Olavs omvendelse

Katolsk Akademi og St. Olav menighet inviterer til feiring av Olav den Helliges omvendelse og dåp torsdag 23. oktober.

Foredrag ved biskop Bernt Eidsvig og arkeolog Øystein Ekroll.

Les mer
 

Den hellige Basilios den Store (~330-379)

Minnedag: 2. januar

Den hellige Basilios den Store (~330-379), ikon fra 1000-tallet
Kirkelærer (1568). Skytshelgen for Russland; for Østkirkens klostervesen; for sykehusadministratorer. Feires sammen med den hellige Gregor av Nazianz

Den hellige Basilios (lat: Basilius) ble født rundt år 330 i Caesarea, det administrative senteret i den romerske provinsen Kappadokia i Lilleasia (nå Kayseri i Tyrkia). Han var en av ti søsken i en familie som var moderat velstående og tilhørte det landeiende aristokratiet, men som også var en fremtredende gammel kristen familie. Den var også uvanlig from med en særegen historie i religiøs henseende: Basilios’ farmor Macrina den Eldre (d. ca 340), hans foreldre Basilios den Eldre og Emmelia (270-340/ca 300-372), hans eldre søster Macrina den Yngre (ca 327-379) og to yngre brødre, Gregor av Nyssa (ca 335-ca 395) og Peter av Sebasteia (ca 340-392), telles alle med blant helgenene! I tillegg æres hans søster Theosebia (d. 385), som var diakonisse, som salig av den ortodokse kirke (det er imidlertid mange kilder som kaller Theosebia for Gregor av Nyssas hustru). En annen bror, Naukratios (ca 331-ca 358), var vakker, sporty og ustadig og utmerket seg som en både lærd og aktiv eremitt. Han støttet de fattige ved å dra på fiskeekspedisjoner, men døde brått og tragisk i en jaktulykke som 27-åring.

Basilios den Eldre var en rik advokat og en velkjent lærer i retorikk, og Emmelia var datter av en martyr. Av deres ti barn (fem sønner og fem døtre) var det ni som vokste opp. Som barn ble Basilios rammet av en alvorlig sykdom, og foreldrene lovet å vie ham til Kirken om han ble frisk, noe han også ble. Han tilbrakte de første årene av sitt liv på en eiendom hans foreldre hadde ved elven Iris, og der ble han oppdratt under overoppsyn av moren Emmelia og farmoren Macrina. Etter at faren døde da Basilios var rundt ti år gammel i 340, tilbrakte han ungdommen i farmorens hus, og hennes undervisning og eksempel var en viktig faktor i hans utvikling. Hun hadde vært disippel av den hellige biskop Gregor Undergjøreren (ca 213-ca 270), som igjen hadde fått sin opplæring av kirkefaderen Origenes (ca 185-ca 254), og hun hadde en betydelig innflytelse på sønnesønnen.

Sin første skolegang fikk Basilios under overoppsyn av sin far, og deretter fikk han den beste utdannelse som var tilgjengelig på den tiden, først under de fineste lærerne i Caesarea og deretter i Konstantinopel, hvor han lyttet til eminente oratorer og filosofer. Gregor av Nyssa og kirkehistorikeren Sokrates forteller også at han studerte under den berømte hedenske retorikklæreren Libanius i Antiokia. For å fullføre utdannelsen fro Basilios til Aten, senteret for klassisk opplysning, hvor han studerte i fem år, fra 351 til 356. Blant hans lærere der var to av tidens ledende mestre, den kristne Prohaeresius, som senere mistet sin stilling på grunn av keiser Julians skolelov av 362, og den hedenske Himerius.1

I Aten ble Basilios en nær venn av den hellige Gregor av Nazianz (329-ca 390), som han først hadde truffet i Caesarea. Dette vennskapet varte livet ut, og de to betraktet seg selv som en sjel i to legemer. Gregor stammet også fra en familie av helgener, hans foreldre var de hellige Gregor av Nazianz den eldre, biskop av Nazianz, og Nonna. En av deres studiekamerater var den fremtidige keiser Julian den Frafalne (Apostaten) (361-63). Gregor skriver at Basilios allerede da utmerket seg for sin strålende intelligens og sin seriøse karakter. Han var både dyktig og flittig og utmerket seg i retorikk, grammatikk, filosofi, astronomi, geometri og medisin.

De to vennene vendte i 356 tilbake til sine hjemsteder, og deretter lot Basilios seg samme år døpe i Caesarea av byens biskop Dianius. Den relativt sene mottakelsen av dåpen var ganske vanlig på den tiden. Kort etter mottok han tonsuren og ble viet til lektor av biskop Dianius.2 Han leste først lesningen fra Skriften for folket, og deretter forklarte han den. Da Basilios kom tilbake fra skolen i Aten, var han en svært innbilsk ung mann, og da var det storesøster Macrina som lærte ham ydmykhet. Først underviste han en tid i retorikk i hjembyen, men etter påvirkning fra Macrina dro han i 357-58 for å besøke de viktigste klostrene i det østromerske riket, i Syria, Egypt, Palestina og Mesopotamia. Han besøkte ørkenfedre, abbeder og brødre like etter den hellige Antonius den Stores død i 356 og lærte å kjenne storbyene Alexandria, Antiokia og Jerusalem. Julian Apostaten, en venn fra studietiden, inviterte Basilios til hoffet, men han avslo for å finne sin egen vei.

Etter at Naukratios døde brått og tragisk som 27-åring rundt 358, ble moren Emmelia trøstet av sin eldste datter Macrina, som hadde blitt boende hjemme og hjulpet til med å oppdra sine søsken. Hun minnet moren om at det ikke passet seg for en kristen «å sørge som de andre, de som er uten håp» (1 Tess 4,13). Macrina inspirerte moren til å ha mot til å håpe på oppstandelsen som er oss forunt gjennom Kristi offerdød og oppstandelse. På denne tiden var alle barna blitt voksne og hadde forlatt barndomshjemmet, og Emmelia ble overtalt av Macrina til å forsake verden. Emmelia delte familiens eiendommer blant sine barn og satte fri sine slaver. Hun beholdt bare det nødvendigste for seg selv, og sammen med Macrina trakk hun seg tilbake til en avsondret eiendom familien eide i Pontos, pittoresk beliggende ved elven Iris (i dag Yesilirmak) og ikke langt fra Amaseia (i dag Amasya). En rekke av de frigjorte kvinnelige slavene bestemte seg for å slutte seg til dem, og de omformet godset til et kloster for kvinner. De levde under ett tak og eide alt i fellesskap, og de spiste, arbeidet og ba sammen.

Nå fulgte Basilios deres eksempel, muligens tilskyndet av Macrina og rystet over sin brors død. Han var også under innflytelse av sin venn Eustathius av Sebasteia og bevegde seg opprinnelig i dennes teologiske krets. Han solgte alt han eide og rundt 358 slo han seg ned som eremitt i Annesi ved bredden av Iris, nær Neocaesarea (i dag Niksar i Nord-Tyrkia). Han tiltrakk seg raskt en mengde disipler, blant dem vennen Gregor av Nazianz. Sammen prekte de for folket, men de praktiserte også et kontemplativt liv, og for denne gruppen grunnla Basilios det første klosteret i Lilleasia. Eustathius av Sebasteia hadde allerede introdusert det eremittiske liv i Lilleasia, mens Basilios nå introduserte den cenobittiske formen.

Basilios og Gregor arbeidet i streng abstinens i sitt kloster, som ikke hadde tak eller ildsted, og maten var svært beskjeden. De ryddet selv bort steinene, plantet og vannet trærne og bar tunge byrder. Deres hender var hele tiden trælet fra det harde arbeidet. Av klær hadde Basilios bare en tunika og monastisk kappe. Han bar hårskjorte, men bare om natten, slik at den ikke skulle være åpenbar.

I sin avsondrethet henga Basilios og Gregor seg til et intenst studium av Skriften. De ble veiledet av Fedrenes skrifter og av tidligere kommentatorer, spesielt Origenes' gode skrifter. Sammen skrev Basilios og Gregor i år 360 boken Philokalia med udrag av disse verkene av Origenes. På samme tid skrev Basilios etter munkenes anmodning ned en samling regler for et dydig liv. I klosterets ensomhet og ro utarbeidet Basilios Regulae fusius tractatae, «den store munkeregelen», som trakk opp prinsippene for klosterlivet. Munkevesenet var da fortsatt splittet, og hvert kloster levde etter sine egne tradisjoner. Basilios sammenfattet senere sine tanker i den «mindre regelen», Regulae brevius tractatae, som består av svar på over 300 detaljspørsmål. Reglene blir med et fellesnavn kalt Asketikon.

Etter selv å ha praktisert eneboerlivet i noen år, avviste Basilios det på prinsipielt grunnlag. Han var selv svært sosial og hevdet – med Aristoteles – at mennesket fundamentalt er et samfunnsvesen og ga det kristne kall til nestekjærlighet en tilsvarende fundamental rolle. Han la større vekt på munkenes felles liv, liturgisk bønn og manuelt arbeid enn individuelle asketiske prestasjoner. Klostret skulle ha få munker, slik at de kan lære hverandre ordentlig å kjenne, og ha innbyrdes menneskelige relasjoner; spesielt gjaldt det for abbeden at han skulle kunne ha et personlig forhold til hvert enkelt medlem av kommuniteten. Basilios understreket at fellesskapet betyr innordning i helheten, og dermed også abbedens suverene rolle.

På den andre siden skulle man vise smidighet i mindre saker. Kroppsarbeid fikk en viktig plass. Regelen var tilstrekkelig fleksibel til å tillate utviklingen av almissevesen, hospitaler og gjestehus hvor munkene arbeidet, mens den også unngikk farene for aktivisme med en streng vekt på det kontemplative. Basilios snudde altså opp ned på det egyptiske systemet: Mennesket fullkommengjøres, ikke gjennom ensomheten, men gjennom fellesskapet.

Regelen fant stor aktelse og følges av nesten alle munker og nonner i den greske kirken den dag i dag. Til tross for at Basilios bare bodde i sin kommunitet i rundt fem år, anses han derfor med full rett som grunnleggeren av klostervesenet i Østkirken. Men hans regel kom ikke til å sette noe sterkt preg på Østens klostre før langt senere, da den hellige Theodor Studitten (av Studion) rundt 800 innførte den i klosteret Studion (mer korrekt Studios) i Konstantinopel, som var grunnlagt av den romerske konsulen Studius i 463. Østens munker beholdt sin hang til eneboerlivet, og har for så vidt gjort det til denne dag. Derimot nådde Basilios’ regel tidlig vesten, der klostertanken snart fikk overtaket over eneboeridealet. Basilios knyttet de monastiske kommunitetene nærmere til kirken, og han mente at biskopen skulle ha total autoritet over et kloster. Samtidig begynte klostrene å bli mer utadvendte. Basilios’ klostre tilbød medisinsk behandling for syke og hjelp for fattige, og gjorde også litt arbeid innen utdannelse.

Gjennom sin forkynnelse og ved sitt eksempel hjalp Basilios til med den åndelige perfeksjonering av kristne i Kappadokia og Pontos, og mange henvendte seg til ham. Det ble organisert klostre for menn og kvinner, hvor Basilios forsøkte å kombinere det cenobittiske felleslivet (koine bios) med livet til en eneboer.

Men Basilios skulle snart bli trukket ut fra sin retrett og inn på arenaen for teologiske kontroverser. Da keiser Konstantin den Store (306-37; enekeiser fra 324) døde i 337, ble keiserriket delt mellom hans tre sønner: vestdelen under Konstantin II (337-40), den sentrale delen under katolikken Konstans I (337-350) og østdelen under arianeren Konstantius II (337-61). Konstantin II ble drept i 340 i kamp mot Konstans, som deretter ble myrdet i januar 350 av usurpatoren Magnentius i Gallia, noe som gjorde Konstantius til enekeiser. Han brukte enda tre år på å bekjempe Magnentius og drepte ham den 11. august 353.

Under keiser Konstantius spredte arianismen seg raskt, og Kirken hadde bruk for helgener som Basilios og vennen Gregor. I 360 fulgte Basilios to delegater fra Seleukia til en synode keiseren holdt i Konstantinopel. Der opptrådte Basilios som medlem av det såkalte semi-arianske partiet rundt vennen Eustathius av Sebasteia og den hellige Basilios av Ancyra. Han støttet Basilios av Ancyra, som imidlertid ble avsatt og forvist til Illyria av akakianerne, tilhengerne av biskop Akakios av Caesarea (i Palestina). Semi-arianerne utgjorde en «sentrumsfløy» i den arianske striden, og de forsøkte å finne en formulering som alle kunne godta. I stedet for Nikeas formulering homoousios (gr.= av samme vesen/substans) foreslo de homoiousios, «av lignende vesen/substans». Basilios forlot imidlertid snart semi-arianerne og ble en sterk tilhenger av trosbekjennelsen fra konsilet i Nikea i 325.

Basilios hadde fortsatt mye innflytelse i Caesarea, og da biskop Dianius døde i 362, kan Basilios ha hatt en hånd med i valget av hans etterfølger Eusebius. Etter fem år i sitt kloster ble Basilios i 363 kalt til Caesarea av sin biskop Eusebius. Basilios hadde i 362 motvillig blitt diakonviet av den hellige patriark Meletius av Antiokia (360-81), og i 363/64 ble han presteviet av biskop Eusebius av Caesarea. Men Gregor av Nazianz forteller at da biskop Eusebius så at alle priste Basilios høyt og æret ham for hans visdom og pietetsfølelse, henfalt han på grunn av menneskelig svakhet til sjalusi overfor Basilios og begynte å vise tegn på at han mislikte ham. Munkene reise seg da til forsvar for Basilios, og for å unngå å skape splid i Kirken, trakk han seg tilbake til sitt kloster i Pontos og konsentrerte seg om organiseringen av klostre.

Francisco de Herrera d.E. (1576-1656): Basilios den Store dikterer sin lære, Louvre i Paris

Da keiser Valens (364-78) kom til makten i 364, begynte vanskelige tider for Kirken, for den nye keiseren var en fanatisk arianer. Gregor av Nazianz sørget da for at Basilios ble kalt tilbake til Caesarea og ble forsonet med biskop Eusebius. Fra år 365 var han biskopens høyre hånd og i realiteten ansvarlig for bispedømmet Caesarea. Han prekte hver dag, ofte to dager daglig, om morgenen og om kvelden. I denne tiden skrev han sin liturgi og det eksegetiske verket Hexaëmeron («De seks dager»), som består av ni prekener om verdens skapelse. Han skrev et annet verk om profeten Jesaja i seksten kapitler og et eksegetisk verk med tretten prekener om bestemte salmer. I fortolkningen av Skriften brukte Basilios både litterære og allegoriske metoder, men foretrakk det litterære systemet fra Antiokia. Hans andre preken inneholder en fordømmelse av åger som har blitt berømt. I denne perioden skrev han også sin andre samling av monastiske regler (den korte regelen). I de tre bøkene Mot Eunomius (ca 364) angrep Basilios Eunomius’ arianisme og forsvarte guddommeligheten til de tre personene i Treenigheten. Eunomius var en ariansk lærer som ved hjelp av aristoteliske konsepter hadde presentert de arianske dogmene i filosofisk form og hadde fremstilt kristen lære i et logisk skjema av rasjonelle konsepter. Mot Eunomius er Basilios’ viktige teologiske verk ved siden av avhandlingen De Spiritu Sancto («Om Den Hellige Ånd») fra 375, som han skrev etter anmodning fra den hellige biskop Amfilokius av Ikonium (374-400) og som fortsatt er uovertruffen i katolsk teologi.

Gregor av Nazianz skriver om Basilios’ aktiviteter i denne perioden at han «hadde omsorg for de elendige og tok seg av fremmede, veiledet jomfruer og lagde skrevne og uskrevne regler for munker, arrangerte bønner [liturgi] og lagde heldige arrangementer av altere og andre ting». Han gjorde seg bemerket under en hungersnød i 367/68, hvor han solgte sin arvedel og ga pengene til de fattige, og han organiserte et suppekjøkken hvor han delte ut mat til de sultende.

Siden 365 hadde Basilios i realiteten ledet bispedømmet, og da Eusebius døde i år 370, var det derfor naturlig at folket valgte Basilios til byens nye erkebiskop, til tross for motstand fra den arianske keiser Valens. Ifølge tradisjonen ble han bispeviet den 14. juni 370. Embetet innebar også at han ble metropolitt av Kappadokia med femti suffraganbispedømmer og eksark av Pontos, som besto av mer enn halve Lilleasia og omfattet elleve provinser.

Som biskop måtte Basilios forsvare de rettroende kristne i Konstantinopel mot den arianske keiser Valens’ forfølgelser. Basilios ble stevnet for den lokale prefekten Modestus for å rettferdiggjøre seg, og han var så hardnakket at prefekten ble forbløffet over hans dristighet. «Kanskje du aldri tidligere har hatt å gjøre med en riktig biskop», svarte Basilios. Prefekten truet ham med avsettelse, forvisning og til og med dødsstraff. Basilios svarte at han bare eide noen filler til klær og noen bøker, så avsettelse var ingen trussel. Det var heller ikke forvisning, ettersom han levde som en fremmed på jorden, på veien til Guds rike. Når det gjaldt tortur og død, innrømmet Basilios at han kropp var svak. Men, sa han: «Bare det første slaget vil gjøre vondt. Når det gjelder døden, vil den gagne meg, ved å bringe meg enda nærmere til min Gud, som jeg lever fullstendig for». Prefekten bestemte seg for å la ham være i fred.

Keiser Valens fryktet ham og forsøkte administrativt å begrense hans autoritet, og Basilios sto flere ganger i fare for å bli avsatt. Hovedsakelig for å svekke Basilios’ innflytelse delte keiser Valens Kappadokia politisk i to provinser, og da hevdet biskop Anthimos av Tyana å være metropolitt over «Nye Kappadokia» (den vestlige delen) på linje med Basilios i Gamle Kappadokia. Basilios motsatte seg dette og sa at delingen bare var sivil, men han måtte til slutt gå med på at delingen også gjaldt hans kirkeprovins.

Basilios og Gregor

For å styrke sin stilling utnevnte Basilios i 372 sin venn Gregor til biskop i byen Sasima, men utnevnelsen skjedde mot Gregors vilje og han nektet å tiltre sitt embete. I stedet forvaltet han etter sin fars død bispesetet i Nazianz uten å være bispeviet. Basilios utnevnte også sin bror Gregor av Nyssa til biskop mot hans vilje. Sannheten var at selv om Gregor og Gregor var hellige menn, var de begge fullstendig uegnet til bispeembetet, noe de selv innså, og Basilios utnevnte dem bare for å få deres stemmer når han trengte dem. Ingen av de to Gregor tilga ham noen gang fullstendig dette. Dette medførte et brudd mellom Basilios og Gregor av Nazianz, til Basilios’ store sorg, for han satte dette vennskapet meget høyt. De ble aldri forsonet, men tre år etter Basilios’ død prekte Gregor panegyrisk om sin gamle venn og mintes deres dager sammen i «det gylne Aten».

Hovedproblemet Basilios sto overfor var tidens arianske vranglære, selv om arianerne hadde ulike oppfatninger om Kristi guddom og var delt inn i mange fraksjoner og ulike avskygninger av arianisme og semi-arianisme, men de hadde sterk keiserlig støtte. Mot disse holdt Basilios frem en sunn teologi, som endelig seiret to år etter hans død på konsilet i Konstantinopel (381), kombinert med en klar uavhengighet av, og til og med opposisjon til, den verdslige makt. I likhet med den hellige Ambrosius av Milano ble Basilios i senere århundrer betraktet som avgjørende for Kirkens frihet fra sekulære inngrep.

En av Basilios’ store fortjenester var grunnleggelsen av en geistlig by rundt bispegården ved Caesarea på land skjenket til Kirken av keiser Valens. Den ble kalt «Basilia» og hadde boliger, kirke, hospital, herberge for reisende og en stab av leger, sykepleiere og håndverkere. Det ble i samtiden betraktet som et av verdens underverker. Han prekte både morgen og kveld til enorme forsamlinger og organiserte tidebønner før daggry. Han innførte faste tider for felles bønn åtte ganger hver dag. Han redigerte også den eukaristiske liturgi som bærer hans navn.

Freske av Basilios den Store i katedralen i Ohrid. Basilios konsekrerer offergavene under den guddommelige liturgi som bærer hans navn

Basilios’ omfattende korrespondanse gir et levende inntrykk av hans mangesidige personlighet og storhet. Han hadde ekte sympati for de fattige og undertrykte og var skånselsløs overfor de rikes overflod. Andre aspekter av hans pastorale omsorg var kloke valg av kandidater for ordenslivet, rehabilitering av tyver og prostituerte og korreks overfor geistlige som var for tett involvert i politikk eller simoni, og av sekulære embetsmenn som var for strenge i sine dommer. Han ekskommuniserte dem som var involvert i den omfattende prostitusjonstrafikken i Kappadokia. Men han hadde også en egensindig og taktløs side, som var medvirkende til noen av hans vanskeligheter. «Alt mislykkes for meg for mine synders skyld», skrev han en gang mismodig.

Selv om Basilios var en mester i ortodoksi, ble han noen ganger angrepet for sine teologiske synspunkter. I motsetning til for eksempel den hellige Athanasius av Alexandria nøt han ikke pavedømmets ubetingede støtte. Enkelte uheldige episoder som forstyrret hans embetsførsel, vanskeliggjorde hans samarbeid med Kirken i vesten og den hellige pave Damasus I (366-84). I det kompliserte spørsmålet om etterfølgelsesretten i Antiokia nektet pave Damasus å anerkjenne Basilios’ kandidat og venn Meletius, noe som førte til betydelige gnisninger. Basilios nølte ikke med å irettesette Athanasius for dennes innblanding i de kirkelige forholdene i Antiokia. Basilios nølte heller ikke med å kritisere sin bror Gregor av Nyssa for hans politiske naivitet i flere brev.3 Han opplevde også personlige skuffelser som da Eustathius av Sebasteia gikk over til den arianske siden. Basilios hadde vært knyttet til ham med sterke vennskapsbånd, men irettesatte ham nå på det skarpeste.

Basilios’ lange kamp mot arianismen og dens politiske dominans ble kronet med seier da den arianske keiser Valens døde høsten 378 i et slag mot goterne og den ortodokse Gratian ble ny keiser. Nyheten nådde Basilios kort før han døde den 1. januar 379 i Caesarea i en alder av 49 år, utslitt av askese, hardt arbeid og en langvarig sykdom – broren Gregor av Nyssa antyder sterkt at han led av en leversykdom. Han hadde da akkurat overtalt vennen Gregor av Nazianz til å akseptere patriarksetet i Konstantinopel. Han ble bisatt i Caesarea, og hans bror Gregor av Nyssa holdt gravtalen. Det beste bevis for Basilios’ mangesidige storhet var den store sorg hans død utløste, til og med blant hedninger og fremmede. Ved hans begravelse vitnet enorme gråtende folkeskarer om hans popularitet som biskop. Hans kult spredtes også hurtig i vest, delvis gjennom greske munker i Italia og delvis gjennom den hellige Benedikt av Nursias anerkjennelse i sin regel av «vår hellige far Basilios». Allerede hans samtidige ga ham tilnavnet «den Store», Άγιος Βασίλειος ο Μέγας.

Mye av det vi vet om Basilios’ liv stammer fra hans egne brev, avhandlinger og prekener. I tillegg er det bevart lovtaler skrevet av hans bror Gregor av Nyssa og hans venn Gregor av Nazianz samt spredte opplysninger i Gregor og Gregors brev og skrifter. I tillegg finnes notiser om hans liv hos kirkehistorikeren Sokrates (Socrates Scholasticus) (380-439) i hans Kirkehistorie (Historica ecclesiastica) (4:26). Bortsett fra Cicero og den hellige Augustin av Hippo vet vi mer om Basilios enn noen annen antikk forfatter.4

De hellige tre hierarker: f.v. Basilios den Store, Johannes Krysostomos og Gregor av Nazianz. Fra Lipie, historisk museum i Sanok i Polen

Basilios den Store er det greske klostervesenets far, og den ortodokse Kirkes klostervesen bygger stadig på hans prinsipper. I tillegg var han en fremragende teolog, og hans innflytelse var medvirkende til å avslutte stridighetene om arianismen to år etter hans død. Han regnes som den største av de tre kappadokiske kirkefedrene (de andre er broren Gregor av Nyssa og vennen Gregor av Nazianz). Han og Gregor av Nazianz er også to av Kirkens fire store greske kirkelærere (sammen med Athanasius og den hellige Johannes Krysostomos); de ble utnevnt i 1568 av den hellige pave Pius V (1566-72). Basilios kalles også «avslører av himmelske mysterier» (Ouranofantor). Hans hode befinner seg i klosteret Den store Lavra på Athosfjellet.

De tidligste latinske martyrologiene (Hieronymianum og Beda) nevner ikke noen minnedag for Basilios, han nevnes først av Usuard og Ado av Vienne, som har ham med under 14. juni, den antatte datoen for hans bispevigsel. Denne minnedagen beholdt han i vest til kalenderrevisjonen i 1969, men siden har han vært feiret den 2. januar sammen med Gregor av Nazianz. Hans festdager i øst er dødsdagen 1. januar.

De tre hierarker: De hellige Gregor fra Nazianz, Basilios den Store og Johannes Krysostomos

På 1000-tallet brøt det ut strid i Konstantinopel om hvem av de tre hierarkene Basilios den Store, Gregor av Nazianz eller Johannes Krysostomos som var den største. Uenigheten spredte seg, og noen kalte seg basilianere, andre gregorianere og andre igjen johannitter. Da viste de tre hierarkene seg i 1084 i en visjon for den hellige biskop Johannes av Euchaita og sa at de var like fremfor Gud. «Det finnes ingen splittelse blant oss og ingen opposisjon mot hverandre». De ga ordre om at disputtene skulle stanse og at de skulle feires sammen på en felles dag. Biskop Johannes valgte 30. januar som dato for den felles festen, og dermed ble det slutt på kontroversene og freden var gjenopprettet. Fortsatt feirer de ortodokse den 30. januar de tre hierarker Basilios, Gregor og Johannes.

Basilios’ navn står i Martyrologium Romanum. Han blir fremstilt som munk (basilianer eller benediktiner) eller biskop av gresk eller latinsk ritus, ofte også som eneboer. Hans attributter er bok, kirkemodell, due eller hodeskalle, noen ganger også med en evig ild ved siden av seg.

Basilios etterlot seg mange betydelige skrifter. 24 prekener, doktrinære, moralske og panegyriske av karakter, ses på som ekte. Åtte av disse ble oversatt til latin av Rufinus. Disse plasserer Basilios blant de største kristne predikanter. Hans skrev også en avhandling hvor han tilrår sine nevøer å erverve seg fullt utbytte av den klassiske hedenske litteratur (slik han selv hadde gjort) – men å gjøre det med omtanke for å klargjøre sinnet og få en dypere forståelse av kristendommen, et synspunkt som ikke var særlig alminnelig på hans tid.


1
Anthony Meredith SJ, The Cappadocians, 21
2
Basilios, Om Den Hellige Ånd, 29
3
Anthony Meredith SJ, The Cappadocians, 19
4
Anthony Meredith SJ, The Cappadocians, 20