått følge av de hellige Kyrillos og Methodios, som ble utnevnt i 1980 av pave Johannes Paul II (1978-2005), og de hellige Katarina av Siena, Birgitta av Sverige og Edith Stein, som samme pave utnevnte i 1999.

Først synes Benedikts kult å ha vært begrenset i utstrekning, men den ble mye mer spredt under cluniacensisk innflytelse. Den franske tradisjonen hevder at noen av Benedikts relikvier ble overført den 11. juli 673 eller 703 til klosteret Fleury i det som ble hetende Saint-Benoît-sur-Loire ved Orléans. En del av relikviene skal ha blitt ført tilbake på 700-tallet av pave Zacharias (741-52). Dette kravet ble og blir imidlertid møtt med sterk og indignert motstand fra Montecassino, som hevder at Benedikts relikvier aldri har forlatt Montecassino, og nyere arkeologiske utgravninger som ble mulige på grunn av ødeleggelsen av klosteret under Andre verdenskrig, synes å støtte moderklosteret, idet de jordiske rester av det man regner med er Benedikt og Scholastica ble gjenfunnet da.

I den gamle kalenderen var Benedikts minnedag dødsdagen 21. mars, mens 11. juli er dagen for overføringen av helgenens relikvier til Frankrike, Benedicti translatio. Ved kalenderrevisjonen i 1969 ble hans minnedag i Universalkirken også flyttet til 11. juli for at den ikke skal falle i fastetiden. Dagen er fest i Europa, som Benedikt er skytshelgen for. I Frankrike feires han også 4. desember, og i Østkirken feires han den 14. mars. Hans minnedag 21. mars er avmerket på den norske primstaven.

Hans attributt er et skåret beger (som inneholdt gift, gjerne symbolisert av en slange) og en ravn (som fløy bort med det forgiftede brødet). På avbildninger holder han ofte en bok med en brukket kalk eller en sikt. Noen ganger bærer han en åpen kopi av sin egen regel, åpnet på det første ordet «Ausculta».

Benediktmedaljens for- og bakside

Desiderius Lenz, munk i klosteret Beuron laget en medalje til 1400-årsjubileet for Benedikts fødsel i 1880, i dag den mest utbredte Benediktmedaljen. Medaljene inneholder bokstavene CSPB (Crux Sancti Patris Benedicti), «Den hellige Far Benedikts kors». To forkortelser uttrykker Benedikts tro: CSSML (Crux Sacra Sit Mihi Lux), «Det hellige Kors er lys for meg», og NDSMD (Non Draco Sit Mihi Dux), «Dragen er ikke min fører». I omramningen står VRSNSMV (Vade Retro Satana, Numquam Suade Mihi Vana), «Vik fra meg, Satan, foreslå meg aldri forfengelighet», og SMQLIVB (Sunt Mala Quae Libas, Ipse Venena Bibas), «Det du byr er ondt, drikk selv giften».

Den 12. mai 2007 ble klosterkirken i Tautra Mariakloster, et kloster for nonner fra trappistordenen eller de reformerte (strenge) cistercienserne (Ordo Cisterciensis Strictioris Observantiae - OCSO) på Tautra i Nord-Trøndelag, vigslet. Da ble det lagt inn relikvier av følgende helgener i alteret: den hellige martyren Maria Goretti (1890-1902), den salige bulgarske pasjonisten, biskopen og martyren Eugenius Vincent Bossilkov CP (1900-1952), den hellige Benedikt av Nursia (ca 480-547), den hellige karmelittsøsteren og kirkelæreren Teresa av Jesusbarnet OCD (1873-1897), den salige spanske trappistoblaten Rafael Arnáiz Barón OCSO (1911-1938) (helligkåret den 11. oktober 2009) og den salige sardinske trappistsøsteren Maria Gabriela Sagheddu OCSO (1914-1939).

Se en side med mange bilder av Benedikt.

Se en side med informasjon om Montecassino (italiensk, engelsk, tysk, fransk, spansk, latin).

Se en engelsk oversettelse av Gregor den Stores «Dialoger».

av Webmaster publisert 14.05.2010, sist endret 22.02.2016 - 10:09